FNs kvinnekonvensjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Konvensjonens medlemsland: Medlemmer i grønt, land som har signert men ikke ratifisert i gult, ikke-medlemmer i rødt. Taiwan, i blått, er ikke medlem, men følger likevel konvensjonen.

FNs kvinnekonvensjon, med den fulle tittelen De forente nasjoners kvinnekonvensjon om avskaffelse av alle former for diskriminering av kvinner, forkortet CEDAW, er en internasjonal konvensjon som ble undertegnet den 18. desember 1979 i FNs generalforsamling. Konvensjonen er beskrevet som en menneskerettighetskonvensjon for kvinner og trådte i kraft den 3. september 1981. Konvensjonen er ratifisert av 187 medlemsland, senest av Nauru den 23. juli 2011[1]. Det eneste vestlige land som ikke har ratifisert den er USA. En rekke land har også ratifisert konvensjonen sammen med en rekke reservasjoner og erklæringer.

Konvensjonen ble ratifisert av Norge den 21. mai 1981, og er inkorporert i den norske lovgivningen som norsk lov. Den 10. juni 2005 ble konvensjonen inkorporert i likestillingsloven gjennom § 1b (i kraft 1. juli 2005 iflg. res. 10. juni 2005 nr. 527). Denne paragrafen ble opphevet den 19. juni 2009, og i stedet inkorporert i menneskerettsloven av 1999 som gjeldende norsk lov.

Konvensjonen[rediger | rediger kilde]

Kvinnekonvensjonen definerer diskriminering av kvinner som

enhver kjønnsmessig sondring, utelukkelse eller innskrenkning som har som virkning eller formål å svekke eller utelukke anerkjennelsen, utnyttelsen eller utøvelsen av kvinners menneskerettigheter og grunnleggende friheter på det politiske, økonomiske, sosiale, kulturelle, sivile eller ethvert annet område, på grunnlag av likestilling mellom menn og kvinner og uten hensyn til ekteskapelig status.

Stater som ratifiserer konvensjonen må bake inn likestilling i nasjonal lovgivning, oppheve alle diskriminerende bestemmelser i sine lover, og gjennomføre nye bestemmelser for å verne mot diskriminering av kvinner. Stater må også etablere domstoler og offentlige institusjoner for å garantere kvinner effektiv beskyttelse mot diskriminering. Kvinners menneskerettigheter skal vernes i privatsfæren og arbeidslivet. Staten plikter derfor også å iverksette tiltak for å fjerne alle former for kvinnediskriminering som utøves av enkeltpersoner, organisasjoner og bedrifter.

Kvinnekomiteen[rediger | rediger kilde]

FNs kvinnekomité overvåker konvensjonen. Komiteen består av 23 medlemmer fra FNs medlemsland, og de som sitter i komiteen er eksperter på området konvensjonen dekker. Landene som har ratifisert konvensjonen må rapportere til kommisjonen hvert fjerde år om status for arbeidet med å oppfylle konvensjonen. Komiteen møtes 3 ganger i året for å gå gjennom landrapporterne. De kommer med konkrete kommentarer og generelle anbefalinger og forslag til det enkelte land, men uttaler seg også generelt om hvordan de mener bestemmelsene i konvensjonen skal tolkes.

Tilleggsprotokollen[rediger | rediger kilde]

I 2000 ble Kvinnekonvensjonen supplert med en tilleggsprotokoll som gir individer og grupper av enkeltpersoner muligheten til å få sin sak hørt av Kvinnekomiteen dersom deres rettigheter har blitt krenket. Tilleggsprotokollen gir også komiteen anledning til å starte undersøkelser på eget initiativ der det foreligger en mistanke om alvorlige eller systematiske brudd på kvinners rettigheter.

Det er frivillig for stater som har ratifisert kvinnekonvensjonen om de ønsker å signere tilleggsprotokollen. Av de 187 landene som har ratifisert kvinnekonvensjonen er det bare litt over halvparten (99 stk. per 1. juni 2012[2]) som har signert tilleggsprotokollen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]