Hvem dømmer
| Ich klage an | |||
|---|---|---|---|
Generell informasjon | |||
| Genre | Propagandafilm, dramafilm | ||
| Utgivelsesår | 1941 | ||
| Nasjonalitet | Nazi-Tyskland | ||
| Lengde | 120 min. | ||
| Språk | Tysk | ||
Bak kamera | |||
| Regi | Wolfgang Liebeneiner[1][2]  | ||
| Manus | Wolfgang Liebeneiner, Eberhard Frowein, August Christian Riekel | ||
| Produsent(er) | Heinrich Jonen | ||
| Musikk | Norbert Schultze | ||
| Foto | Friedl Behn-Grund | ||
| Klipp | Walter von Bonhorst | ||
Foran kamera | |||
| Medvirkende | Heidemarie Hatheyer,[1] Paul Hartmann,[1] Hans Nielsen,[1] Franz Schafheitlin,[1] Bernhard Goetzke,[3] Harry Hardt,[3] Mathias Wieman,[1] Margarete Haagen,[1] Charlotte Thiele,[1] Christian Kayßler,[1] Harald Paulsen,[1] Albert Florath,[1] Ilse Fürstenberg,[1] Karin Evans,[1] Erich Ponto,[1] Otto Graf, Leopold von Ledebur, Hansi Arnstaedt, Just Scheu, Paul Rehkopf, Karl Haubenreißer, Ernst Legal,[3] Walter Janssen,[3] Willi Rose[3] | ||
Annen informasjon | |||
| Farve/s.hv | Sort/hvitt | ||
| Premiere(r) | 1941 | ||
Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Hvem dømmer (orig.: Ich klage an) er en tysk propagandafilm for eutanasi fra 1941 i regi av Wolfgang Liebeneiner.[4] I hovedrollene ses Heidemarie Hatheyer, Paul Hartmann og Mathias Wieman.
Framvisning[rediger | rediger kilde]
Hvem dømmer hadde norsk premiere på Kinopaleet i Drammen 4. februar 1942.[5]. Tysk premiere fant sted 29. august 1941 på Berlins kino Capitol. I Sverige hadde den premiere 27. februar 1942.
Den ble forbudt av de allierte makter etter krigen.[6]
Handling[rediger | rediger kilde]
En ung hustru som lider av en tung sykdom oppfordrer sin lege til å ta hennes liv. Hennes mann, selv en fremgangsrik lege, gir henne en dødelig overdose og stilles til rette. Der legges det frem argumenter som at det å forlenge liv iblant strider mot naturen og at døden da er en rettighet, så vel som en plikt.
Propagandaelementer[rediger | rediger kilde]
Filmen ble til på oppdrag av propgandaminister Joseph Goebbels etter forslag fra Karl Brandt for å gjøre den tyske allmenhet mer positivt innstilt til Det tyske rikes Aktion T4 eutanasiprogram, som da pågikk.[7] Ofrene for dette nazistiske eutanasiprogrammet ble drept uten å ha ønsket eller samtykket til det. Heller ikke deres familier ble tatt med i vurderingen.[8] Filmen var ikke særlig kløktig; det var kinobesøkende som klart så forbindelsen til det pågående eutanasiprogrammet og fikk tanker om hvordan de motivasjoner som filmen presenterte kunne misbrukes til å rettferdiggjøre det som foregikk.[9]
SS rapporterte at kirkene for allment negative til filmen. Katolikkene var de mest klare og intense, men også kirkebesøkende protestanter var negative.[10] I ministerkretser var man gjennomgående positive, men også der fant man tvilere, særlig - men ikke utelukkende - på grunn av tilfeller der pasienter som var blitt ansett for å ha vært uhelbredelige hadde vist seg å komme til helse.[11] I juridiske kretser var man opptatt av at praksisen burde få et sikkert rettsgrunnlag. I de få meningsmålinger som ble gjennomført var det - ifølge SS - almen støtte for eutanasi.[12]
Rolleliste i utvalg[rediger | rediger kilde]
- Heidemarie Hatheyer - Hanna Heyt
- Paul Hartmann - Professor Thomas Heyt
- Mathias Wieman - Dr. Bernhard Lang
- Margarete Haagen - Berta
- Charlotte Thiele - Dr. Barbara Burckhardt
- Christian Kayßler - Landgerichtsdirektor Kriebelmeyer
- Harald Paulsen - Eduard Stretter
- Albert Florath - Professor Schlüter
- Ilse Fürstenberg
- Karin Evans - Erna Balg
- Hans Nielsen - Dr. Höfer
- Franz Schafheitlin - Rechtsanwalt Straten
- Erich Ponto - Professor Werther
- Otto Graf - Staatsanwalt Engel
- Werner Pledath - Pastor Gömer
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h i j k l m n http://www.imdb.com/title/tt0033750/; besøksdato: 7. april 2016.
- ^ filmportal.de, Wikidata Q15706812, https://www.filmportal.de/
- ^ a b c d e (på cs) ČSFD, 2001, Wikidata Q3561957, https://csfd.cz
- ^ «New York Times: Ich Klage An (1941)». The New York Times. Besøkt 30. oktober 2010.
- ^ Fritt folk, 4. februar 1942, side 3
- ^ Romani 1992, s. 108.
- ^ Ayçoberry 1981, s. 11.
- ^ Leiser 1975, s. 69.
- ^ Grunberger 1971, s. 385.
- ^ Leiser 1975, s. 146–147.
- ^ Leiser 1975, s. 147.
- ^ Leiser 1975, s. 148.
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- Ayçoberry, Pierre (1981). The Nazi Question: An Essay on the Interpretations of National Socialism (1922–1975). New York: Pantheon Books. ISBN 978-0-394-74841-2.
- Grunberger, Richard (1971). The 12-Year Reich: A Social History of Nazi Germany, 1933–1945. New York: Holt, Rinehart and Winston. ISBN 978-0-03-076435-6.
- Hertzstein, Robert Edwin (1978). The War That Hitler Won. New York: Putnam. ISBN 978-0-399-11845-6.
- Leiser, Erwin (1975). Nazi Cinema. New York: Macmillan. ISBN 978-0-02-570230-1.
- Romani, Cinzia (1992). Tainted Goddesses: Female Film Stars of the Third Reich. New York: Sarpedon. ISBN 978-0-9627613-1-7.
- Sylke Hachmeister: Kinopropaganda gegen Kranke: die Instrumentalisierung des Spielfilms „Ich klage an“ für das nationalsozialistische „Euthanasieprogramm“, Nomos, Baden-Baden 1992 ISBN 3-7890-2804-5 (Nomos-Universitätsschriften Kulturwissenschaft, zugl. Diss. phil., Universität Münster 1991).
- Christian Kuchler: Bischöflicher Protest gegen nationalsozialistische „Euthanasie“-Propaganda im Kino: „Ich klage an“. Historisches Jahrbuch der Görresgesellschaft, 126, 2006 ISSN 0018-2621, S. 269–294.
- Karl Heinz Roth: „Ich klage an“. Aus der Entstehungsgeschichte eines Propaganda-Films. In: Götz Aly (Hrsg.): Aktion T4. 1939–1945. Die „Euthanasie“-Zentrale in der Tiergartenstrasse 4 (= Stätten der Geschichte Berlins, 26). 2. erw. Aufl. Hentrich, Berlin 1989 ISBN 3-926175-66-4, S. 93–116.
Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]
- (en) Ich klage an på Internet Movie Database
- (sv) Ich klage an i Svensk Filmdatabas
- (en) Ich klage an på AllMovie
- (fr) Ich klage an på Allociné
- (nl) Ich klage an på MovieMeter
- (de) Ich klage an på filmportal.de