Josef Oberhauser

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Josef Oberhauser
Født20. sep. 1915Rediger på Wikidata
München (Det tyske keiserrike, Kongeriket Bayern)
Død22. nov. 1979Rediger på Wikidata (64 år)
München (Vest-Tyskland, Bayern)
BeskjeftigelseMilitært personell, konsentrasjonsleirvakt, servitør Rediger på Wikidata
PartiNationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
NasjonalitetDet tyske keiserrike
Nazi-Tyskland
Vest-Tyskland
Medlem avSchutzstaffel

Josef «Sepp» Oberhauser (1915–1979) var en tysk SS-offiser (Oberscharführer) som medvirket til holocaust og ved avliving av funksjonshemmede under andre verdenskrig. Oberhauser medvirket først i Aktion T4 som var systematisk drap (skjønnmalt som «dødshjelp» eller eutanasi) på fysisk og psykisk funksjonshemmede i Tyskland under det tredje rike. Deretter deltok han i det okkuperte Polen i Aksjon Reinhardt som var den mest dødelige fasen under holocaust. Etter tjeneste i Polen medvirket han i Trieste i jakt på jøder og partisaner.

Oberhauser er den eneste tysker dømt for massemordet i Bełżec. Han sonet 2 år i fengsel.[1] Han var en få dømt for medvirkning til T4 og sonet 8 år for dette. I Italia ble han dømt til livstid in absentia uten å sone.[2]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Josef Kaspar Oberhauser ble født 20. september 1915 i München. Etter grunnskolen arbeidet han på onkelens gård til 1934 da han meldte seg frivillig til militærtjeneste. Han ble dimittert 18 måneder senere og meldte seg da inn i NSDAP (nazistpartiet) og ble medlem av SS-Totenkopfstandarte. Han ble stasjonert i Oranienburg og tjenestegjorde trolig som vakt i Sachsenhausen. Etter den tyske invasjonen av Polen tjenestegjorde Oberhauser i SS-Leibstandarte Adolf Hitler.[1]

Aktion T4[rediger | rediger kilde]

Gasskammeret i avlivingssenteret Bernburg.

Etter krigstjeneste i Polen arbeidet Oberhauser i «eutanasi» under Aktion T4. Han ble først sendt til anlegget i Grafeneck, deretter Brandenburg (j Brandenburg an der Havel) og Bernburg (i Sachsen-Anhalt). Hans oppgaver på disse stedene var hovedsakelig å brenne lik, noe som var den minst attraktive oppgaven og lavest i hierarkiet. Oberhauser skal ha skrytt av at han hadde brent minst 20 000 lik.[1] I på avlivingsanlegget i Grafeneck arbeidet Oberhauser sammen med Christian Wirth. Til august 1941, da det sentrale eutanasi-programmet ble avviklet, var 70.000 drept av T4.[3][2][4]

Aksjon Reinhardt[rediger | rediger kilde]

I november 1941 ble Oberhauser overført til Odilo Globocniks stab i Lublin i Generalguvernementet.[1] Oppføring av Bełżec begynte i 1. november 1941 og Oberhauser ble leder for byggearbeidet. Wirth ble kommandant for leiren i desember 1941 med Oberhauser som adjutant (omtalt som «Wirths skygge»). Oberhauser organiserte også ukraniske medhjelpere fra Trawniki-leiren for tjeneste i Bełżec. Bełżec var den første rene utryddelsesleiren under Aksjon Reinhard.[3][2][4] Byggearbeidene ble for det meste utført av polske arbeider, Bełżec var trolig ferdig oppført midt i desember 1941 og mer personell fra T4 ble overført til Aksjon Reinhard i slutten av 1941 og tidlig i 1942.[5][6][4] Oberhauser arbeidet i Bełżec til august 1942 og ble med som Wirths assistent da Wirth ble utnevnt til inspektør for alle utryddelsesleirene i området.[1][7]

Trieste[rediger | rediger kilde]

Risiera di San Sabba med spor av krematoriet.

Etter aksjon Reinhardt flyttet en god del av SS-personalet, blant andre Hermann Höfle, Lorenz Hackenholt og Ernst Lerch, til Adriaterhavskysten, med base i Risiera di San Sabba rett utenfor Trieste. Der drev Globocnik jakt på partisaner og gjenværende jøder.[8][9] Yitzhak Arad skriver at Christian Wirth, Franz Stangl og Franz Reichleitner reiste til Trieste sammen med Globocnik, mens Gottlieb Hering reiste ned etter aksjon Erntefest.[10] Fra Polen ble Oberhauser i september 1943 overført til Trieste sammen med blant andre Wirth og Odilo Globocnik.[2]

De arbeidet der i den såkalte Aktion R (også kalt Sonderabteilung Einsatz R) med blant annet i konsentrasjonsleiren Risiera di San Sabba.[2][1] Under Globocniks ledelse ble San Sabba utvidet fra interneringsleir til drapsanlegg med krematorier. Mellom 3000 og 5000 ble drept der, hvorav de fleste antatte partisaner og lite antall (50) jøder. Omkring 1100 jøder ble sendt fra San Sabba til Auschwitz fra oktober 1943 til november 1944.[11] Oberhauser ble forfremmet til kommandant for San Sabba etter at Wirth ble drept i mai 1944.[2]

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av krigen satt Oberhauser i en britisk krigsfangeleir i Østerrike og rømte fra leiren til den sovjetiske okkupasjonssonen. I den sovjetiske sonen ble han arrestert og i 1948 stilt for retten i Magdeburg. Oberhauser ble i Magdeburg dømt til 15 års fengsel for medvirkning i T4 og for medlemskap i SS. I forbindelse med et omfattende amnesti ble han i 1956 sluppet fri og returnerte til München der han fikk arbeid som kelner i en ølhall.[1][2]

I 1964–1965 ble Oberhauser dømt til 4 års fengsel for medvirkning til 450.000 mord i Bełżec. Domstolen ga relativt kort straff begrunnet med at Oberhauser hadde sonet en fengselsstraff i DDR.[3][2][4] Saken mot øvrige tiltalt i Bełżec-prosessen i München ble frafalt. De tiltalte nektet ikke for at det hadde skjedd massemord i leiren der de arbeidet.[1][12] Ved rettsoppgjøret fremholdt hans kollegaer fra Bełżec at Oberhauser var involvert i alle deler av driften av utryddelselsleiren, at Oberhauser var en sentral makthaver i leiren og at han medvirket til den effektive driften. Etter å ha sonet halvparten av straffen ble Oberhauser sluppet fri og gikk tilbake til arbeidet i ølhallen.[1]

Domstolen i Trieste dømte Oberhauser in absentia i 1976 til livstid i fengsel for forbrytelser i Italia under krigen. Straffesaken i Trieste ble utløst av Sobibor-prosessen i Hagen i 1966: Tyske etterforskere ba om dokumenter fra Italia noe som førte til etterforskning der. Ingen av de seks tiltalte i Trieste-prosessen var til stede og bare Oberhauser var i live da saken kom for retten (Wirth døde i 1944, Gottlieb Hering i 1945, Stangl i 1971 og Dietrich Allers i 1975). Domstolen baserte seg på dokumenter fra tyske rettssaker samt en forklaring Oberhauser ga til tyske myndigheter. I sin forklaring hevdet Oberhauser at han ikke kjente til krematorier i San Sabba. Oberhauser sonet ikke og fortsatte arbeidet i ølhallen.[1][2]

Claude Lanzmann oppsøkte Oberhauser i ølhallen i 1978 (i forbindelse med dokumentarfilmen Shoah) for å intervjue ham om tiden i Belzec; Oberhauser ville ikke svare. Gitta Sereny hadde tidligere forsøkt å intervjue ham uten særlig resultat.[13][1][14]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i j k Conroy, M. (2017). Nazi eugenics: Precursors, policy, aftermath. Columbia University Press.
  2. ^ a b c d e f g h i Knittel, Susanne C. (2015). The Historical Uncanny: Disability, Ethnicity, and the Politics of Holocaust Memory. Fordham University Press. doi:10.2307/j.ctt9qds7n.8. 
  3. ^ a b c Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.9. 
  4. ^ a b c d Hilberg, Raul (2003). The Destruction of the European Jews: Third Edition. Yale University Press. ISBN 978-0-300-09557-9. 
  5. ^ Gerlach, Christian (desember 1998). «The Wannsee Conference, the Fate of German Jews, and Hitler's Decision in Principle to Exterminate All European Jews». The Journal of Modern History. 4 (engelsk). 70: 759–812. ISSN 0022-2801. doi:10.1086/235167. Besøkt 8. april 2024. 
  6. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. 
  7. ^ Browning, Christopher R. (2021). Helt vanlige menn. Dreyers forlag. ISBN 9788282655774. 
  8. ^ Webb, C. (2014). The Treblinka death camp: History, biographies, remembrance. Columbia University Press.
  9. ^ Wiesenthal, Simon (1989). Rettferd, ikke hevn: erindringer. Oslo: Cappelen. ISBN 8202119707. 
  10. ^ Arad, Yitzhak (2018). The Operation Reinhard Death Camps, Revised and Expanded Edition: Belzec, Sobibor, Treblinka. Indiana University Press. doi:10.2307/j.ctv3dnq8z.52. 
  11. ^ Crowe, D. M. (2018). The Holocaust: Roots, History, and Aftermath. Routledge.
  12. ^ Englund, Peter (1997). Brev fra nullpunktet. no#: Universitetsforl. ISBN 8200228401. 
  13. ^ «Collections Search – United States Holocaust Memorial Museum». collections.ushmm.org. Besøkt 8. april 2024. 
  14. ^ Vice, S. (2021). Claude Lanzmann’s' Shoah'Outtakes: Holocaust Rescue and Resistance. Bloomsbury Publishing.
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Josef_Oberhauser&oldid=24390946»