Fritz Lenz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fritz Lenz
Født9. mars 1887[1]
Redło, Goleniów County
Død6. juli 1976[1] (89 år)
Göttingen
Barn Hanfried Lenz, Widukind Lenz
Beskjeftigelse Militærlege, genetiker, antropolog, universitetslærer
Parti Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Deutsche Akademie der Naturforscher Leopoldina

Fritz Lenz (født 9. mars 1887 i Pflugrade i Landkreis Naugard i Provinsen Pommern i Tyskland, død 6. juli 1976 i Göttingen i Niedersachsen) van en tysk lege, antropolog, humangenetiker og eugeniker med betydelig innflytelse under nasjonalsosialismen. Han var medlem av nazistpartiet.[2]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Fritz Lenz stammet fra en familie med lange røtter innen landsbruket i Pommern. I en alder av syv år flyttet han til slektninger i Stettin. Ved Schiller-Realgymnasium der tok han abitur i 1905.

Lenz begynte på medisin ved Universitetet i Berlin, og etter ett stusiesemester vekslet han over til Universitetet i Freiburg. Foruten medisinstudiet beskjeftiget han seg med antropologi og filosofi. I Freiburg ble Lenz en av medisineren Eugen Fischers studenter.

Rasehygieniker[rediger | rediger kilde]

Sammen med sin lærer ble han i 1909 som cand. med. medlem av og lokal sekretær for den stedlige gruppe av det internasjonale Gesellschaft für Rassenhygiene. Der ble han kjent med Alfred Ploetz og ble hans student. Han avla medisinsk statseksamen i Freiburg i 1912. Samme år ble han under Ludwig Aschoff promovert til doktorgraden med arbeidet Über die krankhaften Erbanlagen des Mannes und die Bestimmung des Geschlechts beim Menschen.

Under første verdenskrig arbeidet Fritz Lenz som hygieniker i krigsfangeleiren Puchheim og bodde i Eichenau. I 1919 habiliterte Lenz seg ved Universitetet i München i faget hygiene hos Max von Gruber med arbeidet Erfahrungen über Erblichkeit und Entartung an Schmetterlingen, som bygget på studiet av sommerfugler han hadde fanget i området rundt Eichenau.

Sammen med Erwin Baur og Eugen Fischer utgav Lenz i 1921 Grundriss der menschlichen Erblichkeitslehre und Rassenhygiene. Lenz mente at den tyske nasjon er den nordiske rases siste fristed. Verket ble den tyske raselæres mest sentrale verk. Hans bidrag «Menschliche Erblichkeitslehre» undersøker raseforskjeller. Verket vakte også interesse i fagkretser i Skandinavia. Adolf Hitler, som leste boken mens han satt i fangenskap på Landsbergs festning[3], siterer verket i Mein Kampf.

For Fritz Lenz kunne men ved hjelp av humangenetikken fastslå at forbundelsen mellom raseidentitet og menneskenaturen var fysisk av karakter. Dette gjorde seg til og med gjeldende i politiske tilbøyeligheter - han mente således at den revolusjonære agitasjon i Tyskland etter 1918 far forårsaket av laverestående rasemessige elementer, og advarte at nasjonens rasemessige overlegenhet var truet. Han slo fast at «Den tyske nasjon er den nordiske rases siste tilfluktssted ... foran oss ligger verdenshistoriens største oppgave».[4] Hans standpunkter støttet dermed Det tredje rikes rasepolitikk.

Han forsvarte Nürnberglovene av 1935 slik:

Selv om de ytre trekk er viktige for evalueringen av individets arvelinje, er en blond jøde like fullt en jøde. Ja, det finnes jøder som har ytre trekk som fremstår som den nordiske rases, men som likefullt har hødiske mentale tilbøyeligheter. Den nasjonalsosialistiske stats lovgivning definerer derfor med rette jøden ikke ut fra de ytre rasekarakteristika, men etter avstamning.[5]

På lignende måte var Lenz av den mening at slavere var underlegne de nordiske folk, og at de truet med å «overvelde det overlegne folk». I 1940 fremholdt Lenz for SS at «bosettingen i østområdene er ... rasepolitikkens aller viktigste oppgave. Den vil avgjøre den rasemessige karakter i den befolkning som bor der for mange århundrer».

Lenz' og Hans F.K. Günthers teorier influerte Reichsführer-SS Heinrich Himmler, da denne begynte å realisere den nazistiske eugenikk i praktisk politikk. Dette skjedde på den ene side ved seleksjonsavl innen SS, og på den andre side ved Einsatzgruppens masseskytinger, eutanasiprogrammet Aktion T4 og tilntetgjørelsesleirene Auschwitz, Bełżec, Chelmno, Majdanek, Sobibor og Treblinka.[6]

Fritz Lenz skrev forordet til den alment utgitte versjon av teologen Wolfgang Stroothenkes dissertasjon Erbpflege und Christentum. Bokutgaven ble forøvrig i 1941 oppført på Vatikanets Index over forbudte bøker.[7] Ifølge en rapport fra den tyske ambassade ved Den hellige Stol var begrunnelsen verkets Vatikanets strikte avvisning av eutanasi og sterilisering.[8] I boken hadde Stroothenke, som selv var lutheraner, blant annet henvist til Martin Luther for å styrke de nazistiske holdninger til avliving av «livsuverdig liv» (eutanasiprogrammet Aktion T4). Han gjengav Luthers møte med et tolvårig åndssvakt barn, og at Luther var av den mening at det beste ville være å drukne det. «Slike vesen er bare et stykke kjøtt og har ingen riktig sjel».

Etter annen verdenskrig fortsatte Lenz å virke som professor i eugenikk ved Universitetet i Göttingen. Når sput om det, sa Lenz at Holocaust underminerte studiet om menneskelig genetikk og raseteorier. Han fortsatte å være av den oppfatning at eugeniske teorier om raseforskjeller var vitenskapelig beviste.

Publikasjoner i utvalg[rediger | rediger kilde]

  • Über die krankhaften Erbanlagen des Mannes und die Bestimmung des Geschlechts beim Menschen: Untersuchungen über somatische und idioplasmatische Korrelation zwischen Geschlecht und pathologischer Anlage mit besonderer Berücksichtigung der Hämophilie. Jena 1912
  • Zum Begriff der Rassenhygiene und seine Benennung. In: Archiv für Rassen- und Gesellschaftsbiologie (ARGB) Bd. 11, S. 445–448, 1914–1915.
  • Deutsche Gesellschaft für Bevölkerungspolitik. In: ARGB Bd. 11, S. 555–557, 1914–1915
  • Rassenhygienische Bevölkerungspolitik. In: Deutsche Politik 1, S. 1658–1668, 1916
  • Bevölkerungspolitik und „Mutterschutz“. In: ARGB Bd. 12, S. 345–348, 1916–1918
  • Vorschläge zur Bevölkerungspolitik mit besonderer Berücksichtigung der Wirtschaftslage nach dem Kriege. In: ARGB Bd. 12, S. 440–468, 1916–1918
  • Zur Erneuerung der Ethik. Deutschlands Erneuerung 1, S. 35–56, 1917–1933, neu aufgelegt unter Die Rasse als Wertprinzip. Zur Erneuerung der Ethik.
  • Überblick über die Rassenhygiene. Jahreskurse für ärztliche Fortbildung 8, S. 16–50, 1917
  • Einführung in die Rassehygiene von W. Schallmayer. In: Münchener Medizinische Wochenschrift Bd. 64, S. 554., 1917
  • Wilhelm Schallmayer. In: Münchener Medizinische Wochenschrift 66, S. 1294–1296, 1919
  • Besprechung von Hans F. K. Günther: Rassenkunde des deutschen Volkes. In: ARGB Bd. 16, S. 99–111, 1924
  • Alfred Ploetz zum 70. Geburtstag. ARGB Bd. 24, viii–xv, 1930
  • Die Stellung des Nationalsozialismus zur Rassenhygiene. In: ARGB Bd. 25, S. 300–308, 1931
  • Menschliche Auslese und Rassenhygiene, München 1932
  • Die Rasse als Wertprinzip. Zur Erneuerung der Ethik. München 1933
  • Über den Erhaltungswert der Geschlechtlichkeit. In: Zeitschrift für induktive Abstammungs- und Vererbungslehre Bd. 70, 1935, S. 448–452.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rasismens ideologer: från Gobineau till Hitler. Stockholm: Norstedts. 2000. ISBN 91-1-300776-9. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b 9. okt. 2017, Fritz Lenz, https://www.deutsche-biographie.de/sfz50304.html
  2. ^ "Human biodiversity: genes, race, and history", Jonathan M. Marks. Transaction Publishers, 1995. p. 88. ISBN 0-202-02033-9, ISBN 978-0-202-02033-4.
  3. ^ Kramár 2000, s. 226
  4. ^ Geoffrey G. Field: «Nordic Racism», i Journal of the History of Ideas, University of Pennsylvania Press, 1977, p. 526
  5. ^ Fritz Lenz: «'Über Wege und Irrwege rassenkundlicher Untersuchungen», i: Zeitschrift für Morphologie und Anthropologie Bd. 39, 3/1941, s. 397
  6. ^ Kramár 2000, s. 249
  7. ^ Index Librorum Prohibitorum 1948 Arkivert 3. februar 2007 hos Wayback Machine.
  8. ^ Akten der Parteikanzlei der NSDAP. Teil I. Regesten, Band 1. Oldenbourg Wissenschaftsverlag, München 1983, s. 570.