Franz Gürtner

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Franz Gürtner
Bundesarchiv Bild 183-H13466, Franz Gürtner.jpg
Gürtner i 1938 med NSDAPs partinål på jakkeslaget.
Født 26. august 1881
Regensburg
Død 29. januar 1941
Berlin
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität München
Parti Deutschnationale Volkspartei, Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelser Goldenes Parteiabzeichen der NSDAP

Franz Gürtner (født 26. august 1881 i Regensburg i Bayern i Tyskland, død 29. januar 1941 i Berlin) var riksjustisminister fra 1932 til 1941.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Franz Gürtner var sønn av Franz Gürtner (som var lokomotivingeniør) og hans hustru Marie Gürtner, née Weinzierl.[1] Han studerte ved gymnasiet i Regensburg og deretter jus i München. Etter åtte semestre og eksamen i 1904 ble hans forberedelse for statsfunksjonærtjenesten avbrutt av militærtjeneste i Königlich Bayerisches 11. Infanterie-Regiment «von der Tann». Han kunne så ta sin annen statseksamen i 1908.

Staatsnotwehrgesetz, undertegnet av Gürtner
Reichstagsbrandverordnung, undertegnet av Gürtner

Jurist[rediger | rediger kilde]

Gürtner var ombudsmann i et bryggerikonsern frem tll 1909. Han ble etterpå ble ansatt ved det bayerske justisministeriet.

Han fikk det tyske jernkorset, etterhvert i begge klasser (I, II) for krigsinnsatsen sin som offiser på vestfronten under første verdenskrig. Han var også med i tyrkernes Palestina-korps under siste halvdel av krigen.

I 1920 giftet han seg med Luise Stoffel, datter av en Oberstleutnant, og de fikk tre sønner.[2] Selv om han var katolikk, ble sønnene oppdratt til protestanter, som var morens tro.

Minister[rediger | rediger kilde]

I 1922 ble han Bayerns justisminister.[3] Som tysknasjonalist sympatiserte Gürtner med nasjonalt sinnede ekstremister og virket for en mild dom for Adolf Hitler ved dennes rettegang i 1924.

Han ble utnevnt til Reichsjustizminister, altså for hele Tyskland, av rikskansler Franz von Papen i 1932, ble sittende i embetet under etterfølgeren Kurt von Schleicher og fortsatte under Hitler fram til sin død i 1941.[4]

Gürtner protesterte iherdig mot forholdene i konsentrsjonsleirene. men bidro ved å inngå i Hitlers regjering til åt gi regimet et legitimt uttrykk, blant annet etter utrenskningene sommeren 1934, som han selv overlevde. Han betegnet mordene som «statsnødvern» (Staatsnotwehr).[5]

Franz Gürtner var opprinnelig en ikke-nazistisk konservativ politiker, men ble senere, i 1937, medlem av det tyske nazistpartiet NSDAP.

I 1933 kom Gürtner i konflikt med en av sine underordnede, Roland Freisler, vedrørende den såkalte Rassenschande («raseskam»), knyttet til seksuelle relasjoner mellom «ariere» og «ikke-ariere», som Freisler ville ha kriminalisert umiddelbart.[6] Gürtner påpekte under et møte mange av de praktiske vanskeligheter med Freislers forslag.[7] Men etter to år ble ikke desto mindre slike forholds krimialisert i og med Nürnberglovene.

Franz Gürtner var ansvarlig for samordningen av rettsvitenskap i det nazistiske Tyskland.

Gürtner mislikte Gestapos og SAs brutale behandling av krigsfanger og innsatte i konsentrasjonleirene, men protesterte forgjeves til Hitler. Han ble værende i stillingen i håp om å endre maktapparatet fra innsiden, men han ble i stedet en av dem som sørget for den offisielle godkjenning av og det rettslige grunnlag for en rekke kriminelle handlinger under Hitlers administrasjon. Han undertegnet blant annet de antisemittiske Nürnberglovene i 1935 som la grunnlaget for «den endelige løsning på det jødiske problem».

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Das Personenlexikon zum Dritten Reich. Frankfurt am Main: Fischer Taschenbuch Verlag. 2007. ISBN 978-3-596-16048-8. 

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ David Nicholls, Adolf Hitler: a biographical companion ABC-Clio, Inc. (10/2000) ISBN 0-87436-965-7 Retrieved 12 May 2010
  2. ^ Reichshandbuch der deutschen Gesellschaft. Band I, Deutscher Wirtschaftsverlag, Berlin 1930.
  3. ^ Svensk uppslagsbok. Malmö 1932.
  4. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Bestand: Biografie». www.dhm.de. Besøkt 28. september 2016. 
  5. ^ Klee 2007, s. 209
  6. ^ Claudia Koonz: The Nazi Conscience, s. 173 ISBN 0-674-01172-4
  7. ^ Claudia Koonz: The Nazi Conscience, s. 175–6 ISBN 0-674-01172-4