Piktere
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pikterne var et folkeslag som levde i det sentrale og nordlige Skottland fram til vikingtiden. Navnet fikk de kanskje av romerne fordi krigerne var tatovert eller malt.
I romersk tid fantes det to piktiske kongedømmer. Ett i sør, som stadig angrep Romerrikets nordgrense, og ett i nord som også kontrollerte Orknøyene og Shetland. Ca. 841 ble de forent med folket i Dalriada, som var av irsk avstamning, under kong Kenneth mac Alpin.
Pikterne kan være en rest av den før-keltiske befolkningen på de britiske øyer. Språket deres var i utgangspunktet ikke-indoeuropeisk, men ble stadig mer preget av og blandet med keltisk språk etterhvert som de to folkegruppene blandet seg.
Det piktiske språket og piktisk kultur holdt lengst stand i nord. Språket døde trolig ut til fordel for norrønt på Shetland på 1100-tallet. Det er faktisk mye som tyder på at de innfødte menneskene overlot øyene til nordmennene og at dette gikk fredelig for seg. De kan også ha inngiftet seg og blitt en del av den norrøne befolkningen. Nordmennene kalt dem for petene.
Begrepet piktere (engelsk ‘picts’) er først dokumentert i en tale skrevet av romeren Eumenius i 297 f.Kr. Han beskriver et folkeslag han kaller «Picti». Begrepet er antatt å henspille på noen som er malt eller til og med tatovert, men det vet man ikke. Det kan også peke til de uthogde billedsteinene som folkeslaget har etterlatt seg. Begrepet kan også være en romersk forvansking av en lokal betegnelse. Irene kalte pikterne på gælisk for cruithne (på gammel-irsk cru(i)then-túath, basert på en gammel-irsk rotord cruth). Keltere i Britannia, det nåværende England, kjente dem også som prydyn (tidlig walisisk *kwriteno-teutā eller det mer moderne pryd).
[rediger] Referanser
- Ball, M.J. (ed.); et al, The Celtic Languages (2001)
[rediger] Eksterne lenker
