Romersk Britannia

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Romersk Britannia består av de deler av de britiske øyer som var okkupert og kontrollert av Romerriket i tidsrommet 43 og fram til rundt 410 e.Kr. Romerne refererte selv til provinsen som Britannia. Før romerne invaderte hadde jernalderens Britannia allerede kulturelle og økonomiske forbindelser med det kontinentale Europa, men romerne introduserte ny utvikling og nye teknologier innen jordbruk, urbanisering, industri og arkitektur, og etterlot en arv som fortsatt er tilstedeværende i dag.

De historiske nedtegnelser og dokumentasjon fra før og under invasjonen er sparsommelige selv romerske historikere tidvis nevner provinsen. Det meste av kunnskapen om tidsepoken er derfor fra arkeologiske utgravinger og særlig studier av innskrifter (epigrafikk).

Kronologisk historie[rediger | rediger kilde]

Tidlig kontakt[rediger | rediger kilde]

Britannia var ikke ukjent for antikkens verden. Så tidlig som på 300-tallet f.Kr. hadde grekerne, fønikere og karthagere handlet tinn fra Cornwall: [1] grekerne referert til Cassiterides («Tinnøyene») og beskrev at disse øyene lå et sted nær vestkysten av Europa.[2] Den karthanske sjømannen Himilco skal etter sigende ha besøkt øyene på 400-tallet f.Kr., og den greske utforskeren Pytheas fra Massalia på 300-tallet f.Kr. Men generelt ble øyene sett på som et mystisk sted som en del antikke forfattere tvilte på i det hele tatt eksisterte.[3]

Den første direkte romerske kontakt kom med den romerske general og framtidige diktator Julius Cæsar. Han gjennomførte to ekspedisjoner til Britannia i årene 55 og 54 f.Kr. som avleggere av erobringen av Gallia fordi han mente at britonerne i dagens England hadde bidratt til gallernes motstand. Den første ekspedisjonen som mest var en form for rekognosering og sondering enn en full invasjon, tok fotfeste på kysten av Kent, men uten kavaleri og fordi en storm i den engelske kanalen ødela skipene hans, var det umulig for romerne å avansere videre. Om ekspedisjonen var militært mislykket var den likevel en politisk suksess: det romerske senatet erklærte 20 dagers offentlig ferie i Roma for å feire denne enestående bedriften ved å ta gisler fra Britannia, og fordi belgiske stammer ble beseiret da de romerske styrkene igjen var tilbake på kontinentet.[4]

I hans andre invasjon året etter tok Cæsar med seg en betydelig større hær og fortsatte med «pisk og gulrot»-politikken; han inviterte innfødte stammer til å underkaste seg ham og gi fra seg gisler i bytte mot fred. En vennligsinnet lokal høvding, Mandubracius, ble installert, og hans rival Cassivellaunus ble underkastet. Gisler ble tatt, men historikerne er uenige om den tributt som man kom overens om, ble betalt av britonerne først etter at Cæsar hadde reist tilbake til Gallia med sine styrker.[5]

Edward Armitages forestilling om Julius Cæsars første invasjon.

Cæsar hadde ikke erobret noe territorium og hadde heller ikke etterlatt seg tropper, men han hadde etablert klientkonger på øya og hadde ført Britannia inn under Romas sfære av politisk innflytelse. Keiser Augustus planla invasjoner i 34, 27 og 25 f.Kr., men omstendighetene var aldri gunstige.[6] Forholdet mellom Britannia og Romerriket besto av diplomati og handel. Strabo, som skrev sent i Augustus’ regime, hevdet at skattene på handelen førte til større årlige inntekter enn hva en erobring ville ha gitt.[7] Likeledes har arkeologiske undersøkelser vist en økning i importerte luksusvarer til det sørøstlige Britannia på denne tiden.[8] Strabo nevner også britonske konger som sendte ambassadører til Augustus, og Augustus’ egen Res Gestae Divi Augusti refererer til to britiske konger han mottok som flyktninger.[9] Da en del av Tiberius’ skip ble ført til Britannia av en storm under hans krigføring i Germania i år 16 e.Kr. ble disse sendt tilbake til ham av lokale høvdinger og det ble fortalt fortellinger om store uhyrer.[10]

Roma synes å ha oppmuntret til en maktbalanse i sørlige Britannia ved å støtte to mektige kongedømmer: Catuvellaunere (Catuvellauni), styrt av etterkommerne til Tasciovanus, og atrebatere (Atrebates), styrt av etterkommerne til Commius.[11] Denne politikken ble fulgt fram til år 39 eller 40 da keiser Caligula mottok et forvist medlem av catuvellaunere, og keiseren satte i gang en invasjon av Britannia. Denne invasjonen som kollapset under farseaktige omstendigheter allerede før invasjonshæren hadde forlatt Gallia. Han skal ha stilt opp sine styrker i slagformasjon i Gallia, vendt mot den engelske kanal, og beordret dem til å angripe sivet i vannkanten. Han fikk så soldatene til å samle skjell som ble bragt til Roma som «krigsbytte».[12] I 43 foretok Claudius et felttog, som var vellykket, og provinsen ble formelt opprettet. Også denne gangen var det offisielle målet å gi støtte til en landflyktig britonsk hersker, denne gangen Verica fra atrebaterne.

Den romerske invasjonen[rediger | rediger kilde]

Invasjonen ble forsinket da de romerske soldatene fryktet å seile hinsides grensene av den kjente verden, det vil si å krysse den engelske kanal.

Invasjonsstyrken i 43 ble ledet av Aulus Plautius.[13] Det er ikke kjent hvor mange romerske legioner som ble sendt. Bare en legion, II Augusta som ble kommandert av den framtidige keiser Vespasian, er dokumentert i å ha deltatt.[14] IX Hispana,[15] XIV Gemina (senere kalt Martia Victrix) og XX (senere kalt Valeria Victrix)[16] er attestert for å ha deltatt under Boudiccas opprør i 60 og 61. Det er sannsynlig at de hadde vært der siden den innledende invasjonen, men den romerske hæren var veldig fleksibel med enheter som ble brukt og flyttet når det enn var nødvendig, slik at dette er ikke sikkert. Kun Legio IX Hispana er sannsynlig i å ha blitt stasjonert der, fordi det er attestert at denne legionen sto ved Eburacum (York) i år 71. Legionen er nevmt på en bygningsinskripsjon der, datert år 108, før de siste ødeleggende kampene i øst, sannsynligvis i løpet av Bar Kokhba-opprøret.[17]

Invasjonen ble forsinket da det brøt ut mytteri blant troppene, men de ble til slutt overbevist av en frigitt slave om at ikke var farlig å krysse havet og kjempe bortenfor grensene av den kjente verden. De seilte i tre divisjoner og gikk sannsynligvis i land ved Richborough i Kent, men det er også blitt foreslått at en del av invasjonsstyrken gikk i land på sørkysten, i Fishbourne-området i West Sussex.[18]

Romerne beseiret catuvellaunere og deres allierte i to slag: det første, forutsatt landgang ved Richborough, ved elven Medway, det andre på Themsen. En av catuvellauneres ledere, Togodumnus, ble drept, men hans bror Caratacus overlevde og fortsatte motstanden senere. Plautius gjorde stopp ved Themsen og sendte bud til Claudius om forsterkninger, inkludert artilleri og elefanter, for den endelige marsjen mot catuvellauneres hovedstad, Camulodunum (Colchester). Den framtidige keiser Vespasian nedkjempet og underkastet den sørvestlige delen av England.[19] Cogidubnus ble innsatt som konge over flere territorier,[20] og det ble inngått avtaler med stammer utenfor det området som kom inn under direkte romersk kontroll.

Romersk styre etablert[rediger | rediger kilde]

Den romeske provinsen Britannia i år 125 e.Kr. som viser de innfødte stammene, byer, hovedveger og posisjonene til de romerske legionene.

Etter at den sørlige delen av øya var blitt erobret vendte romerne oppmerksomheten mot det som i dag er Wales. Silurere, ordovikere og dekeangliene kjempet innbitt mot de romerske inntrengerne og i løpet av de første tiårene etter invasjonen konsentrerte romerne seg om dem, til tross for mindre opprør blant romerske allierte som brigantere og icenere. Silurere ble ledet av en høvding romerne kalte Caratacus og som drev effektiv geriljakrig mot den romerske guvernøren Publius Ostorius Scapula. Først i år 51 klarte Ostorius å lure Caratacus inn i et rent slag og beseiret ham. Den britonske lederen søkte tilflukt hos briganterne, men deres dronning Cartimandua viste sin underdanighet og utleverte ham til romerne. Han ble ført som fange til Roma hvor den verdige talen som han holdt under Claudius' triumftog, fikk keiseren til å spare livet hans. Imidlertid var silurere fortsatt ikke pasifisert og Cartimanduas tidligere ektemann Venutius overtok Caratacus’ posisjon som den mest framtredende britonske lederen.[21]

I årene 60-61, mens guvernør Gaius Suetonius Paulinus drev hærtokt i Wales, gjorde det sørøstlige Britannia opprør under Boudicca, enken etter en nylig avdød konge av icenerne, Prasutagus. Hun var provosert av at stammens landområder var blitt tatt og av den brutale behandlingen som hun selv og døtrene hennes var blitt utsatt for. Prasutagus hadde etterlatt et testamente hvor halvparten av kongedømmet han ble gitt til keiser Nero i håp om at resten av kongedømmet ville bli etterlatt uberørt. Han tok feil. Icenerne, sammen med nabostammen trinovantere, ødela den romerske kolonien ved Camulodunum (Colchester) ved å plyndre og svi av byen. De drepte alle innbyggere de fikk tak i, både menn, kvinner og barn. Da Legion IX ble sendt som støtte, ble den nedkjempet. Suetonius Paulinus red til Londinium (London), opprørernes neste angrepsmål, og måtte konkludere med at London ikke var mulig å forsvare. Forlatt ble Londinium brent og ødelagt, og samme skjebne led Verulamium (St. Albans). Mellom 70 000 og 80 000 mennesker skal etter sigende ha blitt drept i de tre byene. Suetonius regrupperte med to av de tre legionene som han fortsatt hadde tilgjengelig, valgte slagmark og til tross for å være i langt mindre antall, beseiret han opprørerne i slaget ved Watling Street. Boudicca levde ikke lenge etterpå, enten på grunn av sykdom eller fordi forgiftet seg selv.[22] Opprøret hadde nesten klart å overbevise Nero om at han burde trekke seg ut av Britannia helt og holdent.[23]

Agricolas krigføring i dagens Skottland.

Det var flere opprør i 69, «året med de fire keisere». Da borgerkrig raste i Roma, maktet ikke svake guvernører å kontrollere legionene i Britannia, og Venutius av brigantene grep sjansen. Romerne hadde tidligere forsvart Cartimandua mot ham, men denne gangen klarte de det ikke. Cartimandua ble evakuert og Venutius overtok kontrollen over det nordlige England. Etter at Vespasian hadde sikret seg Romerriket var hans første to utnevnelser guvernører: Quintus Petillius Cerialis og Sextus Julius Frontinus fikk oppgaven med å nedkjempe henholdsvis brigantene og silurene.[24] Frontinus utvidet romersk styre til hele det sørlige Wales og begynte utnyttelse av mineralressursene, som gullgruvene i Dolaucothi.

I de følgende årene erobret romerne mer av øya og utvidet romersk Britannia. Guvernør Gnaeus Julius Agricola, svigerfar til historikeren Tacitus, nedkjempet ordovikere i Wales i 78. Med Legio XX Valeria Victrix beseiret Agricola caledonere i år 84 i slaget ved Mons Graupius i det nordlige Skottland.[25] Dette var den største utstrekningen av den romerske provinsen Britannia, for kort tid etter denne seieren ble Agricola kalt hjem til Roma, og den romerske hæren trakk seg tilbake til en forsvarslinje mellom Forth-Clyde-landtangen. Dermed ble det frigjort styrker som det var sterkt behov for ved andre frontlinjer.

Under meste av det romerske Britannias historie var et stort antall soldater stasjonert på øya. Dette krevde at keiseren plasserte en dyktig guvernør i provinsen. Et resultat ble at flere framtidige keisere hadde tjent som guvernører eller legater i denne provinsen, inkludert Vespasian, Pertinax og Gordian I.

Okkupasjon og tilbaketrekning fra sørlige Skottland[rediger | rediger kilde]

Sørlige Skottland rundt år 84.

Det er ingen historiske kilder som beskriver tiårene som fulgte Agricolas tilbaketrekning. Selv navnet på hans etterfølger er ukjent. Arkeologi har vist at en del romerske festninger sør for Forth-Clyde ble bygget opp på nytt og utvidet, mens andre synes å ha blitt forlatt. Romerske mynter og keramikk er blitt funnet i innfødte bosetninger på det skotske lavlandet i årene før 100. Det indikerer voksende tilpasning til Romerriket. En del av de viktigste kildene for denne tiden er inskripsjoner fra festningen ved Vindolanda i Northumberland, de fleste datert til mellom 90 og 110. Disse tavlene er fargerike bevis for hvordan en romersk festning i utkanten av Romerriket fungerte med offiserenes hustruer som opprettholdt et dannet samfunn mens handelsmenn, transport og militært personell opprettholdt festningens drift og forsyninger.

Rundt år 105 ser det imidlertid ut som om et betydelig tilbakeslag i forbindelsene med piktiske stammer (antagelig de samme som romerne kalte for caledonere). Flere romerske festninger ble ødelagt av brann, med menneskelige levninger og ødelagte rustninger ved Trimontium (dagens Newstead i det sørlige Skottland). Det antyder at det var fiendtligheter i det minste på dette stedet. Det ligger også bevis for dette at militære forsterkninger ble sendt fra Germania, og at en britisk krig uten navn i denne perioden er nevnt på gravsteinen til en tribun i Kyrene. Imidlertid kan de dakiske krigene som Trajan førte, ha resultert til troppereduksjoner eller en total tilbaketrekning fra området, og at de romerske festningene ble ødelagt av pikterne etter at romerne hadde trukket seg ut. Romerne ødela egne festningsanlegg når de ble oppgitt for at de ikke skulle falle i hendene på fienden. Uansett hva som var tilfelle her, ble grensen antagelig flyttet sørover til linjen ved Stanegate ved Solway-Tyne-landtangen på denne tiden.

Rester av den antoninske mur ved Barr Hill, Twechar.

En ny krise oppsto ved begynnelsen av Hadrians regime i 117: et opprør i nord ble undertrykket av Quintus Pompeius Falco. Da Hadrian nådde Britannia på sin berømte rundreise til de romerske provinsene rundt 120, ga han ordre om at en forsvarsmur, kjent i ettertid som Hadrians mur, skulle bygges nær linjen ved Stanegate-grensen. Hadrian utpekte Aulus Platorius Nepos til guvernør. Han skulle lede dette arbeidet og førte Legio VI Victrix med seg fra Germania Inferior og erstattet den berømte Legio IX Hispana (og denne legionens forsvinning fra de historiske kildene har vært mye diskutert). Arkeologi indikerer betydelig politisk uro i Skottland i den første halvdelen av det andre århundret, og flyttingen av grensen mot pikternes område må sees i denne sammenhengen.

Hadrians mur sett fra Vercovicium.

I løpet av regimet til Antoninus Pius (138-161) ble den hadrianske grensen en kort periode flyttet nordover til Forth-Clyde hvor en ny mur, den antoninske mur, ble bygget rundt år 142 fulgt av en ny militær okkupasjon av det skotske lavlandet under en ny guvernør, Quintus Lollius Urbicus.

Den første antoninske okkupasjonen av Skottland ble avsluttet etter en krise i årene 155-157 da brigantene gjorde opprør. Med begrensete muligheter til å få forsterkninger flyttet romerne troppene sørover, og opprøret ble slått ned av guvernør Gnaeus Julius Verus. I løpet av et år ble den antoninske mur gjenerobret, men i 163 eller 164 ble den igjen forlatt. Den andre okkupasjonen skjedde antagelig i forbindelse med Antonius' anstrengelser for å beskytte votadiniene eller hans sterke ønske om å utvide Romerriket ettersom tilbaketrekningen til den hadrianske grensen igjen kom ikke lenge etter at han døde. Romerne trakk seg imidlertid ikke helt ut av Skottland på denne tiden; en stor festning ved Newstead ble opprettholdt sammen med minst syv mindre utposter minst fram til rundt 180.

I løpet av en tyveårs periode som fulgte justeringen av grensen til Hadrians mur, var Roma opptatt av hendelser på kontinentet, hovedsakelig problemer i provinsene langs Donau. Økende antall av nedgravde samlinger av mynter i Britannia på denne tiden antyder at freden ikke var blitt oppnådd. De betydelige mengdene romersk sølv som er blitt funnet i Skottland, antyder mer enn ordinær handel, og det er sannsynlig at romerne forhandlet fram fredsavtaler med å betale sølv til sine uforsonlige fiender, pikterne.

I år 175 kom en stor styrke av sarmatiske kavalerister, rundt 5 500 mann, til Britannia for å forsterke troppene som bekjempet utallige opprør som ellers ikke er nedtegnet. I år 180 trengte pikterne gjennom den hadrianske mur og den kommanderende romerske offiser ble drept i det som Dio Cassius har beskrevet som den mest alvorlige krigen under regimet til keiser Commodus. Ulpius Marcellus ble sendt som ny guvernør og rundt 184 hadde han vunnet en ny fred, kun for å bli møtt av et mytteri blant sine egne tropper. Misfornøyd med Marcellus' strenghet hadde troppene forsøkt å velge en legat ved navn Priscus som egen guvernør; han nektet, men Marcellus var heldig som klarte å forlate provinsen i levende live. Den romerske hæren i Britannia fortsatte sin insubordinasjon: de sendte en delegasjon på 1500 mann til Roma for å kreve henrettelse av Tigidius Perennis, en praetoriansk prefekt som de mente hadde gjort dem urett tidligere ved å løfte opp equitere av lavere rang til legatrang i Britannia. Commodus møtte gruppen utenfor Roma og sa seg enig i å få Perennis drept, men dette førte til at mytteristene følte seg enda sikrere i sitt opprør.

Den framtidige keiser Pertinax ble sendt til Britannia for å kvele mytteriet og hadde innledningsvis suksess i å skaffe seg kontroll. Imidlertid brøt det ut et opprør blant troppene. Pertinax ble angrepet og etterlatt som død, og ba om å bli kalt tilbake til Roma hvor han kortvarig klarte å etterfølge Commodus som keiser i år 192.

Styringen av provinsen[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av fort nær Newcastle.

Fredelige romerske provinser var underlagt Senatet, men de som trengte permanente garnisoner, som Britannia, var under keiserens kontroll. Lokalt ble provinsene styrt av guvernører, som var tidligere konsuler. De hadde gjerne både militær og administrativ bakgrunn, og de som ble sendt til urolige provinser ble ofte utvalgt spesielt på grunn av sine militære evner. Den viktigste oppgaven til guvernørene av Britannia var å sikre militær kontroll, men de skulle også sørge for diplomatisk kontakt med klientkonger, bygge veier, sørge for at kurérsystemet fungerte, overvåke byene og fungere som dommere i viktige saker.

Guvernøren hadde en assistent, legatus iuridicus, som var rådgiver i juridiske saker. I Britannia ser det ut til at disse legatene var valgt blant fremtredende jurister, spesielt fordi det var vanskelig å finne en modell for innføring av rikets skattesystem i provinsen. Den finansielle administrasjonen var underlagt en prokurator. Legionene hadde hver sin kommandant, som var underlagt guvernøren. I spesielt urolige tider kunne kontrollen over et område bli overlatt til kommandanter, slik at avgjørelser raskt kunne tas lokalt.

Den første hovedstaden i provinsen var antagelig Camulodonum, men London tok raskt over på grunn av de gode handelsforbindelsene byen hadde.

Handel og industri[rediger | rediger kilde]

Da romerne okkuperte Britannia var tinneksporten fra provinsen redusert i forhold til tidligere, på grunn av at det var funnet forekomster i Iberia. De viktigste mineraler og råvarer romerne tok ut fra Britannia var gull, jern, bly, sølv, marmor, perler, jakthunder, dyrehuder, tømmer, ull, korn og slaver. Gjennom investeringer fra utlandet oppsto et levekraftig indre marked, og det ble importert varer fra kontinentet.

Uttak av mineraler, som Dolaucothi gullgruve, jernmalm fra Weald og sølvgruver i Mendip Hills, ser ut til å ha vært drevet som private foretak mot at det ble betalt avgift til myndighetene. Gruvedrift hadde allerede en lang historie i Britannia, men romerne introduserte nye teknikker, og revolusjonerte industrien. Mange av de rikeste forekomstene lå i områder som romerne brukte tid på å undertvinge.

Lokale kunsthåndverkere fortsatte å lage gjenstander i La Tène-stilen, selv om romersk design raskt ble det mest populære. Den lokale keramikken var generelt av dårligere kvalitet enn den galliske, men Castorkeramikk fra Nene-dalen var av høy kvalitet. Det meste av keramikken var enkelt laget og ment for lokale markeder.

Innen det 3. århundre hadde Britannia en variert og godt etablert økonomi, med handel både med kontinentet og den ikke-romerske delen av øyene. Hadrians mur fungerte ikke bare som en festning mot kelterne, men også som tollgrense, slik at det også ble inntekter til myndighetene av denne handelen.

Det tredje århundre[rediger | rediger kilde]

Da Commodus døde begynte en utvikling som etterhvert skulle lede til borgerkrig. Etter Pertinax' korte regjeringstid dukket det opp flere rivaler, blant annet Septimius Severus og Clodius Albinus. Sistnevnte var guvernør i Britannia og så ut til å ha pasifisert lokalbefolkningen. Han kontrollerte tre legioner, hvilket gjorde han til en sterk utfordrer i kampen om keisermakten. Severeus valgte å kjøpe hans støtte ved å love ham tittelen caesar mot at han støttet Severus i kampen mot Pescennius Niger i øst. Etter å ha slått Niger snudde Severus og gikk til krig mot Albinus, som på sin side ser ut til å ha ventet dette og dermed var klar til kamp.

Albinus krysset Den engelske kanal i 195. Året etter kom Severus til Gallia, og de møttes i et slag hvor Severus vant en avgjørende seier. Den britiske guvernøren begikk selvmord, og keiseren beslagla eiendommene til flere av hans støttespillere i Britannia.

Denne hendelsen synliggjorde to store problemer i provinsen. Det ene var at man for å sikre seg mot kelterne måtte ha tre legioner stående i Britannia, noe som gav en ambisiøs guvernør mye makt. Det andre var at dersom man brukte legionene et annet sted, ble provinsen stående uten forsvar.

Det tradisjonelle synet har vært at samfunnet i det nordlige Britannia kollapset under Albinus' fravær. Cassius Dio forteller at den nye guvernøren, Virius Lupus, måtte kjøpe fred fra maeterne. Nyere forskning har vist at det er mer sannsynlig at en relativt stor styrke ble stående igjen i provinsen, og at kaoset derfor ikke var så fullstendig som man har antatt. Uansett ser man at de neste guvernørene alle har utmerket seg i felten, noe som viser at det var behov for dyktige militære ledere i Britannia. I 207 rapporterte Lucius Alfenus Senecio til Roma at britene gjorde opprør og plyndret landet. Han bad om enten forsterkninger eller en keiserlig ekspedisjon, og Severeus valgte det siste til tross for at han da var 62 år gammel. Arkeologiske funn viser at Hadrians mur og fortene sør for muren ble forsterket, og at Severus' ankomst fikk de opprørske stammene til å be om fred. Keiseren var ikke interessert i å gå med på dette uten kamp, antagelig dels for å understreke sin makt og dels for å gi sønnene Geta og Caracalla førstehåndserfaring med å styre en provins.

Keiseren hadde med seg anslagsvis 20 000 soldater, og i 208 eller 209 krysset de muren og marsjerte gjennom det østlige Skottland. Styrken ble stadig utsatt for små geriljaangrep, og det røffe terrenget sakket dem ned. Severus så at han ikke hadde mulighet til å møte caledonerne på slagmarken. De romerske styrkene nådde elven Tay, hvor man begynte forhandlinger og skrev under en fredsavtale med caledonerne. Innen 210 var keiseren tilbake i York, og grensen lå fortsatt ved Hadrians mur. Severus tok ærestittelen Britannicus, «seierherre over britene». Kort tid etter gjorde maetaene opprør igjen. Caracalla ledet en straffeekspedisjon, men da faren døde neste år reiste han sammen med sin bror til Roma for å sikre seg makten.

En av de siste handlingene Severus gjorde, var å forsøke å løse problemet med at guvernørene i Britannia hadde for stor makt. Han delte provinsen i to, Britannia Superior og Britannia Inferior (Øvre og Nedre Britannia). Dette førte til nesten et århundre med fred. Perioden, som kalles «Den lange freden», er dårligere belagt i kildene enn andre perioder i provinsens historie. Arkeologiske undersøkelser har imidlertid vist at det ble flere nedgravde skatter, hvilket tyder på at det allikevel var uro i provinsene. Det ble også bygget en rekke fort, som etterhvert ble kjent som sakserkystfortene, for å få kontroll over problemet med sjørøveri langs kysten.

I midten av det 3. århundre ble imperiet flere steder invadert eller rystet av opprør, samt at det kom stadig nye tronkrevere. Britannia ser ut til å ha vært blant de provinsene som slapp lettest unna, men kraftig inflasjon gjorde skade på økonomien. I 259 gjorde Postumus' galliske imperium opprør mot Gallienus. Britannia var en del av dette utbryterriket inntil 274, da Aurelian gjenforente det med Romerriket. Det var opprør i Britannia i slutten av 270-årene, først da en halvt britisk usurpator ved navn Bononus gjorde opprør for å slippe straff etter å ha mistet sin flåte ved Colonia. Dette opprøret ble slått ned av Probus, men kort tid etter gjorde en guvernør som man ikke kjenner navnet på opprør. Irregulære styrker bestående av vandaler og burgundere ble sendt over for å knuse opprøret, antagelig i 278.

De siste opprørene i provinsen ble ledet av Carausius og Allectus. Carausius var kommandant i flåten, antagelig i Den engelske kanal. Han ble anklaget for å ha beholdt bytte som var tatt fra pirater, og keiser Maximian ga ordre om å henrette ham. I 286 utropte han seg til keiser i Britannia og det nordlige Gallia, og fordi keiseren var opptatt med andre opprør fikk han sitte i fred en stund. Først i 288 ble en invasjonsstyrke sendt, men den ble slått tilbake. Carausius slo mynt for å vise at han var en legitim keiser, men i 293 sendte Constantius Chlorus en ny styrke. Opprørernes havn ved Boulogne ble tatt, og dermed mistet de sin flåtestøtte. Carausius ble myrdet av sin skattmester Allectus, som selv tok makten. Kort tid etter landet Asclepiodotus ved Clausentum og slo Allectus.

Constantius reiste selv til London og mottok der seiershyllest. Han valgte å dele opp øya ytterligere, i fire provinser:

Det fjerde århundre[rediger | rediger kilde]

Constantius Chlorus vendte tilbake til Britannia i 306, i den hensikt å invadere den nordlige delen av øya. Han slet med dårlig helse, men ledet allikevel felttoget. Kildene er uklare, og det er lite arkeologisk materiale som belyser felttoget, men det ser ut til at han tidlig på sommeren 306 seiret i et stort slag langt mot nord, før han vendte tilbake til York hvor han døde av naturlige årsaker 25. juli 306.

Statue av Konstantin i York.

Hans sønn Konstantin hadde vært ved hans side da han døde og ble utropt til keiser av soldatene i Britannia. I motsetning til tidligere keiseremner i provinsen lyktes han i å sikre seg makten over imperiet.

Etter Konstans' død ble en ny usurpator utropt til keiser. Magnentius styrte provinsen inntil 353, da han ble slått og drept i slaget med Mons Seleucus. Konstantius II sendte den keiserlige notaren Paulus Catena for å ta seg av Magnentius' støttespillere. Dette utviklet seg til en heksejakt, og vicarius Flavius Martinus grep inn. Paulus svarte med å anklage Martinus for forræderi, og Martinus så seg nødt til å angripe Paulus med sverd for å drepe ham. Episoden endte med at Martinus begikk selvmord.

I det 4. århundre økte hyppigheten og omfanget av angrep på Britannia, spesielt fra saksere i øst og irer i vest. Fortene som ble bygget fra slutten av det 3. århundre ble forsterket, men det var ikke nok til å stå imot angrepene. Da det i tillegg oppsto indre konflikter i garnisonene ved Hadrians mur kom det i 367 en krise, kjent som barbarenes sammensvergelse. Den ble tilslutt løst av Theodosius den eldre, faren til den senere keiser Theodosius I, gjennom en serie militære og sivile reformer.

I 383 kom nok en usurpator, Magnus Maximus, som gjorde opprør i Segontium. Han tok med seg styrker over Kanalen til Britannia og kjempet med hell mot piktere og skotter omkring år 384. Han tok også store deler av den vestlige delen av imperiet. Men da han trengte større styrker på kontinentet og hentet over deler av legionene fra Britannia, benyttet irene anledningen til å gjennomføre raid i det nordlige Wales.

Opprøret endte i 388, men man var da ikke istand til å sende en full styrke tilbake til Britannia. Romerne hadde lidd store tap i slaget ved Hadrianopolis i 378 og slet med å finne nok soldater til å vokte grensene. Først i 396 ble det, på grunn av nye angrep på Britannia (antagelig ledet av vandalen Stilicho), sendt forsterkninger dit. Keiseren sendte flåtestyrker, og i 399 var det igjen fred i Britannia. Men garnisonene ble ikke forsterket, og i 401 ble ytterligere styrker trukket ut for å kjempe mot Alaric.

Slutten på det romerske styret[rediger | rediger kilde]

Den siste perioden av det romerske styret må først og fremst belyses gjennom arkeologi, ettersom de skriftlige kildene er dårlige for denne perioden. Det tradisjonelle synet har vært at det var en kraftig og generell tilbakegang på alle områder av samfunnet, men siden 1950-årene er dette blitt revurdert. Man har for eksempel funnet ut at det ble reist nye bygninger i Verulamium og Cirencester, mens eldre bygninger ble tatt i bruk til nye formål. Angrepene mot provinsen ser ut til å ha vært rettet mest mot landsbygden, mens byene slapp lettere unna. Ødeleggelseslag i flere byer er blitt datert til senere perioder, mens man tidligere trodde at byene ble ødelagt mot slutten av romersk tid. Noen av byene, som Canterbury, Cirencester, Wroxeter, Winchester og Gloucester fortsatte å eksistere i 5. og 6. århundre. Flere romerske villaer fikk nye mosaikkgulv i denne perioden, hvilket viser at ikke alle hadde økonomiske problemer. Samtidig var det utvilsomt slik at flere byer ble forlatt, og at mange områder ble rammet av nedgangstider i det 5. århundre.

Man har funnet svært få mynter slått mellom 378 og 388, hvilket også er et tegn på økonomiske nedgangstider. Det fortelles i kildene om problemer med å betale ut lønn til soldatene, og størrelsen på styrkene ble redusert. I løpet av 390-årene økte sirkulasjonen av penger igjen, men ikke slik som i tidligere perioder under det romerske styret. Etter 402 ble det slått meget få kobbermynter, mens sølv- og gullmynter fortsatt var tilgjengelige. Etter 407 ble ingen nye romerske mynter satt i sirkulasjon, og man antar at innen 430 var romersk mynt ikke lenger i bruk som vanlig betalingsmiddel. Storproduksjon av keramikk var antagelig oppgitt et par årtier før dette; mens de rike fortsatte å bruke metall og glass, begynte de fattige å bruke begere og kar av lær eller tre.

Mynt slått av usurpatoren Konstantin III.

I 407 ble Konstantin III utropt til keiser av soldatene i Britannia. Han krysset Kanalen og gikk inn i Gallia med en hær. Det er uklart hvor mange soldater som ble igjen, og om det noen gang ble utnevnt noen ny kommandant. Da sakserne invaderte med en stor hær i 408 var det britene selv som slo dem tilbake, og i 409 skal britene, ifølge Zosimus, ha kastet ut sivile romerske embetsmenn. I 410 sendte keiser Honorius et reskript som gjorde det klart at Roma ikke lenger ville sende soldater for å forsvare britene. Dette kom som et svar på en bønn om hjelp, noe som er underlig i lys av at man året før kastet ut romere. Historikeren E. A. Thompson har forklart dette med at det antagelig dreier seg om et opprør fra de lavere klasser mot jordeierne i 409, som så resulterte i en bønn om hjelp fra jordeierne i 410. En lignende situasjon i Gallia på samme tid er bedre dokumentert, så dette er et plausibelt scenario.

Ettersom man nå ikke hadde verken sivile eller militære embetsmenn, begynte samfunnet å reorganisere seg. Høvdinger eller krigsherrer begynte å etablere seg over hele øya; mange av dem hadde romerske idealer og konvensjoner som forbilde.

Kristendommen hadde fått fotfeste i deler av befolkningen. Den var sterkt influert av Pelagius' lære om fri vilje, som ble erklært for å være et heresi (vranglære) av kirken i Roma. Religionen ser ut til å ha vært en motivasjonsfaktor i britenes avgjørelse om å kaste ut romerne. Det var dog ikke før på slutten av det 6. århundre at kristningen av øya virkelig skjøt fart.

Saksernes bosetning begynte på denne tiden. Vortigern oppfordret flere til å komme over fra kontinentet for å kjempe mot britene og pikterne. Gildas forteller at Vortigern fryktet en ny romersk invasjon, og det er mulig at dette var grunnen til at sakserne fokuserte spesielt på det sørøstlige England, det området hvor romerne hadde steget i land tidligere.

Med slutten på det romerske styret begynte en ny periode i Storbritannias historie, kjent som sub-romersk Britannia.

Byer i romersk Britannia[rediger | rediger kilde]

Der både latinsk og engelsk bynavn er markert som peker finnes det egen artikkel om romersk tid.

Blant de viktigste byene var:

Latinsk navn Moderne navn Merknader
Aluana Alcester
Aquae Sulis Bath
Camulodonum Colchester
Corinium Cirencester
Deva Chester
Durnovaria Dorchester (Dorset)
Durovernum Canterbury
Eboracum York
Glevum Gloucester
Isca Dumnoniorum Exeter
Lactodorum Towcester
Lindum Lincoln
Londinium London
Mamucium Manchester
Moridunum Carmarthen
Noviomagus Chichester
Portus Dubris Dover
Ratae Coritanorum Leicester
Venta Belgarum Winchester
Venta Silurum Caerwent
Verulamium St. Albans

For en mer omfattende oversikt, se Liste over romerske stedsnavn i Britannia

Religion[rediger | rediger kilde]

Hedendom[rediger | rediger kilde]

Rekonstruksjon av et romersk tempel på Pagans Hills basert på utgravninger.

Druidene, det keltiske presteskapet som er antatt å ha hatt sin opprinnelse i Britannia,[26] ble gjort fredløse av Claudius,[27] og i 61 forsøkte de forgjeves å forsvare sine helligdommer fra romernes ødeleggelser på øya Mona (Anglesey).[28] Imidlertid fortsatte britonene under romersk styre å dyrke sine gamle keltiske guddommer, eksempelvis Ancasta, men ofte sammensmeltet med tilsvarende romerske guddommer som Mars Rigonemetos ved Nettleham.

I hvor stor grad tidligere trosforestillinger overlevde er vanskelig å beregne nøyaktig. Bestemte europeiske rituelle trekk som betydningen av tallet 3, betydningen av hode og av vannkilder forblir i de arkeologiske nedtegnelsene, men ulikhetene i votivgaver som ble gjort ved romerske bad som ved Bath i Somerset før og etter den romerske erobringen tyder på at kontinuiteten var bare delvis. Dyrkelsen av den romerske keiser er omfattende dokumentert, særlig ved militærleire. Grunnleggingen av et romersk tempel dedikert Claudius ved Camulodunum var en av de umuligheter som førte til Boudiccas opprør. Det romerske tempelet på Pagans Hill i Somerset eksisterte fredelig fram til 400-tallet.

Østlige religiøse kulter som Mithras-kulten vokste i popularitet i løpet av slutten av okkupasjonen. Mithrastempelet i London er et eksempel på populariteten til mysteriereligioner blant de rike urbane klassene og templene til Mithras eksisterte også i militære sammenhenger i Vindobala ved Hadrians mur (Rudchester Mithraeum) og ved Segontium i romerske Wales (Caernarfon Mithraeum).

Kristendom[rediger | rediger kilde]

Kristen mosaikk fra et hus i London under den romerske tiden.

Det er ikke klart når eller hvordan kristendommen kom til Britannia. Et «ordkvadrat» fra 200-tallet er avdekket i Mamucium, den romerske bosetningen i Manchester. Det består av anagrammet PATER NOSTER skåret inn på et stykke fra en amfora. Det har blitt diskutert blant forskere om «ordkvadratet» faktisk er å betrakte som en kristen kulturgjenstand eller ikke, men om det faktisk er det, er det et av de aller tidligste vitnemål på kristendommen i Britannia.[29] Det tidligste skriftlige bevis for kristendom som er bekreftet er et utsagn av Tertullian, ca. år 200, hvor han beskriver «alle begrensningene til spanjolene, og de ulike nasjoner til gallerne, og tilholdsstedene til britonene, utilgjengelige for romerne, men underkastet Kristus.»[30]

Arkeologiske bevis for kristne samfunn begynner å opptre fra 200-tallet og 300-tallet. Små kirker i tre er antydet i Lincoln og Silchester, og små døpefonter er blitt funnet ved Icklingham og innenfor litus Saxonicum («den saksiske kysten», befestninger på begge sider av den engelske kanal) i Richborough. Water Newton-skatten er et forråd av kristne kirkeplater i sølv fra tidlig på 300-tallet, og romerske villaer ved Lullingstone og Hinton St Mary inneholdt henholdsvis kristne veggmalerier og mosaikker. En stor kirkegård fra 300-tallet ved Poundbury med graver som var orientert øst-vest og mangel på gravgaver har blitt tolket som en tidlig kristen kirkegård, skjønt slike gravritualer var også i økende grad vanlige i hedensk kontekst i den samme perioden.

Sølvvase fra Water Newton-skatten i Water Newton.

Kirken i Britannia synes å ha utviklet et brukbart geistlig system, noe som kommer tydelig fram i nedtegnelsene fra kirkemøtet i Arles i Gallia for året 314. Representert ved kirkemøtet var biskoper fra 35 bispeseter fra Europa til Nord-Afrika, inkludert tre biskoper fra Britannia: Eborius av York, Restitutus av London, og Adelphius. Kristendommen ble gort lovlig i Romerriket av Konstantin den store i 313. Theodosius den store gjorde kristendommen til statsreligion for riket i 391 og på 400-tallet var den allerede veletablert.

Sankt Alban, den første britiske martyr, er antatt å ha dødd tidlig på 300-tallet (skjønt en del daterer ham til midten av 200-tallet), fulgte helgenene Aaron av Caerleon og Julius av Isca Augusta. Et kjetteri, pelagianismen, ble startet av en britisk munk som underviste i Roma: Pelagius levde fra ca. 354 til ca. 420 eller 440.

Et brev funnet på en tavle av bly i Bath, datert til rundt 363, er i omfattende grad blitt publisert som bevis for kristendommen i Britannia under den romerske tiden. I henhold til den første oversettelsen ble det skrevet i Wroxeter av en kristen mann ved navn Vinisius til en kristen kvinne ved navn Nigra, og det er blitt hevdet at det var det første epigrafiske nedtegnelse av kristendommen. Imidlertid har denne oversettelsen av bokstavene åpenbart vært basert på paleografiske feil, og teksten har faktisk ingenting med kristendommen å gjøre, men består av hedenske ritualer.[31]

Miljøbestemte endringer[rediger | rediger kilde]

Romerne innførte et antall plantearter til Britannia, inkludert muligens den nå meget sjeldne romersk nesle (U. pilulifera),[32] som etter sigende skal ha vært benyttet av romerske soldater for å varme armer og legger,[33] og spiselige snegler, Helix pomatia.[34] Det er også en del bevis for at de må ha introdusert kaniner, men en mindre sørlige middelhavstype. Den europeiske hare (Oryctolagus cuniculus) som er alminnelig i dagens Britannia er antatt å ha blitt introdusert fra kontinentet etter den normanniske invasjonen i 1066.[35]

Huskatten kom med romerne.[36]

Romerne var tvunget til justere seg til britisk klima og kunne ikke dyrke oliven som var vesentlig i dietten for befolkningen rundt Middelhavet. Grunnet befolkningsøkningen og stående hæravdelinger måtte matproduksjonen økes betydelig. Romerne ryddet skoger for å gjøre nye landområder egnet for jordbruk og innførte en skatt, annona militari, som ble betalt som en prosentandel av bondens produksjon. Romerne forbedret jordbruksredskapene ved å innføre redskaper kledd i jern, innførte velteplog, ljå med to håndtak og nye typer sigder og river. De innførte også ventilerte kornmagasin som erstatning for lagringsgroper som var utsatt for råte.

Romerne introduserte en ny type hvete kalt spelt som trivdes i britisk klima og som kunne bli sådd to ganger om året, noe som doblet produktiviteten. De innførte nye matvekster som kål, erter, selleri, løk, pastinakk, purre, agurk, reddik, gulrot og asparges foruten frukt som plomme, pære, druer, epler og kirsebær, og nøtter som valnøtt. De innførte dyr som påfugl, perlehøne og fasan.

Arv[rediger | rediger kilde]

Romersk vogn for romerske veger (rekonstruksjon).

I løpet av den romerske okkupasjonen bygde romerne et omfattende nettverk av veger som fortsatte å bli benyttet i senere århundrer. Eksempler er Ermine Street, Fosse Way, Stane Street, Stanegate og Watling Street. Mange er fortsatt i bruk den dag i dag.

Romerne bygde også vannforsyninger, sanering og kloakksystemer, men benyttet i større utstrekning tre i Britannia. Derfor er disse ikke så godt bevart som andre steder.

Mange av Britannias største byer, som London (Londinium), Manchester (Mamucium) and York (Eburacum), ble grunnlagt av romerne. Byer som ender på -chester eller -cester har som regel være romerste castra.

Britannia er også bemerkelsesverdig for å ha vært den største europeiske regionen fra det tidligere romerske riket som i dag ikke snakker (som morsmål):

  • Et romansk språk (skjønt engelsk har betydelig innflytelse fra fransk, men det er hovedsakelig på grunn av den normanniske erobringen av Britannia), eller
  • Et språk som nedstammer fra før-romersk befolkning (slik som gresk), skjønt walisisk eksisterer som et minoritetsspråk med mange lån fra latin, slik som llaeth («melk»), ffenestr («vindu»). Språket i Cornwall, kornisk, har også delvis overlevd inn i moderne tid.

Germanske språk kom til Britannia etter at romerne invaderte, og i større grad etter at de forlot de britiske øyer.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ George Patrick Welsh (1963): Britannia: the Roman Conquest and Occupation of Britain, ss. 27-31
  2. ^ Herodot: Histories 3.115
  3. ^ Plutarch:, Livet til Cæsar 23.2
  4. ^ Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 4.20-36
  5. ^ Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 5.8-23
  6. ^ Dio Cassius: Romersk historie 49.38, 53.22, 53.25
  7. ^ Strabo: Geografi 4.5
  8. ^ Keith Branigan (1987): The Catuvellauni
  9. ^ Augustus: Res Gestae Divi Augusti 32
  10. ^ Tacitus: Annalene 2.24
  11. ^ John Creighton (2000): Coins and power in Late Iron Age Britain, Cambridge University Press
  12. ^ Sveton: Caligula 44-46; Dio Cassius: Romersk Historie 59.25
  13. ^ Cassius Dio: Romersk historie 60.19-22
  14. ^ Tacitus: Histories 3.44
  15. ^ Tacitus: Annalene 14.32
  16. ^ Tacitus: Annalene 14.34
  17. ^ Webster, Graham: The Roman Imperial Army of the first and second centuries A.D. University of Oklahomah Press, ny utg. av 3. reviderte utgav. 1998 ISBN 978-0806130002. Side 66
  18. ^ For eksempel, Manley, John: AD 43: The Roman Invasion of Britain: a Reassessment, 2002.
  19. ^ Sveton: Vespasian 4
  20. ^ Tacitus: Agricola 14
  21. ^ Tacitus: Annalene 12:31-38
  22. ^ Tacitus: Agricola 14-17, Annalene 14.29-39; Dio Cassius: Romersk Historie 62.1-12
  23. ^ Sveton: Nero 18
  24. ^ Tacitus: Agricola 16-17; Historier 1.60, 3.45
  25. ^ Tacitus: Agricola 18-38
  26. ^ Julius Cæsar: Commentarii de Bello Gallico 6.13
  27. ^ Sveton: Claudius 12.5
  28. ^ Tacitus: Annalene 14.30
  29. ^ Shotter, David ([2004] 1993): Romans and Britons in North-West England. Lancaster: Centre for North-West Regional Studies. ss. 129–130. ISBN 1-86220-152-8.
  30. ^ Tertullian: Adversus Judaeos 7.4
  31. ^ Tomlin, R. S. O. (1994): «Vinisius to Nigra: Evidence from Oxford of Christianity in Roman Britain» (PDF). Zeitschrift für Papyrologie und Epigraphik 100: 93–108.
  32. ^ Kavalali, Gulsel M.: Urtica: therapeutic and nutritional aspects of stinging nettles CRC Press; 1. utg. (2003) ISBN 978-0415308335 p.15
  33. ^ Nearing, Homer Jr: «Local Caesar Traditions in Britain» Speculum, Vol. 24, No. 2 (Apr., 1949), ss. 218-227
  34. ^ New, T.R.: Introduction to invertebrate conservation biology OUP Oxford (24 Aug 1995) ISBN 978-0198540519. Side 136
  35. ^ «Unearthing the ancestral rabbit» i British Archaeology Issue 86 January/February 2006
  36. ^ BBC: The Romans in Britain: Agriculture

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Generell litteratur
  • Bedoyere, Guy de la: Roman Britain: A New History, Thames & Hudson; 1 edition (2006). ISBN 0500051402
  • Salway, Peter: A History of Roman Britain (Kindle Edition) Oxford University Press (1997). ASIN: B0029ZBL20
  • Mattingly, David: An Imperial Possession: Britain in the Roman Empire, 54 BC – AD 409, Penguin History of Britain (2008). ISBN 0140148221

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]