Gotisk kunst

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Katedralen i Chartres

Gotisk kunst (fra fransk gothique og italiensk gotico) er betegnelse for både en stilperiode og en epoke i Europas kunsthistorie som oppsto i Frankrike omkring år 1100 og var representert over hele Europa på 1500-tallet. Gotikken hadde sitt utgangspunkt og største betydning i arkitekturen, se egen artikkel Gotisk arkitektur. De øvrige kunstarter, skulptur, maleri, glassmaleri, freskomaleri og illuminerte manuskripter, var alltid på noe vis underordnet arkitekturen og i alminnelighet kirkerommet. På 1300-tallet var gotisk kunst blitt internasjonal og hadde da beveget seg mot en verdslig og naturlig stil som fortsatte inn i 1400-tallet til den overgikk i og ble avløst av renessansen.

En kristen kunst[rediger | rediger kilde]

Gotisk avbildning av tilbedelsen av magi i Strasbourgkatedralen.

Den tidligste gotiske kunsten var kristne skulpturer, skapt på veggene av katedraler og kloster. Katedralene var tenkt som mikrokosmiske representasjoner av verden – de enorme dimensjonene og den imponerende vertikaliteten skulle gjenspeile Guds ære og stille den opp mot de dødliges litenhet.

Den gotiske stilen er himmelstrebende i sitt vesen og utmerkes av en skjelettlignende steinstruktur, store glassflater, smale spir, Strebebuer- og strebepilarer, kryssribbehvelv og en fantasifull, skulpturell utsmykning. Alle disse egenskapene var en konsekvens av de store tynne veggflater, gjennombrutt av store glassmalerier og gallerier, som brakte mer lys kom inn i kirkerommet, muliggjort av en ny byggeteknikk som flyttet byggverkets vekt til utsiden av bygget framfor at det hvilte på sin egen vekt.

Kristen kunst var ofte preget av typelære i sitt vesen (se Middelalderens allegori) som viste fortellinger fra Det gamle og Det nye testamente side ved side. Helgenes liv ble ofte avbildet. Fremstillingen av jomfru Maria endret seg fra den bysantinske ikoniske form og til en mer menneskelig og hengiven mor som kjælte med sin nyfødte, svaiende fra hennes hofte, og fremsto med de forfinede manérer til en høybåren aristokratisk kvinne ved hoffet.

Verdslig kunst vokste fram av kirkekunst og fikk sin egenart i løpet av denne perioden hvor byene vokste i størrelse og betydning, grunnleggelsen av universitetene, økt handel, pengebasert økonomi. En ny og voksende borgerklasse som hadde råd til støtte opp under og beskytte kunsten, og de begynte i økende grad å bestille verker som førte til en spredning av malerier og illuminerte manuskripter. Økt lese- og skrivekyndighet og voksende mengde av verdslig litteratur på morsmålet (framfor latin) oppmuntret representasjonen av verdslige temaer og innhold i kunsten. Med byveksten oppsto også handelslaug og kunstnere ble ofte krevd å være medlemmer av et kunstnerlaug. Et resultat av dette, grunnet bedre bokhold og nedtegnelser, er at flere kunstnere og håndverkere kjent ved sine navn i denne perioden enn i tidligere, og noen få kunstnere var også så modige at de signerte sine verker.

Begrepet gotikk[rediger | rediger kilde]

Horace Walpole, 4. jarl av Oxford, var den som innledet den såkalte gotiske roman i 1764, lenge etter at gotikk som kunsthistorisk epoke var over.

Stilepoken gotikk har ingenting med den germanske folkegruppen goterne å gjøre. Begrepet har som flere andre stilbegreper sin opprinnelse i en innledende nedsettende betydning. Gotikk har sin bakgrunn i at man i Italia under renessansen, omkring 1530, oppfattet spissbuestilen som tysk; både grov, smakløs og barbarisk, og dermed ble stilen med barbarene, altså goterne. Også en annen germansk folkegruppe, vandalene, har i ettertiden hatt en nedsettende bibetydning. Etterhvert som minnet om den germanske folkegruppen svant hen og spissbuestilens popularitet grep om seg, ble begrepets innhold endret.

Den følelse av mørke og noe illevarslende som en tilskuer fikk ved å stirre opp i katedralens veldig hvelv overførte begrepet gotikk til 1800-tallets makabre og mystiske litteratur, eksempelvis Mary Shelleys Frankenstein og Bram Stokers Dracula, karakterisert av det overnaturlige, melodrama og det spektakulære. Da et antall britiske musikkgrupper på slutten av 1970-tallet og tidlig på 1800-tallet svermet rundt en mørk og eterisk romantikk ble begrepet gotikk igjen strukket for også å omfatte musikk på grunn av dens assosiasjon til arkitektur og litteratur.

Innenfor musikkteorien har gotikk samme betydning med den epoke som sammenfaller med renessansens gjennombrudd med flerstemt kunstmusikk, dog regnes ikke ars nova eller trubadurmusikken til gotikken. Fremstående komponister var Perotinus og Johannes Ockeghem. I overført betydning har begrepet gotikk blitt benyttet på barokkens dramatiske orgelmusikk, eksempelvis hos Johann Sebastian Bach.

For litteraturens del oppsto den såkalte gotiske romanen først i 1764 med Horace Walpoles roman The Castle of Otranto (Borgen i Otranto). En fremstående tidlig gotisk forfatter var Ann Radcliffe, preget av romaner om uskyldige, men heroiske unge kvinner i dystre mystiske borger behersket av mystiske baroner med en mørk fortid. Sjangeren ble meget populære og dens kjennetegn og strukturer har blitt videreført inn i moderne tid.

Gotikkens historie og spredning[rediger | rediger kilde]

Saint-Denis' fasade.

Gotikken nedstammer fra klosterkirken Saint-Denis i Saint-Denis utenfor Paris og var et produkt av abbed Sugers visjoner. Den første egentlige gotiske arkitekturen var koret i kirken som ble oppført i 1144. Andre kunstneriske gjennombrudd var katedralene i Noyon, Chartres, Laon og Notre-Dame i Paris. Disse tidlige gotiske kirkene har i midtskipet et seksdelt kryssribbehvelv, og en oppdeling i høyden (elevasjon) med fire etasjer med arkadebuer, eporer (lektere), triforier (et dekorativt galleri som også hadde som funksjon å lette murmassen) og vinduer.

Den gotiske stilen spredde seg først til nordlige Frankrike og til England, og deretter til resten av Frankrike, Nederlendene, Belgia, Luxemburg og Tyskland, og til sist også til selv Spania og Italia.

Seksfaset gotisk ribbehvelv.

I høygotikkens katedraler er midtskipshvelvet firedelt og uten emporer. Eksempler på slike bygg i Frankrike er katedralene i Amiens og Reims samt kirken Sainte-ChapelleÎle de la Cité i Paris.

Sengotikken skiller seg fra høygotikken hovedsakelig gjennom en økt naturalisme i detaljene og et dristigere tillemping av de konstruktive prinsippene. Et eksempel på denne retningen er Saint-Maclou i Rouen.

I England kom de franske tankene til å bli blandet med den innlandske normanniske tradisjonen i en egen retning, såkalt «tidlig engelsk», «dekorativ stil» og «perpendikulær (vinkelrett) stil» (Early English, Decorated style og Perpendicular style) som aldri har blitt avsluttet. Da nygotikken ble populær igjen flere hundre år senere hadde gotiske elementer allerede blitt benyttet i engelsk arkitektur siden den først ble introdusert. Tidlige eksempler er katedralene i Worcester og York, og et eksempel på sengotikk er Canterburykatedralen.

Sainte-Chapelle. Nedre kapell

Gotikken spredde seg fra Frankrike til Tyskland, og tidlig gotikk (også kalt for unggotikk) er ennå representert i domkirkene i Limburg an der Lahn, Magdeburg, Halberstadt, Bamberg domkirke, Naumburg og visse deler av Strassburg. Den tyske høygotikkens fremste bygg er uten tvil domkirken i Köln som er bygd som versjon med fem skip for å overgå katedralen i de tre skipene i Amiens. De to himmelstormende er 157 meter høye og er således verdens nest høyeste gotisk bygg. Andre høygotiske, tyske katedraler er Regensburg, Basel og Zürich. Under den sengotiske tiden kom tyskerne til å foretrekke såkalte hallkirker som eksempelvis Elisabethkirken i Marburg, Sankt Stefan i Wien. I Brussel finnes kirkene Saint Michel og Saint Gudule.

Lengst nord og øst førte mangelen på sandstein til at de gotiske kirkene i alminnelighet ble oppført i murstein. I Norden finnes det eksempler på såkalt «baltisk mursteinsgotikk» i Uppsala domkyrka, Sankt Petri Kyrka i Malmö, og domkirkene i Trondheim og Stavanger er preget av engelsk innflytelse og hvor kleberstein var en viktig bestanddel. En kirke av tysk halltype er Linköpings domkyrka.

I Spania finnes det gotiske katedraler i Toledo og Burgos, og i Italia utgjør katedralene i Orvieto og Milano eksempler på blandingen av klassisk og gotikk.

Billedkunst[rediger | rediger kilde]

Skulptur[rediger | rediger kilde]

Central tympanum ved Chartreskatedralen. Disse arkitektoniske statuene er de tidligste gotiske skulpturer og var en revolusjon i stil og ble en modell for en generasjon av skulptører.

Den gotiske skulpturen fikk sin egenart gjennom å underkaste seg arkitekturen og var innledningsvis strengt bundet til disses geometriske grunnformer. Denne underkastelsen ble motvirket av skulpturens omfatning: Den gotiske katedralen hadde et overflod av statuer av apostler, profeter og helgener; relieffer med motiv fra fortellinger i Bibelen; og groteskier i form av drager og demoner som fungerte som avløpsrør, vannkastere, konsolsteiner (kragsteiner) og kapiteler.

Den gotiske skulpturen ble født på veggen i Île-de-France da abbed Suger bygde klosteret ved St. Denis (ca. 1140), og dette har blitt betraktet som den første gotiske bygningen, og kort etter ble Chartreskatedralen bygd (ca. 1145). Før dette hadde ikke vært noen skulpturtradisjon i Ile-de-France og skulptører ble derfor rekruttert fra Burgund.

Avbildning av Moses på dåpsfontenen ved St. Amandus, Bad Urach, Tyskland. Fra 1518 ved skulptrøen Christoph von Urach.

De franske ideene ble spredd, og i Tyskland, fra 1225 ved katedralen i Bamberg og framover, kan den gotiske kunstens innvirkning bli funnet over det meste av Europa. Bambergkatedralen hadde den største samlingen av skulpturer på 1200-tallet som kulminerte i 1240 med Bambergrytteren, den første rytterstatue i vestlig kunst siden 500-tallet. I England var skulpturen begrenset til gravsteiner og ikke-figurative dekorasjoner, delvis på grunn av ikonoklasme fra cistercienserordenen. I Italia var den klassiske påvirkningen fortsatt tilstede, men gotisk kunst kom inn i dekorasjonen av prekestolene, eksempelvis som i dåpskapellet i Pisa (1269), og prekestolen i Siena. Et senere mesterverk av italiensk gotisk skulpturer er en rekke av Scaliger-gravmonumnetene (Arche scaligere) fra 1300-tallet.

«Mann med sorg» på hovedportalen i Ulmer Münster av Hans Multscher (1429).

Gotisk skulptur utviklet seg fra sin tidlige stive og langstrakte positur, fortsatt delvis romansk i sitt vesen, og til en romlig og naturalistisk uttrykk på slutten av 1100-tallet og tidlig på 1200-tallet. Påvirkning fra antikkens gresk-romerske statuer ble innarbeidet i behandlingen av draperingen, ansiktsuttrykk og positur.

Den hollandske-burgundiske skulptøren Claus Sluter og den tyske skulptøren Adam Krafft skapte på 1400-tallet skulpturer i en maniert, ekspressiv stil med svært livfulle bekledninger. Utenfor Frankrike kan skulpturene i domen i Naumburg betraktes som den realistiske, gotiske skulpturens mesterverk, men også skulpturene i Bamberg og Strassburg kan bemerkes. Italia var i denne perioden også sterkt påvirket av bysantinsk kunst og hadde i dette fruktbare landskapet begynt på den veg som førte til renessansen. Framstående italienske, gotiske skulptører var blant annet Giovanni og Andrea Pisano. Det var dragningen mot naturalisme som betydde begynnelsen på slutten for gotisk skulptur som da utviklet seg klassisistiske renessansestil ved slutten av 1400-tallet.

Foruten steinskulpturen fantes det også en tradisjon som i andre materialer som tre for forgylte og malte alterskap og bronse i klokker, kroner, lysestaker og dører.

Gotikkens mest omtalte dåpsfontenene er i Notre-Dame i Liége fra 11071118 og er tilskrevet Renier de Huy. Den oppfattes som en manifestasjon av elfenbentradisjonen fra karolingsk tid. Utvendig bærer dåpsfontenen en billedfrise i høyrelieff med blant annet Johannes døperen i ulike bibelske scener.

Maleri[rediger | rediger kilde]

San Sebastián av Bartolomé Bermejo, ca. 1485, katedralen Acqui Terme, Alessandria, Italia.

De gotiske kirkene var dårlig egnet for monumentale malerier da de har få store veggområder, og maleriet i de gotiske kirkene fikk ikke den samme plassen og oppmerksomheten som skulpturene. Ved alterne fantes det dog flere ikoner med hellige figurer, utført i klare farger på gullgrunn. De fresker som ble malt har derimot i stor grad bleknet bort og er i liten grad blitt bevart for ettertiden.

I Italia, hvor gotikken aldri fikk større fotfeste og arkitekturen overlot nok plass for monumentalt maleri tok den italienske maleren Giotto de første skrittene vekk fra konvensjonene i bysantinske hegemoni, men hans kunst sto også fritt i forhold til gotikkens vesen og blir isteden betraktet som tidlig renessanse.

Det profane veggmaleriet kom mer til sin rett utenfor kirken i slott, herskapshus og offentlige byggverk. En grunn var økonomisk da maleriet var langt billigere å fremstille enn store billedvever. Maleriene ble utført på treplater og adelen og rike borgere ble oppdragsgivere for små religiøse bilder for sine private kapeller. Geistligheten fikk utført altertavler, enten som et stort bilde eller på flere paneler (treplater), enten delt i to (diptryk) eller i tre deler (triptyk). Den siste formen er mest typisk for gotisk kirkemaleri. Hver del markeres av en spiss bue på smale søyler som gotiske vinduer. Også den øvrige dekorasjonen på rammen, spirene og blomstermotivene er typisk gotiske.

Den lidende, men opphøyde Kristus, 1440, i Salzburg.

Gotisk maleri er ikke preget av dybde og realisme, men av en mystisk og religiøs spenning. Billedspråket gjengir fred og ro, ingen synd eller smerte, men preget av opphøyde idealer. Bakgrunnen er stilisert og realistiske elementer som trær, blomster og klipper blir utført i en skjematisk gjengivelse. Fargene er vanligvis klare og lyse, noen ganger intense som med Kristi oppstandelse av en ukjent maler fra Böhmen som kun kalles for Mesteren fra Třeboň (eller fra Wittingau, ca. 1380). Komposisjonen ligger i en spenning mellom store grønne og røde flater, og hvor også himmelen er gjort rød, og får en uvirkelig og eterisk uttrykk. Det er en langstrakt vertikalitet i billedelementene, som i den spinkle figuren til den oppstandne Kristus, gjentatt i staven han støtter seg til. Billedet er i dag i Nasjonalgalleriet i Praha.

Glassmaleriet hadde ikke bare en viktig funksjon i kirkerommet, men har også i stor grad overlevd i ettertiden. Kanskje spesielt i glassmaleriet nådde gotisk kunsthåndverk sitt ytterste og en fullkommenhet som ettertiden har hatt vanskelig å nå opp til. Teknikken bak glassmaleriet var å føye mange små, farvede glassbiter sammen ved hjelp av lister i bly som i seg selv ble utnyttet til å tegne figurenes omriss opp i en sterk og kraftfull kontur. Ansiktstrekk og klær ble fint og detaljert utpenslet med sort emaljemaling. Ettersom glassmaleriene ble sett fra stor avstand var det ikke figurenes ansiktstrekk og mimikk som gjenga følelser, men figurenes positurer i til dels overtydelige bevegelser med hender og armer. Som alt gotisk maleri er også glassmaleriene todimensjonale. Chartreskatedralen har 176 utsøkte glassmalerier, og lyset som presses gjennom glasset oppildner bildene og fyller kirkerommet med sprakende lyseffekter.

Bokmaleriet levde videre i en tradisjon som ble utviklet til hva som ble karakterisert som det nordiske maleriet i Nederlandene1400-tallet, preget i samtiden med en realisme og fargerikdom som tidligere hadde vært ukjent.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

På engelsk[rediger | rediger kilde]