Keltisk kristendom

Keltisk høykors ved Knock nær Belfast. Irland regnes som symbolet på keltisk kristendom.

Sankt Patrick, Irlands apostel.

Keltisk kristendom, også kalt for den keltiske eller gæliske kirke eller øykristendom, refererer til kristendommen rundt Irskesjøen i tidlig middelalder på 400-tallet og 500-tallet blant keltiske/britonske folk. Keltisk kristendom påvirket også angelsaksere og til dels piktere, og adskilte seg med egne tradisjoner - spesielt innenfor liturgi og ritualer - fra de tilsvarende i den øvrige vestlige verden etter Romerrikets fall. Hovedsenteret for den keltiske kirke var Irland.

Folkevandringstidens voldsomheter brøt Irlands kontakt med romerkirken, og den irske kirke utviklet seg i avsondring. Kirken kom til å spille mindre rolle enn klostrene, som bestod av små hytter gruppert rundt et lite kirketårn i øde trakter. Relikviedyrkelse var ukjent, og munkene beholdt kjennskapet til gresk i lang tid. Slik holdt irske munker antikkens tradisjoner levende, og erstattet i senere tider det tapte leddet mellom antikkens Europa og moderne tid.

Begrepet «keltisk kristendom» brukes iblant om irsk religionsutøvelse etter 600-tallet. Irske, skotske, bretonske, korniske og manske kirker fikk betydelig utbredelse etter 700-tallet, noe som resulterte i økende forskjeller mellom innbyrdes ulike irske tradisjoner, så historikere forsøker å unngå begrepet «keltisk kristendom». I tillegg er begrepet «den keltiske kirke» ikke fullstendig korrekt, da det forutsetter en klart definert enhet, atskilt fra vestens øvrige kristendom, noe som bare delvis var tilfellet. Det pågår fortsatt forskning for å komplettere bildet av såkalt keltisk kristendom og dens betydning.

Identitet og terminologi

Begrepet «keltisk kirke» er uheldig, da det innebærer en antagelse om enhet som ganske enkelt ikke eksisterte.

Som Patrick Wormald har forklart: «En av de vanlige misforståelser er at det fantes en «romersk kirke» som den «keltiske kirke» stod i nasjonal opposisjon imot». Keltisktalende områder var del av en latinsk kristendom med betydelige liturgiske og strukturelle forskjeller, men en felles ærbødighet for biskopen av Roma - dvs. paven.

Uansett fantes særskilte tradisjoner i keltisktalende område, og en utvikling og spredning av disse, spesielt på 500-tallet og 600-tallet. Noen forskere har valgt begrepet insular eller «øykristendom» for slik kristen praksis rundt Irskesjøen, et kulturelt nexus («sammenheng») etter Romerrikets fall. Begrepet «keltisk kristendom» etter 600-tallet kan også vise til ulike katolske praksiser, institusjoner og helgener blant hovedsakelig keltisktalende.

Historie

Bakgrunn

Høykors på Rock of Cashel.

Som Romerrikets mest fjerntliggende provins ble Britannia nådd av kristendommen i løpet av de første århundrene, og den første bokførte martyr i Britannia var St. Alban (i løpet av regimet til keiser Diokletian). Misjoneringen ble mer intens i kjølvannet av legaliseringen av området under keiser Konstantin den store på 300-tallet, og av påfølgende kristne keisere. I 407 trakk Romerriket ut sine legionærer fra provinsen Britannia for å forsvare Italia mot angrep fra vestgotere.

Byen Roma ble herjet i 410, og legionærene kom ikke tilbake til Britannia. Således ble den romerske regjeringen av Britannia avsluttet samtidig med den påfølgende tilbakegangen av Romerrikets politiske innflytelse. Britannia og de omliggende øyene og landområdene, som Irland, Wales og Skottland, utviklet seg videre med betydelig særpreg fra det øvrige vestlige Europa.

Irland blir kristnet

De første kristne misjonærer kom antagelig til Irland fra Gallia på slutten av 300-tallet og begynnelsen av 400-tallet. Den første nøyaktige datoen er 431 da Palladius ble utpekt av paven som biskop for «de irlendere som tror på Kristus». Galliske misjonærer i østlige og sørlige Irland ble snart overgått av misjonærer fra Britannia, den mest berømte var sankt Patrick som synes mest aktiv i nord mellom Wexford og Galway. Den kult som oppsto rundt Patrick synes å overskygge det arbeid som andre gjorde, blant annet Auxilius og Secundinus.

Irlands viktigste kirker ble styrt av et klosterhierarki, hvor mange ikke var biskoper, og hvor bestemte klostre er antatt å ha delt en felles grunnlegger som ble gruppert sammen i hva som kalles en paruchia. Opprinnelsen til klosterbevegelsen kom fra Britannia. Sankt Enda av Aran grunnla et senter på avsidesliggende Inis Mór. De walisiske helgenene David og Cadoc var inspirasjon for Aedan (Maedoc) av Ferns, men klostrene var ikke utelukkende for menn. Sankt Brigid ved Kildare dannet det mest berømte nonnekloster. Mens mange kirker lå i allfarvei og fikk rike gaver, opptatt like mye med kommersiell som åndelig aktivitet, lå Sceilg Mhicil avsides på kysten av Kerry.

Gullalderen

Med kristendommen kom latinen, og med latin kom læring og litteratur. Ved en del klostre deltok en del av munkene i manuelt arbeid, men den største andelen av klostrene ble arbeidet gjort av en form for leilendinger, tjenere eller slaver som levde med sine familier på kirkejord og frigjorde tid for munkene til mer åndelige sysler. Den rikdom som ble fremskaffet skapte den irske «gullalderen», både i form av kopiering av betydningsfull litteratur, men også fremveksten av ny. Det bidro til en rik håndverkskultur som ikke bare skapte utsøkt metallarbeid, rikt utsmykkede keltisk høykors, men også bokkunst som i de irske alterbøkene og bibelmanuskripter, det mest fremragende var Kellsboken.

Et kulturelt sentrum rundt Irskesjøen

Iona-klosteret.

Irskesjøen ble et sentrum fra hvor en ny kultur ble utviklet blant de keltiske folkene, og kristendommen fungerte sentralt i denne prosessen. Denne formen for «øykristendom» fikk egen særskilte tradisjoner og praksis. Irland hadde aldri vært en del av Romerriket, og etablerte således en unik organisasjon rundt klostrene heller enn episkopal bispedømmer.

Betydelig figurer i denne prosessen var helgenene Ninian, Palladius, og Patrick («Irlendernes apostel»), og foruten også den kvinnelige helgenen Brigid av Kildare. Samtidig med denne utviklingen var det en parallell utvikling av innvandring og bosetning til vestlige Britannia av angelsaksere fra nordlige, germanske Europa som etterhvert ble kristnet fra sør av kontinentale misjonærer.

Spredning til Europa

På 500-tallet og 600-tallet etablerte irske munker klosterinstitusjoner utenfor Irland, i første omgang St. Columba. Munker fra den lille øya Iona, som ligger mellom dagens Skottland og Irland, dro ut som misjonærer. Fra 563 misjonerte de blant piktere i dagens Skottland. Munker fra Iona spredte seg over hele Skottland og sørover i det angelsaksiske kongedømmet Northumbria, hvor deres mest karismatiske leder St. Aidan ble den første biskop av Lindisfarne (omtalt av Beda den ærverdige). Kanskje mest oppsiktsvekkende var spredningen til kontinentet som peregrini pro Christo («pilegrimer for Kristus»): St Fursa (eller Fursey) i East Anglia, etter å ha mottatt et klostersete på festningen Cnobesburh i Suffolk. Derfra vendte han seg mot Gallia hvor han og hans brødre ble kirkebyggere til han ble gravlagt i byen Péronne, som på grunn av sin nære kontakt med irske munker og pilegrimer ble kjent som Peronna Scottorum («irenes Péronne»).

Nürnbergs middelalderlige bymur. I denne tyske byen etablerte irske munker et kloster.

Sammen med tolv disipler dro Columbanus av Bangor fra Irland til Frankrike i 591, og grunnla klosteret Annegray i en forlatt romersk festning. Senere bygget han et nytt kloster i nærheten, Luxeuil, som ble en læresenter for nye rekrutter. Columbanus endte opp i Lombardia i nordlige Italia hvor han døde i sitt kloster Bobbio i 615. Sammen med Benedikt av Nursia har han et ettermæle som grunnlegger av vestens klosterbevegelse. Irske misjonærer ledet an i reisningen av nye klostre, kjent som Schottenklöster («skotteklostre»), til langt ut på 1100-tallet, i Erfurt, Nürnberg, Eichstätt, Regensburg og så langt unna som Wien i Østerrike.

Den irske klosterbevegelsen ble fulgt av irske lærde i løpet av 800-tallet som fikk innpass som lærere ved skolene til Karl den store og hans etterfølgere. Den irske munken Dicuil skrev avhandlinger om geografi, grammatikk og astronomi. Noe senere var Sedulius Scottus en ledende lærd ved Liège som skrev dikt og om grammatikk, filosofi, og teologi. I den nordfranske byen Laon samlet irske lærde seg om den store Johannes Scotus Eriugena, Europas ledende nyplatonsk filosof.

Betydningsfulle keltiske helgener som påvirket utviklingen av kristendommen blant de keltiskspråklige folkene var blant annet Dubricius, Illtud, David av Wales, Cadoc, Deiniol, Samson av Dol, Paulinus Aurelianus, Petroc, Piran, Ia av Cornwall, Brigid av Kildare, Moluag av Argyll, Kentigern, og Germanus av Auxerre.

Til tross for den store europeiske kontakten kom den keltiske kristendommens egenart etter hvert i konflikt med den øvrige katolske kirke, spesielt i spørsmålet om den riktige dateringen av påsken. Det ble holdt kirkemøter i Irland, Gallia og i England, eksempelvis kirkemøtet i Whitby, hvor spørsmålet om påsken ble løst, og resulterte i godkjenningen av kun én måte å kalkulere påsken på.

Egenarte tradisjoner

Ettersom keltisk kristendom er en bred og omfattende betegnelse er det vanskelig å definere presist hvilke praksiser som adskilte fra den øvrige latinske verden i Vest-Europa, unntatt i generelle vendinger. I følgende liste vil det være unntak.

Episkopal struktur

I løpet av 600-tallet besto den etablerte kirkelige strukturen for katolisismen på kontinentet av en biskop for hvert bispedømme. Biskopen kunne residere på et «sete» eller en by som kunne underholde en katedral. Denne strukturen var delvis basert på den langvarige administrative organiseringen av Romerriket som hadde delt provinsene inn i dioceses (se Romersk provins).

Det var etter at kristendommen hadde spredt seg over hele keiserriket, og spesielt etter den kristne keiser Konstantin den store at bispedømmer fikk en administrativ funksjon innenfor kirken. Det meste av den keltiske verden hadde derimot aldri vært underlagt Romerriket, og selv merkbare unntak som Wales, Devon og Cornwall var uansett uten byer i moderne forstand. Derfor var det behov for en helt annen kirkelig struktur for øykirstendommen, spesielt på Irland.

Hva som kom ut av kristendommen på Irland var en struktur basert rundt nettverket av klostrene styrt av abbedene. Disse abbedene var av kongelig slekt. Adelen som styrte over de ulike stammene baserte sin makt på gårdsbruk og landbruk, og innenfor disse områdene installerte klostrene seg som kongelige hus og maktområder. Abbedene var klosterlig og derfor ikke nødvendigvis ordinert (de var ikke nødvendigvis prester eller biskoper), men biskoper var fortsatt nødvendige da visse sakramentale funksjoner var reservert for kun ordinerte; imidlertid, i motsetning til kontinentet, hadde disse biskopene liten autoritet innenfor den keltiske kirkelige strukturen.

Liturgiske og rituelle praksiser

Kalkulering av påsken

• Se egen artikkel, Påskeformelen

Et særkjenne ved keltisk kristendom var dens konservatisme, f.eks når det gjaldt utregningen av datoen for påske. Dette var (og er) en komplisert prosess som innebærer bruk av tidevannskalender. Ulike tabeller fantes den gang for å beregne påsken en rekke år fremover, og på de britiske øyer benyttet presteskapet en tabell (Celtic-84) tilsvarende den som kirkefaderen Hieronymus benyttet.

I løpet av 500- og 600-tallet var denne tabellen blitt foreldet og erstattet av Dionysius Exiguus' mer nøyaktige utregninger. Etter hvert som den keltiske kirken fikk fornyet kontakt med kontinentet, ble avviket oppdaget. De fleste i Sør-Irland aksepterte oppdaterte beregningstabeller uten større vansker, med et merkbart unntak av munkene ved klosteret i Iona og dets mange underliggende klostre. Slik godtok folk i Sør-Irland en felles påskeberegning på kirkemøtet i Mag Léne en gang rundt 630, det samme gjorde de nordlige irlendere ved kirkemøtet i Birr en gang rundt 697, likeså Northumbria ved kirkemøtet i Whitby i år 664.

Til slutt ble også Iona tvunget til å endre sin praksis i år 716 og forlot 84-årssyklusen brukt i tabell Celtic 84. At det tok 86 år (fra 630 til 716) å oppnå enighet innenfor et så relativt lite område, tyder på at påskens datering bare var en av mange kulturelle, politiske og teologiske motsetninger den keltiske kirke sto overfor.

Romersk kronraking adskilte seg fra den irske med barbering av forhodet fra øre til øre.

Munkenes kronraking

Irske munker hadde en egen tonsur, eller en egenartet metode for å klippe håret på, som skilte dem ut som munker i motsetningen til andre identiteter som krigere og bønder som bar annen hårpryd. Kontinentale munker brukte tonsur, rakte av seg håret på issen og etterlot en krans av hår, kanskje som en etterligning av Kristi tornekrone. Keltisk kronraking besto i å rake av seg alt håret på forhodet, fra øre til øre, med hår i en stripe ned til nakken.

Botsøvinger

På Irland utviklet det seg en egen for botsøvelse med private bekjennelser for en prest under forsikring om diskresjon. Botsøvelser ble gitt og utført like privat. Noen håndbøker, kalt «penitentialer», tjente som rettledning for skriftefedre og som et middel for å regulere boten gitt for hver bestemte synd.

I oldtiden ble bot gitt ved en offentlig ritual. Botferdige eller skriftbarn ble delt i adskilte deler av kirken i løpet av den liturgiske utøvelsen, og de kom til messen iført sekkestrie og aske i en prosess kjent som exomologesis som ofte innebar en form for generell bekjennelse. Det er bevis på at denne offentlige bot ble gikk forut en privat bekjennelse til en biskop eller prest (sacerdos), og det synes som at, for noen synder, at privat botsøvelse ble tillatt isteden. Uansett, botsøving og forsoning var oftest et offentlig ritual, stundom ikke gjentatt, og omfattet syndsforlatelse som dens konklusjon.

Den irske botsøvelsen spredte seg over kontinentet hvor offentlig bot hadde fått mistillit. Sankt Columbanus har fått æren for å introdusere medicamenta paentitentiae, «botsøvingens medisin», til Gallia på en tid hvor den hadde blitt neglisjert. Til tross for at den irske metoden møtte en del motstand var den ved år 1215 blitt etablert som standard ved det fjerde laterianske kirkemøte som etablerte en kirkerettslig vedtekt som krevde et minstemål av minst en hvert år.

Landevinninger

Brigid av Kildare var den betydeligste kvinnelige helgen i Irland.

I oldtiden benyttet irene seg av ogham-alfabetet, men hadde ikke kjennskap til det latinske alfabet før innføringen av kristendommen. Da tok det bare et par generasjoner før irske geistlige skrev på latin, og i tillegg utviklet et gammelirsk skriftspråk med latinske bokstaver. Likeledes tilpasset de den kristne episkopale strukturen til et miljø helt ulikt den romerske verden.

Irske munker dannet et omfattende klosternettverk over hele Gallia og Northumbria, og fikk større innflytelse enn mange kontinentale religiøse sentre med antikkens tradisjoner i ryggen. Ett eksempel er spredningen av kulten for St. Peter i Gallia som hovedsakelig var et resultat av irsk innflytelse, med tilsvarende ærbødighet for pavedømmet. Den første utstedelse om fritak fra biskoppelig overherredømme ble gitt til ett av Columbanus' klostre av pave Honorius I. Men kanskje det beste eksempelet er utviklingen av den irske botsøvelsen.

Myter og symbolisme

Forestillingen om en «keltisk kristendom» og dens vesen har vært en pågående kilde til uenighet og symbolisme som begynte spesielt ved den protestantiske reformasjonen. En del romersk-katolske apologister har portrettert forestillingen om en atskilt tradisjon fra den romerske som anakronistisk og mytologisk, eksempelvis ved forfattere som George Buchanan som det er hentydet at han bidro til «den innledende propaganda for skaperne av den skotske kirke» ved å dikte opp forestillingen om nasjonal «keltisk» kirke i opposisjon til den «romerske».

Forestillingen om «en keltisk kirke» eller «en unik tradisjon» avvises av en del forskere. Patrick Wormald har observert at «Det er vanskelig å motstå inntrykket at hva det protestantiske skriftemålet gjorde for forestillingen om en «keltisk» kirke frem til 1960-tallet er nå blitt gjort av en new age-hedendom, basert på forestillingen av en form for «keltisk åndelighet» angivelig atskilt av en unik «nærhet til naturen»».

Imidlertid, hva som kan bli akseptert eller avvist som historisk fakta avleder ikke fra den symbolske egenskapen av en keltisk kirke som ble overtatt av en form for kristendom som kom med reformasjonen og andre tilsvarende politiske hendelser og som kunne bli fortolket som en tilbakevending til de sanne og opprinnelige kristne tradisjoner. En egen keltisk kirketradisjon eksisterte, beslutningen som ble gjort på kirkemøtet i Whitby om å støtte den romerske kirke resulterte i dens undertrykkelse, og en del tilhengere tok det nederlaget så tungt at de valgte å bli eremitter. I varierende grad etter reformasjonen har grunnlaget for en likestilt historisk, men midlertidig undertrykt protestantisk kirke basert på keltiske tradisjoner blitt fremmet. Den historiske berettigelse av dette er omdiskutert, men dens symbolisme er åpenbar og ble benyttet av tidligere motbevegelser i opposisjon til pavedømmet som lollardismen og tilhengerne av John Wyclif.

Bibliografi

Primære kilder

• Adomnan: Life of Columba, red. A. O. and M. O. Anderson, 2. utgave (Oxford Medieval Texts, 1991)
• Annales Cambriae, red. Rev. John Williams ab Ithel (London : Longman, Green, Longman and Roberts, 1860)
• Bede: Historiam Ecclesiasticam Gentis Angelorum, i Venerabilis Baedae Opera Historica. ed. C. Plummer (Oxford, 1896)
• Cummian: De controversia paschali & De ratione conputandi, red. Maura Walsh & Dáibhí Ó Cróinín (Toronto: Pontifical Institute of Mediaeval Studies, 1988), ss. 93-5.
• Gildas: De Excidio Brittaniae, red. J. A. Giles, Six Old English Chronicles (London, 1848)
• Historia Brittonum, red. J. A. Giles, Six Old English Chronicles (London, 1848)
• Medieval Handbooks of Penance, red. J. T. McNeill & H. M. Gamer (New York: Columba University Press, 1939)
• Patrick (helgen): Confessio, red. og overs. John Skinner (Image, 1998)

Sekundære kilder

• Brown, Peter: The Rise of Western Christendom: Triumph and Diversity, 2. utgave (Oxford: Blackwell Publishing, 2003).
• Cahill, Thomas: How the Irish Saved Civilization (Anchor, 1996). ISBN 0385418493
• Charles-Edwards. T. M.: Early Christian Ireland (Cambridge, 2000).
• Cróinín, Dáibhí Ó.: Early Medieval Ireland: 400-1200 (London, 1995).
• Davies, Wendy: «The Myth of the Celtic Church», i The Early Church in Wales and the West, Oxbow Monograph, no. 16, redigert av Nancy Edwards & Alan Lane, 12-21. (Oxford: Oxbow, 1992).
• Hughes, Kathleen: «The Celtic Church: Is This a Valid Concept?», O'Donnell lectures in Celtic Studies, University of Oxford 1975 (utgitt i Cambridge Medieval Celtic Studies, 1 (1981), pp. 1–20.
• Hughes, Kathleen: The Church in Early English Society (London, 1966).
• Mayr-Harting, Henry: The Coming of Christianity to Anglo-Saxon England, 3. utgave (London: B. T. Batsford Ltd, 1991).
• Sharpe, Richard Sharpe: «Some problems concerning the organization of the Church in early medieval Ireland», Peritia 3 (1984).
• Wormald, Patrick: The Times of Bede: Studies in Early English Christian Society and its Historian, red. Stephen Baxter (Oxford: Blackwell Publishing, 2006).

Eksterne lenker

• The Fellowship of St Piran – Tilhengerne av sankt Piran
• Celtic Catholic Church
• St. Andrew's Celtic Church
• Community of Saint Ita and Saint Fillan – Auckland, NZ
• The Celtic Church in Scotland
• Celtic Saints & The Early Church – Keltiske helgener og den tidlige keltiske kirke