Vennenes samfunn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Vennenes samfunn
Kvekerne
Grunnlagt 1652
Grunnlegger George Fox
Antall medlemmer 365 000 - 600 000
Hvor Spredd over hele verden, men det finnes konsentrasjoner i Nord-Amerika
Sakramenter Har ingen sakramenter
Nobel prize medal.svg
Nobels fredspris
1947

Vennenes samfunn (også kalt Kvekersamfunnet), stiftet i England i 1652 av George Fox, er et kristent kirkesamfunn. Det finnes omkring 365 000 kvekere på verdensbasis[1] (enkelte kilder oppgir 600 000 på verdensbasis; på grunn av den løse strukturen er det vanskelig å vite sikkert hvor mange det er), og omkring 150 i Norge.

Fredsarbeid[rediger | rediger kilde]

Kvekerne er av prinsipp pasifister,[trenger referanse] og deltar ikke i krig. De deltar i stedet aktivt i fredsarbeid på forskjellige måter. I 1947 mottok Vennenes samfunn Nobels fredspris for arbeidet gjennom sine internasjonale hjelpeorganisasjoner Friends Service Council og American Friends Service Committee.

Den amerikanske forfatteren, sosialarbeideren og foredragsholderen Jane Addams og den britiske diplomaten og politikeren Philip Noel-Baker, som begge har fått Nobels Fredspris, var også kvekere.[trenger referanse]

Historie[rediger | rediger kilde]

George Fox regnes som grunnlegger av Vennenes samfunn

Vennenes samfunn ble stiftet i England i 1652 av George Fox. På slutten av 1600-tallet utvandret mange kvekere til Nord-Amerika. I 1667 sluttet William Penn seg til kvekerne, og i Amerika grunnla han en koloni med trosfrihet,[trenger referanse] senere kalt Pennsylvania. Hit reiste mange av tilhengerne som ble forfulgt i Europa.

Kvekerne brukte konsekvent tiltaleformen thou og thee (= du) til alle, i motsetning til det formelle you (som opprinnelig tilsvarte norsk De-form). Av respekt for Gud tok de av seg hatten når de preket eller bad, men ikke for noen dødelig. William Penn ble kastet ut hjemmefra av sin far fordi han ikke ville ta av seg hatten for kongen. Mannlige kvekere gikk aldri med rysjer eller sverd, kvinner brukte ikke smykker eller kniplinger. Klærne var sydd av ufarget ull. De spilte ikke musikk, leste ikke romaner og satte ikke opp gravsteiner.[2] Kvinner, like godt som menn, kunne reise seg og tale i forsamlingen. De tiltalte ingen som mister fordi dette ordet stammer fra master, og deres eneste mester eller herre var Kristus. På samme måte ville de ikke titulere noen «my Lord», siden Kristus var deres eneste lord (= herre). De nektet å betale skatt og tiende til den anglikanske kirke, og å avtjene militærtjeneste og å avlegge ed. De nektet også å bruke de anerkjente navn på ukedager og måneder, siden disse stammer fra hedenske navn. Kvekerne skrev derfor ikke «28.oktober», men «den 28.dag i den tiende måned». Ukedagene var ikke mandag, tirsdag osv, men første dag, andre dag osv.[3]

Kvekernes puritanske levesett, kombinert med ideen om at noe av Gud er nedlagt i hvert eneste menneske, førte med seg et sterkt sosialt engasjement. Blant annet gjorde kvekerne mye godt for dem som satt fengslet. Under napoleonskrigene ble mange norske sjømenn satt i fengsel i England. Her kom de i kontakt med kvekere som arbeidet blant fangene, og slik kom kvekerlæren til Norge. Her ble de første vennesamfunnene organisert i 1818.

Kvekerne spilte en avgjørende rolle for slaveriets avskaffelse i Storbritannia, selv om de etterhvert fikk omfattende støtte fra metodistene.[4]

Navnet «kvekere» skriver seg fra en rettssak mot kvekerlederen George Fox, da denne skal ha formant dommeren om «å skjelve (quake) for den levende Gud». Dommeren skal ha avfeid ham ved å svare at «I am no quaker».[trenger referanse]

Troslære og gudsdyrkelse[rediger | rediger kilde]

Kvekerne regner Bibelen som Guds åpenbaring, og derfor som en viktig kilde til forståelse av Gud. Men de har et bibelsyn som avviker fra de fleste protestantiske kirker, idet de legger stor vekt på å forstå Bibelen i nåtiden ved hjelp av Den hellige ånd, og ikke gjennom bokstavelig fortolkning av det som er skrevet. Tankegangen bak dette er at Bibelen er skrevet for alle tider, og da ordene som faktisk er skrevet ned er knyttet til en spesiell tidsepoke og en kulturkrets kan den bare forstås ved hjelp av Den hellige ånd.

De regner normalt ikke seg selv som protestanter, men av historiske og læremessige årsaker plasseres de gjerne i denne kategorien. De samarbeider også i mange land, inkludert i Norge, tett med protestantiske kirkesamfunn.

Kvekerne anerkjenner ingen sakramenter, og har heller ingen fastlagte kirkelige ritualer. Deres viktigste form for felles gudsdyrkelse er den stille andakt.

De praktiserer ikke dåp. Barn som fødes inn i Kvekersamfunnet tas med til en spesiell andakt, der de kan ønskes velkommen inn i livet og inn i forsamlingen.

Ektevigsel foretas i en spesiell andakt, der de to foran forsamlingen avlegger sine ekteskapsløfter. I Norge er denne andakten tilpasset norsk ekteskapslovgivning, slik at kvekerne har vigselsrett.

Begravelser skjer normalt i form av en spesiell andakt. Av hensyn til familiemedlemmer som ikke er kvekere kan det ofte være salmesang og musikk i begravelser, men egentlig hører ikke dette til andakten. Den er i utgangspunktet stille, men det er åpent for å si noen minneord dersom noen ønsker det. De foretrekker at begravelser ikke skjer i vigslet jord, ettersom de ser på vigsling av kirkegårder som overtro, men i Norge er det kun i Stavanger at det finnes en egen, ikke-vigslet kvekergravlund.

Som samfunn feirer ikke kvekerne jul, påske og andre høytider. Det er ikke uvanlig at medlemmene markerer høytidene med sine familier, og en del bruker den liturgiske kalenderen som et redskap i sitt private bønneliv.

Kvekerne tar avstand fra all form for krig, og regner seg som pasifister. I land med verneplikt er det normalt at medlemmene nekter å utføre denne, fortrinnsvis gjennom å velge siviltjeneste der dette finnes.

Det finnes ingen spesiell lære om hva som skjer etter døden; noen mener at det finnes et liv etter dette, mens andre mener at det ikke gjør det.

Struktur[rediger | rediger kilde]

Kvekerne mener at den sanne kirke er usynlig, åndelig og uten behov for særlig struktur. Deres struktur er dermed meget løst oppbygget, og baserer seg på månedsmøtet, som er den grunnleggende enhet innen organisasjonen. På møtene søker man å forene religiøs innsikt og praktiske oppgaver, slik at arbeidet med å styre forsamlingen kan foregå i tråd med samfunnets tolkning av Jesu lære. Den fremste tillitsvalgte har tittelen Skriver. Internt fungerer skriveren kun som et kontaktpunkt med visse praktiske oppgaver. Utad er skriveren registrert som forstander i henhold til norsk lov. Et skriverutvalg på 3-5 medlemmer står for den daglige driften. De har også Samfunnsrådet, som består av skriverutvalget, representanter for månedsmøtene og andaktsgruppene, og en representant for Kvekerhjelp.

Det finnes ikke noe presteskap; alle regnes som likeverdige.

Catherine Booth, kona til William Booth, kom fra en kvekerfamilie. Mange mener at denne bakgrunnen har vært med og satt sitt preg på Frelsesarmeen, ikke minst når det gjelder sakramentene.

Vennenes samfunn i Norge[rediger | rediger kilde]

Den første kvekerforsamlingen i Norge ble stiftet i 1818. Det var på det tidspunkt ennå ikke tillatt å tilhøre kirkesamfunn utenfor Den norske kirke.

Vennenes samfunn er medlem av Norges Frikirkeråd og har observatørstatus i Norges kristne råd. Det er et registrert trossamfunn.

Det norske Kvekersamfunnets nødhjelpsorganisasjon heter Kvekerhjelp. Organisasjonen samarbeider med søstergrupper i andre land, og driver en rekke hjelpeprosjekter i utviklingsland.

Kjente kvekere i Norge[rediger | rediger kilde]

Avholdsagitatoren Asbjørn Kloster var kveker.

Kunstmaleren Lars Hertervig kom fra en kvekerfamilie. Han ble født i Tysvær, der presten i 1827 skrev følgende til sin kirkelige overordnede (brevet finnes i dag i Riksarkivet):

Sitat Quækersekten bær i sit skjød et i mig højeste Grad modbydeligt Foster - vild, ulovbunden Republicanisme eller til og med Anarchie, der er i stadig Opposition med den borgerlige og kirkelige Orden. Sitat

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Finding Quakers Around the World» (engelsk). Friends World Committee for Consultation. Besøkt 11. juni 2008. 
  2. ^ Adam Hochschild (2007). Begrav lenkene. Oslo: Pax forlag. s. 96. ISBN 82-525-6292-2. 
  3. ^ Adam Hochschild (2007). Begrav lenkene. Oslo: Pax forlag. s. 127-128. ISBN 82-525-6292-2. 
  4. ^ Adam Hochschild (2007). Begrav lenkene. Oslo: Pax forlag. s. 381. ISBN 82-525-6292-2. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • J.W. Harvey Teobald: Kvekerlære (u.å.; utg. av Vennenes samfunn, Stavanger)
  • Rufus M. Jones 1947: Kvekernes tro og virke
  • Hans Eirik Aarek 1968: Finnes det en kvekermåte å leve på?

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]