Irland i tidlig middelalder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Irland i tidlig middelalder omhandler perioden i Irlands historie fra de første plyndringstoktene fra Vikingene til Normannernes invasjon, fra ca. år 800 til ca. år 1170. Den første halvdelen av denne perioden er kjennetegnet av plyndringstokter fra vikinger, etterfulgt av etableringen av permanente norrøne bosetninger langs kysten. Det ble etablert baser i Dublin, Wexford, Waterford, Cork og Limerick, som utviklet seg til de første større byene i Irland.

Irland besto av mange delvis uavhengige småkongedømmer kjent som túatha, og gjennom hele perioden ble det gjort forsøk fra forskjellige fraksjoner på å oppnå politisk kontroll over hele øya. Før tusenårsskiftet var dette i hovedsak en rivalisering mellom overkonger fra den nordlige og sørlige grenen av Uí Néill. Den som kom nærmest til å få reelt herredømme over hele øya var imidlertid Brian Boru, den første overkongen i historisk tid som ikke tilhørte Uí Néill.

Etter Brians død i slaget ved Clontarf i 1014 ble den politiske situasjonen mer kompleks, med rivalisering om overkongetittelen mellom flere klaner og dynastier. Brians etterkommere klarte ikke å beholde herredømmet han hadde vunnet, og regionale stridigheter om territorier og innflytelse ledet indirekte til Normannernes invasjon under Richard de Clare i 1169.


Historiografi[rediger | rediger kilde]

Eoin MacNeill, en av pionerene i moderne studier av irsk historie.

På grunn av det rike tilfanget av skriftlige kilder, har studiene av irsk historie 800–1169 hovedsakelig vært konsentrert om å samle, tolke og utøve tekstkritikk av disse. Bare nylig har andre kilder til historisk informasjon fått mer oppmerksomhet, og da først og fremst arkeologi. Siden de moderne utgravningene i Dublin begynte i 1961, fulgt av lignende prosjekter i Wexford, Waterford og Limerick, har store framskritt blitt gjort når det gjelder forståelsen av hvordan byene som ble etablert i denne perioden så ut.[1]

Den første delen av perioden denne artikkelen omhandler har vært gjenstand for omfattende historisk forskning, «vikingtiden» har tiltrukket seg historikernes interesse i lang tid. Perioden fra 1014 til 1169 har imidlertid fått mindre oppmerksomhet. Sean Duffy skriver at denne perioden

har – historiografisk sett – falt mellom to stoler. Historikere som arbeider med Irland i tidlig middelalder, som forsøker å konkludere sine framstillinger med et høydepunkt, har tradisjonelt gjort dette etter å ha gjengitt den kjente overkongen [Brian Borus] død i slaget ved Clontarf i 1014. På den andre siden har historikere opptatt med senere irsk middelalder generelt valgt å begynne sine framstillinger med den engelske invasjonen på 1160-tallet. 1000-tallet og tidlig 1100-tall har derfor fått karakter av kjapp epilog eller langtrukken prolog.[2][note 1]

I forsøkene på å tolke Irlands tidlige historie, har et av de oftest stilte spørsmål vært hvor tidlig det er mulig å snakket om en irsk nasjon, en «natio» som omfatter hele øya Irland. Tidlige skalder som Flann Mainistrech konstruerte en historie om et kongedømme over hele Irland som gikk tilbake til St. Patrick og lengre. Bare hundre år etter Flann beskrev Gerald av Wales i sitt verk Topographia Hibernica det irske samfunnet som fullstendig primitivt og barbarisk. Ved begynnelsen av moderne vitenskapelig forskning på irsk historie, kom pionerene Eoin MacNeill and G.H. Orpen til motsatte konklusjoner om den samme perioden. Orpen så en anarkistisk land fortsatt i «stamme-tilstand»; han kunne ikke se noen nasjon eller fellesskap i Irland utover stammefellesskapet. MacNeill poengterte at overkongedømmet i Irland hadde vært reelt, og pekte på mange av de statsbærende institusjonene Orpen mente manglet eksisterte allerede, og at irsk lovgivning hadde nasjonal karakter.[3]

De skriftlige kildenes karakter[rediger | rediger kilde]

Folio 53 fra Leinsterboken.

En stor mengde av samtidige og nær samtidige tekster om Irland i tidlig middelalder har overlevd, men fra andre titler nevnt i disse verkene er det klart at også svært mange tekster har gått tapt. Materialet som har overlevd finnes vanligvis i form av mye senere kopier, og det er bare ved å sammenligne forskjellige kopier at teksten i de originale dokumentene kan rekonstrueres.[4]

De irske krønikene eller annalene som det finnes kopier av i dag har sitt utgangspunkt i den nå tapte Irlandskrøniken, som sannsynligvis ble nedtegnet rundt år 800. Alle har også materiale fra andre kilder, og stoff som har blitt lagt til senere. Ulster-annalene og Inisfallen-annalene er blant de viktigste kildene til kunnskap om denne perioden. Clonmacnoise-krøniken har bare overlevd i eksentrisk engelsk oversettelse fra 1600-tallet, og Tigernach-annalene for denne perioden er ikke bevart, selv om Dubhaltach Mac Fhirbhisigh sin forkortede kopi kjent som Chronicon Scotorum inneholder deler av materialet. Annalene av de fire mesterne ble komponert senere, og inneholder også materiale av tvilsomt opphav. Selv om annalene bringer til veie betraktelige mengder informasjon, er de i regelen kortfattede og har hovedfokus på det som direkte angikk kirken, og i den verdslige verden dynastiet kjent som Uí Néill.[5]

I tillegg til annalene har et stort antall genealogier overlevd, sammen med geografiske og juridiske tekster, poesi, sagaer og helgenfortellinger eller hagiografier.

På 1000-tallet ble en rekke pseudohistoriske propagandatekster som Caithréim Chellacháin Chaisil og Cogad Gáedel re Gallaib forfattet. Selv om den historiske nøyaktigheten til disse tekstene er tvilsom, har særlig Cogad hatt stor innflytelse på hvordan tidlig irsk middelalder har blitt forstått, like opp til vår tid.[6]

Geopolitisk landskap rundt år 800[rediger | rediger kilde]

Ved slutten av 700-tallet var Irland homogent gælisk i samfunn, kultur og språk. Folk levde i mindre bosetninger på landsbygda, og de eneste større bosetningene var klosterlandsbyer av varierende størrelse. Klostrene spilte en viktig rolle i samfunnet, ikke bare i forhold til religion og kultur, men også økonomi og politikk. Kristningen av Irland hadde begynt på 400-tallet, og ved begynnelsen av 800-tallet var befolkningen på hele øya kristne, i alle fall i navnet. Skriftet Tallaght-Martyrologien (skrevet rundt 800) indikerer at keltisk hedenskap ikke enda var helt borte.

Folk og inndelinger i tidlig Irland

Eoin MacNeill identifiserte det ”eldste kjente faktum i den politiske historien til Irland” til å være eksistensen fra forhistorisk tid til en femdeling av øya. Denne besto sannsynligvis av følgende cóiceda (femteparter): Ulaid (Ulster), Connachta (Connacht), Laigin (Leinster), Mumu (Munster) og Mide (Meath), selv om noen framstillinger utelater Mide og deler Mumu i to.[7] Dette er ikke en presis beskrivelse av det politiske landskapet rundt år 800,[8] men når vi diskuterer de politiske inndelingene av Irland er det nyttig å referere til denne inndelingen, siden den, dersom Laigin og Mide sås sammen til Leinster, grovt sett tilsvarer dagens fire irske provinser.

Uí Néill, delt i de to hovedgrenene kjent som nordlige og sørlige Uí Néill var det dominerende dynastiet i Irland i tidlig middelalder.[9][note 2] Nordlige Uí Néill hadde kontroll over den nordvestlige delen av Irland, og var inndelt i to hovedgrener, Cenél Conaill lengst vest og Cenél nEógain, også kjent som kongedømmet Ailech. Cenél nEógain hadde blitt den mektigste av disse to i 789,[9] og hadde ekspandert mot øst og sør, og blant annet fått kontroll over det viktige klosteret Armagh og det store kongedømmet kjent som Airgíalla. Ulaid utgjorde ikke lenger noen femtedel av øya, dominert av Dál Fiatach og Dál nAraidi var Ulaid nå mer eller mindre begrenset til området vest for elven Bann.

Den sentrale regionen Mide hadde vært dominert av den sørlige Uí Néill siden 600-tallet. Fram til 700-tallet hadde ætten Síl nÁedo Sláine (også kjent som kongedømmet Brega) hatt forrangen, etter 728 hadde det vestlige dynastiet Clann Cholmáin vært dominerende.

I Laigin var det Uí Dúnlainge som var det dominerende dynastiet rundt år 800. De hadde tette bånd til det store klosteret i Kildare. Deres fremste rival om overherredømmet i Leinster, Uí Cheinnselaig, hadde ikke vært sterke nok til å gjøre krav på tittelen konge av Leinster siden 728. Uí Cheinnselaig kontrollerte nå et område i den sørøstlige delen av Leinster, og hadde knyttet seg til klosteret i Ferns.

Kongedømmet Osraige, som grovt sett hadde samme utstrekning som dagens grevskap Kilkenny ble regnet som del av Munster. Munster var dominert av Eóganachta, med Cashel som seremonielt senter og Emly som kirkelig senter. Dál gCais (enda ikke kjent under dette navnet) hadde beseiret Corcu Modruad i 744 og tatt kontroll over det området i dagens grevskap Clare hvorfra de siden skulle stige til makten, men de var enda ikke en betydelig maktfaktor i Munster. Eóganachta konkurrerte med Uí Néill om makt og innflytelse, og krevde herredømme over hele den sørlige delen av Irland. Dette kravet var delvis forankret i det legendariske gamle todelingen av øya i Leth Cuinn og Leth Moga, «Conns halvdel» (nord) og «Mugs halvdel» (sør).

På 600-tallet hadde Uí Briúin trådt fram i Connacht, og ble i løpet av den første halvdelen av 700-tallet det dominerende dynastiet der. Uí Briúin hadde også innflytelse i Bréifne sør for det nordlige Uí Néill.

Kronologiske historie[rediger | rediger kilde]

Den første vikingtiden (795–902)[rediger | rediger kilde]

Sitat Vinden er sterk i natt
den kaster på sjøens hvite man
Jeg frykter ikke at Lothlends sterke krigere
skal krysse stille hav
Sitat
– Anonymt dikt Is acher in gaíth in-nocht...

Det første kjente vikingtoktet i Irland fant sted i 795, da vikinger plyndret øya Lambay.[note 3] Dette ble fulgt av et tokt på kysten av Brega i 798, og tokt mot kysten av Connacht i 807.[10] Disse tidlige vikingtoktene var i hovedsak utført av mindre grupper og relativt kortvarige.

Vi vet ikke hvem som sto bak de første vikingtoktene, verken navn eller hvor de kom fra er kjent. En teori er at de kom fra fjordene på vestlandet,[11] og at ruten de har fulgt til Irland er til Shetland, videre til Orknøyene og så langs vestkysten av Skottland gjennom Hebridene.[11]

Columba av Iona slik han blir framstilt i en bok fra 1906. Rivalisering mellom klostersamfunn i tradisjonene etter Columba og St. Patrick var sentral i tidlig middelalder i Irland.

Áed Oirdnide fra Cenél nEógain av det nordlige Uí Néill ble overkonge i Irland i 797, etter at hans forgjenger, svigerfar og politiske rival Donnchad Midi døde. Dette var i tråd med det klassiske politiske systemet innenfor Uí Néill, hvor overkongene alternerte regelmessig mellom Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin i sør. I løpet av sin tid som overkonge var han på felttog i Mide, Leinster og Ulaid for å stadfeste sin autoritet som overkonge, men i motsetning til Donnchad Midi var han ikke aktiv i Munster.

Thomas Charles-Edwards gir Áed æren for at det ikke var noen større angrep fra vikingene i løpet av hans regjeringstid etter 798.[12] Det finnes imidlertid ingen referanser i annalene til at Áed på noe tidspunkt var involvert i krigføring mot vikinger.

Áed hadde forbindelse til klostersamfunnet i Armagh, og framsto som en støttespiller for klostrene tilknyttet Patrick. Innenfor Uí Néill var det først og fremst Clann Cholmáin og Cenél Conaill som utfordret hans posisjon, og disse hadde støttet klostrene tilknyttet Columba. Det var i Áeds tid at det Columbanske klosteret i Kells ble opprettet, etter en rekke med plyndringer av Iona før dette eid av Armagh, hovedsete for Patrick-kulten. I følge Byrne markerte grunnleggelsen av Kells en avslutning på rivaliseringen mellom kirkene knyttet til Columba og Patrick.[13] Det Columbanske fellesskapet prøvde i 817 å få Áed ekskommunisert, noe som kan tyde på at rivaliseringen ikke var over likevel.[12][14]

Sitat Is he Feidhlimidh in ri
dianid opair oenlaithi
eitrige Connacht cen cath
ocus Midhe do manrath
(Feidlimid er kongen
for hvem det er en enkel dags verk
å ta gisler fra Connacht uten kamp
og å ødelegge Mide.)
Sitat
Annals of Ulster, 840.4

Feidlimid mac Crimthainn fra Eóganacht Chaisil ble konge av Munster i 820, og innledet med det en periode på 130 år hvor denne grenen av Eóganachta dominerte.[15] Han sto for en politikk med aggressiv ekspansjon for å motvirke Uí Néills voksende makt, og kombinerte militære kampanjer med aktiv påvirkning av kirkelige forhold. Conchobar mac Donnchada etterfulgte Áed Oirdnide som Uí Néill overkonge i 819, og ble tidlig utfordret av Feidlimid, både gjennom at Feidlimid drev plyndringstokt i Mide og Connacht og ved at han blandet seg inn i forholdene ved Armagh, noe Uí Néill mente var deres rett. Conchobar og Feidlimid møttes ved Birr i 827 for å diskutere fredsvilkår, og i følge Damian Bracken var det at kongen av Munster kunne tvinge overkongen til en slik fredskonferanse en indikasjon på Feidlimids voksende makt.[15]

Conchobar ble igjen etterfulgt av Niall Caille i 833. Med Niall ser vi for første gang en referanse i krønikene til at en overkonge fra Uí Néill selv leder en kampanje mot vikingene, han beseiret vikinger i Derry samme år som han ble overkonge.[16] Han forsøkte å utvide Uí Néills innflytelse videre sørover, i 835 ledet han en hær til Leinster og satte inn Bran mac Fáeláin som konge der, samme år invaderte han Mide.[17] Dette førte ham i konflikt med Feidlimid, og i 838 ble det holdt en konferanse (rígdál mór - «stort kongelig møte») mellom Niall og Feidlimid.[note 4] Dette møtet førte likevel ikke til noen varig fred. I 840 ledet Feidlimid en hær inn i Mide, og ved å slå leir ved Tara utfordret han såvel det nordlige Uí Néill som det sørlige hvis land han hadde invadert. I 841 ble tapte imidlertid Feidlimid et avgjørende slag mot Niall i Leinster. Hans etterfølgere i sør skulle ikke bli i stand til virkelig å utfordre nord igjen i vesentlig grad før Brian Boru 150 år senere.

Vikingenes tokt til Irland ble gjenopptatt i 821, og intensivert i de følgende tiårene. Vikingene begynte å etablere befeste baser omtalt i annalene som longphort langs kysten av Irland, og overvintret der i stedet for å trekke seg tilbake til Skandinavia eller baser på øyene nordvest for Storbritannia. De første kjente slike basene er Linn Dúachaill (Annagassan) og Duiblinn (ved elven Liffey, ved eller nær dagens Dublin).[18][note 5] De bevegde seg nå også lenger inn i landet, ofte ved hjelp av elver som Shannon, med utgangspunkt i baser langs kysten. Det rapporteres nå om større grupper av vikinger, regulære hærstyrker som kunne ta opp kampen også mot større irske styrker. I 837 forteller annalene om en flåte på seksti langskip på elven Liffey, noe som kan tilsvare 1 500 menn.[19] Det er riktignok tvilsomt hvor nøyaktige tallene i annalenes framstilling er.

Moderne kopi av en Knarr.

En av de første vikinghøvdingene som er omtalt ved navn i de irske kildene er Thorgest (Latin Turgesius).[note 6] Annalene av de fire mesterne forbinder ham med angrep i Connacht, Mide og kirken ved Clonmacnoise i 844.[20] Han ble fanget og druknet i innsjøen Lough Owel av Máel Sechnaill mac Maíl Ruanaid, konge av Mide.[21]

I 848 ble en norrøn hær slått ved Sciath Nechtain (dagens Castledermot[22]) av Ólchobar mac Cináeda av Munster og Lorcán mac Cellaig av Leinster. Her blir lederen Thorir beskrevet som en kongelig person fra Laithlinn (eller Lochlann).[23] Máel Sechnaill, nå overkonge, beseiret en annen hær ved Forrach samme år.[24] Disse irske seirene utgjør bakgrunnen for delegasjonen som ble sent til den frankiske keiseren Karl den skallede, gjengitt i Annales Bertiniani.[25]

I 853 kom Olaf, i annalene identifisert som «sønn til kongen av Laithlind»,[26] til Irland. Laithlind har vært forstått som en variant av det senere Lochlann. Fra 1100-tallet brukes dette om Norge, hvilken betydning det hadde på 800-tallet er usikkert. Det har vært gjort forsøk på å identifisere Lochlann med flere områder i Norge, og også med skandinaviske bosetninger i Hebridene.[27][note 7] Olaf opptrådte som leder for vikingene i Irland, sammen med Ivar. De to var i følge annalene aktive i Irland og rundt Irskesjøen de neste to tiårene. Etterkommerne til Ivar, Ivarætten (Uí Ímair), skulle komme til å bli en politisk maktfaktor i området de neste to hundreårene.

Et viktig nytt trekk fra midten av 800-tallet i tillegg til permanente bosetninger var at de norrøne nå også gikk inn i allianser med forskjellige irske herskere. Cerball mac Dúnlainge hadde blitt konge av Osraige i 842. Han hadde med hell kjempet mot og beseiret vikinger i 846 og 847, men fra 858 opptrer han som alliert med Olaf og Ivar mot Máel Sechnaill, med hærtokt i Leinster og Munster, og i 859 også i Máel Sechnaills kjerneområder i Mide. Senere samme år snudde krigslykken, og Cerball måtte underkaste seg Máel Sechnaill. Disse alliansene var ikke på noen måte permanente. I 860 var Cerball alliert med Máel Sechnaill i et felttog mot Áed Findliath fra det nordlige Uí Néill, mens Olaf og Ivar hadde slått seg sammen med Áed. I 870 opptrådte likevel Cerball og Áed som allierte i Leinster.

Máel Sechnaill hadde mer suksess enn sine forgjengere Niall Caille og Conchobar Donnchada når det gjaldt å utvide innflytelsen sørover. Han tvang Munster til å underkaste seg i 858 og som nevnt ovenfor Cerball og Osraige i 859. Han hadde også kontroll over Ulaid, Leinster og Connacht, og ble ved sin død beskrevet i Ulsterannalene som ri h-Erenn uile[28], konge over hele Irland. De siste årene han regjerte møtte han imidlertid alvorlig motstand fra sine fjerne Uí Néill'slektinger i Ailech og Brega, i allianse med de norrøne fra Dublin. I følge Francis John Byrne hadde Máel Sechnaill en suksess i å oppnå herredømme over Irland som ingen før ham.[29]

Áed Findliath var konge av Ailech og den ledende kongen innen det nordlige Uí Néill. Etter Máel Sechnaills død blir han regnet i kongerekken som overkonge, noe som følger det etablerte systemet hvor denne alternerte mellom Cenél nEógain i nord og Clann Cholmáin av Mide i sør. Han møtte motstand som konge, og kom ikke som sin forgjenger nær å være konge over hele Irland i mer enn navnet. Han hadde imidlertid noen viktige seire over de norrøne, først og fremst at han i 866 ødela alle de norrøne basene i nord.[30] Áed ser ut til å ha benyttet anledningen mens Olaf var involvert i krigføring i Piktland, og sannsynligvis hadde tatt en stor kontingent av de norrøne styrkene i Irland med seg dit. Det ble aldri etablert permanente norrøne bosetninger i de nordlige delene av Irland. Ó Corráin påpeker ironien i at Áeds suksess i 866 kan ha ført til at den økonomiske utviklingen i nord ble hemmet, og til at det ikke vokste fram havnebyer der slik det gjorde på øst- og sørkysten.[31] Disse byene i sør skulle bli viktige økonomiske og militære maktbaser for kongene i Leinster og Munster hundre år senere, og styrke deres makt på bekostning av kongene i nord.

Det siste som rapporteres om Olaf i irske kilder er at han og Ivar kommer tilbake fra Alba i 871,[32] men i følge skotske kilder skal han ha dødd der i 874. Ivar døde i 873. I den anledning omtaler Ulsterannalene ham som «konge over de norrøne i hele Irland og Britannia».[33] Etter at disse to var borte fulgte stadige endringer i lederskapet blant de norrøne i Irland, og interne stridigheter omtales i annalene for de neste to tiårene.[34] I 902 slo Máel Finnia mac Flannacain av Brega og Cerball mac Muirecáin av Leinster seg sammen mot Dublin, og «hedningene ble fordrevet fra Irland, i.e. basen (longport) i Dublin».[note 8]

Den andre vikingtiden (914–980)[rediger | rediger kilde]

Etter at de hadde blitt tvunget til å forlate Dublin i 902, fortsatte Ivars etterkommere, nå omtalt i annalene som Uí Ímair[note 9] å være aktive rundt Irskesjøen, det er rapporterer om at de er aktive i Piktland, Strathclyde, Northumbria og Man. I 914 ankom en ny flåte med vikinger i Waterford Harbour, og Ivarætten fulgte raskt etter og gjenopptok kontroll over den norrøne aktiviteten i Irland. Ragnvald av Ivarætten kom med en flåte til Waterford i 917, mens Sigtrygg Cáech gikk på land ved Cenn Fuait (muligens nær Leixlip) i Leinster. Niall Glúndub hadde etterfulgt Flann Sinna som overkonge fra Uí Néill i 916, og han marsjerte inn i Munster mot Ragnall, Uten at dette førte til noen avgjørende trefning mellom dem. «Mennene fra Leinster» under Augaire mac Ailella gikk på sin side til angrep på Sithric men led fullstendig nederlag i slaget ved Confey. Dette gjorde at Sigtrygg igjen kunne etablere norrøn kontroll over Dublin. Ragnall forlot Irland igjen i 918, og ble konge i York.[note 10] Med Sigtrygg i Dublin og Ragnall i York, hadde aksen Dublin-York blitt etablert, noe som skulle komme til å påvirke både England og Irland i de neste 50 årene.[35]

Kart som viser de viktigste norrøne bosetningene i Irland på 900-talllet.

En ny og mer intens periode med bosetninger ble innledet i 914. Mellom 914 og 922 regnes byene Waterford, Cork, Dublin, Wexford og Limerick som grunnlagt,[note 11] flere av disse stedene hadde det imidlertid også tidligere vært både irske og norrøne bosetninger. Betydelige utgravninger i Dublin og Waterford på 1900-tallet har fått mye av sporene fra denne perioden fram i dagen.

Niall Glúndub gikk mot Dublin i september 919, men styrkene hans ble møtt av Sigtrygg Caech ved Islandbridge og led et avgjørende nederlag, med Niall selv og flere andre irske ledere blant de falne. Dublin var nå sikret for de norrøne, og i 920 dro Sitric til York hvor han etter Ragnvalds død i 921 etterfulgte ham som konge. Deres slekting Godfred tok kontrollen over Dublin. Han var aktiv med plyndringstokter og slavehandel, men det finnes tegn fra hans tid på at de norrøne, som nå hadde vært aktive i Irland i flere generasjoner, ikke bare opptrådte som hedenske vikinger. Under et angrep på klosteret Armagh i 921 heter det at «sparte bønnehusene... ...og de syke fra ødeleggelse» "...spared the prayerhouses... ...and the sick from destruction",[36] hensyn som plyndrerne fra 800-tallet aldri hadde tatt. Det kan tyde på at de norrøne i Irland begynte å bli kulturelt og religiøst påvirket av omgivelsene. Et annet nytt trekk er de intense felttogene ledet fra Dublin i de østlige delene av Ulster fra 921 til 927. Her ser det ikke ut som om hensikten er plyndring, men territoriell erobring i et forsøk på å lage et skandinavisk kongerike i Irland likt det som nå fantes på den østlige siden av Irskesjøen med sentrum i York.[37]

Dublins ambisjoner i Ulster ble imidlertid stagget gjennom en serie av nederlag som ble påført dem av Niall Glúndubs sønn Muirchertach mac Néill. I følge Benjamin Hudson var Muirchertag en av de mest suksessfulle generalene i sin tid, og ble beskrevet som «Irenes Hector».[38] I følge annalene var det likevel Donnchad Donn fra Clann Cholmáin som ble regnet som overkonge etter Niall, og Muirchertach etterfulgte heller ikke sin far som konge av Ailech før 938. Ved siden av hans triumfer over de norrøne ledet Muirchertach vellykkete kampanjer for å tvinge de andre irske provinsene til underkastelse, mest kjent da han tok kongen av Munster, Cellachán Caisil til fange i 941. Samme år ledet han en flåte til Hebridene, og krevde inn skatt der.[38][note 12]

Da Sigtrygg døde i 927 dro Godfred til York, og gjorde et forsøk på å få herredømme der. Han ble fordrevet av Adalstein, og kom tilbake til Dublin etter et halvt år. I hans fravær hadde vikinger fra Limerick tatt kontroll over Dublin. Godfred gjenerobret byen, men rivaliseringen med Limerick fortsatte til etter Godfreds død i 934.Han ble etterfulgt av sin sønn Olav, som vant en avgjørende seier over Limerick-vikingene i 937. Samme år dro Olav til Northumbria og allierte seg med Causantín mac Áeda av Skottland and Eógan av Strathclyde. Denne koalisjonen ble beseiret av Adalstein i slaget ved Brunanburh, men etter Adalsteins død i 939 ble Olav likevel konge i York. Olav Sigtryggson, sønn av Sigtrygg Caech og senere kjent som Olav Kvåran, sluttet seg til ham der.

Congalach mac Máel Mithig, med tilnavnet Cnogba, fulgte Donnchad Donn som overkonge fra Uí Néill i 944 (Muirchertach, som ellers kunne ha vært en åpenbar etterfølger hadde blitt drept i 943). Congalach var konge Brega og tilhørte Síl nÁedo Sláine; han var den første fra dette dynastiet som hadde tittelen «overkonge» siden Cináed mac Írgalaig tidlig på 700-tallet. I 944 plyndret han Dublin hvor herskeren nå var Blakari Gudrødsson. Da Olav Kvåran kom tilbake til Irland påfølgende år satte han Blakari til side og tok makten i Dublin.[39] Han opptrådte som en alliert av Congalach i striden med Ruaidrí ua Canannáin fra Cenél Conaill om hvem som skulle være Uí Néill overkonge. De led et stort nederlag i 947, noe som gjorde at Blakari igjen kunne ta kontroll over Dublin. Han ble imidlertid drept av Congalach i 948. Etter Ruaidrís død i 950 opphørte alliansen mellom Congalach og Olav, og Congalach ble drept i 956 i kamp mot en allianse mellom Dublin og Leinster. Han ble fulgt av Domnall ua Néill, og i de neste tiårene var det skiftende allianser mellom grenene av Uí Néill, Leinster og Dublin.

I 980 Máel Sechnaill mac Domnaill ble overkonge da Domnall døde i 980, og samme år vant han en viktig seier over Dublin i Slaget ved Tara. Etter denne seieren kunne Máel Sechnaill tvinge Dublin til underkastelse. Olav Kvåran forlot Dublin og døde like etter på Iona. Jarnkne (irsk:Glúniairn), Olavs sønn og Máel Sechnaills halvbror, ble hersker i Dublin.

Máel Sechnaill mac Domnaill og Brian Boru (980–1022)[rediger | rediger kilde]

Brian Boru slik han framstilles i en gravering fra 1700-tallet.

I Munster hadde Dal gCais økt sin makt og innflytelse under Cennétig mac Lorcáin, og hans sønn Mathgamain skulle bli den første herskeren i historisk tid som ikke tilhørte Eóganachta men likevel ble regnet som «Konge av Cashel», altså konge av Munster, i annalene.[40] Han ble drept i 976 og etterfulgt av sin yngre bror Brian, senere berømt under navnet Brian Boru.

Brian etablerte seg raskt som den mektigste herskeren i Munster. Han beseiret det norrøne Limerick i 977 og rivalene fra Eóganachta året etter. Etter at han hadde fått kontroll over Munster prøvde han å utvide sitt maktområde med å plyndre i Osraige i 982 og 983. I følge Inisfallenannalene allierte han seg også med de norrøne i Waterford, i den hensikt å gå til angrep på Dublin.[40] Det var et angrep på Dublin like etter dette, men det synes ikke som om Brian hadde del i det. Her var det Domnall Claen av Leinster som var alliert med Ivar av Waterford, og de ble beseiret av Glúniairn and Máel Sechnaill.

Det er åpenbart at Máel Sechnaill så Brians voksende makt som en trussel, og så tidlig som i 982 var han på hærtokt i Munster og plyndret kjerneområdene til Dal gCais. I de neste to tiårene var den mer eller mindre konstant krigstilstand mellom de to, de fleste kampene var i og om Leinster. Selv om Brian aldri beseiret Máel Sechnaill i noe slag, vokste Brians og Munsters innflytelse på bekostning av Máel Sechnaill og det sørlige Uí Néill. I 997 ble Máel Sechnaill tvunget til å anerkjenne Brians autoritet over det sørlige Irland, og de delte Irland mellom seg i henhold til den tradisjonelle inndeling i Leath Cuinn og Leath Moga. I de følgende årene opptrådte de to som alliansepartnere i tråd med denne avtalen. Leinster og Dublin som nå var del av Brians innflytelsessfære gjorde opprør mot ham, men i 999 kvalte Brian dette opprøret gjennom slaget ved Glen Mama. Sigtrygg Silkeskjegg ble først gjeninnsatt som hersker over Dublin etter at han formelt hadde underkastet seg Brian ved å gi ham gisler.[40]

I år 1000 vendte Brian seg mot Máel Sechnaill igjen, og i løpet av 1002 hadde han tvunget Máel Sechnaill til å underkaste seg slik at Brian nå kunne gjøre krav på å være konge over hele Irland. I det neste tiåret var det flere felttog i nord for å tvinge Uaild og det nordlige Uí Néill til å underkaste seg og anerkjenne Brians autoritet. Selv om det var flere opprør mot Brian, både i nord og i Leinster, hadde han i 1011 blitt anerkjent som overkonge av alle de større regionale kongene på Irland, og slik gjort seg fortjent til å ble regnet av historikere som den første relle kongen av Irland.[41] Da han besøkte Armagh i 1005 fikk han sin skriver til å legge til en kommentar i Kellsboken, hvor Brian blir proklamert som Imperator Scottorum (Keiser over irene). I følge Bart Jaski kan dette anses som at han gjorde krav på å herske over både de irske og norrøne i Irland, og kan også implisere overherredømme over gælerne i Skottland.[41][note 13] Ved Brians død omtaler Uslterannalene ham som «overkonge pver irene i Irland, og over de fremmde og over britene, Augustus over hele nord-vest Europa».[42]

I 1012 gjorde Flaithbertach Ua Néill fra det nordlige Uí Néill opprør mot Brian, og neste år gjorde også Máel Mórda i Leinster og Sigtrygg i Dublin opprør. Dette siste opprøret førte til det berømte slaget ved Clontarf langfredag 1014, hvor Brian ble drept selv om hæren hans vant slaget mot Máel Mórda, Sigtrygg og deres allierte. Sigurd Lodvesson, jarlen av Orknøyene og styrker fra Man deltok som allierte med Dublin/ Leinster. Dette kan, sammen med den propagandapregede framstillingen av slaget i Cogad, ha skapt den enda i dag populære myten at det som fant sted ved Clontarf var et avgjørende slag hvor irene under Brian beseiret invaderende vikinger og vant frihet fra fremmed undertrykkelse. Donnchadh Ó Corráin var en av de første som offentlig tok til motmæle mot denne nasjonale mytene, i hans bok Ireland before the Normans fra 1972

Sitat The battle of Clontarf was not a struggle between the Irish and the Norse for the sovereignty of Ireland; neither was it a great national victory which broke the power of the Norse forever (long before Clontarf the Norse had become a minor political force in Irish affairs). In fact Clontarf was part of the internal struggle for sovereignty and was essentially the revolt of the Leinstermen against the dominance of Brian, a revolt in which their Norse allies played an important but secondary role. Sitat
– Donnchadh Ó Corráin[note 14]

Etter Brians død kunne Máel Sechnaill igjen bli regnet som overkonge, med støtte fra sin fjerne nordlige slektning Flaithbertach ua Néill.[note 15] I Munster brøt interne stridigheter ut nesten umiddelbart etter Clontarf, ikke bare Brian men også hans sønn og mest sannsynlige etterfølger Murchad omkom der. Brians sønner Donnchad og Tadc, såvel som flere fra Eóganachta, gjorde alle krav på å være konger over provinsen. Selv om Donnchad til slutt gikk seirende ut, ble ikke Brians etterfølgere i stand til å gjøre et reellt krav på å ha herredømme over hele Irland før Toirdelbach Ua Briain. I Leinster svekket nederlaget ved Clontarf og Máel Mórdas død Uí Dúnlainge, og åpnet opp for at Uí Cheinnselaig igjen fikk dominere denne delen av øya. Trass i nederlaget ved Clontarf fortsatte Sigtrygg som herker i Dublin til 1036.

«Konge av Irland med motstand» (1022 og videre)[rediger | rediger kilde]

Sitat Conchobur clannmin, fo-chen!
Áed, Gairbith, Diarmait durgen,
Donnchad, dá Níall cen snim snéid
rig na ré sea co roreid.
(Mykhårete Conchobar, velkommen!
Áed, Garbith, hardføre Diarmait,
Donnchad, to Niall'er uten rask sorg,
er åpenbart kongene i denne æraen.)
Sitat
– Fra Rédig dam, a Dé do nim, dikt av Flann Mainistrech fra 1056[43]

Donnchad mac Brian betegnet seg selv som «Konge av Irland» etter Máel Sechnaills død, men han ble ikke anerkjent som det utover sine egne kjerneområder. En sen avskrift av Baile In Scáil regner Flaitbertach Ua Néill som overkonge, men han viste seg ute av stand til å kontrollere selv det nordlige Irland.[44] Heller ikke noen andre fikk noen anerkjennelse for krav om å herske over hele Irland. Dette var i og for seg ikke noe nytt. I følge Byrne var det som særpreget det store «interregnum» fra 1022 til 1072 i forhold til andre perioder i irsk historie, var at det også i samtiden ble regnet nettopp som dette.[45]

En gang i mellom 1014 og 1022 Flann Mainistrech skrevet Ríg Themra tóebaige iar tain, en kongerekke i form av et dikt om de kristne (Uí Néill) kongene av Tara. Da han skrev Rédig dam, a Dé do nim i 1056 er det imidlertid tydelig at han ikke kjenner til noen overkonge av Irland, han regner ikke mindre enn sju konger som «denne æraens konger»: Conchobar, Áed, Garbith, Diarmait, Donnchad and two Nialls. Ifølge Byrne er disse Conchobar Ua Maíl Schechnaill fra Mide, Áed Ua Conchobair av Connacht, Garbíth Ua Cathassaig av Brega, Diarmait mac Maíl na mBó av Leinster, Donnchad Mac Briain av Munster, Niall mac Máel Sechnaill av Ailech og Niall mac Eochada av Ulaid.[43]

Begrepet rí Érenn co fressarba («Konge av Irland med motstand») ble brukt fra 1100-tallet. I følge Byrne kan det hevdes at disse «Kongene av Irland med motstand» ble møtt med motstand nettopp fordi de prøvde å bli konger over Irland i virkelig forstand. De hadde ikke mindre suksess i dette enn deres forgjengere, men framsto slik når de ble sammenlignet med mytene som var etablert om tidligere overkonger.[46] Byrne følger en lignende tankegang når han foreslår at fokuset historikere har satt på svekkelsen av Uí Néill på 1000-tallet kan være en «hyllest til deres egen propagandas suksess».[47] Uansett, etter Brian var det tidligere Uí Néill monopolet på overkongedømmet, slik det beskrives i dikt og krøniker, brutt for bestandig. Cenél nEógain led under interne stridigheter, og dette førte til at Ulaid, under Niall mac Eochada kunne utvide sin innflytelse. Niall og Diarmait mac Maíl na mBó ble allierte, og kontrollerte sammen effektivt hele østkysten av Irland. Denne alliansen bidro til at Diarmait kunne ta direkte kontroll over Dublin i 1052. I motsetning til Máel Sechnaill i 980 eller Brian i 999, var han ikke tilfreds med bare å plyndre byen og kaste ut den norrøn-gæliske herskeren Echmarcach mac Ragnaill. Som den første ire gjorde han seg selv til «konge over de fremmede» (ríge Gall).[48]

Reformer i den irske kirken[rediger | rediger kilde]

St. Malachy var en av de mest innflytelsesrike kirkelige reformatorene på 100-tallet.

Det var store reformer innen den irske kirken i løpet av 1100-tallet. Disse reformene har vært tolket som et brudd og en reaksjon mot tidligere sekularisering, men kan også forstås som resultat av en kontinuerlig utvikling.[49] Reformene hadde konsekvenser for, og var påvirket av, både forhold internt i kirken og av verdslig utvikling og politikk.

Før 1000-tallet var kirken i Irland monastisk, med biskoper som residerte i klostrene, i praksis ofte underordnet abbedene som ledet klostrene. Det fantes ingen permanent struktur med bispedømmer. Omstendighetene som førte til grunnleggelsen av bispedømmet Dublin rett etter årtusenskiftet er uklare, men på et tidspunkt mens Sigtrygg Silkeskjegg fortsatt regjerte ble Dúnán Biskop avDublin, og med dette ble det første virkelige bispedømmet, uavhengig av klostrene, etablert. Donats etterfølger Gilla Pátraic ble konsekrert av Lanfranc, erkebiskop av Canterbury, og ved den anledningen sendte Lanfranc brev til Toirdelbach Ua Briain og Gofraid av Dublin hvor han ba om reformer, spesielt i forhold til konsekrering av biskoper og avskaffelse av simoni. Det er ingen bevis for at Canterbury hadde gjort krav på overherredømme over den irske kirken før dette, og verken Lanfranc eler hans etterfølger Anselm gjorde noen gang direkte krav på å være primat over den irske kirken i kraft av å være erkebiskoper av Canterbury.[50]

Det synes som om Toirdelbach svarte positivt på Lanfrancs krav, og han sammenkalte en synode i Dublin i 1080.[51], men hva som ble besluttet på denne synoden er ikke kjent. Det er mulig at Toirdelbach så samarbeid med Canterbury som en måte å redusere Armagh, tradisjonelt dominert av Cenél nEógain, sin innflytelse over irsk kirkeliv. Gilla Pátraics etterfølgere i Dublin, Donngus Ua hAingliu og Samuel Ua hÁingliu, ble også konsekrert i Canterbury, og det ble også den første biskopen av Waterford, Máel Ísu Ua hAinmire i 1096. Den skriftlige henvendelsen om konsekrasjon for Máel Ísu, slik den er bevart i Eadmers Historia Novorum er underskrevet av biskoper fra Munster, Mide Dublin og Leinster.[52] Gilla Espaic, den første biskopen av Limerick, ble imidlertid ikke konsekrert i Canterbury, men sannsynligvis av Cellach av Armagh. Anselm sendte imidlertid et gratulasjonsbrev til Gilla, og det later ikke til at Anselm følte at Canterbury hadde blitt forbigått eller burde ha vært involvert[53]

Den første av de fire viktigste synodene knyttet til den irske kirkereformen fant sted i Cashel i 1101, på initiativ av Muirchertach Ua Briain. Hvor mange som faktisk deltok på dette kirkemøtet er ikke kjent, men noen av dekretene fra møtet har blitt bevart. Det er et dekret om simoni, om forbud mot at lekfolk skulle kunne bli airchinnig (ledere av kirkelige etablissementer) og endelig et dekret som definerer hva slags forbindelser som er regnet som incestiøse. Ingen av disse dekretene er radikale, men blir stort sett tolket til å være i tråd med den Gregorianske reformen.[54]

Den andre synoden var Synoden i Rathbreasail. Den var ledet av Gilla Espaic[55] i egenskap av pavelig legat og femti biskoper, tre hundre prester og over tre tusen lekfolk deltok. Denne synoden markerte overgangen fra en monastisk kirke organisert rundt klostersamfunnene, til en kirke organisert i bispedømmer og sokn. Det ble etablert to kirkelige provinser, med erkebispedømmer med sete i Armagh og Cashel. Forrang ble gitt til Armagh, slik at Cellach ble primas for den irske kirken. Hver kirkelig provins besto av 12 regionale bispedømmer. Bispedømmet i Dublin var ikke inkludert, siden dette var under Canterbury,[note 16] men det ble holdt av plass til det, på den måten at det bare ble regnet elleve bispedømmer under Cashel.

Gilla, Cellach og Cellachs etterfølger Máel Máedóc Ua Morgair, bedre kjent som St. Malachy, drev reformprosessen videre. I nært samarbeid med Donnchad Ua Cerbaill, konge av Fernmag/Airgialla, etablerte Malachy det første cisterciensiske klosteret i Irland i Mellifont i 1142, og la også til rette for det første augustinske klostersamfunnet, med utspring i Arrouaise. Malachy brukte disse for å gjennomføre en klosterreform innen den irske kirken.[56] Han trakk seg som erkebiskop av Armagh i 1136, men ble utnevnt til hjemlig pavelig legat til Irland av pave Innocens II i 1139.

Kart over bispedømmene i Irland slik de ble fastsatt ved synoden i Kells. Fra Historical Atlas (1911) av William R. Shepherd.

Ingen formelle forsøk på å få pavelig godkjennelse for strukturen som ble valgt ved Rathbreasail er kjente, før Malachy søkte pallia for de to sittende erkebiskopene i Cashel og Armagh under hans reise til kontinentet i 1139/40. Dette første forsøket lyktes ikke, men Malachy ble bedt om å søke igjen etter at han hadde fått støtte fra hele Irland.[57] Før han la ut på sin andre reise til kontinentet i 1148. sammenkalte Malachy en synode ved St Patrick's Island. Den største utfordringen må ha vært å finne en løsning for Dublin. Tairrdelbach Ua Conchobair, som på det tidspunktet var den mektigste kongen i Irland, var ivrig etter å øke Connacts innflytelse på kirken. Løsningen ble å øke antall erkebispeseter fra to til fire, med Tuam og Dublin inkludert ved siden av Armagh og Cashel. Malachy døde mens han var underveis for å treffe paven, men forespørselen ble brakt videre og pavelig godkjennelse ble innvilget. Eugenius III utnevnte John Paparo som pavelig legat, og sendte ham til Irland med pallia til de fire erkebiskopene.

Kardinal Paparos ble forhindret i sitt første forsøk på å nå Irland da kong Stefan nektet ham å garantere kam trygg gjennomreise med mindre han forpliktet seg til ikke å gjøre noe i Irland som kunne skade Englands interesser der. Dett var ikke akseptabelt for Paparo, som returnerte til Roma. Det virker sannsynlig at dette var et forsøk fra Stefans side på å forhindre Paparo fra å gi pavelig bekreftelse til en kirkelig organisering i Irland som ville komme til å gjøre ende på Canterburys krav der.[58] I 1151 prøvde han på nytt og nå nådde han Irland, den som la til rette for reisen hans denne gangen var David I av Skottland. Synoden i Kells ble sammenkalt i 1152, under ledelse av Paparo som pavelig legat. Dekretene som ble vedtatt der finnes ikke lengre, men noe informasjon om dem er bevart gjennom Annalene av de fire mesterne[59] og i Geoffrey Keatings Foras Feasa ar Éirinn. Det viktigste resultatet av synoden var en offisiell pavelig sanksjonering av bispedømmestrukturen som hadde blitt skapt i 1111 og revidert i 1148.

Kultur og samfunn[rediger | rediger kilde]

En keltisk bronsedisk fra førkristen tid, funnet nær Derry

Gælernes kultur og samfunn var sentrert rundt slekten, tilknytning til ætt eller klan var viktig. Den overleverte historien vitner om feider og kriger, men det er også rike muntlige, senere skriftlige, overleveringer som vitner om en rik kultur. Folk kjent som Filidh og druider ble høyt ansett i førkristen tid og brakte den muntlige historien og tradisjoner videre gjennom generasjoner. Etter kristningen av Irland400-tallet ble rollen som tradisjonsbærer i stor grad tatt over av kristne munker, selv om filidh fortsatt var en viktig funkjson. Poesi, musikk, fortellinger og litteratur ble høyt verdsatt og dyrket i Irland både før og etter kristningen. Gjestfrihet, ættebånd og å oppfylle sine sosiale og rituelle forpliktelser var sentralt i lovgiving.

Irland var et desentralisert jordbrukssamfunn, og aldri en forent nasjon i betydningen vi kjenner fra høymiddelalderens føydalsamfunn eller i Europa. Ved siden av familien eller ætten var túath grunnenheten, mindre geografiske områder ledet av en (konge). Det var ofte kamp om ressurser og innflytelse mellom forskjellige túatha, og deres relative størrelser vokste og sank i takt med krigslykke og politiske allianser. Lovtraktater fra begynnelsen av 700-tallet beskriver et hierarki av konger: En konge av en túath var underlagt en som var konge over flere túatha, som igjen var underlagt regionale overkonger.[60] Allerede før 700-tallet hadde imidlertid disse regionale overkongedømmene blitt så viktige at betydningen av túatha som den grunnleggende sosiopolitiske enheten var i ferd med å svekkes.

Fotnoter, referanser og kilder[rediger | rediger kilde]

Fotnoter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sitatet fra Duffy uoversatt: ’’has – historiographically speaking – fallen between two stools. Historians of early medieval Ireland, seeking to conclude their narratives on a high note, have traditionally done so after recounting the death of the famous high-king Brian Bórama (Boru) at the battle of Clontarf in 1014. On the other hand, historians of later medieval Ireland generally choose to begin proceedings with the English invasion of the 1160s. Eleventh- and early twelfth-century Ireland has, therefore, often assumed the character of a snappy epilogue or a lengthy prologue.’’
  2. ^ Det er imidlertid ikke sikkert at de var så dominerende som kilder fra middelalderen gjerne framstiller, i følge Ó Corráin, "The Vikings & Ireland" «...[Uí Néill] paraderte strålende forfedre og deres krav om forrang ble uttrykt i en forseggjort mytografi som gikk for å være historie.»
  3. ^ Ó Corráin, The Vikings & Ireland, s. 9. Annalene kaller stedet Rechru, et navn som kan vise til enten dagens Lambay eller også Rathlin.
  4. ^ Hudson, Niall Caille. I følge Hudson: "Any agreement made there has not survived, although the report of the meeting from a Munster chronicle with a bias towards the southern prince claims that Niall submitted to Feidlimid, while a contemporary northern chronicle has no report of the proceedings."
  5. ^ Den første opptegnelsen om at vikinger overvintrer er fra Lough Neagh 840-41, første overvintring i Dublin er vinteren 841-42.
  6. ^ Andre navgitte ledere så tidlig er Saxolb (Soxulfr) 837 og Agonn (Hákon) i 847. Ó Corráin, "The Vikings in Scotland and Ireland..."
  7. ^ For utdypende diskusjoner om lokaliseringen av Lochlann/Laitlind se Ó Corráin, «The Vikings in Scotland and Ireland in the Ninth Century» og Etchingham, «The location of historical Laithlinn /Lochla(i)nn: Scotland or Scandinavia?»
  8. ^ AU 902.2 «The heathens were driven from Ireland, i.e. from the fortress of Áth Cliath [Dublin]». Den opprinnelige gæliske teksten lyder: «Indarba n-gennti a h-Ere, .í. longport Atha Cliath».
  9. ^ barnebarn eller oldebarn av Ivar, for denne tredje/fjerde generasjon blir ikke noe annet patronymikon brukt, hvilket gjør det vanskelig å spore slektskapene mellom dem. Moderne historisk forskning bruker gjerne Uí Ímair som en betegnelse også for senere etterkommere. Middelalderens irske krøniker har imidlertid ikke noen slik felles betegnelse for alle etterkommerne til Ivar.Downham, "Viking Kings...", s. 6.
  10. ^ Det har blitt stilt spørsmål ved om Ragnall fra Waterford og Ragnall (Rögnvald) av York var den samme, se Downham, Viking Kings of Britain and Ireland, s. 94.
  11. ^ The archaeology of the early viking age in Ireland "The second and more intensive period of settlement was characterised by the establishment of a series of towns. Waterford (914), Cork (c.915), Dublin (917), Wexford (c.921) and Limerick (922)."
  12. ^ Hudson, "Muirchertach mac Néill (d. 943)", Hudson bemerker også at Muirchertach som etterkommer til kongen av Dál Riata, siden han var oldebarn av den skotske kongen Cináed mac Alpin, kan ha ment at han hadde krav i regionen gjennom arv.
  13. ^ This can be regarded as a claim that he ruled both the Irish and the Norse in Ireland, and may even imply suzerainty over the Gaels of Scotland
  14. ^ Quoted from Duffy, "Ireland, c.1000–c.1100", p. 288. After quoting Ó Corráin, Duffy states that:"...Few now, beyond the ranks of the purveyors of popular fiction, perpetuate the portrayal of Brian, eliminator of the viking scourge" – which may be an overly optimistic assertion from Duffy.
  15. ^ AU 1015.2: "Flaithbertach ua Néill went into Mide to assist Mael Sechnaill." Dette virker å motsi Byrne (p.864): "..since 970 the Northern and Southern Uí Néill were... ...irreconcilable foes..."
  16. ^ Bispesetet i Waterford, hvor den sittende biskopen Máel Ísu Ua hAinmire også hadde blitt konsekrert i, og avgitt lydighetsløfter til, Canterbury ble imidlertid flyttet til Lismore, og Máel Ísu valgt som den første erkebiskopen av Cashel.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Wallace, The archaeology..., ss. 814–815.
  2. ^ Duffy, Ireland, c.1000 – c.1100, s. 285.
  3. ^ Ó Corráin, "Nationality and Kingship..."
  4. ^ Hughes, Early Christian Ireland
  5. ^ Hughes, Early Christian Ireland, kapittel 4, særlig ss. 135–137.; Charles-Edwards, Early Christian Ireland, s. xix.; Ó Cróinín, "Ireland 400–800", passim.
  6. ^ Breatnach, "Historical tales"
  7. ^ Eoin MacNeill, Phases of Irish History, Dublin, 1920, pp. 98-132.
  8. ^ Ó Cróinín, Dáibhi (2005) «Ireland, 400–800» ss. 187-188.
  9. ^ a b Ó Corráin, "The Vikings & Ireland", p. 2.
  10. ^ Byrne, F.J. The Viking age, ss. 609-610.
  11. ^ a b Woolf, Alex From Pictland to Alba, s. 47. Woolf bygger et sannsynlig hendelsesforløp («constructs a plausible narrative») basert på en innførsel i Den angelsaksiske krønike hvor disse tidlige vikingene etter hans mening må ha sitt opphav på vestkysten av Norge
  12. ^ a b T. M. Charles-Edwards, ‘Áed Oirdnide mac Néill
  13. ^ Byrne, Francis John (2005), "Church and politics", p. 663. «...the foundation [of Kells] marked the resolution of any remaining rivalry between the Columban and Patrician churches...»
  14. ^ AU 817.8
  15. ^ a b Bracken, "Feidlimid mac Crimthainn..."
  16. ^ AU 833.4
  17. ^ AU 835.1, 835.3
  18. ^ Ó Corráin, "The Vikings in Ireland", s. 19.
  19. ^ AU 873.3, Ó Corráin, "The Vikings in Ireland", s. 19.
  20. ^ AFM 843.13
  21. ^ AU 845.8
  22. ^ Ó Corráin, "The Vikings in Scotland and Ireland..."
  23. ^ AU 848.5
  24. ^ AU 848.4
  25. ^ Ó Corráin, "Vikings & Ireland", p. 16.
  26. ^ AU 853.2, "Amhlaim m. righ Laithlinde..."
  27. ^ Hadley, Viking Raids and Conquest, p. 201.
  28. ^ AU 862.5
  29. ^ Byrne, "The Viking Age", s. 617. «Máel Sechnaill's unprecedented success in achieving the high-kingship of all Ireland was marred by the chronic complaint of Irish politics: having united the Ulaid, Munster, Osraige, Connacht and Leinster, he was attacked at the end of his reign by a combination of Uí Néill kings.»
  30. ^ AU 866.8
  31. ^ Ó Corráin, "Vikings & Ireland", s. 20. «Ironically, [Áed Findliath's] success may have held back the economic development of the north and ultimately prevented the growth of port towns like those on the east and south coasts, on which the Leinster and Munster kings subsequently depended for much of their wealth.»
  32. ^ AU 871.2
  33. ^ 873.3 Imhar, rex Nordmannorum totius Hibernie & Brittanie, uitam finiuit.
  34. ^ Downham, Viking Kings, ss. 17–23, 137–145, 238–241, 246 & 258–259.; Woolf, "Pictland to Alba", ss. 106–116.
  35. ^ Ó Corráin, "The Vikings in Ireland", p. 22.
  36. ^ AU 921.8, kommentert av Woolf, From Pictland to Alba, s. 148.
  37. ^ Ó Corráin, "The Vikings in Ireland", ss. 22–23.
  38. ^ a b Hudson, "Muirchertach mac Néill (d. 943)"
  39. ^ Noen kilder sier Gudrød Sigtryggson her, sjekk hvilke
  40. ^ a b c Duffy, Brian Bóruma
  41. ^ a b Jaski, Brian Boru
  42. ^ AU 1014.2, "ardrí Gaidhel Erenn & Gall & Bretan, August iartair tuaiscirt Eorpa uile"
  43. ^ a b Byrne, Ireland and her neighbours, pp. 866–67.
  44. ^ Byrne, Ireland and her neighbours, p. 865.
  45. ^ Byrne, Ireland and her neighbours, s. 869. «...what distinguished the great interregnum of 1022–72 from other periods in Irish history is is at is was recognised as such by contemporary observers»
  46. ^ Byrne, Ireland and her neighbours, p. 870.
  47. ^ Byrne, Ireland and her neighbours, pp. 879-80.
  48. ^ Duffy, Irishmen and Islesmen, p. 94.
  49. ^ Hughes, The Irish Church, 800-c.1050, p. 655, note 70.
  50. ^ Flanagan, p. 913.
  51. ^ Holland, Church reforms
  52. ^ Flanagan, pp911–12
  53. ^ Flanagan, p. 915.
  54. ^ Holland, Cashel, synod of I (1101)
  55. ^ Holland, Gille (Gilbert) of Limerick
  56. ^ Flanagan, p. 923.
  57. ^ Holland, Church reform
  58. ^ Holland, Synod of Kells, s. 247.
  59. ^ AFM 1152.4
  60. ^ #Jaski05Kings|Jaski (2005), Kings and Kingship

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Breatnach, Caoimhín (2005). «Historical tales». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 221–222. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Byrne, Francis John (2005). «Church and politics, c.750-c.1100». I Ó Cróinín, Dáibhí. A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland, I. Oxford: Oxford University Press. s. 654–679. ISBN 0-19-922665-8 . 
  • Byrne, Francis John (2005). «The Viking Age». I Ó Cróinín, Dáibhí. A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland, I. Oxford: Oxford University Press. s. 609–634. ISBN 0-19-922665-8 . 
  • Byrne, Francis John (2005). «Ireland and her neighbours, c.1014-c.1072». I Ó Cróinín, Dáibhí. A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland, I. Oxford: Oxford University Press. s. 862–898. ISBN 0-19-922665-8 . 
  • Downham, Clare (2007), Viking Kings of Britain and Ireland: The Dynasty of Ívarr to A.D. 1014, Edinburgh: Dunedin, ISBN 1-903765-89-0 
  • Flanagan, Marie Therese (2005). «High-kings with opposition, 1072-1166». I Ó Cróinín, Dáibhí. A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland, I. Oxford: Oxford University Press. s. 899–933. ISBN 0-19-922665-8 . 
  • Hadley, Dawn (2009), «Viking Raids and Conquest», i: Stafford, Pauline, A Companion to the Early Middle Ages: Britain and Ireland, c.500–c.1100, Blackwell Publishing Ltd, ss. 195–211, ISBN 978-1-405-10628-3 
  • Holland, Martin (2005). «Cashel, synod of I (1101)». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 65–66. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Holland, Martin (2005). «Cashel, synod of II (1172)». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 66–67. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Holland, Martin (2005). «Church reform, Twelfth century». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 83–86. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Holland, Martin (2005). «Gille (Gilbert) of Limerick». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 198–199. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Holland, Martin (2005). «Kells, synod of». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 247–248. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Hughes, Kathleen (2005), «The Irish Church, 800–c.1050», i: Ó Cróinín, Dáibhí, Prehistoric and Early Ireland, A New History of Ireland, I, Oxford: Oxford University Press, ss. 635–679, ISBN 0-19-922665-8 
  • Hughes, Kathleen (1972), Early Christian Ireland. Introduction to the sources, London and Ithaca NY, ss. 99–159 
  • Jaski, Bart (2005). «Brian Boru (926[?]–1014)». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 45–47. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Jaski, Bart (2005). «Kings and kingship». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 251 254. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • McNeill, T.E. (2005). «Archaeology». I Seán Duffy. Medieval Ireland. An Encyclopedia (engelsk). Abingdon og New York: Routledge. s. 24–26. ISBN 978-0-415-94052-8. 
  • Ó Corráin, Donnchadh (2001), «The Vikings in Ireland», i: Larsen, Anne-Christine, The Vikings in Ireland, Roskilde: The Viking Ship Museum, ss. 17–29, ISBN 0-19-922665-8 
  • Ó Cróinín, Dáibhí (2005), «Ireland 400–800», i: Ó Cróinín, Dáibhí, Prehistoric and Early Ireland, A New History of Ireland, I, Oxford: Oxford University Press, ss. 182–234, ISBN 87 85180 42 48 
  • Wallace, Patrick F. (2005), «The archaeology of ireland's Viking-age towns», i: Ó Cróinín, Dáibhí, Prehistoric and Early Ireland, A New History of Ireland, I, Oxford: Oxford University Press, ss. 814–841, ISBN 87 85180 42 48 
  • Woolf, Alex (2007), From Pictland to Alba, 789–1070, The New Edinburgh History of Scotland, 2, Edinburgh: Edinburgh University Press, ISBN 0-7486-1234-5