Slaget ved Boyne

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 53°43′22,238″N 6°24′45,140″V

Slaget ved Boyne
Konflikt: Vilhelmskrigen i Irland
Slaget ved Boyne
Dato 12. juli 1690
Sted Utenfor Drogheda
Resultat
Vilhelm av Oranien seiret
Parter
Vilhelm av Oranien Jakob II av England
Kommandanter
Vilhelm Jakob
Styrker
36 000 irske protestanter, engelskmenn, nederlendere 25 000, herav
19 000 irske katolikker
6 000 franskmenn
Tap
ca. 750 ca. 1500
Slaget ved Boyne

Slaget ved Boyne (irsk: Cath na Bóinne) ble utkjempet i 1690 mellom to rivaliserende tronpretendenter til den britiske tronen: den katolske kong Jakob og den protestantiske kong Vilhelm (som avsatte Jakob i 1688 under den ærerike revolusjon). Slaget ble utkjempet ved elven Boyne i nærheten av Drogheda ved østkysten av Irland. Slaget, som ble vunnet av Vilhelm, ble et vendepunkt i Jakobs ikke suksessfulle forsøk på å gjenvinne tronen og til sist bidro til å sikre kontinuiteten for den protestantiske herredømmet på Irland.

Slaget ble utkjempet den 1. juli 1690 i «gammel stil» (juliansk kalender. Det tilsvarte 11. juli i «ny stil» (gregoriansk) kalender, skjønt i dag er minnemarkeringen av slaget holdt den 12. juli. [1] Vilhelms styrker beseiret Jakobs hær som besto hovedsakelig av ikke opplærte rekrutter.

Betydning[rediger | rediger kilde]

Slaget ble avgjørende i krigen som sørget for å gi protestantismen varig fotfeste i Irland. Slik peker slaget historisk helt fram til konflikten i Nord-Irland og unionismen i våre dager, og den symbolske kraften gjør det til et av de mest kjente i britisk-irsk historie og spiller en nøkkelrolle i mytologien til Oransjeordenen som årlig feirer slaget med parader gjennom katolske områder i Nord-Irland og i Glasgow i Skottland som en del av sekterismen i byen.

Bakgrunnen for slaget[rediger | rediger kilde]

Slaget er sett på som en avgjørende møte i en krig som hovedsakelig handlet om Jakobs forsøk på å gjenvinne tronene i England og Skottland etter at han hadde tapt den ved invitasjon fra de «udødelige syv», som de kalles, et brev fra syv engelske adelsmenn som inviterte det protestantiske paret Vilhelm av Oranien og hans hustru Maria (Jakobs egen datter) til å overta den britiske tronen da det var utenkelig å la en katolikk beholde den. Slaget er særlig husket som et kritisk og avgjørende øyeblikk i kampen mellom irske protestanter og irske katolikker.

I en irsk sammenheng er krigen imidlertid en sekterisk og etnisk konflikt, på mange vis det samme som den irske forbundskrigen femti år tidligere. For jakobittene var krigen utkjempet for irsk selvstendighet, religiøs toleranse for katolisisme og landeierskap. De katolske øvre klassene hadde tapt bortimot alle deres landområder etter Oliver Cromwells erobringer på Irland, foruten også retten til å inneha statlige posisjoner, praktisere sin religion og sitte i det irske parlamentet. De så på den katolske kong Jakob som en mulighet for å endre disse plagene og sikre selvstyre for Irland overfor England. Av disse årsakene hadde de katolske irene samlet en hær under ledelse av Richard Talbot, 1. jarl Tyrconnell for å gjeninnsette kong Jakob etter at den ærerike revolusjon hadde plassert Vilhelm av Oranien og Maria på tronen. Ved 1690 kontrollerte jakobittene hele Irland, unntatt for provinsen i nord, Ulster. De fleste i Jakobs hær ved Boyne var irske katolikker.

Omvendt var krigen for den motsatte siden en sak for å beholde et protestantisk og engelsk styre i Irland. De fryktet for sine liv og eiendommer om Jakob og hans katolske tilhengere fikk styre Irland. Særlig fryktet de en gjentagelse av det irske opprøret i 1641 som hadde blitt markert med utstrakt drap. Av disse årsakene kjempet protestantene som helhet for Vilhelm. Mange av Vilhelms tropper ved Boyne, inkludert deres svært effektive irregulære kavaleri, var protestanter fra Ulster som kalte seg selv for «inniskillingere» og ble referert til av sine samtidige som «skotsk-irer».

Ironisk har historikeren Derek Brown merket seg at om slaget er sett på som en del av krigen til den store allianse, var pave Alexander VIII en alliert av Vilhelm og en fiende av Jakob. Kirkestaten var en del av den store allianse med en felles og delt fiendtlighet mot kong Ludvig XIV av Frankrike, som på den tiden forsøkte å etablere fransk dominans i Europa og som Jakob hadde vendt seg til som en alliert. [2]

Norsk deltakelse i slaget[rediger | rediger kilde]

På grunn av en avtale mellom Vilhelm av Oranien og den dansk-norske kong Christian V skulle Danmark-Norge sende et korps som sto under britisk kommando for å hjelpe til i mot Jacob IIs katolske og franske styrker.

Dette korpset besto av 7102 mann, en blanding av nordmenn og dansker, og 1719 hester, skjønt en del kom endel bort i storm i Nordsjøen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ De den gregorianske kalenderen først kom i bruk i Storbritannia i 1752, har forskjellen mellom de to kalenderne vært 11 dager for datoer siden 28. februar 1700. Men for datoer foruten dette, var det kun 10 dager, og dette har ført til en del forvirring når man regner om datoer for hendelser som skjedde forut århundreskiftet.
  2. ^ «How the battle of the Boyne earned its place in history», The Guardian, 11. juli 2000

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lenihan, Padraig (2003): 1690 Battle of the Boyne, Tempus Publishing, Gloucestershire. ISBN 0-7524-3304-0
  • McCoy, G.A Hayes (1990): Irish Battles, Belfast, ISBN 0-86281-250-X.
  • Doherty, Richard (1998): The Williamite War in Ireland 1688–1691, Dublin: Four Courts Press. ISBN 1-85182-375-1