Iona

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Iona
Ì Chaluim Chille
Geografi
Plassering Atlanterhavet
Øygruppe Hebridene
Areal 8,8 km²
Høyeste punkt Dún Ì (101)
Administrasjon
Skottland Skottland
Region Argyll and Bute
Største by Baile Mòr
Demografi
Befolkning 125 (per 2001)
Ruiner av nonnekloster på Iona

Koordinater: 56°20′N 6°24′V Iona (skotsk gælisk: Ì Chaluim Chille hør ) er en liten øy i de indre Hebridene, som tilhører Skottland. Øya eies av National Trust for Scotland, men også andre står for aktiviteter der.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

På moderne skotsk gælisk kalles Iona enten bare Ì (av en gammel gælisk form for «øy», Ì Chaluim Chille («Sankt Columbas øy») eller Eilean Idhe («Øya Ì»). Øya har også vært kjent som Ì nam ban bòidheach, som betyr «Øya til de vakre kvinnene». En innbygger på Iona kalles på gælisk Idheach.[1]

Det gæliske korte navnet Ì skapte rimelig nok litt forvirring når den skulle transkriberes og bøyes på latin og engelsk. Bede kalte øya Hy og Hii i Historia ecclesiastica gentis Anglorum[2] og navnet Hii vises til i litteraturen også i dag.[3]

Navnet «Iona» kommer av en forvanskning av Adomnáns Ioua Insulae, hvor «Ioua» enten har vært et forsøk på å gi en latinsk genitivsform av Ì eller en variant av Ivova (= barlindstedet).

Geografi[rediger | rediger kilde]

Øya Iona er rundt 1,6 km bred og 5,6 km lang med en fast befolkningsmengde på rundt 125 mennesker.[4] Øyas grunnstein er dekket av et lag av basaltisk lava, og som andre steder som blir forblåst av sjøbris og vinder med saltvann, er det svært få trær.

Ionas høyeste punkt er Dùn Ì på 101 meter, som består av et festningsanlegg fra jernalderen som dateres til fra rundt 100 f.Kr. til 200 e.Kr. Øyas geografi består også av Camas Cuil an t-Saimh (Bay at the Back of the Ocean = «Bukta bakenfor havet») og Càrn Cùl ri Éirinn («Åsen med baken mot Irland»), som sies å være stranden hvor sankt Columba av Iona første gang gikk i land på Iona.

Natur[rediger | rediger kilde]

Iona har en småkupert landskap dominert av heier og myrområder. På vestsiden er det flere lange sandstrender. Betydelige områder har skjellsand i jordbunnen og er derfor svært kalkrike, noe som gir opphav til en svært artsrik machair-vegetasjon, dessverre er denne de fleste steder preget av hard sauebeiting. Det mest slående faunamessige særtrekket er at øya fortsatt har en bestand av den sterkt truede fuglen åkerrikse, som preger landskapet med sin monotone kreksing gjennom sommernettene.

Historie[rediger | rediger kilde]

12.mai 563 grunnla St. Columba det som ble Iona-klosteret på øya, etter å ha forlatt sitt hjemland Irland. Han drev aktiv misjonsvirksomhet fra Iona, og spredde kristendommen blant piktere i deler av Skottland, men kanskje fremfor alt til angelsakserne i det nordlige England. Iona lå ikke dengang isolert til. Tvert om lå den midt i skipsleden for handel og trafikk med Frankrike og andre land rundt Middelhavet. Iona lå langt nord i Dalriada-kongedømmet som ble styrt av Columbas fetter Conall mac Comgail, men Beda hevder at det var pikterkongen Brude som overlot Iona til Columba og ikke hans fetter.[5]

Klosteret drev også utstrakt kopiering av bøker, og enkelte forskere mener at den eksepsjonelt vakre illuminerte Kellsboken ble laget på Iona, og så gitt til klosteret i Kells som også ble stiftet av St. Columba. Relikviene av Columba ble flyttet til Kells på begynnelsen av 800-talet for å være bedre beskyttet mot vikingenes herjinger. Klosteret ble nedlagt ved Reformasjonen.

Iona ble også gravsted for kongene av Dalriada, et kongedømme i dagens Skottland. St. Columba kronet selv Aedan av Dalriada i 574.

Iona Abbey

Nåværende aktiviteter[rediger | rediger kilde]

I 1938 grunnla George MacLeod Iona-kommuniteten, som er et økumenisk kristent fellesskap for menn og kvinner. Formålet er å samle menn og kvinner fra forskjellige kristne tradisjoner for å finne nye måter å leve som kristne i dagens verden. Kommuniteten er en drivkraft i bevegelsen som søker å fremme åndeligheten fra den keltiske kristendom.

Iona klosterkirke tiltrekker seg både historisk interesserte turister og pilegrimer. Det er også ruiner av nonneklosteret ved siden av, fra det 13. århundre, med en vakker klosterhage.

Der drives fortsett en del jordbruk på øya, som beites av sauer og storfe.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Iain Mac an Tàilleir (2003). «Placenames F-J» (engelsk). Pàrlamaid na h-Alba. Besøkt 16. september 2009. 
  2. ^ Bede. «Historia ecclesiastica gentis Anglorum» (latin). The latin library. Besøkt 20009-09-17. 
  3. ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 108), forlaget Luther, Oslo 2008, ISBN 978-82-531-4564-8
  4. ^ Scotland Census 2001 – analyser
  5. ^ Ted Olsen: Kristendommen og kelterne (s. 108)

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]