Slaget ved Bannockburn

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 56°5′30,710″N 3°54′54,292″V

Slaget ved Bannockburn
Konflikt: Den skotske uavhengighetskrigen
Slaget ved Bannockburn
Dato 23.-24. juni 1314
Sted Bannockburn sør for Stirling
Resultat
Skotsk seier
Parter
Skottland Skottland England England
Kommandanter
Royal Arms of the Kingdom of Scotland.svg Robert Bruce Royal Arms of England (1198-1340).svg Edvard II av England
Styrker
5 000[1]-10 000[2] 13 700[3]-25 000[4]
Tap
400[5] – 4 000[6] 700 kavaleri[7]
4 000[8] – 11 000 infanteri[9]

Slaget ved Bannockburn var et større slag under den skotske uavhengighetskrigen. Slaget foregikk ved Bannockburn utenfor Stirling i det sentrale Skottland mellom 23. og 24. juni 1314.

Opptakten til slaget[rediger | rediger kilde]

Våren 1314 ble Stirling Castle beleiret av skottene ved Edward Bruce, bror av den skotske kongen Robert Bruce. Beleiringen hadde vart et år allerede. Kommandanten på borgen var den skotske adelsmannen Philip Mowbray. Da Edward Bruce ikke greide å komme noen vei med beleiring inngikk han en avtale med Mowbray: hvis engelske forsterkninger ikke hadde ankommet festningen innen midtsommer, det vil si innen slutten av juni samme år, skulle Mowbray overgi Stirling Castle. Med denne avtalen mente Edward Bruce at han hadde skaffet en enkel seier for det var to år siden sist en engelsk hær hadde kommet til Skottland, og kong Edvard II av England hadde vært på kanten av borgerkrig med en fraksjon av adelskapet etter at de hadde myrdet hans yndling Piers Gaveston sommeren 1312.

Stirling var av vital strategisk betydning og tapet av festningen ville være en meget pinlig for engelskmennene. Den tiden som var spesifisert i pakten var likevel mer enn nok for kong Edvard å samle en mektig hær. I henhold til historikeren og dikteren John Barbour hadde Robert Bruce bebreidet seg over sin brors tåpelighet, men tilsvarende avtaler var høyst vanlige i middelalderen. Dundee hadde sannsynligvis falt i skotske hender ved en tilsvarende avtale i 1312. Mowbray hadde likevel fått et pusterom og kunne se framover til sommeren 1314. I England hadde den politiske situasjonen stablisert seg ved at kong Edvard og baronene hadde kommet overens om en usikker våpenhvile. Han kunne derfor begynne forberedelsene til å invadere Skottland.

Kong Edvard kommer nordover[rediger | rediger kilde]

Edvard kom til Skottland på høysommeren 1314 med den oppgitte mening å komme Stirling Castle til unnsetning. Den virkelige hensikten var selvsagt å finne og ødelegge den skotske hæren i omegnen og således avslutte krigen. England var for en gangs skyld forent i denne ambisjonen, selv om noen av de mektigste av kong Edvards adelsmenn og tidligere fiender, ledet av hans fetter Thomas Plantagenet, 2. jarl av Lancaster, ikke deltok i slaget i egen person, men hadde sendt et minimum av soldater slik som han var forpliktet til i henhold til føydal lov.

Selv om en del av adelsmennene holdt igjen var den styrken som forlot Berwick-upon-Tweed den 17. juni 1314 meget imponerende: hæren besto av rundt 2000 soldater til hest og 16 000 fotsoldater, noe som var minst 2 og kanskje 3 ganger større enn den hæren som Robert Bruce kunne håpe å samle. Det må ha vært meget vanskelig for engelskmennene å forestille seg noe annet enn total seier.

Edvard ble fulgt av mange veteraner fra tidligere krigføring i Skottland, ledet av Aymer de Valence, 2. jarl av Pembroke, og andre veteraner som Henry de Beaumont og Robert Clifford.

Den mest uforsonlige av Bruces skotske fiender deltok også på engelsk side: Ingram de Umfraville, en som tidligere hadde tjenestegjort som Vokter av kongeriket Skottland, og dennes slektninger Robert de Umfraville, jarl av Angus, foruten andre som fra klanene MacDouallene, MacCannene og Comynene. Den mest hatefulle av dem alle var John IV Comyn av Badenoch, den eneste sønnen til Røde Comyn som Robert Bruce hadde myrdet i en kirke i 1306 da de begge strebet den skotske tronen. Sønnen hadde vokst opp i England og kom nå tilbake til Skottland for å hevne faren.

Det var enorm føydal hær, en av de siste av sitt slag i middelalderen som forlot England. Kong Robert Bruce ventet på den ankomst sør for Stirling i nærheten av Bannock Burn.

Slaget[rediger | rediger kilde]

Slagets første dag

Søndag 23. juni nådde de engelske styrkene vadestedet ved Bannockburn sør for Stirling. Der ventet en skotsk styrke på omtrent 9 000 mann under ledelse av Robert Bruce. Skottene planla å utkjempe slaget på minst mulig plass for å oppheve den engelske styrkefordelen. Dessuten var det myrete landskapet lite egnet for engelske kavaleriangrep.

Avslutning[rediger | rediger kilde]

Slaget endte med en overveldende skotsk seier til tross for at de var tallmessig underlegne. Slaget ved Bannockburn er betydningsfullt ved at det var den siste store trefningen mellom Skottland og England i denne fasen av den skotske uavhengighetskrigen. Deretter ble krigen ført på engelsk jord og det presset fram en fredsavtale. I mai 1328 signerte kong Edvard III av England, som etterfulgte den svake Edvard II, traktaten av Edinburgh-Northampton som anerkjente Skottland som et selvstendig kongedømme og Robert Bruce som dets konge.

Til slaget brakte skottene med seg en enestående kiste av sølv, deres viktigste religiøse relikvie. Den kan bli sett i Edinburgh Castle hvor den nå er tom, men i selve slaget inneholdt den de hellige etterlatenskapene til Skottlands store helgen Columba av Iona; litt hår og kanskje et bein. Helgenen hadde bakgrunn fra en krigerslekt og ble han derfor ofte påkalt av soldater før og under slag.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Nusbacher, Aryeh (2000). The Battle of Bannockburn 1314. Stroud: Tempus. s. 85. ISBN 0-7524-1783-5. 
  2. ^ Oman, Charles (1991) [1924]. A History of the Art of War in the Middle Ages Vol. II. London: Greenhill Books. s. 88. ISBN 1-85367-105-3. 
  3. ^ Armstrong, Pete (2002). Bannockburn. Botley, Oxford: Osprey Publishing. s. 43. ISBN 1-85532-609-4. 
  4. ^ Grant, R.G. (2008), Battle: A visual journey through 5,000 years of combat, DK Publishing, s.118.
  5. ^ Sadler, John, Scottish Battles, (Biddles Ltd., 1998), 52–54.
  6. ^ Grant, 118.
  7. ^ Mackenzie, s.88 som refererer til Walsingham, s.141
  8. ^ Sadler, 52.
  9. ^ Reese, s.174

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Primær[rediger | rediger kilde]

  • Barbour, John, The Bruce, overs. A. A. M. Duncan, 1964.
  • Bower, Walter, Scotichronicon, red. D. E. R. Watt, 1987–1993.
  • Gray, Thomas, Scalicronica, redigert og oversatt av H. Maxwell, 1913.
  • The Lanercost Chronicle, redigert og oversatt av H. Maxwell, 1913.
  • Vita Edwardi Secundi (Life of Edward the Second), red. N. D. Young, 1957.
  • Walsingham, Thomas, Historiana Anglicana.

Sekundær[rediger | rediger kilde]

  • Barrow, G. W. S., Robert Bruce and the Community of the Realm of Scotland, 1988,ISBN 0-85224-604-8
  • Brown, C.A., Bannockburn 1314, History Press,Stroud, 2008, ISBN 978-0-7524-4600-4.
  • Nicholson, R., Scotland-the Later Middle Ages, 1974.
  • Prestwich, M., The Three Edwards: War and State in England, 1272–1377, 1980
  • Ramsay, J. H., The Genesis of Lancaster, 1307–99, 1913.
  • Brown, C.A., Robert the Bruce. A life Chronicled.
  • MacNamee, C., The Wars of the Bruces
  • Brown, M., Wars of Scotland
  • Reese, P., Bannockburn, Canongate, Edinburgh, 2003, ISBN 1-84195-465-9
  • Mackenzie, W. M., Bannockburn: A Study in Medieval Warfare, The Strong Oak Press, Stevenage 1989 (første utgivelse 1913), ISBN 1-871048-03-6
  • Armstrong, Pete (illustrated by Graham Turner), Bannockburn 1314: Robert Bruce's Great Victory, Osprey Publishing, 2002 ISBN 1-85532-609-4
  • Scott, W., Bannockburn Proved, 2006

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]