Oliver Cromwell

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Oliver Cromwell
Oliver Cromwell
Portrett av Oliver Cromwell av Samuel Cooper
Født 25. april 1599
Storbritannia Huntingdon i Cambridgeshire
Død 13. september 1658 (59 år)
Storbritannia Tyburn i London
Yrke Bonde, offiser og politiker
Parti Parlamentarikerne og puritanske uavhengige
1. Lord Protector av Protektoratet (England, Skottland og Irland)
16. desember 1653
3. september 1658
(4 år, 261 dager)
Forgjenger Karl I av England
Etterfølger Richard Cromwell
Signatur
Oliver Cromwell sin signatur

Oliver Cromwell (25. april 15993. september 1658) var en engelsk militær og politisk leder, kjent for å ha henrettet den engelske kongen. I en periode forvandlet Cromwell England til et republikansk samvelde, og han fungerte som Lord Protector, «herrebeskytter», av England, Skottland og Irland. Cromwell var en av kommandantene i New Model Army som beseiret rojalistene i den engelske borgerkrigen. Etter henrettelsen av kong Karl I i 1649, dominerte Cromwell det kortvarige Samveldet England, erobret Irland og Skottland, og hersket som Lord Protector fra 1653 og fram til sin død i 1658.

Cromwell var født inn i lavadelen og forble relativ ukjent i de første førti årene av sitt liv. Sammen med sin bror Henry hadde han en gård med noen høner og sauer, solgte egg og ull som leveveg. Hans livsstil minnet om selveierbonde i liten målestokk inntil han fikk en arv fra en onkel. Etter å ha gått gjennom en religiøs omvendelse det samme tiåret, gjorde Cromwell en uavhengig puritansk stil som en vesentlig del av sitt liv. Som hersker utøvde han en aggressiv og effektiv utenrikspolitikk og gjorde så mye som enhver annen engelsk leder for å forme framtiden til det landet han styrte. Men hans Samvelde falt sammen etter hans død og den kongelige familie ble gjeninnsatt i 1660. Som en intenst religiøs mann — som kalte seg selv for en «puritansk Moses» — trodde han glødende at Gud selv hadde sørget for hans militære seirer. Han identifiserte seg som puritaner, men aldri med en bestemt sekt eller posisjon, og favoriserte religiøs toleranse innenfor alle ulike protestantiske grupperinger, og tilsvarende fiendskap mot katolisismen.[1]

Han ble valgt til medlem av parlamentet for Huntingdon i 1628 og for Cambridge i de korte (1640) og lange (16401649) parlamentene. Han gikk inn i den engelske borgerkrigen for «rundhodene», eller parlamentarikerne, og ble en avgjørende militærleder. Han tilnavn var «Old Ironsides», «Gamle Jernside», og ble raskt forfremmet fra å lede en enkel kavaleritropp til å kommandere en hel hær. I 1649 ble han en av de som signerte dødsdommen for kong Karl I av England og var et medlem av Rumpparlamentet (16491653), som valgte Cromwell som kommandant for den engelske invasjonen av Irland i tiden 16491650. Han ledet også en hær mot den skotske hæren mellom 1650 og 1651. Den 20. april 1653 avsatte han Rumpparlamentet med makt, og satt opp et kortvarig råd kjent som Barebones parlament, eller det lille parlamentet, før han gjorde seg selv til Lord Protector av England, Wales, Skottland og Irland den 16. desember 1653. Han ble gravlagt i Westminster Abbey, men etter at rojalistene kom tilbake til makten fikk de gravd opp liket, hengte det opp i kjettinger og halshugde det.

Cromwell har forblitt en av de mest kontroversielle figurer i britisk historie — betraktet som en regicidal (kongemorder) diktator av historikere som David Hume og Christopher Hill,[2][3] men ble betraktet som en frihetshelt av andre, blant annet Thomas Carlyle og Samuel Rawson Gardiner. I en avstemning hos BBC i 2002 ble Cromwell valgt som en av ti fremste briter gjennom alle tider.[4] Hans virkemidler mot katolikker i Skottland og Irland har blitt karakterisert som folkemord, eller bortimot som folkemord.[5] I Irland har han blitt skarpt kritisert og fordømt.[6]

Tidlige år[rediger | rediger kilde]

Cromwell på sin gård i 1630, historiemaleri av Ford Madox Brown (1874)

Oliver Cromwell ble født i Cromwell House i Huntingdon den 25. april 1599,[7] som sønn av Robert Cromwell og Elizabeth Steward. Han nedstammet fra Katherine Cromwell (født ca. 1482), en eldre søster av Tudortidens politiker Thomas Cromwell, 1. jarl av Essex, som var kong Henrik VIIIs viktigste minister i forskjellige posisjoner i løpet av første halvdel av 1500-tallet. Katherine ble gift med Morgan ap William, sønn av William ap Yevan fra Wales. Selv om Katherine giftet seg beholdt hennes barn hennes etternavn, blant annet for å opprettholde koblingen til deres berømte onkel. Familielinjen fortsatte gjennom Richard Williams, også kjent som Cromwell, (ca. 1500–1544), Henry Williams, også kjent som Cromwell, (ca. 1524–6. januar 1604),[8] og deretter til Olivers far Robert Cromwell (ca. 1560–1617), som giftet seg med Elizabeth Steward (ca. 1564–1654) på den dagen som Oliver ble født. Thomas Cromwell var således hans tipp-tipp grandonkel.[9]

Olivers far var en yngre sønn av en familie som ble grunnlagt av nevnte Thomas Cromwell (ca. 1485–1540), en statsråd under Henrik VIII som hadde gjort seg selv meget rik ved å overta klostereiendommer under reformasjonen. På den tiden da Oliver ble født var hans bestefar, sir Henry Williams, den ene av de to rikeste jordeierne i Huntingdonshire. Oliver hadde beskjedne midler, men ble fortsatt betraktet som tilhørende lavadelen. Som en yngre sønn med mange søsken var Roberts arv begrenset til et hus i Huntingdon og en liten andel med jord. Dette jordstykket kunne skaffe en årlig inntekt på rundt 300 pund, i nærheten av bunnen for lavadelens inntekter.[10] Cromwell sa selv i 1654: «Jeg var ved fødselen en herre som levde hverken i betydelig høyde, dog heller i ubemerket.»[11]

Bevarte nedtegnelser viser at Cromwell ble døpt den 29. april 1599 ved St. John's Church[12] og at han gikk på latinskole i byen, Huntingdon Grammar School. Han fortsatte sine studier ved Sidney Sussex College ved Universitetet i Cambridge, den gang et nyopprettet lærested med meget strengt, puritansk livssyn. Han forlot skolen i juni 1617 uten å ta noen eksamen umiddelbart etter at hans fars død.[13] Tidlige biografer har hevdet at han deretter gikk på Lincoln’s Inn, men det finnes ingen nedtegnelser som bekrefter dette. Fraser (1973) har konkludert at han sannsynligvis fikk en del trening som advokat ved en av et av Londons Inns of Court på denne tiden. Hans bestefar, hans far, og to av hans onkler hadde gått på Lincoln's Inn, og Cromwell sendte sin egen sønn Richard dit i 1647.[14]

Cromwell reiste antagelig hjem til Huntingdon kort tid etter sin fars død da hans mor var blitt enke og hans syv søstre var ugifte, og det var derfor behov for at han kom hjem for å hjelpe sin familie.[15]

Ekteskap og familie[rediger | rediger kilde]

Miniatyrbilde av Cromwells hustru Elizabeth Bourchier, malt av Samuel Cooper

Den 22. august 1620 ved St Giles-without-Cripplegate, London,[12] giftet Cromwell seg med Elizabeth Bourchier (1598–1665). De fikk 9 barn sammen:

(2) sir John Russell, baronett av Chippenham.[18] Elizabeths far, sir James Bourchier, var en lærhandler i London som eide omfattende landområder i Essex og hadde tette forbindelser med de puritanske familiene innen lavadelen her. Ekteskapet førte Cromwell også i kontakt med Oliver St John og med ledende medlemmer av handelsstanden i London, og bak dem innflytelsen til jarlene Warwick og Holland. Kontakten i denne innflytelsesrike nettverket kom til å bli avgjørende for Cromwells militære og politiske karriere.

Krise og bedring[rediger | rediger kilde]

På dette tidspunktet finnes det ingen informasjon som antyr Cromwells egen religiøse overbevisning. Hans brev i 1626 til Henry Downhall, en arminiansk prest, antyder at Cromwell ikke ennå hadde blitt påvirket av radikal puritanisme.[19] Det imidlertid bevis på at Cromwell gikk i gjennom en periode av personlig krise fra slutten av 1620- til begynnelsen av 1630-tallet- Han søkte også behandling for valde melancolicus (depresjon) hos Londonlegen Theodore de Mayerne i 1628. Han havnet også i en slåsskamp med lavadelen i Huntingdon over et nytt charter for byen med det resultat at han måtte møte for Privy Council (kongens geheimeråd) i 1630.[20]

Oliver Cromwells hus i Ely

I 1631 solgte Cromwell det meste av hva han eide i Huntingdon — antagelig grunnet den nevnte striden — og flyttet til en gård i St Ives. Dette var et betydelig skritt nedover på den sosiale rangstigen sammenlignet med hans tidligere posisjon, og det synes å ha vært en stort følelsesmessig og åndelig nedslag for ham. Et brev datert 1638 fra Cromwell og til hans kusine, hustruen til Oliver St John, gir et vitnesbyrd av en åndelig oppvåkning. Brevet framstiller Cromwell som fra å være den fremste blant syndere, har han blitt kalt til å være i «menigheten til de førstefødte».[19] Språket i brevet, som er fylt opp av bibelsitater og vitner om Cromwells egen oppfatning om at etter han har blitt frelst av Guds nåde, har plassert sin tro håndfast innenfor den radikale puritanske oppfatningen om at den protestantiske reformasjonen ikke hadde gått langt nok.

Som gruppe var puritanere medlemmer av den engelske kirke som ønsket en renere, pure, form for kristendom, fri for katolske tradisjoner og praksis, og det som ble oppfattet som katolsk overtro, både i kirkens fysiske utforming som i gudstjenestens form. Puritanere ønsket renhet og enkelhet, og ville ikke bære giftering eller korse seg. I det private liv verdsatte de bønn og samtaler om religiøse emner, og mange skrev dagbok for å holde nedtegnelser over eget gudfryktig liv. Puritanere var særlig mange i østlige England og i London, de mest framgangsrike og litterære områdene, og Universitetet i Cambridge produserte mange intellektuelle puritanere.[21]

I 1636 endret Cromwells livssituasjon seg betraktelig da han arvet kontroll over ulike eiendommer i Ely fra en onkel på sin mors side. Han arvet også onkelens stilling som innsamler av tiende for Elykatedralen. Som et resultat av denne steg hans inntekter antagelig til mellom 300 og 400 pund i året.[22] Ved slutten av 1630-tallet hadde Cromwell på nytt kom tilbake blant de anerkjente i lavadelen. Han hadde også blitt en bekjennende puritaner og hadde etablerte viktige familieforbindelser til ledende familier i London og Essex.

Parlamentsmedlem: 1628–29 og 1640–42[rediger | rediger kilde]

Maleriet Charles I, King of England, from Three Angles ble malt av Anthonis van Dyck for at Bernini skulle kunne hugge ut en marmorbyste av kongen

Cromwell ble parlamentsmedlem for Huntingdon i det engelske parlamentet for 16281629. Han gjorde seg lite bemerket. Nedtegnelser for parlamentet viser kun én tale, og da mot den arminianske biskop Richard Neile, og den ble heller ikke godt mottatt.[23] Etter å ha oppløst dette parlamentet styrte kong Karl I uten et parlament i 11 år. Da kongen sto opp mot et skotsk opprør kjent som biskopkrigene tvang mangelen på økonomiske midler Karl I til sammenkalle parlamentet på nytt i 1640. Cromwell kom tilbake til parlamentet som representant for Cambridge, men dette parlamentet varte i kun tre uker før kongen oppløste det, og det ble av den grunn kalt for det korte parlamentet. Cromwell flyttet sin familie fra Ely og til London i 1640.[24]

Et nytt parlament ble sammenkalt senere det samme året, og det ble siden kjent som det lange parlamentet. Cromwell kom atter tilbake som parlamentsmedlem for Cambridge. Som med parlamentet for 1628–29, er det sannsynlig at Cromwell skyldte sin posisjon ved innvirkning fra andre, noe som kan forklare hvorfor han den første uken i parlamentet hadde ansvaret for å presentere ansøkninger for løslatelse av John Libourne, som hadde blitt en puritansk martyr etter at han var blitt arrestert for å ha importert diverse religiøse avhandlinger og bøker fra Nederlandene. I de første to årene av det lange parlamentet var Cromwell knyttet til denne religiøse gruppen av aristokrater i overhuset og underhuset som han hadde etablert familiære og religiøse forbindelser med på 1630-tallet. Blant disse var jarlene av Essex, Warwick and Bedford, Oliver St John, og vicomte Saye and Sele.[25] Ved dette tidspunktet hadde gruppen en religiøs agenda for reformasjon: de som utøvet regjeringsmakt skulle bli kontrollert av regulære parlamenter og dessuten ville de ha en moderat utvidelse av samvittighetsmessige rettigheter. Cromwell synes å ha hatt en rolle i en del av denne gruppens politiske manøvreringer. Eksempelvis i mai 1641 var det Cromwell som fremmet den andre lesningen av de årlige parlamentslovene og senere var han med på å ta initiativet til og gjennomføringen av det puritanske lovforslaget Root and Branch Bill som fremmet et forbud mot bispestyret.[26]

Militær kommandant: 1642–46[rediger | rediger kilde]

Begynnelsen på den engelske borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Da stridspunktene ikke ble løst for det lange parlamentet førte det til at konflikten utviklet seg til væpnet strid mellom parlamentet og kong Karl I høsten 1642, som ble begynnelsen på den engelske borgerkrigen. Før han deltok i parlamentets styrker var Cromwells eneste militære erfaring i den lokale bygdemilitsen. Han rekrutterte en tropp kavalerister i Cambridgeshire etter å ha blokkert en verdifull skipslast med sølvplater fra lærestedet Cambridge som var ment for kongen. Cromwell og hans ryttere slåss deretter i det ikke avgjørende slaget ved Edgehill den 23. oktober 1642. Troppen ble utvidet til å bli et fullt regiment i løpet av vinteren 1642 og 1643, og utgjorde en del av den østlige sammenslutningen av rundhodene, Eastern Association, under kommando av Edward Montagu, jarlen av Manchester. Cromwell fikk erfaring i en rekke suksessfulle hendelser og slag i East Anglia i 1643, mest kjent er slaget ved Gainsborough den 28. juli.[27] Han ble deretter utpekt som guvernør av Ely og som en oberst av den østlige sammenslutningen.

Marston Moor[rediger | rediger kilde]

Oliver Cromwell, maleri ca. 1649 av Robert Walker.

Ved tidspunktet for slaget ved Marston Moor i juli 1644 hadde Cromwell steget i gradene fra generalløytnant for kavaleriet i Manchesters hær. Kavaleriets suksess i å bryte rekkene til rojalistkavaleriet og deretter angripe deres infanteri bakfra ved Marston Moor var en avgjørende faktor i den parlamentariske seieren. Cromwell kjempet i fremste rekker for sine tropper i slaget og ble lettere skadet i nakken, gikk til side for en kort stund for å motta behandling under slaget, men kom tilbake for å tvinge fram seieren.[28] Etter at Cromwells nevø ble drept ved Marston Moor skrev han et berømt brev til sin svoger. Marston Moor sikret nordlige England for rundhodene, men de klarte ikke å overvinne helt og holdent rojalistenes motstand.

Sir Thomas Fairfax, ridder, idealiserende strekgravering, 1680. National Portrait Gallery, London

Heller ikke det andre slaget ved Newbury i oktober ble avgjørende og betydde at ved slutten av 1644 viste krigen intet tegn på å bli avsluttet. Cromwells erfaring ved Newbury, hvor Manchester hadde latt kongens hær unnslippe en omsirklet manøver, førte til en alvorlig diskusjon med jarlen av Manchester som han mente var mindre enn entusiastisk i dennes ledelse av krigen. Manchester anklaget senere Cromwell for å rekruttere menn «av lav fødsel som offiserer i hæren, og Cromwell skal da han svart: «Om du velger gudfryktig, redelige menn til å være kapteiner av hestene, vil redelige menn følge dem... Jeg vil heller ha en ordinær av fødsel i hjemmegjort jakke som kapteiner som vet hva han slåss for og elsker hva han vet, enn hva du kaller en herre og er ikke noe mer.»[29]

Ved denne tiden hadde Cromwell også begynt å krangle med generalmajor Lawrence Crawford, en skotsk presbyteriansk konvenanter, tilknyttet Manchesters hær og som protesterte mot Cromwells oppmuntring av uortodokse uavhengige puritanere og anabaptistere.[30] Cromwells stridigheter og uenigheter med skottene, den gang allierte med parlamentet, utviklet seg til direkte fiendskap i 1648 og i 16501651.

New Model Army[rediger | rediger kilde]

Delvis som svar på fiaskoen av å ikke dra nytte av seieren ved Marston Moor, vedtok parlamentet Bestemmelsen om selvforsakelse, Self-Denying Ordinance, tidlig i 1645. Det tvang medlemmene av underhuset, og herrer som Manchester, å velge mellom sivil tjente og militær kommando. Alle av dem — unntatt Cromwell, hvis kommisjon var gitt fortsatt unntak og fikk tillatelse til å fortsette å være parlamentsmedlem til tross for hans militære kommando — valgte å si fra seg sine militære posisjoner. Forordningen bestemte også at hæren skulle bli «remodellert» på et nasjonalt grunnlag, noe som erstattet de gamle tilknytningene til fylkene. Cromwell bidro betydelig til disse militære reformene. I april 1645 dro den nymodellerte hæren, New Model Army, ut i strid med sir Thomas Fairfax, 3. lord Fairfax av Cameron, som kommandant, og med Cromwell som generalløytnant for kavaleriet og som nestkommandant. På dette tidspunktet var parlamentets rundhoder overlegen i antall sammenlignet med kongens hær i forholdet to til en, løst regnet.

Slaget ved Naseby[rediger | rediger kilde]

Cromwell etter slaget ved Neseby, maleri av Charles Landseer, 1851.

Det kritiske slaget ved Naseby i juni 1645 knuste New Model Army kongens hovedhær. Cromwell ledet sin ving med stor suksess ved Naseby, igjen nedkjempet han rojalistenes kavaleri. I slaget ved Langport den 10. juli deltok Cromwell i nederlaget til den siste betydelige rojalistiske hæren. Naseby og Langport avsluttet effektivt kongens håp om seier, og de påfølgende krigstoktene til rundhodene involverte å erobre de gjenværende befestede posisjonene i vestlige England. I oktober 1645 beleiret Cromwell og erobret den rike og betydelige katolske festningen Basing House, skjønt han ble senere anklaget for å ha drept ett hundre av stedets rojalistgarnison på tre hundre menn etter at de hadde overgitt seg.[31] Cromwell tok også del i de vellykte beleiringene av Bridgwater, Sherborne, Bristol, Devizes, og Winchester, og tilbrakte deretter første halvdel av 1646 i å slå ned motstanden i Devon og Cornwall. Kong Karl I overga seg til skottene den 5. mai 1646, noe som avsluttet den første engelske borgerkrigen. Cromwell og Fairfax tok imot den formelle overgivelsen til rojalistene i Oxford i juni.

Cromwells militære stil[rediger | rediger kilde]

Cromwell hadde ingen formell trening i militær taktikk, og fulgte den vanlige praksis med å lede sitt kavaleri i tre rekker og presset forover, avhengig av sammenstøt framfor ildkraft. Hans styrke var en instinktmessig evne til lede og trene sine menn, og hans moralske autoritet. I en krig som ble utkjempet hovedsakelig av amatører, var disse styrkene betydelige sammensveiset og bidro likeledes til disiplinen til sitt kavaleri, noe som gjorde dem langt mer effektive.[32]

Cromwell introduserte også kavaleriformasjoner i tett orden med tropper som red fra kne til kne. Det var en nyvinning i England på denne tiden, og var en betydelig faktor for hans suksess. Han holdt sine tropper tett sammen etter sammenstøt hvor de hadde fått overtaket, framfor å la dem jage motstanderne en for en på slagmarken. Denne disiplinen førte til større intensitet og raske reaksjoner på utviklingen av slaget. Dette opplegget i hans ledelse var avgjørende i begge slagene ved Marston Moor som ved Naseby.[33]

Politikk: 1647–49[rediger | rediger kilde]

I februar 1647 ble Cromwell såpass syk at han ble holdt borte fra det politiske liv i over en måned. Da han hadde kommet seg på beina igjen hadde parlamentet blitt delt over saken om hva man skulle gjøre med kongen. Et flertall i begge husene gikk inn for en avtale som ville betale og kvitte seg med den skotske hæren, avskjedige det meste av New Model Army, og gjeninnsette Karl I på tronen i bytte for en presbyteriansk avtale av kirken. Cromwell avviste den skotske utgaven av presbyterianismen, som truet med å erstatte et autoritært religiøst hierarki med et annet. Hæren som var blitt radikalisert ved at parlamentet ikke utbetalte den lønnen som den var blitt lovet, stemte mot disse endringene, men underhuset erklærte oppropet som ulovlig. I mai 1647 ble Cromwell sendt til hærens hovedkvarter i Saffron Walden for å forhandle med dem, men klarte ikke å komme til en enighet. I juni 1647 grep en kavaleritropp under ledelse av kornett George Joyce kongen fra parlamentets fengsling, noe som svekket parlamentets posisjon. Selv om det er kjent at Cromwell møtte Joyce den 31. mai er det umulig å vite hvilken rolle Cromwell spilte i denne hendelsen, men han hadde egeninteresse i å ha grepet om kongen.[34]

Cromwell og Henry Ireton skrev deretter et manifest — Heads of Proposals, «Forslagenes overhoder» — formet for å sjekke den administrative makten, og som krevde et fast og valgt parlament, og gjenopprettelsen av en ikke obligatorisk episkopal avtale.[35] Mange i hæren, som levellere ledet av John Lilburne, mente at dette ikke var nok og krevde full politisk likhet for alle menn, noe som førte til opphisset debatter i Putney i løpet av høsten 1647 mellom Fairfax, Cromwell og Ireton på den ene siden, og radikale levellere som oberst Thomas Rainsborough på den andre siden. Debattene i Putney ble brutt av til sist uten å nå fram til en løsning.[36] Debattene og kongens rømning fra Hampton Court den 12. november var antagelig medvirkende til å ha hardne Cromwells beslutningen angående kongens skjebne.

Den andre borgerkrig[rediger | rediger kilde]

Cromwell fengsler kong Karl I av England.

At man ikke greide å komme til en enighet med kongen førte til sist til at den andre engelske borgerkrigen brøt ut i 1648 da kongen forsøkte å gripe makten på nytt ved våpenmakt. Cromwell slo først ned et rojalistisk opprør i sørlige Wales ledet av Rowland Laugharne, vant tilbake festningen Chepstow Castle den 25. mai og seks dager senere tvang han fram overgivelse av Tenny. Festningen ved Carmarthen ble ødelagt ved brann. Den langt sterkere festningen ved Pembroke overga seg først etter åtte uker med beleiring. Cromwell behandlet tidligere rojalistiske soldater lemfeldig, men mindre skånsomt de som tidligere hadde vært en del av den parlamentariske hæren. John Poyer ble til sist henrettet i London etter å ha trukket lodd.[37]

Deretter marsjerte Cromwell nordover for å ta seg av den prorojalistiske skotske hæren (engagere) som hadde invadert England. Ved Preston hadde Cromwell for første gang eneansvaret for å lede an og med en hær på 9000 mann vant han en strålende seier over en motstander som var dobbelt så stor.[38]

I løpet av 1648 begynte Cromwells brev og taler å bli stadig tyngre basert på bibelsk billedbruk, mange av dem meditasjoner over meningen i bestemte bibelavsnitt. For eksempel etter slaget ved Presten førte studiet av Salmenes bok 17 og 105 ham til å fortelle parlamentet at «de som er uforsonlige og ikke vil slutte å plage landet må raskt bli sendt ødelagt ut av landet». I et brev til Oliver St John i september 1648 anmodet Cromwell ham om å lese Jesajaboken 8 hvor kongedømmet faller og kun de gudfryktige overlever. Dette brevet antyder at det var Cromwells tro framfor et engasjement i radikal politikk, parret med parlamentets beslutning å inngå forhandlinger med kongen i Newportavtalen som overbeviste ham at Gud hadde talt imot både kongen som parlamentet som landets lovlige myndigheter. For Cromwell var hæren nå blitt Guds utvalgte redskap.[39] Episoden viser Cromwells faste tro i forsynets styrelse — at Gud aktivt dirigerte hendelsene i verden gjennom handlingene til «utvalgte mennesker» (som Gud hadde «framskaffet» for denne hensikt). Cromwell trodde under borgerkrigene at han var en av de utvalgte, og han fortolket sine militære seire som indikasjoner på Guds godkjennelse av hans handlinger, og nederlag som tegn på at Gud ville lede ham i en annen retning.

Kongen anklaget og henrettet[rediger | rediger kilde]

Rettssaken for kong Karl I den 4. januar 1649.

I desember 1648 ble de medlemmer av parlamentet som ønsket å fortsette forhandlingene med kongen forhindret fra å sitte i parlamentet ved en tropp soldater ledet av oberst Thomas Pride, en episode kjent som «Prides utrenskning», Pride's Purge. Det gjenværende delen av parlamentsmedlemmene, kjent som rumpparlamentet («resteparlamentet»), var enig i at Karl I skulle bli anklaget for høyforræderi. Cromwell var fortsatt nord i England, opptatt av rojalistisk motstand da disse hendelsene skjedde, men etter at han hadde kommet tilbake til London, på dagen etter Prides utrenskning av parlamentet, ble han en besluttsom pådriver av de som presset på for kongens rettssak og henrettelse, overbevist om at kongens død var den eneste måten å avslutte borgerkrigen på. Dødsdommen for Karl I ble signert av 59 av domstolens medlemmer, inkludert Cromwell (som var den tredje som signerte den). Fairfax nektet påfallende å signere den.

Henrettelsen ble forsinket fram til den 30. januar 1649. Kongen ble halshugd foran Banqueting House til Palace of Whitehall. Grunnen for forsinkelsen var for at rumpparlamentet skulle kunne vedta en kriselov, «Loven forbyr proklameringen at noen person kan være konge av England eller Irland, eller dets maktområder», noe som gjorde det til et lovbrudd å proklamere en ny konge. Parlamentet stemte for å forby overhuset den 6. februar og forby monarkiet den 7. februar. En lov som forbød kongedømmet ble formelt vedtatt av parlamentet den 17. mars som ble fulgt av en lov som forbød overhuset den 19. mars.

Etableringen av det engelske samveldet: 1649[rediger | rediger kilde]

Samveldets våpenskjold, 1649—1653

Etter at kongen var henrettet ble England erklært som en republikk, kjent som det engelske samveldet. Rumpparlamentet var både utøvende som lovgivende myndighet, og med et mindre statsråd, Council of State, som også hadde en del utøvende funksjoner. Cromwell forble både medlem av parlamentet og ble også utpekt som medlem av statsrådet.

I de første månedene etter kongens henrettelse forsøkte Cromwell, men feilte i å forene den opprinnelige gruppen av «rojale uavhengige» sentrert rundt Oliver St John og William Fiennes, 1. vicomte Saye and Sele, som hadde fraksjonert i løpet av 1648. Cromwell hadde vært knyttet til denne gruppen siden før utbruddet av krigen i 1642 og hadde vært nært assosiert med dem på 1640-tallet. Imidlertid var det kun St John som ble overtalt til å beholde sin plass i parlamentet.

Rojalistene hadde i mellomtiden omgruppert seg i Irland og signerte en avtale med irske katolikker organisert i det irske forbund. I mars ble Cromwell valgt av parlamentet til å føre krig mot dem. Forberedelsene for en invasjon av Irland tok Cromwells tid og oppmerksomhet i de påfølgende månedene. Etter å ha slått ned mytteri fra levellere i den engelske hæren ved Andover og Burford i mai kunne Cromwell reise fra Bristol i slutten av juli med kurs for Irland.

Den irske krig: 1649–50[rediger | rediger kilde]

Cromwell på slagmarken, illustrasjon 1877.

Cromwell ledet en invasjon av Irland fra 1649–50. Rundhodenes fremste opposisjon var den militære trussel som besto av det katolske irske forbundet og engelske rojalister (som hadde inngått en avtale i 1649 med irene). Den irsk-rojalistiske allianse ble bedømt som den største enkelttrussel mot det engelske samveldet. Imidlertid var den politiske situasjonen på Irland i 1649 ekstremt fraksjonert: det var også adskilte styrker bestående av irske katolikker som var motstandere av den rojalistiske alliansen, og det var protestantiske rojaliststyrker som gradvis nærmet seg parlamentet. Cromwell sa i en tale til hærens råd den 23. mars at «Jeg hadde heller valgt å bli veltet av rojalistiske interesser enn skotske interesser; jeg hadde heller blitt veltet av skotske interesser enn irske interesser og jeg mener at av dem alle at denne er den aller farligste.»[40]

Cromwells fiendskap mot irlenderne var like mye basert på religion som politikk. Han var en lidenskapelig motstander av den katolske kirke som han, og andre puritanere, mente nektet Bibelens forrang i favør av pavens og presteskapets autoritet, og som han klandret for tyranni og forfølgelse av protestanter i Europa.[41] At Cromwell assosierte katolisisme med forfølgelse ble sterkere befestet med det irske opprøret i 1641. Dette opprøret, som hadde til hensikt å være uten vold og blod, endte med massakrer av engelske og skotske protestantiske bosettere, begått av både irlendere, gammelenglendere, og skotske katolikker i Irland. De engelske og skotske bosetterne hadde etablert seg på landområder som var tatt fra tidligere innfødte katolske landeiere. Disse faktorene var en del av det politiske bakteppet som bidro til å motivere brutaliteten og grusomhetene ved Cromwells krigføring i Irland.[42]

Parlamentet hadde planlagt å gjenerobre Irland siden 1641 og hadde allerede sendt en invasjonsstyrke dit i 1647. Cromwells invasjon i 1649 var langt større og da borgerkrigen i England var over, kunne hans hær bli jevnlig forsterket og få inn nye tropper. Hans ni måneder med krigføring i Irland var kortfattet og effektiv, men den avsluttet ikke den irske krigen. Før hans invasjon hadde de parlamentariske styrkene holdt utposter i Dublin og Derry. Da han dro fra Irland hadde de okkuperte det meste av de østlige og nordlige delene av landet. Etter at han gikk i land ved Dublin den 15. august 1649 (i seg selv kun nylig forsvart mot angrep fra irske og rojalistiske angrep i slaget ved Rathmines), overtok Cromwell de befestede havnebyene Drogheda og Wexford for å sikre logistikktilførsel fra England.

En framstilling Oliver Cromwell av George S. Stuart

Ved beleiringen av Drogheda i september 1649 massakrerte Cromwells soldater bortimot 3500 mennesker etter at byen hadde overgitt seg — noe som utgjorde rundt 2700 rojalistsoldater og alle mennene i byen som kunne bære våpen, inkludert en del sivilister, fanger og katolske prester.[43] Cromwell skrev etterpå at:

Sitat Jeg er overbevist om at dette er Guds rettferdig bedømmelse av disse barbariske krek som har farget deres hender i så mye uskyldig blod, og at det vil være å forhindre blodutgytelse i framtiden, hvilket er tilfredsstillende grunner for slike handlinger, som ellers ikke kan gi annet enn anger og sorg.[44] Sitat

Ved beleiringen av Wexford i oktober ble en annen massakre utløst og skjedde under forvirrende omstendigheter. Mens Cromwell tilsynelatende forsøkte å forhandle fram betingelser for overgivelse, brøt en del av hans soldater inn i byen, massakrerte rundt 2000 irske soldater og opp til 1500 sivile, og brente ned det meste av byen.[45] Det ble ikke foretatt noen former for disiplinærstraff mot de av hans soldater som hadde utført denne massakren.

Etter å ha erobret Drogheda sendte Cromwell soldater nordover til Ulster for å sikre den nordlige delen av landet og dro selv for å beleire Waterford, Kilkenny og Clonmel sørøst i Irland. Kilkenny overga seg under vilkår, det samme gjorde andre byer som New Ross og Carlow, men Crowmell greide ikke å ta Waterford, og ved beleiringen av Clonmel i mai 1650 mistet han 2000 menn i avbrutt forsøk på å erobre byen før den til sist overga seg.[46]

Henry Ireton

En av Cromwells største seire i Irland var av diplomatisk art framfor militært. Med hjelp fra Roger Boyle, 1. jarl av Orrery, overtalte Cromwell de protestantiske rojalistsoldatene i Cork til å bytte side og slåss sammen med parlamentets styrker.[47] Ved dette tidspunktet hadde nyheten nådd fram til Cromwell om at Karl II, sønn av den henrettede kongen, hadde gått i land i Skottland og hadde blitt utropt som konge av konvenanterregimet der. Cromwell måtte derfor dra tilbake til England fra Youghal den 26. mai 1650 for å ta seg av denne nye trusselen.[48]

Den parlamentariske erobringen av Irland trakk ut for bortimot tre år etter Cromwell selv hadde forlatt Irland. Krigføringen under Cromwells etterfølgere Henry Ireton og Edmund Ludlow besto hovedsakelig av lange beleiringer av befestede byer og geriljakrig på landet. Den siste byen holdt av katolikker, Galway, overga seg i april 1652 og de siste irske tropper kapitulerte i april året etter.[46]

I kjølvannet av samveldets erobringer ble offentlig utøvelse av katolsk tro forbudt og katolske prester ble drept straks de ble fanget.[49] Alle eiendom eid av katolikker ble konfiskert under loven om bosetning av Irland 1652 og gitt til skotske og engelske bosettere, parlamentets finansielle kreditorer og til parlamentets soldater. De gjenværende katolske jordeierne ble flyttet bort til dårligere jord i provinsen Connacht — dette førte til en fast frase tilskrevet Cromwell: «Til helvete eller til Connacht!». Under samveldet sank antallet katolske jordeiere i Irland fra rundt 60 prosent av det hele og til rundt 8 prosent. Cromwell hadde gjort Irland til forbudt område for irlendere.

«Guds bøddel»[rediger | rediger kilde]

Cromwells massakrer i Drogheda.

Graden av Cromwells brutalitet i Irland har vært omfattende diskutert blant historikere.[50][51] En del historikere har argumentert at Cromwell aldri aksepterte at han ble gjort ansvarlig for drapene av sivile på Irland, og har hevdet at han handlet hardhendt kun mot de «som var væpnet».[52] Andre historikere har derimot sitert Cromwells samtidige rapport til London, inkludert den fra 27. september 1649 hvor han lister om drapene på 3000 militært personell, fulgt av frasen «og mange innbyggere».[53] I september 1649 rettferdiggjorde han herjingen av Drogheda som hevn for massakrene av protestantiske bosettere i Ulster i 1641, og kalte massakren for «Guds rettferdige dom over disse barbariske krekene, som har farget deres hender i så mye uskyldig blod...»[43] Imidlertid ble Drogheda aldri holdt av opprørere i 1641 — mange i dens garnisoner var faktisk engelske rojalister. På den annen side, de verste grusomheter som har vært begått i Irland, slikt som masseutkastelser, drap og deportasjon og forvisning av over 50 000 menn, kvinner og barn som slaver til Bermuda og Barbados,[54] ble utført under kommando av andre generaler etter at Cromwell hadde reist fra Irland for England.[55] Da Cromwell ankom Irland krevde han det ikke skulle bli tatt forsyninger fra den sivile befolkningen og alt skulle bli kjøpt på rettferdig vis: «Jeg advarer herved... alle offiserer, soldater og andre under min kommando, ikke gjør noe galt eller vold mot landets folk eller noen personer eller hva som helst, unntatt om de faktisk bærer våpen eller tilhører fienden... ved det motsatte, da skal de svare på det med deres eget ansvar.»[56] Flere engelske soldater ble hengt for å ha forbrutt seg mot disse ordrer.

Mens massakrene ved Drogheda og Wexford var på et vis typisk for samtiden, særlig i kontekst av den nylig avsluttede tredveårskrigen,[57] som reduserte den mannlige befolkningen i Tyskland til opp mot det halve,[58] er det få sammenlignbare hendelser i løpet av rundhodenes krigføring i England eller Skottland. En mulig sammenligning er Cromwells beleiring av Basing House i 1645 — setet til den framtredende katolske marki av Winchester — som resulterte i at rundt 100 av garnison 400 menn ble drept etter å ha blitt nektet nåde. Samtidige rapporterte også sivile døde, seks katolske prester og en kvinne.[59] Imidlertid var mengden av døde ved Basing House langt mindre.[60] Cromwell selv sa om drapene ved Drogheda i sin første brev tilbake til statsrådet: «Jeg tror at vi la ved sverd ned hele antallet forsvarere. Jeg tror ikke at tretti av hele antallet unnslapp med livet.»[61] Å nekte å gi nåde til garnison, selv etter å ha brutt gjennom murene, var Cromwells rettferdiggjøring for massakren.[62] Hvor Cromwell forhandlet overgivelsen av befestede byer som ved Carlow, New Ross, og Clonmel, respekterte han overgivelsens vilkår og beskyttet livene og eiendommene til byfolkene.[63] Ved Wexford begynte Cromwell på nytt forhandlinger om overgivelse, imidlertid overga kapteinen for festningen i Wexford midt under forhandlingene, og i forvirringen begynte en del av Cromwells soldater sanseløst med drap og plyndring.[64] Den irske forfatteren, amatørhistorikeren[65] og bysbarn av Drogheda, Tom Reilly, har dratt dette argumentet videre og hevdet at de aksepterte versjonene av kampanjene i Drogheda og Wexford hvor omfattende drap skjedde på sivile på Cromwells ordrer, «er en fiksjon fra 1800-tallet.»[56] Reillys konklusjoner har derimot blitt avvist av andre forskere.[66][67][68]

Selv om Cromwells tid tilbrakt med krigføring på Irland var begrenset, og selv om han ikke fikk utøvende makt før i 1653, er han ofte det sentrale fokus for bredere debatt om hvorvidt, slik historikere som Mark Levene og John Morrill antyder, det engelske samveldet utførte et bevisst program med etnisk rensning på Irland. [69] Ved slutten av krigføringen og bosetningene som Cromwell hadde satt i gang, hadde det vært en omfattende fordrivelse av katolske landeiere, og en stort fall i befolkningsantallet. Etter at Cromwell hadde dratt tilbake til England overtok den engelske kommisjonæren, general Henry Ireton. Han «benyttet seg av en bevisst politikk av brenning av avlinger og sult, noe som var ansvarlig for det meste av et beregnet antall av 600 000 døde av den totale irske befolkningen på 1 400 000.»[70]

Beleiringene av Drogheda og Wexford har blitt nevnt på framtredende plass i historiebøkene og i skjønnlitteraturen opp til den dag i dag. Eksempelvis nevnte James Joyce i sin roman Ulysses (1922) at «Hva med den skinnhellig Cromwell og hans jernsider som la kvinner og barn i Drogheda til sverdet med bibelteksten 'Gud er kjærlighet' klebet rundt munningen på sin kanon?»[71] Tilsvarende beskrev Winston Churchill virkningen av Cromwell på anglo-irske forhold:

Sitat «...alle disse opptegnelsene til Cromwell var en varig ødeleggelse. Ved en enkel terrorprosess, ved en skammelig bosetning, ved et faktisk forbud av katolsk religion, ved de blodige handlinger allerede beskrevet, skar han ut nye avgrunner mellom nasjoner og trosbekjennelser. «Til helvete eller Connaught» var de vilkår han fordrev den innfødte befolkningen, og de for deres del, på tvers av tre hundre år, har de benyttet deres mest arge forbannelse «Cromwells forbannelse på deg»... På oss alle ligger fortsatt ‘Cromwells forbannelse’.»[72] Sitat

Cromwell er fortsatt en hatet figur i Irland, hans navn er knyttet til massakrer, religiøs forfølgelse, og massedeportasjoner av den katolske samfunnet på Irland. Som Churchill merket seg, en tradisjonell irsk forbannelse var mallacht Chromail ort, «Cromwells forbannelse på deg».

Et bevart utsagn som uttrykker Cromwells eget syn på erobringen av Irland er fra januar 1650, erklæringen Declaration of the lord lieutenant of Ireland for the undeceiving of deluded and seduced people («Erklæring for herre løytnant av Irland for å rive ut av villfarelse og forlede folket»).[73] I dette var han bitende om katolisismen ved å si at «Jeg skal ikke, hvor jeg har makt... lide ved utførelsen av [den katolske] messen[74] Imidlertid erklærte han også at «for folket, hvilke tanker de har i henhold til religionen i deres egne bryster skal jeg ikke nå, men jeg skal tenke det er min plikt, om de går redelig og fredelig, skal ikke det minste skje dem for å lide det samme.»[74] Private soldater som har overgitt sin våpen skal «leve fredelig og redelig i sine hjem, de skal ha tillatelse å gjøre så.»[74]

Som med mange hendelser i Cromwells karriere er det debatt om graden eller omfanget av hans oppriktighet i gi disse offentlige uttalelsene: Rumpparlamentets senere Lov om bosetning av 1652 fremmet en langt strengere politikk i utførelsen og konfiskeringen av eiendommene til enhver som hadde støttet de irske opprørene.

Krigføring i Skottland: 1650–51[rediger | rediger kilde]

Skottene utropte Karl II som konge[rediger | rediger kilde]

Moray House – Cromwells bolig i Edinburgh mens han anmodet Forsamlingen i Kirk om ikke å støtte Karl II.

Cromwell forlot Irland i mai 1650 og flere måneder senere invaderte han Skottland etter at skottene hadde proklamert den henrettede kongens sønn Karl II som konge. Cromwell var langt mindre fiendtlig innstilt til de skotske presbyterianere, en del av dem hadde vært hans allierte i den første engelske borgerkrigen, enn hva han var overfor irske katolikker. Han beskrev skottene som et folk som «fryktet Hans [Guds] navn, dog forledet.»[75] Han fremmet et berømt klagemål til Hovedforsamlingen til den skotske kirke hvor han bønnfalt dem å se feilen i en rojalistisk allianse — «Jeg bønnfaller dere, i Kristi Jesu hjertelag,[76] tenk det mulige at dere kan ta feil.»[77] Skottenes svar var tilsvarende fast: «Vil du ha oss til å bli skeptiske til vår religion?» Skottenes beslutning om å forhandle med Karl II ført til at Cromwell ble overbevist om at det var nødvendig med krig.[78]

Slaget ved Dunbar[rediger | rediger kilde]

Cromwells bønn til skottene ble avvist, og Cromwells veterantropper invaderte deretter Skottland. I begynnelse gikk krigføringen dårlig da soldatene manglet nødvendige forskninger og ble holdt tilbake av skotske festningsverkene, ledet av David Leslie, en skotsk veteran med erfaring både som leiesoldat i Europa og sammen med Cromwell i den første engelske borgerkrigen. Cromwell var på kanten av å gi opp og evakuere hæren sjøvegen fra Dunbar. Imidlertid knuste han den 3. september 1650 skottenes hovedhær i slaget ved Dunbar hvor 4000 skotske soldater ble drept og ytterligere 10 000 ble tatt til fange, og deretter erobret han den skotske hovedstaden Edinburgh.[79] Seieren var av slik størrelsesorden at Cromwell karakteriserte det som «En stor handling av Herrens forsyn til oss, et av de mest klare tegn på nåde Gud har gjort for England og Hans folk.»[79]

Slaget ved Worcester[rediger | rediger kilde]

«Cromwell ved Dunbar», maleri av Andrew Carrick Gow, 1886

Det påfølgende året gjorde Karl II og hans skotske allierte et desperat forsøk på å invadere England og erobre London mens Cromwell var opptatt i Skottland. Cromwell fulgte dem sørover og kom i fatt med den skotske hæren ved Worchester den 3. september 1651. I det påfølgende slaget ved Worchester tilintetgjorde Cromwells hær den siste store skotske rojalisthæren. Det var bare så vidt Karl II greide å unnslippe og til sist flyktet til landflyktighet i Nederlandene og Frankrike hvor han ble værende fram til 1660.[80] Mange av skottene som ble tatt til fange under Cromwells krigføring døde av sykdom, andre ble sendt avsted som straffanger eller kontraktsarbeidere i koloniene i Amerika hvor de færreste kom tilbake fra.

For å utkjempe dette slaget organiserte Cromwell slik at hæren lå i skjul og deretter brøt ut i et angrep koordinert fra tre kanter samtidig med tre elver som delte hans styrker. I løpet av slaget byttet Cromwell sine reserver fra den ene siden av elven Severn til den andre og tilbake igjen. Skribenten i Encyclopædia Britannica (11. utgave) merket seg at i sammenligning med det tidligere slaget ved Turnham Green under den første borgerkrigen, var Worcester et slag med manøvreringer og som de engelske parlamentariske styrkene ved begynnelsen krigen ikke var i stand til å utføre. Det var således en prototype for slaget ved Sedan i 1870.[81]

Konklusjon[rediger | rediger kilde]

I de siste stadiene av krigføringen i Skottland herjet Cromwells hær, anført av George Monck, byen Dundee, drepte opp til 2000 av byens befolkning på 12 000, og ødela de 60 skipene så lå fortøyd i byens havn.[82] I tiden under det engelske samveldet ble Skottland styrt fra England, og var et land som var militært okkupert. En rekke festninger stengte av høylandene. Det var fra høylandene at de skotske soldatene i stor grad ble rekruttert. I den nordvestlige delen av høylandene kom det nok et pro-rojalistisk opprør i 16531655. Det ble først slått ned ved å anbringe hele 6000 engelske soldater der.[83] Presbyterianere hadde tillatelse til å praktisere som tidligere, men Kirk (den skotske kirke) hadde ikke lenger støtte fra de sivile domstoler som den hadde tidligere.[84]

Cromwells erobring, hvor lite ønskelig den enn var, etterlot likevel ikke et varig trykk av bitterhet i pg=PA128Skottland, kanskje for at dette var noe skottene hadde opplevd gjentatte ganger fra engelsk side gjennom dets historie. Styret til samveldet og protektoratet var, sett bort fra høylandene, hovedsakelig fredelig. Det var heller ingen konfiskering av land og eiendom som i Irland. Tre ut av hver av de fire fredsdommere i samveldets Skottland var skotter, og landet som helhet ble styrt av både engelske militære offiserer og et skotsk statsråd.[85] Selv om Cromwell sjelden blir gunstig vurdert, er det også sjelden at han beskrives med det samme hatet som i Irland.

Oppløsning av parlamentet: 1651–53[rediger | rediger kilde]

Cromwell oppløser det lange parlamentet med våpenmakt, maleri ved Andrew Carrick Gow, 1907

Fra midten av 1649 og fram til 1651 var Cromwell vekk fra London grunnet krigføring. I mellomtiden, med kongen borte (og med ham deres felles sak), begynte de ulike fraksjoner i parlamentet å strides seg i mellom. Da Cromwell kom tilbake forsøkte han å oppildne rumpparlamentet til å sette dato for nye valg, forene de tre kongedømmer under en politikk, og utbre en nasjonal kirke basert på toleranse. Imidlertid vaklet parlamentet i å bli enige om datoer for nyvalg og selv om de fremmet en grunnleggende erklæring om frihetens sameksistens, klarte det ikke å produsere alternativer for tiende eller avvikle andre aspekter av det eksisterende religiøse fundamentet. Cromwell observerte parlamentets manglende handlekraft med økende frustrasjon inntil han i april 1653 krevde at rumpparlamentet etablerte vaktmesterregjering bestående av 40 medlemmer (trukket fra både parlamentet og hæren) og deretter oppløse seg selv. Det førte til at parlamentet isteden begynte å diskutere sitt eget lovforslag for en ny regjering.[86]

Cromwell ble så rasende at den 20. april 1653 møtte han opp med førti soldater og rensket parlamentets kammer og oppløste parlamentet med makt. Det eksisterer flere redegjørelser av denne hendelsen: i en av dem skal Cromwell etter sigende ha sagt: «dere er ikke et parlament, jeg sier at dere er intet parlament; jeg skal få en slutt på deres sitteplasser!»[87] Minst to redegjørelser er enig at Cromwell grep septeret, symbolet på parlamentets makt, og krevde at «det skinnende nipset» (septeret) ble fjernet.[88] Cromwells soldater ble kommandert av Charles Worsley, senere en av generalmajorene og en av hans mest betrodde rådgivere og som han overdro parlamentets septer til. En vanlig redegjørelse av Cromwells korte og rasende tale er følgende:

Sitat Det er på høy tid for meg å få en slutt på deres sitteplasser på dette stedet som dere har vanæret ved deres mangle av alle dyder, og besudlet ved deres praksis av hver eneste last; dere er et mannskap som sår splid, og fiender av all god regjering; dere er en flokk av leide uslinger, og vil som Esau selge deres land for en bolle kjøttsuppe, og som Judas vil dere forråde deres Gud for et par mynter.

Er det en enkel dyd som fortsatt finnes hos dere? Er det en last som dere ikke har? Dere har ikke mer religion enn min hest; gull er deres Gud; hvem av dere har ikke latt deres samvittighet blitt kjøpt? Er det en mann blant dere som har den minste omsorg for Samveldet?

Dere skitne prostituerte, har dere ikke tilsmusset dette hellige sted, og gjort Herrens tempel til et rom for tyver, ved deres utuktige prinsipper og onde handlinger? Dere har vokst dere utålige motbydelige for hele nasjonen; dere var betrodd her av folket for å svare på klagemål, dere har selv gått! Så! Ta bort dette skinnende nipset der, og lås dørene. I Guds navn, forsvinn![89]
Sitat

Etableringen av Barebones parlament: 1653[rediger | rediger kilde]

Etter at parlamentet ble oppløst, gikk makten imidlertid til et råd som diskuterte hvilken form konstitusjonen skulle ha. De tok opp et forslag fra generalmajor Thomas Harrison for et sanhedrin av hellige menn. Selv om Cromwell ikke selv delte Harrisons apokalyptiske femtemonarkistiske tro — som så på sanhedrin, jødenes hellig råd fra det gamle testamente, som begynnelsen på Kristus' styre på jorden — var han tiltrukket av ideen om et råd fylt av menn som var valgt for deres religiøse akkreditiver. I hans tale ved åpningen av rådet den 4. juli 1653 takket Cromwell Guds forsyn som han trodde hadde ført England til dette punktet og påbegynt deres hellige misjon: «sannelig har Gud kalt på dere for å gjøre dette arbeidet ved, tror jeg, som en fantastisk forutseenhet som noen gang har kommet for menneskets sønner på slik en kort tid.»[90]

Denne sammenkomsten av menn har blitt kjent under flere navn, blant annet som «de helliges parlament» eller mer vanlig som «det nominerte råd», men det ble også nedsettende kalt for «Barebones parlament» etter et av medlemmene, en lærselger og lekpredikant fra London, som hadde det uvanlig navn Praise-God Barebone (som oversatt er «Pris-Gud Beinrangel»). Rådets oppgave var å finne en endelig konstitusjonell og religiøs avtale. Cromwell ble selv bedt om å bli medlem, men han avslo. Imidlertid, avsløringen at et betydelig større andel av dets medlemmer enn hva som hadde vært trodd, var radikale femtemonarkister, førte til at forsamlingen stemte over å oppløse seg selv den 12. desember 1653 i frykt for hva de radikale religiøse kunne finne på om de fikk kontroll over rådet.[91]

Protektoratet: 1653–58[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til Cromwells protektorat.

Etter at Barebones parlament ble oppløst, fremmet John Lambert en konstitusjon kjent som Instrument of Government, «Regjeringens instrument», nært modellert på Heads of Proposals, «Forslagenes hoder», en rekke forslag fra 1647 som hadde til hensikt å være grunnlaget for en lovmessig avtale etter kong Karl I var blitt beseiret i den første engelske borgerkrigen.[92] Regjeringens instrument gjorde Oliver Cromwell til Lord Protector, «herrebeskytter», på livstid for å ta «sjefsmagistratet og administrasjonen av regjeringen». Cromwell ble sverget inn som Lord Protector den 16. desember 1653 med seremoni hvor han bar en ren svart kledning framfor noen form for monarkisk regalier.[93] Imidlertid underskrev Cromwell fra dette tidspunktet sitt navn som «Oliver P» i betydningen Oliver Protector — i en tilsvarende stil som hadde vært benyttet av de engelske monarker — og det ble snart skikken å adressere ham som «Deres høyhet».[94] Som Beskytter hadde han makten til å sammenkalle og oppløse parlamentet, men var forpliktet under Instrumentet i å søke flertall ved stemmegivning til et nasjonalt råd. Uansett var Cromwells makt støttet ved hans fortsatte popularitet i hæren. Som Lord Protector ble han betalt 100 000 pund i året.[95]

Oliver Cromwells fane.

Cromwell hadde to hovedoppgaver som Lord Protector. Den første var «lege og bilegge» nasjonen etter borgerkrigens kaos og kongemordet, hvilket betydde å etablere en stabil form for ny regjering.[96] Selv om Cromwell første erklærte til det første protektoratparlamentet at «Regjering ved en mann og et parlament er grunnleggende», i praksis tok sosiale prioriteringer forrang over former for regjering. Slike former var, sa han, «...avfall og møkk i sammenligning med Kristus».[97] Sosiale prioriter inkluderte ikke, til tross for regjeringens revolusjonære vesen, noen form for meningsfylt forsøk på å reformere den sosiale orden. Cromwell erklærte at «En adelsmann, herremann, fri bonde; skillet mellom disse, det er en god interesse for nasjonen, og en mektig en!»[98] Reformer i liten skala som på det juridiske system ble oppveid av forsøkene på å gjeninnføre orden til engelsk politikk. Direkte skatt ble redusert kun litt og det ble inngått fred med nederlenderne og avsluttet således første anglo-nederlandske krig.

Englands amerikanske kolonier i denne perioden besto av New Englands konfødererte kolonier, Rhode Island-kolonien og Providence-plantasjene, kolonien Virginia og kolonien Maryland. Cromwell sikret seg raskt underkastelsen til disse og etterlot dem i stor grad til å skjøtte sine egne interesser, og blandet seg inn kun for å sikre at puritanerne kunne ta kontroll over Maryland i slaget ved Severn i 1655. Dette slaget var en forlengelse av de konflikter som utgjorde den engelske borgerkrigen, og kan således tolkes som det siste slaget i borgerkrigen. Av alle de engelske kolonier var Virginia det land som var mest satte seg imot Cromwells styre, og rojalistisk utvandring dit økte i stor grad under protektoratet. Til sammenligning sank antallet puritanske utvandrere under Cromwell.

Britisk halvkrone-mynt til Oliver Cromwell, 1658. Den latinske inskripsjonen leser: OLIVAR.D.G.RP.ANG. – SCO.ET.HIB&cPRO (OLIVARIUS DEI GRATIA REIPUBLICAE ANGLIAE SCOTIAE ET HIBERNIAE ET CETERARUM PROTECTOR), i betydningen «Oliver, ved Guds nåde, beskytter av Samveldet av England, Skottland og Irland og andre (områder)».

Cromwells vektlegging å gjenopprette orden i sin berømte tale til det første protektoratparlamentet i dets åpningsmøte den 3. september 1654. Han erklærte at å «lege og bisette» var «det store mål i deres møte».[99] Imidlertid ble parlamentet raskt dominert av de som presset på for mer radikale, republikanske reformer. Etter en del innledende geberder ved å godkjenne utnevnelser som allerede var blitt gjort av Cromwell, begynte parlamentet å arbeide på et radikalt program for konstitusjonelle reformer. Framfor å motsette seg parlamentets lovforslag, oppløste Cromwell bare parlamentet den 22. januar 1655.

Cromwells signatur før han ble Lord Protector i 1653, og etterpå. 'Oliver P', står for Oliver Protector, og er et ekko av en tilsvarende stil som engelske monarker signerte navnene sine, , 'Elizabeth R' som sto for Elizabeth Regina.

Cromwells andre mål var åndelige og moralske reformer. Han aktet å gjeninnføre frihet i samvittighetsspørsmål og fremme både utvendig og innvendig gudfryktighet over hele England.[100] I løpet av de første månedene av protektoratet ble en rekke «kontrollører» opprettet for å vurdere hensiktsmessigheten til framtidige sogneprester, og et tilsvarende rekke av «ejektorer» som ble opprettet for å avskjedige prester og lærer som ble ansett som uskikket for sine stillinger. Disse hadde til hensikt å være fortroppen til Cromwells reformer av gudsdyrkelsen i kirkesognene. Dette målet var også i konteksten for å se det konstitusjonelle eksperimentet til generalmajorene som fulgte oppløsningen av det første protektoratdepartementet. Etter et rojalistisk opprør i mars 1655, ledet av sir John Penruddock, delte Cromwell under innflytelse av Lambert England inn i militære distrikter styrt av hærens generalmajorer som var underlagt ham direkte. De 15 generalmajorene og deputerte generalmajorer — som ble kalt for «gudfryktige guvernører» — var sentrale ikke bare for den nasjonale sikkerheten, men for Cromwells korstog for reformere nasjonens moral. Generalene ikke bare ledet de lokale militsstyrkene og sikkerhetskommisjoner, men samlet også inn skatt og sikret støtte for myndighetene i de engelske og walisiske provinsene. Kommisjonærer for å sikre freden til samveldet ble utpekt for å arbeide med dem i hvert fylkte. Mens noen få av disse kommisjonærene var karrierepolitikere, var de fleste nidkjære puritanere som ønsket generalmajorene med åpne armer og omfavnet deres arbeid med stor entusiasme. Imidlertid varte generalmajorene mindre enn et år. Mange fryktet at de truet deres reformarbeid og autoritet. Deres posisjoner ble ytterligere skadet av et skatteforslag av generalmajor John Desborough for skaffe finansiell støtte for deres arbeid, mens det andre protektoratparlamentet — installert i september 1656 — ble nedstemt i frykt for en varig militærstat. Til sist greide ikke Cromwell å støtte sine menn, og ofret dem til sine motstandere og de opphørte. Deres aktiviteter mellom november 1655 og september 1656 hadde imidlertid gjenåpnet sårene fra 1640-tallet og økt antipatiene til Cromwells styre.[101]

Som Lord Protector var Cromwell innforstått med de positive bidragene som det jødiske samfunnet ga til Nederlandenes økonomiske suksess, nå Englands ledende kommersielle rival. Det var dette — støttet av Cromwells overbevisning om retten til privat religiøs gudsdyrkelse for de som sto utenfor den evangelistiske puritanismen — som førte til at han oppmuntret jødene å komme tilbake til England i 1657, over 350 år etter at de var blitt forvist av kong Edvard I av England, i det håp om at de ville hjelpe til å øke gjenopprettingen av landet etter borgerkrigens forstyrrelser.[102]

Kong Edvards stol

I 1657 ble Cromwell tilbudt kronen av parlamentet som en del av en revidert konstitusjonell avtale, noe som presenterte ham for et dilemma ettersom det hadde vært sterkt medvirkende til å avskaffe monarkiet. Cromwell grublet over tilbudet i seks uker. Han var tiltrukket av muligheten av stabilitet, men i en tale den 13. april 1657 gjorde han det klart at Guds forutseenhet hadde talt mot posisjonen som konge: «Jeg vil ikke søke å sett meg opp mot hva forsynet har ødelagt og lagt i støvet, og jeg vil ikke bygge Jeriko igjen.»[103] Referansen til Jeriko hørte tilbake til en tidligere anledning hvor Cromwell hadde slitt med sin samvittighet da nyheten nådde England om nederlaget til en militær ekspedisjon mot den spanskholdte øya Hispaniola i Karibia i 1655 — sammenlignet seg selv med Ahas fra Jesajaboken som hadde ført israelittene til nederlag etter å brakt med seg pyndringsgods tilbake til leiren etter å ha erobret Jeriko.[104]

Isteden ble Cromwell seremonielt installert på nytt som Lord Protector den 26. juni 1657 ved Westminster Hall og satt da på kong Edvards stol som var spesielt flyttet fra Westminster Abbey for anledningen. I seremonien som delvis etterlignet en kongelig kroning ved at den benyttet mange av dens verdighetstegn, symboler og regalier, som eksempelvis en purpurkappe, rettferdighetens sverd og et septer, men ikke en krone eller et rikseple. Viktigst var at posisjonen som Lord Protector fortsatt ikke var arvelig, skjønt Cromwell var nå i stand til å utnevne sin egen etterfølger. Cromwells nye rettigheter og makt ble lagt ut i Humble Petition and Advice, «Den ydmyke ansøkning og råd», et lovmessig dokument som erstattet Regjeringens instrument. Til tross for at den nye konstitusjonen ikke klarte å gjeninnføre monarkiet ved at Cromwell takket nei, satte den opp mange av levningene fra de gamle konstitusjoner, blant annet et Hus for adelen tilsvarende overhuset. I Humble Petition ble det kalt for Other House, «Det andre huset», ettersom underhuset ikke kunne bli enig om et egnet navn. I tillegg tok Oliver Cromwell i økende grad over mer av monarkiets tradisjonelle funksjoner. I særdeleshet opprettet han to baronstander etter mottagelse av Humble Petition — Charles Howard ble gjort til vicomte Morpeth og baron Gisland i juli 1657 og Edmund Dunch ble gjort til baron Burnell av East Wittenham i april 1658. Cromwell selv anstrengte seg i stor grad til å minimalisere sin egen rolle og beskrev seg selv som en konstabel eller en vaktmann.

Død og posthum henrettelse[rediger | rediger kilde]

Oliver Cromwells dødsmaske ved Warwick Castle.

Det er antatt at Cromwell ble syk av malaria og fra «stein», en vanlig betegnelse for infeksjoner i urinveiene/nyre. I 1658 ble han rammet av en brå omgang med malariafeber, fulgt direkte av sykdom med symptomer av lidelse i urinveiene eller nyrer. En lege fra Venezia som fulgte Cromwells siste sykdom hevdet at Cromwells personlige leger feilbehandlet hans helse, noe som førte til rask tilbakegang og død. Tilbakegangen i hans helse kan også ha blitt framskyndet av at hans yndlingsdatter Elizabeth Claypole døde i august. Han døde selv 59 år gammel ved Whitehall den 3. september 1658, årsdagen for hans store militære seirer ved Dunbar og Worcester.[105] Den mest sannsynlige årsak for Cromwells død var sepsis (blodforgiftning) som følge av urinveisinfeksjon. Han ble gravlagt under en storslått seremoni med en like storslått grav basert på den til Jakob I ved Westminster Abbey.[106] Hans datter Elizabeth ble også gravlagt her.[107]

Han ble etterfulgt som Lord Protector av sin sønn Richard Cromwell. Selv om Richard absolutt ikke var uten evner, hadde han ingen maktbase i verken parlamentet eller hæren, og han ble tvunget til avgå i mai 1659, noe som avsluttet protektoratet. Det var intet klart lederskap blant de ulike fraksjonene som strebet etter makt i løpet av det kortlivete samveldet, slik at George Monck, militær øverstkommanderende av New Model Army og engelsk guvernør av Skottland, kunne marsjere til London og gjeninnføre det lange parlamentet. Under Moncks årvåkne øyne ble de nødvendige lovmessige justeringene gjort, slik at Karl II i 1660 kunne bli invitert tilbake fra landflyktighet under et restaurert monarki.

Plakett som minnes at Cromwells hode til sist ble gravlagt ved Sidney Sussex College i Cambridge.

Den 30. januar 1661 (symbolsk på den 12. årsdagen for henrettelsen av Karl I), ble Oliver Cromwells legeme grav opp fra Westminster Abbey og underlagt ritualet av en posthum henrettelse. Det samme skjedde med levningene av John Bradshaw og Henry Ireton. Legemet til Cromwells datter ble derimot etterlatt urørt i Westminster Abbey. Cromwells lik ble hengt opp i kjettinger ved Tyburn. Til sist ble hans levninger kastet i en grop mens hans hode ble satt opp på en påle utenfor Westminster Hall og ble hengende der fram til 1685.

Ironisk nok ble Cromwells grav deretter benyttet som gravsted for Karl IIs illegitime etterkommere.[108] Cromwells hode skiftet eier flere ganger, inkludert solgt i 1814 til en mann ved navn Josiah Henry Wilkinson,[109][110] før det til sist ble gravlagt i grunnmuren av Sidney Sussex College ved Universitetet i Cambridge i 1960.[111]

Politiske omdømme[rediger | rediger kilde]

Medaljong gjort av Pieter van Abeele, 1658

I løpet av hans levetid har en del avhandlinger framstilt Cromwell som en hykler motivert av makt — eksempelvis The Machiavilian Cromwell og The Juglers Discovered, begge deler et angrep på Cromwell av levellere etter 1647 og som framstilte ham som en machiavelliansk figur.[112] Mer positive samtidige bedømmelser — eksempelvis John Spittlehouse i A Warning Piece Discharged — sammenligner ham typisk nok med Moses som reddet engelskmennene ved å ta dem trygt over borgerkrigenes Rødehav.[113] Flere biografier ble utgitt kort tid etter Cromwells død. Et eksempel er The Perfect Politician som beskrev hvordan Cromwell «likte menn bedre enn bøker» og ga en nyansert bedømmelse av ham som en energisk forkjemper for samvittighetsfrihet, men trukket ned av stolthet og ambisjoner.[114] En like nyansert, men langt mindre positiv bedømmelse ble utgitt i 1667 av Edward Hyde, 1. jarl av Clarendon, i hans bok Rebellion and Civil Wars in England. Clarendon er kjent for å ha erklært at Cromwell «vil bli sett positivt på som en modig, dårlig mann».[115] Han argumenterte at Cromwells vekst til makt hadde blitt hjulpet av ikke bare hans store ånd og energi, men også av hans hensynløshet. Clarendon var derimot ikke en av de som Cromwell betrodde seg til, og hans redegjørelse må også vurderes i det lys at den er skrevet etter at monarkiet ble gjeninnført.[115]

I løpet av tidlig på 1700-tallet begynte bildet av Cromwell å bli utviklet og formet av de som tilhørte det politiske partiet til whigene og var en del av et bredere prosjekt som ga deres politiske mål historisk berettigelse. En versjon av Edmund Ludlows Memoirs ble omskrevet av John Toland for å fjerne hans radikale, puritanske elementer og erstatte dem med whigenes særegne utgave av republikanisme. Den presenterte Cromwells protektorat som et militærdiktatur. Gjennom Ludlow portretterte Toland Cromwell som en diktator som knuste begynnelsen på et demokratisk styre på 1640-tallet.[116]

En statue av Cromwell av Hamo Thornycroft (1899) står utenfor Palace of Westminster i London.

I løpet av tidlig på 1800-tallet begynte Cromwell å bli adoptert av romantikkens kunstnere og poeter. Thomas Carlyle fortsatte denne revurderingen av Cromwell på 1840-tallet ved å presentere ham som en engelsk helt i kampen mellom det gode og det onde, og som en modell for å bedre moralen i en politisk samtid som Carlyle bedømte som dominert av engstelse, meningsløs retorikk og moralske kompromisser. Cromwells handlinger, inkludert hans krigføring på Irland og hans oppløsning av det lange parlamentet måtte, hevdet Carlyle, bli verdsatt og lovprist i sin helhet.

På slutten av 1800-tallet hadde Carlyles portrett av Cromwell som understreket det sentrale med puritansk moralitet og ærlighet blitt innarbeidet i whigenes og de liberales historiografi. Samuel Rawson Gardiner, den store borgerkrigshistorikeren i Oxford, konkluderte med at «mannen — det er alltid slik med de edleste — var langt større enn sitt verk».[117] Gardiner la vekt på Cromwells dynamiske og livfulle karakter, og hans rolle i å avvikle monarkiet, men vurderte Cromwells religiøse overbevisning som mindre viktig.[118] Cromwells utenrikspolitikk skaffet også en attraktiv forløper for viktoriatidens imperialistiske ekspansjon og hvor Gardiner vektla Cromwells «fasthet i anstrengelsen om å gjøre England storslått til lands og til havs».[119]

I løpet av den første halvdelen av 1900-tallet ble Cromwells omdømme ofte påvirket av framveksten av fascisme i Nazi-Tyskland og i Italia. Eksempelvis Wilbur Cortez Abbott, historiker fra Harvard University i USA, benyttet det meste av sin karriere til å sammenstille og redigere en stor samling på flere bind med Cromwells brev og taler. I dette verket, som ble utgitt i årene mellom 1937 og 1947, argumenterte Abbot at Cromwell var en utgave av tidlig fascist. Imidlertid har senere historikere som eksempelvis John Morrill har kritisert både Abbotts fortolkninger og hans redaksjonelle tilnærming.[120] Tilsvarende har forskeren Ernest Barker sammenlignet de uavhengige (puritanerne) med nazistene, men ikke alle historiske sammenligner som ble gjort på 1900-tallet vurderte Cromwell og hans tid opp mot 1900-tallets mest beryktede diktatorer.

I den grad det er fruktbart å drive sammenlignende analyser synes det mest hensiktsmessige å gjøre det med de forhold som er mest mulig like, og da er det mer rimelig å sammenligne Cromwell som en engelsk hersker med det styre som gikk forut hans eget og det som fulgte, henholdsvis Karl I og Karl II.[121] Historikere fra sent på 1900-tallet har forsøkt å undersøkte det vesentlige i Cromwells tro og hans autoritære regime. Austin Woolrych utforsket emnet «diktatur» i dybden og argumenterte for at Cromwell var drevet av to motstridende krefter: hans forpliktelser til hæren og hans ønske om å oppnå en varig avgjørelse ved å vinne tilbake tilliten til den politiske nasjonen som en helhet. Woolrych argumenterte for at de diktatoriske elementene ved Cromwells styre stammet ikke så mye fra dens militære opprinnelse eller deltagelse hærens offiserer i den sivile regjeringen, men fra hans varige engasjement og forpliktelse overfor interessene til Guds folk, og hans overbevisning om det riktige i å undertrykke feil og synd og oppmuntre til dyd, det utgjorde den viktigste delen av hans regjering.[122] Historikere som John Morrill, Blair Worden og J. C. Davis har videreutviklet dette temaet og har avdekket den grad som Cromwells skrifter og taler er gjennomtrengt av bibelske referanser, og argumentert for at hans radikale handlinger var drevet av hans nidkjærhet for en gudfryktig reformasjon.[123]

Monumenter og posthume æresbevisninger[rediger | rediger kilde]

Storskalastuen av Cromwell i Manchester, 1875

Ingeniøren sir Richard Tangye på 1800-tallet var en kjent Cromwell-entusiast og stor samler av Cromwell-manuskripter og erindringer.[124] Hans samlinger besto av mange sjeldne manuskripter og trykte bøker, medaljer, malerier, kunstobjekter og en mer bisarr samling av «relikvier». Dette inkluderte Cromwells Bibel, knapper, kisteplate, dødsmaske og gravskilt. Ved Tangyes død ble hele samlingen donert til Museum of London hvor det kan bli sett i dag.[125]

  • I 1776 ble et av de første skip bestilt for å tjenestegjøre i den kontinentale marine under den amerikanske uavhengighetskrigen døpt «Oliver Cromwell».[126]
  • Westminster Abbey ble det på det stedet hvor Cromwells grav var markert i løpet av 1800-tallet markert på en gulvstein på det sted som i dag Air Force Chapel, flyvåpenets kapell, teksten THE BURIAL PLACE OF OLIVER CROMWELL 1658–1661.[127]
  • I 1851 ble den nylig inkorporert byen Cromwell i Connecticut i USA oppkalt etter ham.[128]
  • I 1875 ble en statue av Matthew Noble reist i Manchester utenfor katedralen som en gave av fru Abel Heywood til minne om hennes første ektemann.[129] Det var den første av slike storskalastatuer som ble reist noe sted i det offentlige i England og har en realistisk likhet basert på et maleri av Peter Lely. Det viste Cromwell i feltuniform med trukket sverd og rustning av lær. Statuen var upopulær hos de lokale konservative og hos den store innvandrede irske befolkningen. Da dronning Viktoria ble invitert for å åpne det nye rådhuset Manchester Town Hall skal etter sigende ha gått med på det under betingelsen av at statuen av Cromwell ble fjernet. Statuen ble værende, Viktoria avslo og rådhuset ble åpnet av borgermesteren. I løpet av 1980-tallet ble statuen flyttet til innenfor Wythenshawe Hall som i sin tid hadde vært benyttet av Cromwell og hans soldater. Se bilde til høyre.[130]
Statue av Cromwell i St Ives.
  • I løpet av 1890-tallet vekket planene for å reise en statue utenfor det britiske parlamentet i London betydelig strid og motbør. Press fra det irske nasjonalistpartiet[131] førte til at forslaget om søke offentlig finansiering ble trukket tilbake, men den ble til sist finansiert privat av lord Rosebery.[132] I 2008 ble statuen restaurert for å markere 350-årsjubileumet for Cromwells død.[133]
  • Det er en bortimot legemsstor statue av Cromwell i sentrum av byen St Ives i Cambridgeshire hvor han i sin tid sprengte en bro for å forhindre at rojalistiske soldater skulle nå fram til London.
  • Det står også en statue av Cromwell utenfor The Academy i Bridge Street i Warrington,[134] en historisk bygning som i dag huser avisen Warrington Guardian. Cromwell utkjempet slaget ved Warrington Bridge mot skotske rojalistsoldater i byen i 1648.
  • Da marineministeren av admiralitet før den første verdenskrig, Winston Churchill, foreslo å døpe et britiske krigsskip til «HMS Oliver Cromwell» møtte forslaget ikke godkjennelse fra monarkiet.[135]
  • I 1940 var kodenavnet som advarte mot en forestående tysk invasjon av de britiske øyer «Cromwell».
  • Et britisk pansret kjøretøy, Cruiser Tank Mk VIII Cromwell, som første gang ble benyttet i 1944, var oppkalt etter Cromwell.
  • Et damplokomotiv bygget av British Rail, det britiske jernbaneverket, i 1951 var også oppkalt etter ham: «70013 Oliver Cromwell».
  • En statue av Cromwell er inkludert blant 35 engelske monarker som er avbildet på fasaden av rådhuset i Bradford og som er arrangert i kronologisk orden. Cromwells statue står således mellom Karl I og Karl II.

I kulturen[rediger | rediger kilde]

Oliver Cromwell og hans sekretær John Milton tar imot en delegasjon som søker støtte for sveitsiske protestanter, maleri av Charles West Cope 1872
Cromwell betrakter kongens lik, maleri av Hippolyte Delaroche, 1831

En av de tidligste romaner hvor Cromwell opptrådte som en figur, Abbe Prevosts Le philosophe anglais (1731–39), er han framstilt som en hyklersk kvinnejeger, en svikefull tyrann, og en kujon. Hovedfiguren i romanen, Cleveland, er illegitim sønn av Cromwell med en av Karl Is forkastede elskerinner. For et sammendrag, se denne lenken.

Cromwell ble omfavnet av romantikken, eksempelvis ved Victor Hugos skuespill Cromwell fra 1827. Det er ofte forstått som symbolsk for den franske romantiske bevegelsen. Cromwell ble framstilt som en hensynsløs, men likevel dynamisk romantisk helt. En lignende framstilling av et enkeltmenneske med evner til å endre verden ved sin sterke vilje og personlighet ble gitt i 1831 av den franske maleren Hippolyte Delaroche. Det framstilte Cromwells legendariske besøk for å beskue den henrettede kong Karl I.

Rutland Boughtons Symfoni Nr. 1 (1904–05) hadde undertittelen «Oliver Cromwell».

Ken Hughes film Cromwell kom ut i 1970 med Richard Harris i tittelrollen. I filmen To Kill a King fra 2003 lå fokuset på forholdet mellom Dougray Scott som Fairfax og Tim Roth som Cromwell, og hvor Rupert Everett framstilte kong Karl I. Jack Shepherds skuespill fra 2004, Through a Cloud, var tidsmessig plassert i 1656, og tenkte seg et møte mellom Cromwell og John Milton.

Oliver Cromwell ble spilt av Bernard Hepton i en radiodramatisering i tolv deler kalt God's Revolution som var skrevet av Don Taylor. Det ble første gang sendt i BBC Radio 4 i 1998 og sendt på nytt i BBC Radio 7 i 2010.

En ekstra episode i serien om Blackadder, The Cavalier Years, framstilte en parodi på Cromwell spilt av Warren Clarke, og hvor Blackadder, framstilt av Rowan Atkinson, som en rojalist som ender opp som kongens bøddel. Kongen ble spilt av Stephen Fry.

En amerikansk dramatisering i fire deler rundt en fiktiv kvinneskikkelse kalt The Devil's Whore (kalt for The Devil's Mistress i USA) har Cromwell, spilt av Dominic West, som en av hovedpersonene. Serien er innspilt i Sør-Afrika da produsentene hevdet at det var vanskelig å finne lokaliteter for «det gamle England» i England.[136]

Cromwell har også blitt nevnt i en rekke populære sanger, som:

  • En langt mer munter vri på Cromwells liv og virke er «Oliver Cromwell», en sang av Monty Python fra 1989 som faktisk var en bortimot korrekt konsentrat av hans biografi, men sunget til musikken av Chopins Polonaise Op. 53 for piano.[137]
  • Elvis Costellos hitsingel fra 1979 var «Oliver's Army».
  • Irske The Pogues nevnte Cromwell i deres sang fra 1989, «Young Ned of the Hill», som handlet om Cromwells angrep på Drogheda, og har en direkte referanse:
«A curse upon you Oliver Cromwell
You who raped our Motherland.»[138]
  • «Irish Blood, English Heart», tittelsangen fra Morrisseys album av samme navn (2004), har følgende tekststrofe:
«I've been dreaming of a time when the English are sick to death of Labour and Tories
And spit upon the name Oliver Cromwell
And denounce this royal line that still salute him
And will salute him forever.»[139]
  • Sangen «Tobacco Island» av det irsk-amerikanske pønkebandet Flogging Molly beskrev forvisningen av irske borgere som slaver til Barbados.

Cromwell opptrer som en mer eller mindre perifer figur i en rekke romaner innenfor alternativ historie, blant annet av Orson Scott Card og Neal Stephenson. Mer kuriøst er Rachel Caines ungdomsromaner om vampyrer hvor også Cromwell er framstilt som vampyr.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sharp, David (2003): Oliver Cromwell, s. 68: «The survival of English nonconformity and the reputation of the English for tolerance is part of his abiding legacy.»
  2. ^ Sharp, David (2003): Oliver Cromwell. Heinemann. ISBN 9780435327569. s. 60: «Christopher Hill puts it bluntly when he writes that, in the last resort, Cromwell's power «rested on bayonets» ... ... ... as a symbol of military dictatorship»
  3. ^ Hill, Christopher (1972): God's Englishman. Penguin. ISBN 9780140214383. s. 148: «in the last resort he was sitting on bayonets and nothing else»
  4. ^ «Ten greatest Britons chosen». BBC. 20. oktober 2002.
  5. ^ «genocidal or near-genocidal», se O'Leary, Brendam & McGarry, John (1995): «Regulating nations and ethnic communities» i: Breton Albert (red): Nationalism and Rationality, Cambridge University Press, s. 248
  6. ^ Ó Siochrú, Micheál (2008): God's executioner. Faber and Faber. ISBN 9780571241217.
  7. ^ Plant, David: «Oliver Cromwell 1599–1658». British-civil-wars.co.uk.
  8. ^ Noble, Mark (1787): Memoirs of the Protectorate-house of Cromwell: Deduced from an Early Period, and Continued Down to the Present Time,..., 1 (3. utg.). London: C. G. J. and J. Robinson. Noble forklarer grunnene til at sir Richard Williams, oldefar til Oliver Cromwell, endret sitt etternavn fra Williams til Cromwell. Kong Henrik VIII ønsket sterkt at walisere begynte å benytte etternavn i engelsk stil framfor å ta deres fars navn som Morgan ap William og hans mannlige forfedre hadde gjort. Henrik VIII foreslo overfor sir Richard Williams, som var den første som benyttet et etternavn i sin familie, isteden brukte Cromwell til ære for hans onkel Thomas Cromwell. I flere generasjoner la Williams-ætlingene til Cromwell, og skrev «Williams alias Cromwell» i juridiske dokumenter (Noble 1784, ss. 11–13). «Alias» er en engelsk betegnelse som betyr «også kjent som».
  9. ^ «Cromwell». Tudorplace.com.
  10. ^ Gaunt, Peter (1996): Oliver Cromwell, s. 31.
  11. ^ «I was by birth a gentleman, living neither in considerable height, nor yet in obscurity», originalsitat fra det første parlamentet under protektoratet, 4. september 1654, (Roots 1989, s. 42).
  12. ^ a b British Civil Wars, Commonwealth and Proctectorate 1638–1660
  13. ^ «Cromwell, Oliver» i: Venn, J. & J. A., Alumni Cantabrigienses, Cambridge University Press, 10 bd., 1922–1958.
  14. ^ Fraser, Antonia (1973): Cromwell: Our Chief of Men, ISBN 0297765566, s. 24.
  15. ^ Morrill, John (1990): «The Making of Oliver Cromwell» i: Morrill, red.: Oliver Cromwell and the English Revolution (Longman), ISBN 0-582-01675-4, s.24.
  16. ^ Gardiner, Samuel Rawson (1901): Oliver Cromwell, ISBN 1-4179-4961-9, s.4; Gaunt, Peter (1996): Oliver Cromwell (Blackwell), ISBN 0-631-18356-6, s. 23.
  17. ^ Engelske Wikipedia tar feil her, jf. Robert Rich, 3rd Earl of Warwick, The Peerage
  18. ^ Kildene roter om John Russell var den 3. eller den 4 baronett. En kilde er Noble, Mark (1784): Memoirs of the protectorate-house of Cromwell: deduced from an early period, and continued down to the present time, Volume II, Printed Pearson and Rollason, sold by R. Baldwin [etc.] London, s. 329; men dette er en gammel kilde som ikke synes å være korrekt i alle detaljer. The Peerage i artikkel «Sir John Russell, 4th Bt.» kommer med andre detaljer både for tittel og dødsdato.
  19. ^ a b Morrill, s. 34.
  20. ^ Morrill, ss. 24–33.
  21. ^ Tames, Richard (2010): England's Forgotten Past, Thames & Hudson, s. 147-148
  22. ^ Gaunt, s. 34.
  23. ^ Morrill, ss. 25–26.
  24. ^ Fraser, Antonia (1973): Cromwell: Our Chief of Men, Weidenfeld and Nicolson
  25. ^ Adamson, John (1990): «Oliver Cromwell and the Long Parliament» i: Morrill, s. 57.
  26. ^ Adamson, s. 53.
  27. ^ Plant, David: «1643: Civil War in Lincolnshire». British-civil-wars.co.uk.
  28. ^ Fraser, Antonia (1973): Cromwell: Our Chief of Men, London, ISBN 0297765566, Weidenfeld and Nicolson, ss. 120–129.
  29. ^ Brev til sir William Spring, september 1643, sitert i Carlyle, Thomas (red.) (1904-utgaven): Oliver Cromwell's letters and speeches, with elucidations, bind I, s.154; også sitert i Young & Holmes (2000): The English Civil War, Wordsworth, ISBN 1840222220, s.107.
  30. ^ «Sermons of Rev Martin Camoux: Oliver Cromwell»
  31. ^ Kenyon, John & Ohlmeyer, Jane (red.) (2000): The Civil Wars: A Military History of England, Scotland, and Ireland 1638–1660, Oxford University Press, ISBN 0-19-280278-X, s. 141
  32. ^ Woolrych, Austin (1990): Cromwell As a Soldier, i Morrill, ss.117–118.
  33. ^ Fraser, Antonia (1973): Cromwell: Our Chief of Men, London, Weidenfeld and Nicolson, ISBN 0297765566, ss. 154–161
  34. ^ Coward, ss.188–195.
  35. ^ Selv om det er debatt om Cromwell og Ireton faktisk var forfatterne av Heads of Proposals, «Forslagenes overhoder», eller om de handlet på vegne av William Fiennes, 1. vicomte Saye and Sele: Adamson, John (1987): «The English Nobility and the Projected Settlement of 1647» i: Historical Journal, 30, 3; Kishlansky, Mark (1990): «Saye What?» i: Historical Journal 33, 4.
  36. ^ Woolrych, Austin (1987): Soldiers and Statesmen: the General Council of the Army and its Debates, Clarendon Press, ISBN 0-19-822752-3, kapitlene 2–5.
  37. ^ «Spartacus: Rowland Laugharne», Spartacus.Schoolnet.co.uk
  38. ^ Gardiner (1901), ss.144–147; Gaunt (1997) 94–97.
  39. ^ Adamson, ss.76–84.
  40. ^ Sitert i Lenihan, Padraig (2000): Confederate Catholics at War, Cork University Press, ISBN 1-85918-244-5, s. 115.
  41. ^ Fraser, ss. 74–76.
  42. ^ Fraser, ss. 326–328.
  43. ^ a b Kenyon & Ohlmeyer, s. 98.
  44. ^ Cromwell, Oliver (1846): Oliver Cromwell's letters and speeches, with elucidations. red. Thomas Carlyle, William H. Colyer, s. 128.
  45. ^ Fraser, Antonia (1973): Cromwell, Our Chief of Men og Cromwell: the Lord Protector, Phoenix Press, ISBN 0-7538-1331-9; ss. 344–346; og Woolrych, Austin (2002): Britain In Revolution, Oxford, s. 470
  46. ^ a b Kenyon & Ohlmeyer, s. 100.
  47. ^ Fraser, ss. 321–322; Lenihan, s. 113.
  48. ^ Fraser, s. 355.
  49. ^ Kenyon & Ohlmeyer, s. 314.
  50. ^ Hill, Christopher (1972): God's Englishman: Oliver Cromwell and the English Revolution, Penguin Books: London, s.108: «The brutality of the Cromwellian conquest of Ireland is not one of the pleasanter aspects of our hero's career ...»
  51. ^ Coward, Barry (1991): Oliver Cromwell, Pearson Education: Rugby, s.74: «Revenge was not Cromwell's only motive for the brutality he condoned at Wexford and Drogheda, but it was the dominant one ...»
  52. ^ McKeiver, Philip Graham (2008): A New History of Cromwell's Irish Campaign, Advance Press. ISBN 095546630X
  53. ^ O'Siochru, Micheal (2008): God's Executioner, Oliver Cromwell and the Conquest of Ireland, ss. 83, 90
  54. ^ O'Callaghan, Sean (2000): To Hell or Barbados. Brandon. s. 86. ISBN 0863222870.
  55. ^ Lenihan, s.122: «After Cromwell returned to England in 1650, the conflict degenerated into a grindingly slow counter-insurgency campaign punctuated by some quite protracted sieges...the famine of 1651 onwards was a man-made response to stubborn guerrilla warfare. Collective reprisals against the civilian population included forcing them out of designated 'no man's lands' and the systematic destruction of foodstuffs.»
  56. ^ a b Reilly, Tom (2000): Cromwell — An Honourable Enemy: The Untold Story of the Cromwellian Invasion of Ireland, W&N, ISBN 1842120808. Sitat: «I do hereby warn....all Officers, Soldiers and others under my command not to do any wrong or violence toward Country People or any persons whatsoever, unless they be actually in arms or office with the enemy.....as they shall answer to the contrary at their utmost peril.»
  57. ^ Woolrych, Austin (1990): «Cromwell as soldier» i: Morrill, John (red.): Oliver Cromwell and the English Revolution, Longman, ISBN 0-582-01675-4, s. 112: «viewed in the context of the German wars that had just ended after thirty years of fighting, the massacres at Drogheda and Wexford shrink to typical casualties of seventeenth-century warfare.»
  58. ^ The Thirty Years War (1618-48) 7 500 000: Rummel, R. J.: «11.5M total deaths in the war (half democides)»
  59. ^ Gardiner (1886) , Vol. II, s. 345
  60. ^ Davis, J.C. (2001): Oliver Cromwell, Bloomsbury USA, ss. 108–110.
  61. ^ Abbott, W.C. (red.) (1937-1947): Writings and Speeches, bind II (av fire), Cambridge, MA, s.124
  62. ^ Lenihan, s.168.
  63. ^ Gaunt, s. 116.
  64. ^ Stevenson, «Cromwell, Scotland and Ireland» i: Morrill, s.151.
  65. ^ Amazon.co.uk «From the Author»... «The reaction—among the under forties on the whole—was good, but among historians and the over forties it was bad. They can't seem to accept that an amateur could discover such a fundamental flaw in Irish history, i.e. that neither Cromwell or his men ever engaged in the killing of any unarmed civilians throughout his entire nine month campaign.»
  66. ^ John Morrill: «Rewriting Cromwell: A Case of Deafening Silences» i: Canadian Journal of History. Desember 2003: 19.
  67. ^ Coyle, Eugene: Review of Cromwell — An Honourable Enemy i: History Ireland, arkivert fra originalen 21. februar 2001.
  68. ^ O'Siochru, Micheal (2008): God's Executioner, Oliver Cromwell and the Conquest of Ireland, s. 83-93
  69. ^ Omtale for folkemord, bortimot folkemord og etnisk rensning:
    • Breton, Albert (red., 1995): Nationalism and Rationality. Cambridge University Press 1995. Side 248: «Oliver Cromwell offered Irish Catholics a choice between genocide and forced mass population transfer.»
    • Ukrainian Quarterly. Ukrainian Society of America 1944. «Therefore, we are entitled to accuse the England of Oliver Cromwell of the genocide of the Irish civilian population.»
    • Norbrook, David (2000): Writing the English Republic: Poetry, Rhetoric and Politics, 1627–1660. Cambridge University Press. 2000. I fortolkningen av Andrew Marvells samtidige uttrykte syn på Cromwell, sier Norbrook: «He (Cromwell) laid the foundation for a ruthless programme of resettling the Irish Catholics which amounted to large scale ethnic cleansing.»
    • Axelrod, Alan (2002): Profiles in Leadership, Prentice-Hall. 2002. Side 122: «As a leader Cromwell was entirely unyielding. He was willing to act on his beliefs, even if this meant killing the king and perpetrating, against the Irish, something very nearly approaching genocide.»
    • Morrill, John (2003): Rewriting Cromwell — A Case of Deafening Silences i: Canadian Journal of History. Desember 2003: «Of course, this has never been the Irish view of Cromwell.
      Most Irish remember him as the man responsible for the mass slaughter of civilians at Drogheda and Wexford and as the agent of the greatest episode of ethnic cleansing ever attempted in Western Europe as, within a decade, the percentage of land possessed by Catholics born in Ireland dropped from sixty to twenty. In a decade, the ownership of two-fifths of the land mass was transferred from several thousand Irish Catholic landowners to British Protestants. The gap between Irish and the English views of the seventeenth-century conquest remains unbridgeable and is governed by O.K. Chesterton's mirthless epigram of 1917, that ‘it was a tragic necessity that the Irish should remember it; but it was far more tragic that the English forgot it’.»
    • Lutz, James M.; Lutz, Brenda J. (2004): Global Terrorism, Routledge:London, s.193: «The draconian laws applied by Oliver Cromwell in Ireland were an early version of ethnic cleansing. The Catholic Irish were to be expelled to the northwestern areas of the island. Relocation rather than extermination was the goal.»
    • Levene, Mark (2005): Genocide in the Age of the Nation State: Volume 2. ISBN 978-1845110574. Sidene 55, 56 & 57: «A sample quote describes the Cromwellian campaign and settlement as ‘a conscious attempt to reduce a distinct ethnic population’.»
    • Levene, Mark (2005): Genocide in the Age of the Nation-State, I.B.Tauris: London: «[The Act of Settlement of Ireland], and the parliamentary legislation which succeeded it the following year, is the nearest thing on paper in the English, and more broadly British, domestic record, to a programme of state-sanctioned and systematic ethnic cleansing of another people. The fact that it did not include 'total' genocide in its remit, or that it failed to put into practice the vast majority of its proposed expulsions, ultimately, however, says less about the lethal determination of its makers and more about the political, structural and financial weakness of the early modern English state.»
  70. ^ Stewart, Frances (2000): War and Underdevelopment: Economic and Social Consequences of Conflict v. 1 (Queen Elizabeth House Series in Development Studies), Oxford University Press. 2000: «Faced with the prospect of an Irish alliance with Charles II, Cromwell carried out a series of massacres to subdue the Irish. Then, once Cromwell had returned to England, the English Commissary, General Henry Ireton, adopted a deliberate policy of crop burning and starvation, which was responsible for the majority of an estimated 600,000 deaths out of a total Irish population of 1,400,000.»
  71. ^ Originalsitat: «What about sanctimonious Cromwell and his ironsides that put the women and children of Drogheda to the sword with the bible text God is love pasted round the mouth of his cannon?»
  72. ^ Churchill, Winston S. (1957): A History of the English Speaking Peoples: The Age of Revolution, Dodd, Mead and Company: New York, s. 9: «We have seen the many ties which at one time or another have joined the inhabitants of the Western islands, and even in Ireland itself offered a tolerable way of life to Protestants and Catholics alike. Upon all of these Cromwell's record was a lasting bane. By an uncompleted process of terror, by an iniquitous land settlement, by the virtual proscription of the Catholic religion, by the bloody deeds already described, he cut new gulfs between the nations and the creeds. «Hell or Connaught» were the terms he thrust upon the native inhabitants, and they for their part, across three hundred years, have used as their keenest expression of hatred «The Curse of Cromwell on you.» The consequences of Cromwell's rule in Ireland have distressed and at times distracted English politics down even to the present day. To heal them baffled the skill and loyalties of successive generations. They became for a time a potent obstacle to the harmony of the English-speaking people through-out the world. Upon all of us there still lies 'the curse of Cromwell'.»
  73. ^ Abbott, W. C. (1929): Writings and Speeches of Oliver Cromwell, Harvard University Press, ss.196–205.
  74. ^ a b c Abbott, p.202.
  75. ^ Lenihan, s. 115.
  76. ^ Det er en vending fra Paulus' brev til filipperne 1:8: engelsk: «in the bowels of Christ», norsk: «Kristi Jesu hjertelag»
  77. ^ Gardiner (1901), s. 194.
  78. ^ Stevenson, David (1990): «Cromwell, Scotland and Ireland» i: Morrill, John (red.): Oliver Cromwell and the English Revolution (Longman), ISBN 0-582-01675-4, s. 155.
  79. ^ a b Kenyon & Ohlmeyer, s. 66.
  80. ^ Fraser, Antonia (1973): Cromwell: Our Chief of Men, London, Weidenfeld and Nicolson, ISBN 0297765566, ss. 385–389.
  81. ^ Artikkelen «Great Rebellion» i Encyclopædia Britannica (11. utg.), seksjonene «4. Battle of Edgehill» og «59. The Crowning Mercy».
  82. ^ «Oliver Cromwell Feature Page on Undiscovered Scotland». Undiscoveredscotland.co.uk.
  83. ^ Kenyon & Ohlmeyer, s. 306.
  84. ^ Parker, Geoffrey (2003): Empire, War and Faith in Early Modern Europe, s. 281.
  85. ^ Kenyon & Ohlmeyer, s. 320.
  86. ^ Worden, Blair (1977): The Rump Parliament, Cambridge University Press, ISBN 0-521-29213-1, kapitlene16–17.
  87. ^ Abbott, s. 643
  88. ^ Abbott, s. 642-643.
  89. ^ Dissolution of the Long Parliament, WikiSource, oversatt av Wikipedia for anledningen.
  90. ^ Roots 1989, ss. 8–27.
  91. ^ Woolrych, Austin (1982): Commonwealth to Protectorate, Clarendon Press, ISBN 0-19-822659-4, kapittel 5–10.
  92. ^ Plant, David: Heads of the Proposals, 1647, British Civil Wars & Commonwealth
  93. ^ Gaunt, s.155.
  94. ^ Gaunt, s. 156.
  95. ^ Wood, Tim (1991): The Stuarts, Ladybird History of Britain, ISBN 0-7214-3370-7.
  96. ^ Hirst, Derek (1990): «The Lord Protector, 1653–8» i: Morrill, s. 172.
  97. ^ Sitert i Hirst, s. 127.
  98. ^ «Cromwell, At the Opening of Parliament Under the Protectorate (1654)». Strecorsoc.org.
  99. ^ Roots 1989, ss. 41–56.
  100. ^ Hirst, s. 173.
  101. ^ Durston, Christopher (1998): «The Fall of Cromwell's Major-Generals» i: English Historical Review 1998 113(450): ss.18–37, ISSN 0013-8266.
  102. ^ Hirst, s. 137.
  103. ^ Roots 1989, s. 128.
  104. ^ Worden, Blair (1985): «Oliver Cromwell and the sin of Achan» i: Beales, D. & Best, G. (red.): History, Society and the Churches, ISBN 0-521-02189-8, ss.141–145.
  105. ^ Gaunt, s. 204.
  106. ^ Rutt 1828, ss. 516-530.
  107. ^ Westminster Abbey: Elizabeth Claypole: «A small stone marks her burial place to the north of the tomb grille of Henry VII. When her father and his followers were all disinterred in 1661 by order of Charles II she was left alone, possibly because her burial vault was some way away from the others.»
  108. ^ «Westminster Abbey reveals Cromwell’s original grave». Westminster Abbey.
  109. ^ «Roundhead on the Pike», Time magazine, 6. mai 1957
  110. ^ Schlichenmeyer, Terri (21. august 2007): «Missing body parts of famous people». CNN.
  111. ^ Gaunt, s.4.; se også Sidney Sussex College, Cambridge
  112. ^ Morrill, John (1990): «Cromwell and his contemporaries» i: Morrill, John (red.): Oliver Cromwell and the English Revolution, ss .263–264.
  113. ^ Morrill, ss.271–272.
  114. ^ Morrill, ss. 279–281.
  115. ^ a b Gaunt, s. 9.
  116. ^ Worden, Blair (2001): Roundhead Reputations: The English Civil Wars and the Passions of Posterity (Penguin), ISBN 0141006943, ss. 53–59
  117. ^ Gardiner (1901), s. 315.
  118. ^ Worden, ss. 256–260.
  119. ^ Gardiner (1901), s. 318.
  120. ^ Morrill, John (1990): «Textualising and Contextualising Cromwell» i: Historical Journal, 33, 3, ss. 629–639.
  121. ^ Morrill, John: Oliver Cromwell, BBC History
  122. ^ Woolrych, Austin (1990): «The Cromwellian Protectorate: a Military Dictatorship?» i: History 1990 75(244): 207–231, ISSN 0018-2648.
  123. ^ Morrill (2004): «Cromwell, Oliver (1599–1658)» i: Oxford Dictionary of National Biography, (Oxford University Press) Oxforddnb.com; Worden, Blair (1985): «Oliver Cromwell and the sin of Achan» i: Beales, D. & Best, G.: History, Society and the Churches; Davis, J.C. (1990): «Cromwell’s religion» i: Morrill, John (red.): Oliver Cromwell and the English Revolution (Longman).
  124. ^ «Death of Sir Richard Tangye». New York Times. 15. oktober 1906
  125. ^ «War websites». Channel4.
  126. ^ Hahn, Harold H. (2000): Ships of the American Revolution and their Models. Naval Institute Press, Annapolis Maryland, ss. 74–101
  127. ^ «Westminster Abbey site: Oliver Cromwell»
  128. ^ Crofut, Florence S. Mary (1937): Guide to the History and Historic Sites of Connecticut, bind 2, s. 469. Tercentenary Commission of the State of Connecticut for the Connecticut Daughters of the American Revolution, Yale University Press, New Haven.
  129. ^ «Greater Manchester Photographic Memories». Francis Frith.
  130. ^ Moss, John: «Manchester during the Reformation, Oliver Cromwell & the English Civil Wars». Manchester2002-uk.com
  131. ^ «Statue of Oliver Cromwell». Hansard.millbanksystems.com. 25. april 1899.
  132. ^ The Cromwell Statue at Westminster – Icons of England". Icons.org.uk.
  133. ^ «Cromwell conservation work», Parliament.uk
  134. ^ «Statue of Oliver Cromwell in the grounds of The Academy», OS grid SJ6087, Geograph Britain and Ireland – photograph every grid square! Geograph.org.uk 1. oktober 2005.
  135. ^ Rose, Kenneth (1984): King George V, New York: Alfred A. Knopf, s. 160f.
  136. ^ Davies, Serena: The Devil's Whore, The Telegraph 15. november 2008; se også The Devil’s Whore (2008), Out of Africa Entertainment
  137. ^ Oliver Cromwell av Monty Python‏. YouTube. 18. februar 2009
  138. ^ «Young Ned of the Hill». Pogues.com. 30. desember 1996
  139. ^ Morrissey — Irish Blood, English Heart lyrics

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanselitteratur[rediger | rediger kilde]

Militær forskning[rediger | rediger kilde]

  • Durston, Christopher (2000): «'Settling the Hearts and Quieting the Minds of All Good People': the Major-generals and the Puritan Minorities of Interregnum England» i: History 2000 85(278): pp. 247–267, ISSN 0018-2648 . Full tekst online hos Ebsco.
  • Durston, Christopher (1998): «The Fall of Cromwell's Major-Generals» i: English Historical Review 1998 113(450): ss. 18–37, ISSN 0013-8266
  • Firth, C.H. (1921): Cromwell's Army, Greenhill Books, ISBN 1853671207
  • Gillingham, J. (1976): Portrait Of A Soldier: Cromwell, Weidenfeld & Nicholson, ISBN 0297771485
  • Kenyon, John & Ohlmeyer, Jane (red.) (2000): The Civil Wars: A Military History of England, Scotland, and Ireland 1638–1660, Oxford University Press, ISBN 019280278X
  • Kitson, Frank (2004): Old Ironsides: The Military Biography of Oliver Cromwell, Weidenfeld Military, ISBN 0297846884
  • Marshall, Alan (2004): Oliver Cromwell: Soldier: The Military Life of a Revolutionary at War Brassey's, ISBN 1857533437
  • McKeiver, Philip (2007): A New History of Cromwell's Irish Campaign, Advance Press, Manchester, ISBN 9780955466304
  • Woolrych, Austin (1990): «The Cromwellian Protectorate: a Military Dictatorship?» i: History 1990 75(244): 207–231, ISSN 0018-2648 . Full tekst online hos Ebsco.
  • Woolrych, Austin (1990): «Cromwell as a soldier» i: Morrill, John (red.): Oliver Cromwell and the English Revolution, Longman, ISBN 0582016754
  • Young, Peter & Holmes, Richard (2000): The English Civil War, Wordsworth, ISBN 1840222220

Undersøkelser av epoken[rediger | rediger kilde]

Primære kilder[rediger | rediger kilde]

Historiografi[rediger | rediger kilde]

  • Davis, J. C. (2001): Oliver Cromwell. En biografisk studie som dekker kilder og historiografi.
  • Gaunt, Peter (Oktober 2009): «The Reputation of Oliver Cromwell in the 19th century» i: Parliamentary History, Vol. 28 Issue 3, ss 425–428
  • Lunger Knoppers, Laura (2000): Constructing Cromwell. Ceremony, Portrait and Print, 1645–1661, viser hvordan folk sammenlignet Cromwell til kong Ahas, kong David, Elia, Gideon og Moses, foruten også Brutus og Julius Cæsar.
  • Morrill, John (2003): «Rewriting Cromwell: a Case of Deafening Silences» i: Canadian Journal of History 38(3): 553–578. Issn: 0008-4107 Fulltext: Ebsco
  • Morrill, John (1990): «Textualizing and Contextualizing Cromwell» i: Historical Journal 1990 33(3): ss. 629–639. ISSN 0018-246X . Full tekst online hos Jstor. Undersøker Carlyle- og Abbott-utgavene.
  • Worden, Blair (2001): Roundhead Reputations: the English Civil Wars and the passions of posterity, Penguin, ISBN 0141006943
  • Worden, Blair (2000): «Thomas Carlyle and Oliver Cromwell» i: Proceedings Of The British Academy 105: ss. 131–170. ISSN 0068-1202 .
  • Worden, Blair (2001): Roundhead Reputations: the English Civil Wars and the passions of posterity; ISBN 0-14-100694-3.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]