Sigurd Jorsalfare

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sigurd I Jorsalfare
Konge av Norge
Sigurd Jorsalfare
Kong Sigurd rir inn i Miklagard
Navn: Sigurd Magnusson
Regjeringstid: 11031130
Født: 1090
Død: 26. mars 1130, Oslo
Foreldre: Magnus Berrføtt
Tora (frille)
Ektefelle‍(r): Malmfrid, datter av Mstislav I av Kiev
Cecilia
Barn: Magnus (1115-1139)
Kristin (ca. 1125-1178)

Sigurd I Magnusson (født 1090, død 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre, Olav Magnusson (1099-1115) og Øystein I (1088-1123). Fra 1123 var han enekonge.

Sigurd fikk hedersnavnet «Jorsalfare» etter at han hadde vært på kombinert korstog og pilegrimsferd til Jerusalem (som på norrønt ble kalt «Jórsalir» eller «Jórsalaborg»).

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Sigurd var nest eldst av tre brødre; moren hans var en av kongens friller, Tora. De tre brødrene hadde forskjellige mødre, men lik arverett til tronen. Sigurd fulgte faren Magnus på flere utenlandsreiser da han besøkte og befestet kolonier under hans styre. Som 12-13 åring var Sigurd med på en slik tur, men hadde blitt igjen på Orknøyene da faren falt i et bakholdsangrep i Irland i 1103.

Det var særlig de to brødrene Øystein og Sigurd som tok oppgavene som konge; den yngste, Olav var bare 3-4 år; han var sykelig og døde tidlig.

Det er ikke kjent hvorfor det var Sigurd som ble valgt ut til å lede ferden til Jorsal, men det kan skyldes at han var mer reisevant enn broren og rett og slett ønsket det. Men begge deltok aktivt i forberedelsene, og reisen kan sees som et felles prosjekt. Da reisen startet var kong Sigurd kun 18 år, og broren Øystein ble igjen i Norge for å styre landet.

Jorsalferden[rediger | rediger kilde]

Gerhard Munthe: Kong Sigurd og Kong Baldvine rir frå Jorsalaborg til elva Jordan

Reisen til Jorsal tok hele tre år (11081111), og det var 60 langskip med anslagsvis 100 mann ombord i hvert av dem, slik at det var en styrke på hele 6 000 mann som reiste ut fra Bergen høsten 1108. Med i følget var både lendmenn, storbønder, frie menn og treller. For mange som deltok var nok både eventyrlyst og utsiktene til rikdom vel så viktige som de åndelige elementene. For trellene kom i tillegg utsiktene til å bli frie.

Ferden gikk i første omgang over Nordsjøen og de overvintret i Sør-England, sannsynligvis på øya Sheppey i Kent ved Themsens munning. Det er antatt at kong Sigurd møtte den engelske kongen Henrik I. Neste vår reiste de ned langs kysten av Frankrike til Nord-Spania, hvor de blant annet hadde et lengre opphold i Santiago de Compostela, som også den gang var et sentralt pilegrimsmål. Så langt gikk reisen relativt greit, da de i hovedsak passerte områder som var kontrollert av kristne småkonger og de fikk tilgang til forsyninger hos dem.

Lengre sør hadde muslimske herskere fortsatt kontroll. Dette førte til flere strandhogg, både for å skaffe forsyninger, men også for å bidra til nedkjempelse av det muslimske herredømmet i Spania og Portugal. Særlig var dette tilfelle i kampene om Sintra, Lisboa og Alcacer do Sal, hvor kong Sigurds styrke erobret disse byene og ga dem over til kristne herskere.

Våren 1110 passerte de Gibraltar og fortsatte kamper mot både muslimske styrker og pirater, både til lands og i sjøslag. Kong Sigurd erobret øyene Formentera, Ibiza og MenorcaBalearene fra emiren Mubassir ibn Sulayman al-Nassir ad-Daula. På forsommeren 1110 ankom følget Sicilia, hvor de tok inn hos Roger II av Sicilia over sommeren.

Tidlig om høsten ankom de Det hellige land og ankret med 60[1] skip ved havnebyen Akko (norrønt: «Akersborg») i det daværende Kongeriket Jerusalem. Her ble de tatt i mot og eskortert av kong Baldvin I av Jerusalem. Sigurd var den første kongen som kom på visitt, på veier dekket av tepper og palmer.[1] Følget besøkte Jerusalem og de øvrige hellige stedene i området, blant annet badet de i elven Jordan på samme sted hvor døperen Johannes døpte Jesus.

Baldvin tilbød Sigurd en flis av Kristi kors som relikvie hvis han hjalp ham å storme Sidon med flåten sin. Sidon falt, og nordmennene overvintret i Jerusalem.[1]

De avla ed på at når de kom hjem, skulle relikvieen avgis til St. Olavs grav i Nidaros, i tillegg skulle de gjøre alt de kunne for å fremme kristendommen i Norge, opprette et erkebispesete og innføre tiende. Alle disse ordningene ble innført, men ikke alt i kong Sigurds regjeringstid.

Selv om Jerusalem var gjenerobret av kristne styrker etter korstoget 1099, var fortsatt store deler lengre nord under muslimsk kontroll. Kong Baldvin ba om Sigurds assistanse til å innta byen Sidon i dagens Libanon, hvilket de gjorde. Sigurds styrke angrep sjøveien, mens Baldvins styrke angrep over land.

Rett over nyttår 1111 forlot Sigurds styrke Det hellige land og var innom både Kypros og Peloponnes før de kom til Miklagard, dagens Istanbul, setet for den bysantiske keiseren Alexios I. Her fikk de en storslagen mottakelse og ble værende en stund, før en mindre gruppe reiste landeveien hjem. Det er antatt at kun 100 av de opprinnelige 6 000 som reiste ut, kom tilbake til Norge sommeren 1111. De øvrige hadde enten falt i kamp eller omkommet av andre grunner, men et betydelig antall ble også igjen hos keiser Alexios og tjenestegjorde som væringer i hans livgarde. Det er sannsynlig at noen av disse senere vendte tilbake til Norge, men da betydelig rikere enn da de reiste.

Tilbake i Norge[rediger | rediger kilde]

Det var mye som hadde skjedd hjemme i Norge da kong Sigurd kom hjem og skulle dele styringen med broren. Øystein hadde bygget klostre og kirker, verdslige bygninger og forsvarsverker. Videre var Jemtland erobret, typisk for ham var det med listighet og klokskap, ikke med kamp og vold. De to brødrene var ganske forskjellige, Sigurd var taus og handlingsorientert, mens Øystein ofte oppnådde mer med klokskap og sjarm. Selv om kong Sigurd hadde et visst renommé etter Jorsalferden, kunne han nok komme litt til kort overfor brorens gode utseende, veltalenhet, kunnskaper og sosiale evner.

Snorre Sturlasson beskriver kong Sigurd slik:

Kong Sigurd var stor av vekst; og han hadde brunt hår. Han var mandig, men ikke vakker. Han var velvoksen og snar i vendingen, fåmælt og som oftest ikke vennlig, men han var vennegod og trofast, snakket lite og holdt på formene og verdigheten.

Det ble derfor en viss rivalisering mellom brødrene, mens de stort sett løste «overlappingen» ved at de vekslet på hvem som befant seg nord og sør i riket.

Men 29. august 1123 er kong Øystein på gjestebud på Hustad i Romsdal, hvor han blir syk og dør, etter å ha vært konge i 20 år. Han blir begravet i Nidaros, og kong Sigurd er fra da av enekonge i Norge. Det er ikke kjent hva han gjorde i denne tiden, bortsett fra at han var på et mindre felttog til Småland for å støtte kristningen der. Ellers sier Snorre at dette var en god og fredelig tid for Norge.

Kong Sigurd dør - borgerkrig bryter ut[rediger | rediger kilde]

Under et opphold i Oslo ble kong Sigurd 26. mars 1130 plutselig syk og døde. Han var da 40 år og hadde da vært konge i 26 år, de siste seks årene som enekonge. Han ble gravlagt i Halvardskatedralen. Sønnen Magnus som han hadde med frillen Borghild Olavsdatter var hos ham da han døde, og overtok som konge. Men det dukket opp flere som mente de var kongesønner, blant andre Harald Gille som hevdet å være sønn av Magnus Berrføtt og altså bror av Sigurd og Øystein. Han hadde lovet å ikke gjøre krav på kronen så lenge brødrene levde, men gjorde det ved Sigurds død.

Krig mellom de ulike kandidatene til kronen brøt ut, i ettertid kjent som Borgerkrigstiden og preget norgeshistorien de neste hundre årene fram til Håkon Håkonsson tok makten i 1217.

Kongens levninger ble overført til Det kongelige mausoleumAkershus slott og gravlagt i muren 1957.



Forgjenger:
 Magnus III Berrføtt 
Konge av Norge
(med Olav Magnusson (1103-1115))
(og Øystein I (1103-1123))

Etterfølger:
 Magnus IV Blinde
Harald IV Gille 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]

Sigurd Jorsalfare – stamtavle i tre generasjoner
Sigurd Jorsalfare Far:
Magnus III Berrføtt
Farfar:
Olav III Kyrre
Farfars far:
Harald III Hardråde
Farfars mor:
Tora Torbergsdatter
Farmor:
Tora Ragnvaldsdatter
Farmors far:
Ragnvald Bruesson, jarl av Orknøyene
Farmors mor:
Felicia av Normandie
Mor:
Tora
(frille)
Morfar:
(?)
Morfars far:
(?)
Morfars mor:
(?)
Mormor:
(?)
Mormors far:
(?)
Mormors mor:
(?)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Montefiore, Simon Sebag s. 280

Litteratur[rediger | rediger kilde]