Juvenalis

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Forsats fra John Dryden: The Satires of Decimus Junius Juvenalis: And of Aulus Persius Flaccus

Juvenalis (= latin for «ungdommelig»), egentlig Decimus Junius Juvenalis[1](ca. 55 - ca. 135 e.Kr.) var en romersk dikter. Han var særlig kjent for sine bitre satirer om Romas moralske forfall.

Detaljene om hans liv er uklare. Referanser i hans egne tekster til kjente personer var aktive på slutten av 100-tallet gir en tilnærmet datering. Martial nevner en lærd venn av seg flere ganger, kalt Juvenalis, og det er trolig samme person. Juvenalis bygger da også en del på Martials epigrammer, uten å navngi ham. En nå tapt innskrift fra Aquinum refererte til en offiser ved navn ... NIVS IVVENALIS, som kan ha vært satirikeren.[2]

Plinius den yngre nevner omtrent det som fantes av skrivende personligheter i Roma på sin tid, men ikke Juvenalis. Vi må helt til Lactantius ca. to hundre år senere før vi møter Juvenalis igjen. De kristne må ha verdsatt hans moralisme og kritikk av Roma, for det var i deres miljø han for første gang ble populær og lest av flere. I hele middelalderen ble han bevart og lest i klostrene. Grunnen til at hans satirer har overlevd, kan være at et fåtall manuskripter lå bortgjemt, og ble gjenoppdaget av de kristne mye senere. Juvenalis kan rett og slett ha vært et kallenavn som svært få i samtiden kjente identiteten til, et pseudonym som trygget forfatteren om hans skrifter hadde falt i gale hender. Dette kan også forklare at ingen lot til å kjenne mannen i hans samtid.[3]

I henhold til det vitriol og skarpe vesen til Lucilius, opphavsmannen til romersk satire som sjangre, og innenfor en poetisk tradisjon som også omfattet Horatius og Persius, skrev Juvenal minst 16 dikt i daktylisk heksameter som dekket en encyklopedisk rekke av emner innenfor den romerske verden. Mens Satirene er en levende kilde for studiet av oldtidens Roma fra en bredt perspektiv, deres komiske uttrykk som gjør bruk av utsagn funnet i dem som enkle fakta ganske problematiske. Ved første blikk kan Satirene bli lest som en brutal kritikk av (det hedenske) Roma, kanskje noe som sikret at de overlevde i manuskriptene i skrivestuene i kristne klostre, en flaskehals i bevaringen da det store flertallet av oldtidens tekster gikk tapt.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ eller skrevet på romersk vis, Decimus Iunius Iuvenalis
  2. ^ Iddeng, Jon (1995): «Juvenal», To gode keisere?, Oslo, s. 104
  3. ^ Iddeng, Jon (1995): «Juvenal», To gode keisere?, Oslo, s. 111

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Anderson, William S. (1982): Essays on Roman Satire, Princeton: Princeton University Press
  • Braund, Susanna M. (1988): Beyond Anger: A Study of Juvenal’s Third Book of Satires, Cambridge: Press Syndicate of the University of Cambridge
  • Braund, Susanna (1996): Juvenal Satires Book I, Cambridge: Press Syndicate of the University of Cambridge
  • Iddeng, Jon (1995): «Juvenal», To gode keisere?, forlaget Messel, Oslo, ISBN 82-991248-2-4.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]