Arthur Griffith

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Arthur Griffith

Arthur Griffith (irsk Art Ó Gríofa, født 31. mars 1872, død 12. august 1922) var grunnleggeren av det nasjonalistiske partiet Sinn Féin. Fra januar til august 1922 var han president for Dáil Éireann, og han ledet den irske delegasjonen under forhandlingene om den anglo-irske traktat i 1921.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Grifftih ble født i Dublin, i en familie som opprinnelig var av walisisk avstamning. Han fikk sin utdannelse hos Christian Brothers. Deretter jobbet han en stund som trykker, før han gikk inn i Gaelic League, en organisasjon som viet seg til å fremme bruken av det irske språket. Politisk støttet han først den moderate Charles Stuart Parnell. Etter Parnells fall ble Griffith mer radikal, og meldte seg inn i Irish Republican Brotherhood (IRB). I årene 18971898 var han i Sør-Afrika for rekonvalesens etter tuberkulose, og han støttet der boernes kamp mot britisk ekspansjon, og beundret Paul Kruger sterkt.

Etter å ha vendt tilbake til Dublin var han i 1899 medgrunnlegger for avisen United Irishman sammen med William Rooney, som døde i 1901. I 1910 giftet Griffith seg med sin forlovede gjennom femten år, Maud. De fikk en sønn og en datter sammen.

Griffith kom med voldsom kritikk av Irish Parliamentary Partys allianse med britisk liberalisme. Han var i dette sterkt påvirket av den anti-liberale retorikken til John Mitchel, en Young Irelander og presbyteriansk prestesønn fra Londonderry. Griffith kombinerte voldsom fiendtlighet med snobberi og uanfektethet. Han forsvarte antisemittiske opptøyer i Limerick (den såkalte Limerickpogromen), fordømte sosialister og pasifister som redskaper for det britiske imperiet og hyllet tsartidens Russland og Wilhelm IIs Tyskland for deres moralske overtak på Storbritannia.

Grunnleggelsen av Sinn Féin[rediger | rediger kilde]

I 1904 grunnla han organisasjonen Cumann na nGaedhael for å drive en kampanje mot Edvard VII og hans gemalinne Alexandras besøk til Irland. Organisasjonen ble i 1905 slått sammen med flere andre for å danne Sinn Féin. De fleste historikere regner 28. september 1905 som grunnleggelsesdatoen, fordi det var på denne dagen Griffith først presenterte sin Sinn Féin Policy. Han hevdet at Act of Union 1800, som innlemmet kongeriket Irland i Det forente kongerike Storbritannia og Irland, var lovstridig, og at de anglo-irske dobbeltmonarkiet som hadde eksistert frem til 1801 fremdeles var den offisielle styreform og at den såkalte 1782-konstitusjonen fortsatt var gyldig. Den første partipresidenten ble Edward Martyn.

De grunnleggende prinsippene for Sinn Féins politikk hadde blitt tegnet opp i en bok Griffith gav ut i 1904, Resurrection of Hungary. Han beskrev der hvordan Ungarn hadde oppnådd samme status som Østerrike innenfor staten Østerrike-Ungarn. Selv om han ikke var monarkist, mente Griffith at det var en fruktbar vei å gå å få opprettet et eget irsk kongedømme parallelt med Storbritannia, med samme monark men separate regjeringer og parlamenter. Dette ville konstitusjonelt sette Irland i samme situasjon som i 1801, men siden katolsk emansipasjon var gjennomført fra 1829 av var velgermassen ikke lenger rent unionistisk. Denne tanken ble aldri tatt opp av andre ledere, bortsett fra Kevin O'Higgins som lekte med tanken kort tid før han ble myrdet.

Griffith ønsket å kombinere Parnells ideer med en tradisjonell separatistisk tilnærming. Han så ikke på seg selv som en leder, men som en strateg som kunne legge opp løpet for en annen. En sentral tanke for ham var irske representanter ikke burde møte i Det britiske parlamentet, men at de istedet burde etablere et eget irsk parlament.

I 1906 tapte United Irishman et injuriesøksmål og gikk konkurs. Griffith klarte i 1909 å begynne å gi ut avisen igjen, da under navnet Sinn Féin. Den ble en kort tid dagsavis, og overlevde frem til britene forbød den i 1914. Senere ble den sporadisk utgitt som en ultranasjonalistisk avis under navnet Nationality.

Sinn Féin stilte til valg i North Leitrim i 1907, etter at det sittende parlamentsmedlemmet hadde gått over til Sinn Féin. På denne tiden ble partiet infiltrert av Irish Republican Brotherhood, som mente de kunne bruke Sinn Féin for å nå sine mål. Partiet fikk flere representanter i lokalstyrer, de fleste i Dublin der blant annet W.T. Cosgrave var valgt inn. Fra 1910 hadde partiet en dissidentfløy som gav ut månedsmagasinet Irish Freedom, og denne gruppen var en innfallsport for IRB.

IRB mente at Sinn Féins politikk måtte endres på noen punkter. Spesielt reagerte de på Griffiths monarkistiske idéer, som de ville bytte ut med republikanisme, og på en del konservative tanker, som at Griffith støttet arbeidsgiverne under Dublin-lockouten i 19131914, fordi han mente at James Larkins syndikalisme ødela irsk industri, noe britisk industri tjente på.

Påskeopprøret[rediger | rediger kilde]

I april 1916 brøt påskeopprøret ut, og republikanere tok kontroll over flere posisjoner i Dublin og proklamerte opprettelsen av en uavhengig republikk. I media og blant politikere ble dette ofte beskrevet som «Sinn Féin-opprøret», men partiet hadde ikke del i det; det var IRB, Irish Volunteers og Irish Citizen Army som stod bak.

Da opprørere som hadde blitt fengslet slapp ut eller rømte i 1917 gikk de aller fleste inn i Sinn Féin, for å bruke partiet i kampen for en republikk. Dette førte til en kollisjon mellom de opprinnelige medlemmene som støttet Griffiths tanke om et dobbeltmonarki, og de radikale republikanerne som kom inn. De nye medlemmenes leder var Eamon de Valera. Under partiets Ard Fheis, eller partikonferanse, i oktober 1917 førte denne striden til en splittelse.

Som et kompromiss ble man enige om å arbeide for opprettelsen av en republikk, men at det når denne var stabil nok ble holdt en folkeavstemning om styreform. En forutetning for dette var at intet medlem av den britiske kongefamilie kunne velges til monark dersom folket ville ha monarki. Griffith gikk på denne konferansen ut av ledelsen, og ble erstattet av de Valera.

Lederne for Irish Parliamentary Party (IPP) søkte et samarbeid med Griffith i forbindelse med trusselen om innføring av verneplikt, noe som kunne komme til å skje fordi britene trengte flere soldater under første verdenskrig. Griffith krevde av IPP måtte ta opp en del av hans mer radikale idéer, og John Dillon fra IPP avviste dette. IPP skulle som følge av dette lide et fullstendig nederlag i det britiske parlamentsvalget 1918, og partiet ble etter valget oppløst.

Uavhengighetskrigen[rediger | rediger kilde]

I 1918 ble Griffith valgt inn i parlamentet for Sinn Féin i et suppleringsvalg i East Cavan. Han beholdt dette setet i parlamentsvalget, og han vant også setet for Tyrune North-West.

Sinn Féins parlamentsmedlemmer tok ikke sine seter i det britiske parlamentet, men opprettet istedet sitt eget parlament, Dáil Éireann. Samme dag som dette ble samlet for første gang falt skuddene som utløste den irske uavhengighetskrig. Dáil proklamerte opprettelsen av Den irske republikk, med Eamon de Valera som president for Dáil Éireann (senere president for Den irske republikk), og Michael Collins som finansminister og sjef for IRAs etterretning.

Mens de Valera var i USA 1919–1921 var Griffith fungerende president. Han ble fengslet i 1921, men ble løslatt etter kort tid.

Traktatforhandlingene[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1921 bad de Valera Griffith om å lede delegasjonen som skulle forhandle om den anglo-irske traktat. Griffith var det av delegasjonsmedlemmene som var mest innstilt på å finne et kompromiss, mens Michael Collins var den som i størst grad bidro til å overtale andre til å akseptere kompromisset. Da traktaten hadde blitt ratifisert først av Dáil i desember 1921 og deretter av Sør-Irlands parlament i januar 1922 gikk de Valera av. Han håpet at traktatmotstanderne ville vinne et nyvalg, slik at han kunne stoppe implementeringen av traktaten. Slik gikk det ikke, og Grifftith ble ny president. Han tok tilbake den gamle tittelen, president for Dáil Éireann, fremfor president for Den irske republikk som de Valera hadde innført. Griffith var i denne stillingen mest en utstillingsfigur, mens Michael Collins var den som faktisk styrte mye av utviklingen. Collins var leder for Sør-Irlands provisoriske regjering, et organ som var opprettet i henhold til Government of Ireland Act 1920 og traktaten. Forholdet mellom de to kunne være anspent i den siste tiden.

Griffiths død[rediger | rediger kilde]

Griffith kom under økende press, spesielt på grunn av kranglene med gamle venner som de Valera. Nasjonen var også på vei inn i kaos etter at den irske borgerkrig brøt ut 28. juni 1922. Hans helse hadde en tid lidd under dette, og tilstanden ble stadig forverret. Den 12. august 1922 døde han av hjerneblødning, femti år gammel. Michael Collins ledet paraden under hans statsbegravelse; bare dager senere ble han myrdet i Cork.