Det irske opprøret 1798

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Det irske opprøret 1798 (på irsk Éiri Amach 1798) var et stort opprør mot det britiske styret på Irland. Det varte i flere måneder. Hovedorganisatoren var United Irishmen, en republikansk og revolusjonær organisasjon, som var påvirket av idealer fra den amerikanske og den franske revolusjon. Det er også kjent som Wolfe Tone-opprøret etter en av de fremste lederne, Theobald Wolfe Tone.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Siden slutten på Vilhelmskrigen var Irland kontrollert av det såkalte Protestant Ascendancy, anglikanske – britiske jordeiere og kirkemenn som på vegne av den britiske kronen styrte over den katolske-irske majoriteten gjennom Penal Laws, en form for institusjonalisert sekterisme. Progressive elementer i den styrende klassen ble inspirert av den amerikanske revolusjon, og forsøkte å gjøre felles sak med den katolske befolkningen for å få gjennom reformer og større autonomi fra Storbritannia.

Da Frankrike sluttet seg til amerikanske opprørere i krigen, svarte den britiske regjeringen på faren for en fransk invasjon ved å oppfordre frivillige til å slutte seg til militser for å beskytte landet. Mange tusen gikk inn i Irish Volunteers, og brukte den maktposisjonen de fikk til å tvinge kronen til å gi jordeierne selvstyre og et uavhengig parlament. I 1793 fikk katolikker som hadde eiendom over en viss størrelse stemmerett, men de var ikke valgbare og kunne ikke ha statlige embeter, ettersom bare anglikanere kunne avlegge den nødvendige troskapseden.

Society of United Irishmen[rediger | rediger kilde]

Theobald Wolfe Tone var leder for United Irishmen

.

Løfter om reformer inspirerte en gruppe liberale protestanter i Belfast til å danne Society of United Irishmen i 1791. Organisasjonen gikk på tvers av religiøse skillelinjer, og den fikk raskt medlemmer blant katolikker, presbyterianere, metodister og andre dissentergrupper som var utelukket fra den styrende klasse. Selskapet presenterte åpent sitt program for ytterligere demokratiske reformer og katolsk emansipasjon, reformer som det irske parlamentet ikke hadde noen intensjon om å vedta og som den britiske regjeringen ikke var interessert i å sette i verk før en mindre reform ble presset gjennom i 1793.

Utbruddet av krig mot Frankrike i 1793, etter henrettelsen av Ludvig XVI, tvang selskapet til å gå under jorden. De begynte å tenke på væpnet kamp med støtte fra revolusjonens Frankrike, og målet ble å bryte båndene til England. I 1797 var det minst 100 000 medlemmer, og i tillegg var de katolske agrare motstandsgruppene kjent som Defenders, som hadde begynt å stjele våpen allerede i 1793, nært knyttet til selskapet.

Til tross for at selskapet hadde vokst kraftig, valgte lederne å fortsette å søke militær hjelp fra Frankrike, og å vente med et opprør til franske tropper steg i land i Irland. Lederen, Theobald Wolfe Tone, reiste til Frankrike for å tale selskapets sak, og planene så ut til å bære frukt da han kom tilbake med 15 000 franske soldater under general Hoche, som unngikk Royal Navy og ankom utenfor Bantry Bay i desember 1796. Men vedvarende stormer, ubesluttsomhet og dårlig sjømannskap førte til at det ikke ble noen invasjon, noe som fikk Wolfe Tone til å si at «England har ikke hatt så mye flaks siden armadaen».

Regjeringen slår tilbake[rediger | rediger kilde]

Etablissementet var rystet over stadig uro og svarte med en kampanje med undertrykkelse og tvang som i moderne terminologi ville blitt klassifisert som statsterrorisme. Hus ble brent, mennesker ble torturert (blant annet med de fryktede tjæreluene) og drept. Undertrykkelsen var spesielt hard i Ulster, området hvor katolske og protestantiske revolusjonære i størst grad hadde gjort felles sak.

Britene innså raskt at sekterisme var et effektivt redskap for å splitte de revolusjonære, og i et klassisk splitt og hersk-scenario begynte de å sette gruppene opp mot hverandre. Brigader C.E. Knox skrev til general Lake, som hadde ansvar for Ulster, at «jeg håper å øke fiendskapen mellom Orangemen og United Irishmen. På den fiendskapen henger sikkerheten i de sentrale grevskapene i nord». Irlands rikskansler, John Fitzgibbon, skrev i et brev til Geheimerådet i juni 1798 at «i nord er det eneste som kan holde opprørerne i ro overbevisningen om at der forræderi har brutt ut er opprøret kun papistisk.

Lojalister i hele landet hadde allerede organisert seg for å støtte regjeringen, og skaffet viktig lokal etterretning gjennom Orange Order, som var blitt grunnlagt i 1795. Man sikret også Den katolske kirkes støtte mot et forventet opprør gjennom opprettelsen av Maynooth College samme år, og med noen få unntak var det katolske hierarkiet på kronens side gjennom hele opprøret.

Etterretning fra informanter førte også til at man i mars 1798 kunne arrestere store deler av ledelsen i United Irishmen i raid i Dublin. Et mindre opprør samme måned i Cahir i Tipperary brøt ut som respons på arrestasjonene, men ble raskt slått ned. Det ble innført unntakstilstand over hele landet, og brutaliteten som ble rettet mot United Irishmen førte til at de forstod at de måtte handle raskt. Innen mai 1798 var Lord Edward FitzGerald og de fleste andre ledere for opprøret i Dublin arrestert, og de gjenværende lederne i United Irishmen bestemte seg for å utløse opprøret uten fransk hjelp. Datoen for starten ble satt til 23. mai.

Planen[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige planen var å ta Dublin og grevskapene som grenset mot hovedstaden, slik at man kunne hindre at britene kunne sende forsterkninger. Deretter skulle opprøret bryte ut i resten av landet, slik at lokale garnisoner ble holdt i sjakk. Signalet for at dette skulle skje skulle være at postvognene fra Dublin ble stanset.

I siste liten fikk britene etterretning fra informanter, som gav detaljer om samlesteder for opprørere på Smithfield og Haymarket, og disse stedene ble inntatt av store styrker bare en time for opprørerne skulle samles der. Denne besluttsomheten skremte mange av opprørerne, som i grupper beveget seg vekk fra samlingspunktene og dumpet våpen i bakgatene. Planen om å ta kontroll over postvognene slo også feil, slik at bare vognen til Munster ble stoppet nær Naas den første kvelden.

Utbruddet[rediger | rediger kilde]

Den opprinnelige planen hadde slått feil, men i grevskapene rundt Dublin brøt opprøret ut som planlagt. Opprørere samlet seg raskt i Wicklow, Meath og Kildare. De første sammenstøtene fant sted rett etter daggry 24. mai, og kampene spredte seg raskt gjennom Leinster, med de hardeste kampene lokalisert i Kildare.

Til tross for at regjeringens styrker slo tilbake nesten alle angrep, fikk troppene i Kildare ordre om å trekke seg tilbake til Naas av frykt for at de skulle bli isolert og knust. Dette hadde allerede skjedd i slaget ved Prosperous, hvor opprørerne en periode sikret seg kontroll over store deler av Kildare. I Carlow og ved Tara (Irland) i Meath led opprørerne nederlag, og britisk kontroll ble raskt gjenopprettet i disse grevskapene. I Wicklow førte frykt blant lojalister til massakrer av antatte opprørere som ble holdt fanget ved Dunlavin Green og i Carnew.

Spredning[rediger | rediger kilde]

I Wicklow var at stort antall mennesker med på opprøret, men de holdt seg stort sett unna byene og førte istedet en blodig geriljakrig ute på landet. «General» Joseph Holt ledet opptil tusen mann i Wicklow Hills og tvang britene til å holde store styrker i området inntil han kapitulerte i oktober.

I nordøst var det særlig presbyterianske opprørere ledet av Henry Joy McCracken i Antrim som var aktive. De sluttet seg til opprøret 6. juni og hadde en kort periode kontroll over det meste av grevskapet. Etter et nederlag i slaget ved Antrim kollapset opprøret der. I Down hadde opprørerne først fremgang ved Saintfield, men i slaget ved Ballynahinch, det lengste under opprøret, ble opprørere under Henry Munro slått.

I sørøst hadde opprørerne størst fremgang i Wexford, hvor de tok kontroll over grevskapet. Men etter blodige nederlag ved New Ross, Arklow og Newtownbarry klarte de ikke å spre seg videre, og tilslutt ble 20 000 britiske soldater sendt inn i Wexford. Den 21. juni slo de opprørerne i slaget ved Vinegar Hill. De overlevende opprørerne flyktet i to kolonner gjennom Kilkenny mot Ulster. Den siste av de to kolonnene kjempet helt til 14. juli, da den ble beseiret i slagene ved Knightstown Bog og Ballyboghill.

Overgrep[rediger | rediger kilde]

Krigføringen førte med seg en rekke overgrep fra begge sider, spesielt i Leinster. Sekterisk hat og den nådeløse undertrykkelsen før opprøret hadde ført til at begge sider var innstilt på å gå svært langt i sine metoder. Det var også rykter om planlagte massakrer på begge sider, noe som førte til utbredt frykt og dermed et særdeles voldelig klima.

Regjeringen[rediger | rediger kilde]

Opprørerne ble regnet som forrædere mot kronen og ble derfor ikke regnet som krigsfanger. De ble ofte henrettet raskt etter å ha blitt fanget, vanligvis ved hengning. De fleste britiske seire ble etterfulgt at massakrer på fanger og sårede opprørere. Spesielt ille var det ved Gibbet Rath, New Ross og Enniscorthy; på de to sistnevnte stedene ble opprørere brent levende. I tillegg ble utallige sivile myrdet av soldater på plyndringstokt, og særlig i Wexford var gjengvoldtekter vanlige. Protestantiske og lojalist-enheter utførte også mange mord på opprørere som hadde fått nåde fra regjeringen, og terroriserte landsbygda på nattestid.

Opprørerne[rediger | rediger kilde]

Opprørerne stod for flere mindre massakrer, som en ved Saintfield i Antrum og ved Rathangan i Kildate, men de verste overgrepene på denne siden fant sted i leiren ved Vinegar Hill, i Scullabogue, ved Wexford Bridge og rundt Gorey. Selv om United Irishmen var en ikke-sekterisk organisasjon hadde flere av overgrepene et sekterisk element, spesielt etter at disiplinen hadde brutt sammen. Det ble da ofte satt likhetstegn mellom protestant og lojalist. Det ble også rapportert om tilfeller hvor sivile lojalister ble tvunget til å «konvertere» til katolisismen for å redde liv og eiendom.

Fransk støtte[rediger | rediger kilde]

Den 22. august, nesten to måneder etter at hovedopprøret var blitt slått ned, gikk omkring tusen franske soldater under general Humbert i land ved Kilcummin i Mayo. 5000 lokale opprørere sluttet seg til dem og påførte britene et ydmykende nederlag i slaget ved Castlebar. Slaget ble kjent som Castlebar Races, på grunn av farten på den britiske retretten. De opprettet den kortvarige Republikken Connaught, som ble slått ned etter nederlaget i slaget ved Ballinamuck i Longford den 8. september. De franske troppene ble da omringet og tatt til fange, og deretter utvekslet mot britiske krigsfanger på kontinentet. De irske opprørerne ble massakrert på slagmarken.

12. oktober kom en større fransk styrke på 3000 mann, hvor også Wolfe Tone selv var med, og forsøkte å gå i land nær Lough Swilly i Donegal. De ble avskåret av en større skvadron fra Royal Navy og overgav seg etter tre times kamp uten å ha satt sine ben på irsk jord. På grunn av denne franske innblandingen er 1798 ofte blitt omtalt som «franskmennenes år» («The Year of the French») i Irland.

Etterspill[rediger | rediger kilde]

I Wexford var det små lommer av opprørere under James Corcoran, opprørere som hadde overlevd slaget ved New Ross. Britenes opprenskning av disse motstandslommene var ikke fullført før i februar 1804. I Wicklow var det også spredt geriljakrigføring i flere år etter opprøret, inntil United Irishmen ble fullstendig knust etter Robert Emmets mislykkede opprør i 1803. De siste organiserte opprørerne, under Michael Dwyer, forhandlet da frem vilkår for overgivelse.

Med Act of Union 1800 mistet den styrende klassen i Irland sin autonomi. Opprøret var en viktig grunn til at loven ble vedtatt, og den bekreftet det utbredte synet på at opprøret var forårsaket minst like mye av britisk vanstyre under Protestant Ascendancy som av opprørernes revolusjonære ambisjoner.

Den religiøse diskrimineringen mot den katolske majoriteten ble gradvis fjernet etter Act of Union, etter at Daniel O'Connell hadde stått for en fredelig massemønstring av befolkningen. Økonomisk diskriminering, som også fikk en politisk dimensjon ettersom stemmerett var knyttet til eiendom, var fortsatt til stede, men gjennom flere reformer ble forholdene stadig bedret. Det var fortsatt misnøye med britisk styre, men i de neste femti årene var motstanden befestet i sekteriske skillelinjer, som under tiendekrigen 18311836.

Presbyteriansk radikalisme ble temmet gjennom at de ble inkludert i det nye Protestant Ascendancy, som ikke lenger var rent anglikansk. Irsk politikk styrte i det 19. århundre vekk fra United Irishmens visjon om forening over religiøse skillelinjer, mot den sekteriske modell som særlig i Nord-Irland har holdt seg siden.

Arven fra 1798[rediger | rediger kilde]

Opprøret var antagelig det kraftigste utbruddet av væpnet motstand i irsk historie, og førte til mellom 15 000 og 30 000 dødsfall i løpet av bare tre måneder. Historikere har kommet til at maksimalt 1500 soldater og 1000 sivile ble drept av opprørerne, og at resten ble drept av regjeringsstyrker og lojalistmilitser.

Begge sider begikk overgrep, og da spesielt massakrer, og det er ingen tvil om at regjeringens styrker sto for det meste av dette. I propagandaen som fulgte opprørernes nederlag ble dette snudd rundt, slik at det ble skapt et bilde av opprøret som et katolsk komplott for å massakrere protestanter. Dermed fremstod opprøret i 1798 i manges bevissthet som en repetisjon av opprøret i 1641.

Det var i lang tid motvilje mot å snakke om opprøret, både for å kunne glemme de forferdelige opplevelsene og av frykt for represalier. Nesten alle de tidlige beretningene ble derfor publisert av lojalister og var sterkt vridd. Under hundreårsmarkeringen i 1898 ble denne skjeve fremstillingen også brukt av nasjonalister, som presenterte opprøret som en kamp for «troen og fedrelandet». Det ble lagt vekt på katolske presters rolle, og den sekulære ideologien fra opplysningstiden som lederne i United Irishmen, de fleste av dem protestanter, hadde fremmet ble med vilje skjøvet under teppet.

Ved tohundreårsmarkeringen i 1998 hadde moderne historieforskning og et håp om forsoning – samme år ble Belfastavtalen undertegnet – ført til at man fremhevet de ikke-sekteriske og demokratiske idealene opprørslederne hadde.