Magnus Berrføtt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Magnus Berrføtt
Konge av Norge
Navn: Magnus Olavsson
Regjeringstid: 10931103
Født: 1073
Død: 24. august 1103
Foreldre: Olav Kyrre og
Tora Jonsdatter
Ektefelle: Margret Fredskolla (dronning)

ukjent
Tora

Sigrid Saksedatter
Barn:

Magnus Berrføtt (eller Magnus III Olavsson, født 1073, falt i strid 1103) var Norges konge fra 1093 til 1103. Han stod med varierende hell for en aggressiv og ekspansiv norsk utenrikspolitikk, og sørget blant annet for at en del av de skotske øyene med norsk bosetning, Orknøyene, Hebridene og Man ble enten lagt inn under eller bundet tettere til Norgesveldet.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Det finnes ingen kjente portretter av Magnus Olavsson, men dette ukjente steinhodet som arkeologene fant ved Peel Castle, en festning grunnlagt av Magnus, kan representere en mann fra perioden.

Olav Kyrre, den fredelige kongen, og sannsynligvis den første norske kongen som kunne lese og skrive, døde fredsommelig av sykdom 22. september 1093 på gården Haukbø (nå Håkeby) i Tanum (Båhuslen) etter 26 år langt styre, men likevel bare i midten av 40-årene. Han ble ført til Nidaros og begravd i Kristkirken. Kong Olav var strategisk gift med Ingrid, datter av kong Svein Estridsson av Danmark, men ekteskapet var barnløst. Derimot fikk han sin eneste sønn Magnus med sin frille, Tora Jonsdatter (ca. 1045–ca 1070), og gutten ble satt ut til fostring som skikken var.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Magnus tilnavn Berrføtt eller Barfot, fra berfættr eller berleggr, er noe uklart. Snorre Sturlason mener at det kom av at kongen og mange av mennene hans i Vesterlandene hadde tatt opp skikken og klesdrakter derfra med å gå «med bare legger på gata og hadde korte trøyer og kapper». Noen forskere mener at denne norrøne referansen er den første historiske kilden til den senere skotske kilten. En annen forklaring gitt er at han foretrakk å ri barfot, slik irene gjorde, uten sko.

Han er i moderne tid blitt beskrevet som den siste vikingen av de norske kongene. Samtiden ga ham et annet tilnavn som er tilsvarende klart, Styrjaldar-Magnus, med andre ord Krigs-Magnus. Selve døpenavnet Magnus betyr stor og kommer fra den frankiske keiseren Karl den stores latinske navn Carolus Magnus.

Magnus Olavsson tok lite etter faren. Derimot synes han mer lik bestefaren, Harald Hardråde. Snorre Sturlason synes ikke å ha fått et klart bilde av kongen i Magnus Berrføtts saga. At han var mer stridslysten enn faren er åpenbart. Snorre bruker flere episoder som viser at kongen var sta og lite villig til å inngå kompromisser. Snorre gir hentydninger på at han var gretten av natur og lite talefør. Av utseende var han lettgjenkjennelig, stor, kraftig og med skulderlangt, silkegult hår. Han var høyere enn andre menn, slår Snorre fast, men da høyden hans merkes på Mariakirken i Nidaros er han mindre enn både Harald Hardråde og Olav Haraldsson. Muligens er høyden symbolsk ment fra Snorres side i sin vurdering av de tre kongene.

Ved det nordiske fredsmøtet i 1101 ved Konghelle i norske Båhuslen, nå Kungälv i Sverige ble de tre nordiske kongene priset for sine dyder; Inge Stenkilsson den eldre, svenskekongen var størst, sterkest og mest høvdingelik mens Erik Eiegod, danskekongen, var absolutt vakrest. De superlativer som ble avsatt for norskekongen var at han så mest djerv og mest rask ut! Skjønt de var egentlig alle vakre, store og gjæve menn som talte godt for seg, skynder Snorre seg å legge til.

Kongevåpenet[rediger | rediger kilde]

Se Norges riksvåpen.

Magnus Berrføtt var ifølge Snorre den første norske kongen som brukte løvevåpen. Han skriver at Magnus brukte en rød silkeskjorte med en løve innsydd foran og bak i gul silke, og han bar et tilsvarende rødt skjold, «og på det var det innlagt en løve i gull (gulli leo)». Men historikeren Gustav Storm konkluderte i 1894 med at Snorre bare beskriver kongevåpenet på Snorres egen tid dvs. ca. 1220. Eldre håndskrifter omtaler ikke at Magnus Berrføtt brukte løven.

Norges konge[rediger | rediger kilde]

Magnus Berrføtt ble tatt til Norges konge i Viken da Olav Kyrre var bilagt, men i Opplandene satt den aldrende stormannen Tore på Steig i Gudbrandsdalen som ble kallt Steigar-Tore. Han hadde sønnen til Magnus Haraldsson, bror til Olav Kyrre, til fostring. Håkon Torefostre ble han kallt, da en ung mann på knapt 25 år. Tore fikk Håkon erklært som konge i Opplandene. Deretter dro de til Trøndelag og på Øretinget krevde de kongsnavn og delt rike, slik som Harald Hardråde og Magnus Olavsson en stund hadde.

Trønderbøndene var ikke lystne på enda en konge, men på Tores råd ga Håkon det ene valgløftet etter det andre: han ville fjerne landøreavgiften og andre retterbøter, og når han i tillegg også ville frata dem plikten med å gi kongen julegaver gikk trønderne med på å gi ham kongsnavn.

Lokalt opprør[rediger | rediger kilde]

Magnus Berrføtt hadde den vakreste hæren som var å få i Norge, skrev Snorre Sturlason.

Om høsten kom Magnus Berrføtt til Trøndelag med syv langskip, la til ved kongsgården i Nidelven og var ikke blid. Trønderne hadde tatt en slektning av ham som medkonge og tillegg fratatt ham rettigheter og inntekter som han mente han hadde krav på. Kong Magnus nektet kategorisk å godkjenne ordningen eller opprørskongen. Tore fikk høre at kong Magnus var i Nidaros og fikk fraktet Håkon dit, men de følte seg truet av kongens nærvær og hær og reiste hastig av sted igjen. Kort tid etter var Håkon på rypejakt på Dovrefjellet, men ble syk på fjellet og døde.

Håkon Toresfostre fikk ingen egen saga av Snorre, og representerte kun et lokalt, uforløst opprør mot den rettmessige kongen, Magnus Berrføtt. Fosterfaren Tore og en alliert danske ved navn Svein Haraldsson hadde ingen tro på at de kunne komme til forlik og vennskap med kong Magnus, skriver Snorre, på grunn av den motstanden de hadde satt i verk mot kongen. De satte ut på et desperat plyndringstokt nordover langs kysten. De vant et slag mot trønderne ledet av lendmannen Sigurd Ullstreng, og dro deretter nordover da kong Magnus seilte etter dem. De kom så langt nord som til Bjarkøy i Hålogaland, brente gården og røvet løsøre. Hærstyrken til Magnus Berrføtt fikk endelig fatt i dem og klynget dem opp i et tre.

Snorre nevner at Steigar-Tore var gammel, stor og tung av fedme. Da han ble hengt ble halsen slitt av, og kroppen falt til jorda. «Vonde er vonde råd,» sa han på veg mot galgen. Deretter kunne kong Magnus sikre freden for landet og «ødela for alle ransmenn».

Krig mot Danmark og Sverige[rediger | rediger kilde]

Da Håkon var død kunne Magnus vende blikket mot utlandet. Som farfaren hadde gjort før ham lot han rene plyndringstokter fylle statskassen. Fra Viken seilte han sør til Halland i Danmark og herjet vidt og bredt. «Der brente han Viskadalen og flere andre bygder. Han vant mye gods der og fór siden tilbake til sitt rike,» skriver Snorre.

Fienden i hast ble jaget;
hordekongen svidde av hus.
Høyt steig flammer i vinden.
Viskdalske enker fikk våke.[1]

Ved utløpet av Göta älv møttes de tre nordiske rikene. Her hadde de politiske forholdene vært ustabile i mange år og grensene aldri blitt skikkelig fastlagt. I 1097 rykket Magnus Berrføtt inn i Götaland med «en stor og vakker hær» for å sikre den norske grensen og for å pasifisere områdene langs den økonomisk viktige ferdselsåren. Han red rundt med hæren og herjet og brente inntil lokalbefolkningen svor troskap til ham. Ved den store innsjøen Vänern lot han bygge en borg av torv og tømmer og grov en vollgrav rundt. Her etterlot han en garnison på 300 mann med forråd, ledet av Finn Skoftesson og Sigurd Ullstreng, før han dro tilbake til Viken.[2]

Da isen festet seg på innsjøen kom svenskekongen med en stor hær. Han krevde at nordmennene skulle overgi seg, men de avviste tilbudet. Først etter at svenskene hadde fylt diket og dratt i stykker befestningen overga nordmennene seg. Uten våpen og ytterklær dro de ydmyket tilbake til Norge. Om våren dro kong Magnus igjen tilbake til Sverige for å herje og brenne. Da de kom på østsiden av Göta älv ved Foksene, nå Fuxerna i Lilla Edets kommun, kom de i kamp med en svensk hær. Nordmennene var underlegne og tok til slutt til flukten. Svenskene fulgte etter og drepte de som de kom over, men Magnus Berrføtt greide med nød og neppe å slippe unna.[3]

Fred og bryllup[rediger | rediger kilde]

Sommeren 1101 ble det avtalt stevne mellom de tre nordiske kongene ved Konghelle i norske Båhuslen. De ble enige om at grensene skulle være som under rikene til fedrene deres. Magnus oppnådde intet på hærferden til Sverige, men han fikk ekte datteren til svenskekongen, Margret Ingedatter (10851130). Hun blir siden kalt for Margret Fredskolla (Fredskvinne), på svensk kalt Margareta Fredskulla. De fikk ingen barn sammen, og hun ble siden gift med Nils Sveinsson, sønn av Svein Estridsson av Danmark. Til tross for grensetvisten til en viss grad ble ordnet på fredsmøtet skulle det strategiske området forbli et tvisteområde i flere hundre år i nordisk historie.

Margret Fredskolla kom østfra med stort følge til Norge. Magnus hadde allerede noen barn, nevner Snorre tørt, og lister Øystein, født av en navnløs og «lite gjæv mor»; Sigurd, født av Tora; og Olav, født av Sigrid Saksedatter fra Strinda i Trøndelag, og denne frillen var gjæv nok. Han hadde også en datter, Ragnild Magnusdatter, som enkelte steder oppgis å være født av Margret Fredskolla, men det er neppe riktig da datteren må være født rundt 1090.

Første hærferd til Vesterøyene 1098–1099[rediger | rediger kilde]

Erobringen av Irskesjøen[rediger | rediger kilde]

Konge med sverd fra et sett utskårete norrøne sjakkbrikker fra middelalderen som er funnet i Lewis på Hebridene.

Etter at Harald Hardråde falt i slaget ved Stamford Bridge i 1066 og den påfølgende normanniske erobringen av England ga de danske og norske kongehusene opp å hevde norrøne rettigheter til landet. Danmark la planer om et tokt en gang på 1080-tallet, men det ble aldri realisert, og Norges interesse gikk uansett mer mot Skottland, Irland og de ytterste øyene hvor det allerede var en stor norsk befolkning.

På slutten av 1000-tallet var det uro og splid i området Lothlend (Laithlinn og senere kalt for Lochlainn) som den irske forskeren Donnchadh Ó Corráin har argumentert for betydde de norrøne, selvstyrte bosetningene på skotskekysten. På Orknøyene lå de to jarlene Pål og Erlend i strid med hverandre. Det var indre stridigheter mellom norrøne og irske høvdinger på Irland. Etter at Godred Crovan, konge av Man, døde i 1095 ble det borgerkrig på øya i Irskesjøen. Øya ble i tillegg truet fra Irland. Det var gode grunner til å hevde norsk råderett og overherredømme over de norrøne områdene. Kong Magnus hadde etter all sannsynlighet storslåtte planer om et norsk imperium rundt Irskesjøen: Alle de norrøne småkongene skulle svare til ham og Norge. I 1098 hadde Magnus med seg «en stor og vakker hær og gode skip» ut av landet. Han tok Orknøyjarlene til fange, og lot sin unge sønn Sigurd styre i sitt navn.

Deretter dro han videre til Suderøyene (Hebridene) hvor han satte seg i respekt med å brenne og herje. Magnus lot hæren seile videre fra Ljodhus (Lewis) til Ivist (North Uist), Tyvist (Tiree), Myl (Mull) og klosterøya Iona som var senter for kultusen knyttet til den hellige Columba. Magnus besøkte kirken før han dro videre til Il (Islay) for å brenne der, dro så til Saltire (Kintyre) og herjet på begge sider før han satte opp en provisorisk festning på øya Bute i en bukt som har det norrøne navnet Rothesay og som lå strategisk mot det skotske fastlandet. Festningen var sannsynligvis bygd på samme måte som den borgen han fikk reist i Sverige. Etter at hans Irskesjø-imperium falt sammen ble borgen overtatt og utbygd av skottene, men ble faktisk angrepet av nordmenn i 1230 og gjenerobret i 1262 etter tre dagers beleiring og med stort mannefall før den igjen ble etterlatt for godt. Festningen står fortsatt og har navn etter stedet, Rothesay Castle.

Konge av Man[rediger | rediger kilde]

Etter å ha plassert mannskap og forsyninger i Rothesay dro han videre med 160 skip til den viktige øya Man midt i Irskesjøen. Han ankret sannsynligvis først opp i den gode skipshavna Peel. De norrøne og gæliske øyboerne underkastet seg norskekongen, kanskje det skjedde ved Tingvollen, dagens Tynwald hvor det fortsatt holdes ting etter gammel norrøn skikk. Etter lengre tids indre strid på Man var kanskje norskekongens ankomst ønsket. Avdøde Godred Crovans sønn Olav aksepterte norskekongens overherredømme. Biskopen i Peel på Man var underlagt erkebiskopen i Nidaros, og øya hadde lenge svart til Norge, unntatt en kort periode hvor de betalte skatt til kong Johan av England.

Kongelisten for Man viser at Magnus II av Man (1095–1102), det vil si kong Magnus III av Norge, etterfulgte Godfred IV av Man (10791095), og en Lagman av Man (11021104) etterfulgte kong Magnus igjen.

Peel Castle utenfor byen Peel på Man dekket Irskesjøen mot Irland og Skottland.

I henhold til den lokale Krøniken om kongene av Mann og Øyene seilte kong Mangus først til St. Patricks øy utenfor Peel: «...han kom for å se det sted hvor manxmennene hadde kjempet en kort tid med hverandre, ettersom mange av kroppene til de døde lå fortsatt ubegravd. Da han så hvor vakkert landet var, det ga glede for hans øyne og han bestemte seg for å bo der. Han bygde de festninger der som til denne dag bærer hans navn. Han befalte at mennene fra Galloway skulle kutte ned trær for byggingen av festningene...»

Den dag i dag står Peel Castle utenfor Peel, i dag av stein, men første gangen hurtig bygd med trestolper i den naturlige omkretsen som øya ga. Utgravninger i 1947 har avslørt hulrom fra trestokkene. Selve navnet Peel synes å være avledet fra pæler. Festningen var en nødvendighet, både for å kunne kontrollere befolkningen og for å sikre et trygt sted. Lokale historikere mener at det som i dag er middelalderfestningen Castle Rushen i Castletown, som senere ble øyas hovedstad fram til moderne tid, ble også første gang reist av kong Magnus på tilsvarende vis som på Rothesay. Festningen lå på et strategisk sted der den kunne vokte og beskytte munningen til elven Silverburn River.

Etter kampanjen sørover returnerte kongen til Man og ble der vinteren over. Krønikene til kongene av Mann og Øyene gjør det klart at Peel Castle ble residens og senter for de norrøne kongene av Mans administrasjon helt fram til midten av 1200-tallet.

Wales[rediger | rediger kilde]

Fra Man dro han mot Bretland (England) og gikk i land ved Ongulsøysundet (Menai Strait mellom Wales og Anglesey) hvor den norske hæren kom i kamp med hærstyrken til normannerne Hugh av Montgomery og Hugo av Avranches. Det ble en hard strid. Huge Prude, som Snorre kaller den førstnevnte Hugo er brynjekledd. Både kong Magnus og en hålogalending skøt hver sin pil mot ham, begge pilene traff, men den ene bøyde unna på rustningen, mens den andre gikk inn i øyet og ut på motsatt side. Høflige kronikører regnet den siste pilen å komme fra kongen selv. Den norske hæren vant seier, og kong Magnus la dermed under seg Ongulsøy (Anglesey) nord for Wales, slår Snorre fast, men det var nok mer et mindre slag som ikke betød erobring for Norge.

Derimot betød det erobring for en walisisk konge, Gruffudd ap Cynan, konge av Gwynedd i nordlige Wales fra 1075 til 1135. Som sønn av en waliser vokste han opp i det norrøne Dublin hos sin mor, datter av den norrøne Sigtrygg Silkeskjegg. Da kong Henrik I av England tok over Wales besluttet Gruffudd å kreve sin arv. Hans to første militære forsøk var mislykkede, men det tredje forsøket var vellykket. Han hadde med seg en hær bestående norrøne og irske hærmenn. Først erobret han Anglesey, deretter Gwynedd. Med seg som støttespiller var Magnus Berrføtt og hans hær. Det er mulig, slik engelske historikere antyder, at Gruffudd aksepterte å være vasallkonge under kong Magnus som motytelse for militær hjelp.

Magnus Berrføtt lar skipet sitt dra over Kintyre.

Skottland[rediger | rediger kilde]

Nordmennene dro så nordover til Skottland og forhandlet med skottekongen, ikke med kong Malcolm som Snorre skriver, men med kong Etgair mac Maíl Coluim (Edgar av Skottland). Skottekongen var ikke sterk nok til å hevde seg og inngikk forlik. Avtalen var at kong Magnus skal ha alle de norrøne øyene vest for Skottland som lå slik at man kan seile mellom dem og fastlandet sittende ved roret. Det var neppe store tapet for kong Etgair fordi han hadde liten eller ingen autoritet i dette området uansett. Men norskekongen tok skottekongen ved nesen da han kom til Saltire: han lot skipet sitt bli dratt over eidet mellom East Loch Tarbert og West Loch Tarbert mens han selv satt ved roret. Dermed er alt land til babord norsk.

Om vinteren satt kong Magnus på Suderøyene (og Man) og lot mennene seile rundt og binde øyene under Norgesveldet. Han giftet bort sønnen Sigurd til datteren til irskekongen Muircheartach som Snorre kaller for Myrkjartan, rimelig nok for norrøne ører. Om sommeren 1099 dro kong Magnus, sannsynligvis vel fornøyd, tilbake til Norge. Grunnlaget for et norsk imperium rundt Irskesjøen var tilsynelatende godt befestet.

Andre hærferd til Vesterøyene 1102–1103[rediger | rediger kilde]

I 1102 dro kong Magnus igjen fra landet med «den vakreste hæren som var til i Norge». Hensikten var å ytterligere befeste riket hans ved Irskesjøen. Denne gangen skulle Irland erobres. De betydeligste norske stormennene fulgte ham: Sigurd Ranesson og broren hans, Ulv Ranesson, Vidkunn Jonsson, Dag Eilivsson, Serk fra Sogn, kongens stallare Øyvind Olboge og mange andre. På Orknøyene fikk han med seg sønnene til Erlend jarl, Erling og Magnus Erlendsson, og ytterligere skip og mannskap. Ved kysten mot Skottland flyktet Magnus Erlendsson ved å hive seg i sjøen og fant beskyttelse hos skottekongen. Hæren seilte videre til Irland og fikk med seg kong Myrkjartan. Sammen erobret og befestet de Dublin og landområdene rundt, Dublinskir. Om våren dro den norske hæren nordover i Irland til området Ulster, holdt mange slag, forteller Snorre, og vant «mesteparten av landet».

Med østsiden av Irland passivisert og delt mellom kong Magnus og kong Myrkjartan var det på tide å dra tilbake til Norge igjen, men vegen var lang og hæren stor. Irskekongen lovte å skaffe slaktefe og de ble enig om avleveringsdagen, men da dagen kom var kjøttet fortsatt ikke framme. Utålmodig valgte kong Magnus, slik Harald Hardråde gjorde før slaget ved Stamford Bridge, å gå i land med en mindre hærstyrke for å orientere seg. Øyvind Olboge advarte kongen: «Konge, hva mening har du med denne ferden? Uvarsomt synes jeg du farer fram; du vet at irene er svikefulle.»

Snorre forteller at irene i stort antall overfalt nordmennene, og for hver som blir drept kom en ny i dennes sted, og nordmennene måtte trekke seg tilbake. En del ble sendt i forvegen for å beskytte tilbaketrekningen, ledet av Torgrim Skinnlue fra Opplandene, men de kastet skjoldet på ryggen og flyktet. Atter opplevde kong Magnus svik fra Oppland. Da er resten av hæren ille ute. «Umandig skilles du fra kongen din,» ropte kong Magnus etter ham. Han får selv et spyd gjennom lårene, knekker det med hendene, men deretter et hogg av ei øks mot halsen og falt. Sammen med ham døde også mange norske stormenn, og det er en fattig trøst at Snorre nevner at enda flere irer falt og at Vidkunn Jonsson drepte ham som drepte kongen.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Ulster-annalene noterer kort for året 1103: Maghnus ri Lochlainni do marbad for chreich i nUlltaib – «Magnus, konge av Lochlainn, ble drept på et tokt i Ulster».

Etter at norskekongen involverte seg i Irskesjøen skiftet Lochlainn mening. Fra å være skotskekysten, de ytre øyene og kanskje Man, betød det nå Norge.

Med Magnus Berrføtts død lå hans imperium rundt Irskesjøen i ruiner. Han ble 30 år gammel og hadde styrt Norge i ti år, slår Snorre fast. I hans dager var det gode tider med fred innenlands, men folk hadde det slitsomt og leidangsferdene hans til Irskesjøen var kostbare. Mot sine egne var han vennesæl, men bøndene var mindre begeistret, og Snorre synes heller aldri å ha hatt altfor store tanker om ham, skjønt han siterer at «konger har man til ære og ikke til et langt liv».

Gatenavn[rediger | rediger kilde]

Magnus Barfot har fått gater oppkalt etter seg i Oslo, Drammen, Sem, Kristiansand, Bergen og Hundhammeren,[4] mens varianten Magnus Berrføtt finnes i Haugesund og Trondheim.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sturlasson, Snorre (1979): Snorres kongesagaer (II). ISBN 82-05-31464-0. Side 226
  2. ^ Sturlasson, Snorre (1979): Snorres kongesagaer (II). ISBN 82-05-31464-0. Side 232
  3. ^ Sturlasson, Snorre (1979): Snorres kongesagaer (II). ISBN 82-05-31464-0. Side 234
  4. ^ «Magnus Barfot*». Finn.no. Besøkt 23. mars 2007. 
  5. ^ «Magnus Berrføtt*». Finn.no. Besøkt 23. mars 2007. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Sturlusson, Snorre, Snorres kongesagaer, «Magnus Berrføtts saga», Oslo 1979
  • Chronicles of the Kings of Man and the Isles, BL Cotton Julius A vii, oversatt og innledning ved George Broderick, Manx National Heritage, Man 2004
  • Curphey, Robert A., Peel Castle on St. Patrick's Isle, Peel, Manx National Heritage, Man 2005
  • Krag, Claus, Aschehougs Norgeshistorie, bind 2: «Vikingtid og rikssamling 800-1130», Oslo 1995
  • Krag, Claus, «Magnus 3 Olavsson Berrføtt», i: Norsk biografisk leksikon, bd 6, Oslo 2003
  • Ó Corráin, Donnchadh, Vikings in Irland and Scotland in the Ninth Century, Peritia 12, 1998
  • Enoksen, Lars Magnar, Vikingarnas stridskonst, Lund 2004

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Olav III Kyrre 
Konge av Norge
(med Håkon Toresfostre (1093–1094))

Etterfølger:
 Øystein I
Sigurd I Jorsalfare
Olav Magnusson