Katolsk emansipasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Katolsk emansipasjon betegner prosessen i Storbritannia og Irland på slutten av det 18. århundre og begynnelsen av det 19. som førte til at mange av restriksjonene på katolsk religionsutøvelse og begrensninger av katolikkers borgerrettigheter ble mildnet eller fjernet. Begrensningene hadde blitt innført gjennom flere Acts of Uniformity, Test Acts og straffelover etter reformasjonen. Katolikker som ønsket å få del i fordelene nyordningen førte med seg måtte i begynnelsen av prosessen fornekte pavens åndelige autoritet og transsubstansiasjonslæren. Paven valgte å gjøre dette enklere ved å gi en absolusjon for de som avga falsk ed for å få borgerrettigheter.

Den første loven som åpnet for katolsk emansipasjon, Catholic Relief Act, kom i 1778. De som ville benytte seg av den måtte avlegge ed på at de ikke ville støtte Huset Stuarts krav på den britiske tronen og fornekte pavens autoritet i verdslige spørsmål. Ved å gjøre dette fikk de rett til å eie og arve fast eiendom og til å gjøre tjeneste i hæren. Dette førte til de anti-katolske Gordonopptøyene i 1780. I 1791 ble det gitt ytterligere rettigheter i Storbritannia, tilsvarende lover ble vedtatt av Det irske parlamentet mellom 1778 og 1793.

Fordi stemmeretten på den tiden i stor grad var knyttet til eiendom, betydde endringene at en del katolikker nå fikk stemmerett. De som var stemmeberettiget hadde også en teoretisk adgang til å sitte i parlamentet, men eden som da måtte avlegges, som blant annet anerkjente den britiske monarken som kirkens overhode, forhindret dem i praksis fra å bli parlamentsmedlemmer. De fikk også tilgang til en rekke profesjoner de tidligere hadde vært utelukket fra.

I 1800 ble arbeidet med Act of Union satt igang, og da loven ble vedtatt neste år ble kongeriket Storbritannia og kongeriket Irland slått sammen til Det forente kongerike Storbritannia og Irland. Under debattene hadde katolsk emansipasjon blitt diskutert, men det ble ikke tatt med i lovteksten. Årsakene til dette var først og fremst motstand fra det rent anglikanske irske parlamentet og at Georg III mente det ville være i strid med hans kroningsed. Den katolske majoriteten var allikevel positiv til unionen i begynnelsen, fordi de følte at et felles britisk parlament ville tjene dem bedre enn det irske.

William Pitt den yngre, som var statsminister ved unionsdannelsen, lovte at katolsk emansipasjon skulle følge etter sammenslåingen. Da Pitt ble klar over at kongens motstand ville føre til at han ikke kunne oppfylle sitt løfte gikk han av. Katolsk emansipasjon ble da mer et spørsmål for generell politisk debatt enn et brennende spørsmål.

Daniel O'Connell startet kampanjen som førte til full emansipasjon

I 1823 tok debatten en ny vending, da Daniel O'Connell startet en kampanje mot unionen og satte katolsk emansipasjon høyt på sin dagsorden. O'Connell grunnla Catholic Association, som ble en drivkraft i arbeidet. I 1828 stilte han som kandidat til parlamentsvalget for grevskapet Clare, og ble valgt inn. Han kunne ikke avlegge eden som parlamentsmedlem, men i nyvalget i 1829 klarte han igjen å bli valgt. Dette første til at hertugen av Wellington og sir Robert Peel snudde i spørsmålet, og fikk vedtatt en ny Catholic Relief Act samme år. Dermed ble en stor del av de gjenstående begrensningene i katolikkers borgerrettigheter fjernet. Effekten av dette ble minsket noe av at eiendomskravet for stemmerett ble skjerpet i Irland, noe som spesielt rammet katolikker, men dette ble senere endret gjennom flere reformlover.

1829 har dermed blitt stående som hovedåret for katolsk emansipasjon i Storbritannia og Irland. Noen ting gjenstod, hvorav det meste betente var kravet om å støtte Den anglikanske kirke økonomisk. Dette første til den såkalte tiendekrigen 18311836. I årene som fulgte ble en rekke mindre reformer vedtatt. Den eneste gjenstående loven i Storbritannia som diskriminerer katolikker er Act of Settlement, tronfølgeloven som krever at monarken og dennes ektefelle må være anglikanere.

Newfoundland[rediger | rediger kilde]

Det foregikk også en katolsk emansipasjon i Newfoundland, som ble sterkt knyttet til en bredere strid om en lovgivende forsamling. Samfunnet hadde mange katolske utvandrere fra Irland, og da nyheten om endringene i Storbritannia i 1829 nådde Newfoundland i mai samme år ble 21. mai erklært som en festdag.

De fleste antok at katolikker i Newfoundland ville få de samme rettigheter, men 17. desember 1829 erklærte myndighetene av Catholic Relief Act ikke var gyldig i Newfoundland, fordi lovene som ble erstattet aldri hadde blitt formelt innført der; restriksjonene var basert på andre lover og på sedvane. Guvernøren styrte som kongens representant og ikke parlamentets, og kunne derfor beholde de lokale restriksjonene.

28. desember 1829 ble det katolske kapellet St. John's fylt til randen for et emansipasjonsmøte, og en appell ble sendt til det britiske parlamentet gjennom Daniel O'Connell. Det hadde tidligere vært flere hendelser som hadde ført til at sosiale reformatorer og katolikker i Newfoundland hadde krevd en lovgivende forsamling i kolonien, og spørsmålet om katolsk emansipasjon fornyet og forsterket dette kravet. Spørsmålet ble sendt over til Colonial Office i London, og i mai 1832 vedtok det britiske parlamentet en formell uttalelse om at guvernøren ville få ordre om å fjerne alle lover og bestemmelser som diskriminerte katolikker i Newfoundland.