Krongods

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Krongods er betegnelsen på en monarks eiendommer og bygninger. Under visse former for styre, kunne monarken etter eget forgodtbefinnende tilegne seg land, skog, forekomster og arbeidskraft (bønder). Disse skapte da inntekter og ressurser som monarken kunne benytte til drift og spesielle prosjekt, blant annet bygging av borger, festningsverk og krigføring. Økningen i nasjonens krongods kunne i perioder være spesielt stor, eksempelvis etter reformasjonen som medførte at tidligere klostergods ble konfiskert og innlemmet i krongodset. Reduksjon i krongods var merkbar i forbindelse med ressurskrevende aktiviteter som krigføring. I land der revolusjon ble gjennomført ble krongodset oppløst og fordelt etter den nye rådende filosofi.

Som eksempel kan nevnes at de dansk-norske krigene på 1600-tallet slet hårdt på krongodset. Rundt 1663 ble kong Frederik III nødt til å selge eller pantsette over halvparten av sitt krongods for å dekke statlig gjeld, til en pris godt under vanlig takst. Muligheten for kjøp ble ikke offentliggjort, og et salgt kunne oppfattes som innsidehandel, i den forstand at de velbeslåtte kjøpere agerte i et lukket marked. Etter overtagelsen mistet mange av arbeiderne (bønder og leilendinger) anledningen til videre arbeid på godset. Enkelte tidligere krongods ble igjen krongods på 1700-tallet.