Diarmait mac Maíl na mBó

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Diarmait mac Maíl na mBó (død 7. februar 1072) var en konge av Leinster, og dessuten overkonge av Irland, om enn med opposisjon. Han var en av de mest betydningsfulle konger i Irland før normannerne. Han var den første irske kongen tok direkte kontroll over Dublin. Hans innflytelse strakte seg bortenfor Irland og opp til Hebridene, ut til øya Man i Irskesjøen og selv inn i England.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Diarmait tilhørte Uí Cheinnselaig, en slektsgruppe fra sørøstlige Leinster sentrert rundt Ferns. Hans far, Donnchad mac Diarmata, mer kjent under tilnavnet Máel na mBó, noe Diarmaits patronymikon kom fra. Den siste av Diarmaits forfedre som kan ha blitt anerkjent som konge av hele Leinster var Crimthann mac Énnai, og hvis død kan bli plassert på slutten av 400-tallet, men hans etterkommere, nærmest opp til Diarmaits tid, var oldefaren Domnall mac Cellaig (død 974), hadde blitt anerkjent blant kongene av Uí Cheinnselaig. Diarmaits mor var Aife, datter av Gilla Pátraic mac Donnchada, konge av Osraige. Diarmait hadde minst et søsken, en bror kalt Domnall, og dennes sønn Donnchad mac Domnaill Remair ble senere en konge av Leinster.[1]

Uí Cheinnselaig hadde vært framtredende i tidligere tider, men deres makt hadde blitt brutt ned på grunn av slaget ved Áth Senaig i 738. Deres rivaler Uí Dúnlainge, basert i nordlige Leinster rundt Naas og Kildare, og som hadde dratt fordeler av støtte fra de mektige Clann Cholmáin-kongene av Mide, dominerte Leinster fram til tiden med overkongen Brian Bóruma. Nedgangen til Clann Cholmáin, og nederlaget påført Uí Dúnlainge, ledet av Máel Mórda mac Murchada, i slaget ved Clontarf i 1014, endret på nytt det politiske landskapet til fordel for Uí Cheinnselaig enda en gang.[2]

Da vikingene kom strømmende tilbake til Irland tidlig på 900-tallet ble det opprettet en rekke nye byer og bosetninger langs kysten. Byene ble sentrum for handel og lokal industri, og skaffet betydelig politisk makt til de som kunne kontrollere denne nye rikdommen. Kongene av Leinster var i en særlig fordelaktig posisjon til å utnytte denne nye rikdommen da tre av fem av de største byene lå i eller i nærheten av Leinster. I selve Leinster, i det sørøstlige hjørnet som var dominert av Uí Cheinnselaig, lå Wexford (fra norrønt Veisafjǫrðr). Vest for denne, i det mindre kongedømmet Osraige, som hadde vært tilknyttet Leinster siden slutten av 900-tallet, var Waterford (fra norrønt Veðrafjǫrðr). Til sist, den viktigste norrøne byn var Dublin (fra irsk Dubh Linn), som lå i det nordøstlige hjørnet av Leinster. Sammenlignet med dette hadde kongene i nordlige og vestlige Irland ingen enkel tilgang til byer, mens de i sør i Munster, hadde tilgang til to, Cork (fra irsk Corcaigh) på sørkysten og Limerick (fra irsk Luimneach) på vestkysten.[3]

Mannen som ville bli overkonge[rediger | rediger kilde]

Diarmait gikk inn i en allianse med Niall mac Eochada, konge av Ulaid, som bidro til dempe presset fra nord og sør i form av kongedømmene Mide, Brega og Dublin, styrt av overkongen.[4]

Denne alliansen betalte seg i stor grad da overkongen, som opp til da hadde Dublin som subjekt for sitt kongedømme, var ikke i stand til å forhindre at Diarmait tok den viktigste byen på Irland i sin besittelse.

De overlevende sønnene til kong Harald Godwinsson av England hadde rømt fra England i kjølvannet av den normanniske invasjonen av England og etter farens død i slaget ved Hastings i 1066. I Irland søkte de tilflukt hos Diarmait som ga dem ly. Da de i 1068 og 1069 lånte Diarmait dem Dublins flåte i deres (mislykte) forsøk på invadere England og ta tilbake farsarven.

Med tiden fikk Diarmait samlet så mye makt at han var i stand til å kreve tittelen «konge av Leinster» og installere sin sønn Murchad mac Diarmata som konge av Dublin. Han ble således hersker av to av de mektigste og rikeste byene på øya, og med denne maktbasen gjorde han et forsøk på å bli overkonge av hele Irland. Med dette utgangspunktet burde det ikke ha skjedd, men det skjedde likevel at i forbindelse med et slag mot kongen av Mide (dagens Meath), Conchobar Ua Maelsechalinn, ble Diarmait drept. Det skjedde i nærheten av Navan i det senere grevskapet Meath den 7. februar 1072.

Diarmaits død er omtalt i middelaldermanuskriptet Annalene av de fire mesterne:

«Diarmaid, sønn av Mael-na-mbo, konge av Leinster, av de fremmede av Ath-cliath, og av Leath-Mogha-Nuadhat, ble drept og halshogd i slaget ved Odhbha, på tirsdag, den syvende av ides i februar, slaget hadde blitt vunnet over ham av Conchobhar O'Maeleachlainn, konge av Meath. Det var også drept mange hundre av de fremmede og menn fra Leinster sammen med Diarmaid i dette slaget. Blant de som ble drept var Gillaphadraig O'Fearghaile, herre av Fortuatha, &c.».

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Diarmait mac Maíl na mBó huskes også som stamfar til Diarmaid Mac Murchadha, konge av Leinster på 1100-tallet, som til sist var den som inviterte normannerne til Irland.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hudson, Benjamin: «Diarmait»; Byrne, Francis John: Irish Kings, ss. 271–272 & 290.
  2. ^ Byrne, Irish Kings, ss. 271–272 & 290; Hudson, Viking Pirates, ss. 137–142; etc
  3. ^ DOC, EMI; Hudson
  4. ^ N.B.: DOC, EMI, s. 54.

Litteratur[rediger | rediger kilde]