Kellsboken

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kellsboken ca. 800: Illustrasjon av Jesus på tronen.
Kellsboken, (folio 292r), viser det omfattende dekorative teksten som åpner Johannesevangeliet.

Koordinater: 53°20′39″N 06°15′30″V Kellsboken (irsk: Leabhar Cheanannais) er en evangeliebok i form av en kodeks av illuminerte manuskript fra 700- eller 800-tallet. Den er kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Boken ble tidligere også kalt «Sankt Columbas bok», etter den hellige Columba av Iona. Den inneholder de fire evangeliene fra Det nye testamente skrevet på latin. Evangelieteksten er hovedsakelig fra Vulgata, skjønt også en del tekst fra tidligere versjoner av Bibelen som Vetus Latina, den gammellatinske oversettelsen som Vulgata erstattet. I motsetning til mange evangeliebøker som var beregnet for reiser, misjon eller for egen oppbyggelse, var denne og andre store bind ment for alteret og til pryd for kirken.

Kellsboken er et mesterverk av irsk kunsthåndverk og kalligrafi, og representerer høydepunktet innenfor insulære illuminerte manuskript i tidlig middelalder. Gerald av Wales mente den var et verk, «ikke av mennesker, men av engler», og Umberto Eco kalte den for «produktet til en kaldblodig hallusinasjonist.»[1] Den blir også regnet som en irsk nasjonalskatt. Illustrasjonene og ornamentene i boken overgår tidligere irske evangeliebøker i prakt og kompleksitet. Dekorasjonene kombinerer tradisjonell kristen ikonografi med de snirklete, komplekse motivene som er typisk for insulær kunst. Manuskriptsidene er rikt dekorert med figurer av mennesker, dyr og mytologiske uhyrer, sammen med keltiske knuter og flettverkmønstre i stimulerende farger. Mange av de små dekorative elementene er gjennomsyret av kristen symbolisme, og bidrar til å ytterligere framheve temaene i de større illustrasjonene.

Boken er skrevet på pergament av kalveskinn (vellum) og har 340 folioblader, siden 1953 har manuskriptet vært innbundet i fire bind. Det er ti fullsideillustrasjoner, men også tekstsidene er vakkert dekorert. Tekstsidene er smykket med forseggjorte forstørrede initialer og miniatyrer mellom tekstlinjene. Teksten er skrevet med insulær majuskelskrift, og synes å være utført av tre, kanskje fire, forskjellige skrivere. Det er i hovedsak brukt et brunaktig jerngallusblekk, laget av knuste eikenøtter og jernsulfat i en blanding med harpiks og vann, men også karbonblekk er benyttet.[2] Fargene er framstilt fra en lang rekke substanser, mange av dem importert fra fjerne land.

Manuskriptet har sitt navn fra klosteret Kells abbedi i Kells hvor boken ble oppbevart i århundrer. I dag blir det oppbevart i biblioteket i Trinity College i Dublin, katalogisert som MS A. I. (58). Vanligvis blir to av de eksisterende fire bindene stilt ut, et som viser en side med illustrasjoner, og et som viser en typisk tekstside. Boken oppbevares i et lukket glasskap med kontrollert atmosfære og belysning. En maskin sørger for at den blir bladd fram daglig til neste side, slik at alle sider får utlufting, og slik at en over tid kan studere alle sidene. Utstillingen har over 500 000 besøkende hvert år.[3]

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Folio 27r fra Lindisfarne-evangeliene inneholder incipit (innledningen) Liber generationis fra Evangeliet etter Matteus. Sammenlign denne siden med den tilsvarende siden i Kellsboken (se her), særlig formen på monogramet Lib.

Kellsboken er den mest berømte, og en av de vakreste av de insulære manuskriptene, en gruppe av middelaldermanuskripter i det som er kjent som insulær stil. Disse ble laget fra på slutten av 500-tallet og fram til tidlig på 800-tallet i klostre i Irland, Skottland og England, og i en del klostre i fastlandseuropa som var grunnlagt av irsk-skotske eller angelsaksiske munker.[4] Disse manuskriptene inkluderer Sankt Columbas Cathach, Ambrosiana Orosius, en fragmentert evangeliebok i Durhamkatedralen (alle fra første halvdel av 600-tallet) og Durrow-boken fra slutten av 600-tallet. Fra tidlig på 700-tallet kom Durham-evangeliene, Echternachevangeliene, Lindisfarne-evangeliene og Lichfieldevangeliene. Blant senere manuskripter er Sankt Gallen-boken fra sent på 700-tallet, og Armagh-boken (datert til 807-809) fra tidlig på 800-tallet.[5] Forskere har plassert disse manuskriptene sammen basert på likheter i kunstnerisk uttrykk, skriftsystem, og teksttradisjoner. Den fullt utviklede ornamentstilen i Kellsboken plasserer den sent i denne rekken, enten fra slutten av 700-tallet eller tidlig på 800-tallet. Kellsboken følger mange av de ikonografiske og stilistiske tradisjonene funnet i de tidligere manuskriptene. For eksempel er formen på de dekorative bokstavene som er funnet på incipit-sidene (innledende tekst) i evangeliene overraskende konsistente. Sammenlign eksempelvis incipit av Evangeliet etter Matteus i Lindisfarne-evangeliene og i Kellsboken (se illustrasjon til høyre), begge har intrikate dekorative knutemønstre innenfor omrisset som er formet av forstørrende initialbokstaver i teksten.

Navnet Kellsboken kommer fra klosteret Kells abbedi i Kells i grevskapet Meath i Irland som var bokens hjem det meste av middelalderen. Datoen og hvor boken ble produsert har vært emne for betydelig faglig diskusjon. Tradisjonelt har det vært antatt boken ble skapt i Columba av Ionas (521597) levetid,[6] faktisk også som et arbeid av hans egne hender. Selv på dronning Victorias tid ble den framstilt som «Sankt Columbas bok». Det var antagelig James Ussher som var den første som benyttet begrepet «the books of Kelles» om manuskriptet.[7] Den tradisjonelle krediteringen av Columba har forlengst blitt avvist basert på stilistiske og paleografiske vurderinger. De fleste bevis peker til en opprinnelse rundt år 800,[8] lenge etter Columbas død. Den anslåtte datering til 800-tallet sammenfaller med angrep fra norrøne vikinger på øya Iona som begynte i år 794 og til sist førte til at munkene og deres hellige relikvier forflyttet seg til Irland og Skottland.[9] Det finnes en annen teori, med en viss tiltrekning blant irske forskere, om at manuskriptet ble skapt til 200 årsmarkeringen av helgenens død.[10] Det finnes imidlertid ingen bevis for at slike markeringer ble gjort på denne tiden.

Manuskriptet ble aldri fullført. Det er minst fem konkurrerende teorier om hvor og når manuskriptet ble laget. Den første teorien går ut på at boken, eller bare teksten, kan ha bli gjort på Iona, deretter ført til Kells hvor illuminasjonene ble lagt til, men aldri fullført. Den andre er at boken kan ha blitt produsert i sin helhet på Iona.[11] Tredje, manuskriptet kan ha blitt frambrakt i sin helhet i scriptorium på Kells. Fjerde, det kan ha blitt produsert nord i England, kanskje ved Lindisfarne, deretter fraktet til Iona og derfra til Kells. Sist, det kan ha blitt produsert på et ukjent kloster i piktiske Skottland, skjønt det er ingen faktiske bevis for denne teorien, særlig i betraktning på fraværet av noe bevart manuskript fra Piktland.[12] Selv om spørsmålet om manuskriptets eksakte tilblivelsessted kanskje aldri vil bli besvart helt ut er det den første teorien, at det ble påbegynt på Iona og fullført på Kells, som er mest akseptert.[4] Uansett teori er det sikkert at Kellsboken ble frambrakt av columbianske munker i nær tilknytning til samfunnet på Iona.

Middelalderen[rediger | rediger kilde]

Folio 27v viser symbolene til de fire evangelistene (med klokken fra øverst til venstre) en mann (Matteus), en løve (Markus), en ørn (Johannes) og en okse (Lukas).

Kells abbedi ble plyndret og herjet av vikinger mange ganger i løpet av 900-tallet, og hvordan boken i det hele tatt overlevde der er ikke kjent.[13] Den tidligste historiske referanse til den og faktisk også bokens tilstedeværelse på Kells kan bli funnet i en anførsel for året 1007 i Ulster-annalene som sier at «den store evangelieboken til Columkille, den fremste relikvie i den vestlige verden, ble ugudelig stjålet i løpet av natten fra det vestlige sakristi i den store steinkirken på Cenannas [Kells] på grunn av dets utsmykkete skrin [cumdach].»[4][14] Manuskriptet ble gjenfunnet «to måneder og tjue dager» senere — uten dens forgylte og besmykkede skrin — «under en torv».[15][3]

Det er generelt antatt at omtalen som «den store evangelieboken til Columkille» er Kellsboken, i så fall var boken på Kells i 1007. Denne episoden kan være årsaken til at det mangler folioark i begynnelsen og i slutten av boken. Beskrivelsen i annalene som boken «til Columkille», det vil si Colum Cille, gammelirsk for «kirkens due», et annet navn på Columba, viser til tradisjonen om at den hadde tilhørt og kanskje også var blitt skapt av helgenen. Det antyder også at det var utbredt antagelse på denne tiden at manuskriptet hadde sin opprinnelse på nettopp Iona.[16]

Boken var helt sikkert på Kells på 1100-tallet da et charter for landområdet vedrørende Kellsklosteret ble kopiert inn på en del av de blanke sidene i boken. Praksisen å kopiere chartere inn i viktige bøker var en utstrakt skikk i middelalderen, og slike inskripsjoner i Kellsboken er konkrete bevis for dens lokalisering på denne tiden.[4] Klosteret på Kells ble oppløst på grunn av de kirkelige reformene på 1100-tallet. Klosterkirken ble omgjort til en sognekirke og her ble Kellsboken oppbevart.

Kildare-boken[rediger | rediger kilde]

Gerald av Wales, en skribent fra 1100-tallet, har i sin bok om Irland, Topographia Hibernica, beskrevet i et kjent avsnitt å ha sett en stor evangeliebok i Kildare. Denne kan ha vært Kellsboken, Geralds beskrivelse passer i alle fall på den:

«Denne boken inneholder harmonien til de fire evangelistene i henhold til Hieronymus og hvor det for bortimot hver eneste side er forskjellig formgivning, adskilt med varierte farger. Her kan du se ansiktet til majesteten, guddommelig tegnet, her de mystiske symbolene til evangelistene, hver med vinger, nå seks, nå fire, nå to; her er ørnen, der er kalven, her er mannen, og der er løven, og andre former bortimot talløse. Se på dem overfladisk med et ordinært blikk, og du vil tro det er en radering, og ikke et fint mønster. Vakkert kunsthåndverk er overalt rundt deg, men du kan muligens ikke merke det. Se mer nøye på det og du vil trenge inn i kunstens selveste helligdom. Du vil oppdage innviklet flettverk, så delikate og så finurlige, så fulle av knuter og lenker, med farger så friske og levende at du kanskje vil si at alt dette var en engels verk, og ikke et menneskes.»

Ettersom Gerald hevder å ha sett denne boken i Kildare kan han ha sett en annen, i dag en tapt, bok av tilsvarende kvalitet som Kellsboken. Han kan også ha gitt feil informasjon om hvor han så boken.[17]

Tidlig moderne og moderne tid[rediger | rediger kilde]

Kellsboken forble på Kells fram til 1654. I det året ble kavaleriet til Oliver Cromwell innkvartert i Kells' kirke, som da var i en slik falleferdig tilstand at den passet kun som stall. Guvernøren av byen, Charles Lambart, jarl av Cavan, fikk sendt boken avsted til Dublin for at den skulle være trygg. Henry Jones, som senere ble biskop av Meath etter restaurasjonen i England, ga manuskriptet til Trinity College i Dublin i 1661. Det har blitt oppbevart ved dette lærestedet siden da, unntatt noen korte perioder hvor det har vært på utlån til andre biblioteker og museer. Det har vært på offentlig utstilling i det gamle biblioteket på Trinity College helt siden 1800-tallet, og er et av de mest kostbare klenodier ved lærestedet.

I årenes løp har det kommet flere tillegg til manuskriptets tekst. På 1500-tallet la en viss Gerald Plunkett fra Dublin til en rekke romerske tall for å nummerere kapitlene i evangeliene i henhold til den inndeling som ble opprettet på 1200-tallet av Stephen Langton, erkebiskopen av Canterbury. Den framtredende anglikanske geistlig James Ussher telte og nummererte sidene i 1621, kort tid etter at kong Jakob I av England hadde gjort ham til biskop av Meath.[4] Dronning Victoria og prins Albert ble invitert til å sette sine signaturer i boken i 1849,[18] men heldigvis signerte de kun et moderne forsatsblad som ble feilaktig antatt å ha vært en av de opprinnelige folioene. Siden som bærer deres signaturer ble senere fjernet da boken ble gjeninnbundet i 1953.

I århundrenes løp har boken blitt innbundet gjentatte ganger. I løpet av en innbinding på 1700-tallet ble sidene ganske grovt beskåret hvor mindre deler av illustrasjonene gikk tapt. Boken ble innbundet på nytt i 1895, men denne innbindingen brøt sammen ganske raskt. På slutten av 1920-tallet hadde flere folioer løsnet fullstendig og ble oppvart adskilt fra hovedbindet. I 1953 bant bokbinder Roger Powell manuskriptet inn i fire bind og strakk flere sider som hadde utviklet bulker.[19][20] To av bindene kan vanligvis bli studert på utstilling på Trinity, en åpnet på en meget dekorativ side, og den andre åpnet slik at man se to tekstsider med mindre dekorasjoner.[21]

I 2000 ble det bindet som inneholdt Evangeliet etter Markus sendt til Canberra i Australia for en utstilling av illuminerte manuskripter. Dette var kun den fjerde gangen at Kellsboken hadde blitt sendt utenfor Irland for en utstilling. Beklageligvis fikk dette bindet hva som har blitt karakterisert som «mindre pigmentskader» på reisen til Canberra. Det er antatt at det var vibrasjonene fra flyets motorer i løpet av den lange flyturen førte til skaden.[22]

Reproduksjoner[rediger | rediger kilde]

Folio 183r fra en faksimile fra 1990 av Kellsboken som inneholder teksten «Erat autem hora tertia» («nå det var tredje time»).

I 1951 produserte den sveitsiske utgiveren Urs Graf Verlag i Bern den første faksimile av Kellsboken.[23] De fleste av sidene ble reprodusert i svart-hvitt fotografier, men denne utgaven inneholdt også 48 reproduksjoner i farger, inkludert samtlige av de fullsidedekorasjonene. Under lisens fra styret til Trinity College produserte det engelske forlaget Thames and Hudson en andre faksimileutgave i 1974. Denne utgaven omfattet alle fullsideillustrasjonene i manuskriptet og et representativt utvalg av ornamentene på tekstsidene, sammen med en del forstørrede detaljer av illustrasjonene. Reproduksjonene var alle i farger, fotografert av John Kennedy, Green Studio, Dublin.

I 1979 fikk det sveitsiske forlaget Faksimile-Verlag Luzern tillatelse til å produsere en faksimile av boken i farger. Tillatelsen ble innledningsvis avslått da Trinity College mente at risikoen for å skade boken var for høy, men ved 1986 hadde forlaget utviklet en prosess som ville benytte forsiktig sug for å rette ut sidene slik at det ville bli fotografert uten behov for retusjering. Forlaget fikk således tillatelse til å utgi en ny faksimileutgave.[24] Etter at hver side hadde blitt avfotografert ble en faksimile på enkeltsider forberedt slik at fargene kunne bli nøye sammenlignet med originalen og gjort justeringer der hvor det var nødvendig. Det komplette verket ble utgitt i 1990 i et sett på to bind som inneholdt den komplette faksimilen og forskerkommentarer. En kopi er blitt gitt til den anglikanske kirke i Kells på det sted hvor det opprinnelige klosteret sto.

Mario Kleff har også reprodusert folioer fra Kellsboken og sammen med utgiveren Urs Düggelin fra forlaget Faksimile-Verlag har de satt opp en utstilling av manuskriptet som inkluderte disse faksimilesidene. Disse ble skapt ved å benytte originale teknikker og ble også presentert i Bispemuseet i Trier, Tysklands eldste by.[25]

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kellsboken består av de fire bibelske evangeliene skrevet i svart, rødt, purpur og gult blekk i insulær majuskelskrift, før disse er det forord, sammendrag og sammenstillinger av evangelieavsnitt.[26] I dag består av boken av 340 pergamentpapir eller folioer. Mesteparten av folioene er deler av større ark som kalles bifolioer og som er foldet til det halve for å utgjøre to folioer. Bifolioene er lagt i hverandre og sydd sammen for å utgjøre samlinger (engelsk: «quires») av ark. Av og til er det enkle folioer som bare er satt inn i en slik samling. De bevarte folioer er organisert i 38 slike samlinger. Det er mellom fire og tolv folioer (to til seks bifolioer) per samling; folioene er vanligvis, men ikke alltid, bundet sammen i grupper av ti. En del folioer er enkeltark, slik det ofte er tilfelle med de viktige dekorerte sider. Folioene hadde hjelpelinjer trukket langs teksten, noen ganger på begge sider, etter at bifolioene ble foldet. Merker etter prikker og hjelpelinjer kan fortsatt bli sett på noen av sidene.[20] Vellumpapiret er av meget høy kvalitet, selv om folioene har ulik tykkelse. Noen er så tykke at de nærmest er lær mens andre er så tynne at de er nesten gjennomsiktige.

Bokens nåværende dimensjoner er 330 x 250 mm. Opprinnelig var folioene ikke av samme størrelse, men de ble beskåret til dagens størrelse i løpet av en innbinding på 1700-tallet. Tekstområdet utgjør bortimot 250 x 170 mm. Hver side har mellom 16 og 18 linjer med tekst.[20] Manuskriptet er i bemerkelsesverdig god forfatning i betraktning sin høye alder, skjønt mange av sidene har fått en del skader på det fintfølende kunstarbeidet på grunn av gnidning og slitasje. Boken må ha vært resultatet av et betydelig scriptoriums arbeide gjennom mange år, dog ser det ut til at den aldri ble fullført. En del av de planlagte dekorasjonene på noen sider opptrer kun i omriss. Det er antatt at rundt 30 folioer av det opprinnelige manuskriptet har gått tapt i århundrenes løp.[20] Ussher telte 344 folioer i 1621, men flere sider hadde gått tapt allerede da. Den samlede beregning er basert på hull i teksten og fraværet av bestemte nøkkelillustrasjoner.

Innhold[rediger | rediger kilde]

Folio 2r av Kellsboken inneholder de eusebiansk kanonske tabeller.

Den bevarte boken inneholder innledende emner, de fullstendige tekstene til evangeliene til Matteus, Markus, Lukas og Johannes fram til 16:13. Resten av Johannesevangeliet og en ukjent mengde av innledende tekster mangler og gikk kanskje tapt i den tiden da boken var stjålet på 1000-tallet. Det bevarte av innledningen består av to fragmentariske lister av hebraiske navn fra evangeliene, Breves causae (evangeliesammendrag), Argumenta (korte biografier av evangelistene), og Eusebius av Cæsareas kanonske tabeller. Det er sannsynlig at Hieronymus' brev til pave Damasus opprinnelig har vært gjengitt i innledningen, slik som det er i Lindisfarne-evangeliene, Durrow-boken, og Armagh-boken. Det er også mulig, skjønt mindre sannsynlig, at det tapte materialet inkluderte brev fra Eusebius til Carpianus[27] hvor han forklarer bruken av de kanonske tabellene.[28] Av alle de insulære evangeliene er det kun Lindisfarne-manuskriptet som inneholder dette brevet.

Det første fragmentet med lister er fulgt av de kanoniske tabellene som har opphav som går forut teksten til Vulgata og ble utviklet som kryssreferanse til evangeliene. Eusebius delte evangeliene inn i kapitler og skapte deretter tabeller som gjorde det mulig for leserne å finne hvor en gitt episode i Jesu liv var lokalisert i hver av evangeliene. De kanoniske tabellene ble tradisjonelt inkludert i de innledende delene i de fleste middelalderkopiene av Vulgatateksten av evangeliene. Tabellene i Kellsboken er imidlertid uvanlig ved at skriverne klemte tabellene sammen på slik måte at de er forvirrende. I tillegg er de korresponderende kapittelnumrene aldri plassert i tekstens marger, noe som gjorde det umulig å finne de seksjoner som tabellene refererte til. Grunnen for denne utelatelsen er uklar; skriverne kan ha planlagt å legge til referansene helt til slutt, eller de kan bevisst ha utelatt dem, slik at de ikke forstyrret sidenes visuelle utseende.[28]

Folio 19 inneholder begynnelsen av Breves causae til Lukas.

Breves causae og Argumenta tilhører en før-Vulgata-tradisjon av manuskriptene. Breves causae er sammendrag av de gammellatinske oversettelsene av evangeliene og er inndelt i nummererte kapitler. Disse kapittelnumrene, som numrene på de kanonistiske tabellene, er ikke benyttet på tekstsidene til evangeliene. Det er usannsynlig at disse numrene ville ha blitt benyttet, selv om manuskriptet hadde blitt fullført ettersom kapittelnummereringene tilsvarte de gammellatinske oversettelsene og ville ha vært vanskelig å få til stemme overens med teksten i Vulgata. Argumenta er samlinger med legender om evangelistene. Breves causae og Argumenta er arrangert i en merkelig orden: først kommer Breves causae og Argumenta for Matteus, fulgt av Breves og Argumenta for Markus, og deretter ganske merkelig nok, Argumenta for både Lukas og Johannes, fulgt av deres Breves causae. Denne avvikende orden speiler hva som er funnet i Durrow-boken, skjønt i sistnevntes tilfelle er disse seksjonene plassert helt i slutten av manuskriptet framfor som en del av kontinuerlig innledning.[28] I andre insulære manuskripter, som eksempelvis Lindisfarne-evangeliene, Armagh-boken og Echternach-evangeliene, er hvert evangelium behandlet som et adskilt verk og har sine innledninger umiddelbart forut.[29] Den slaviske gjentagelsen av rekkefølgen av Breves causae og Argumenta fra Durrow-boken tyder på at den (eller en kopi av den) må ha vært modell for innledningsstoffet i Kellsboken.[30]

Teksten og skriverne[rediger | rediger kilde]

Kellsboken inneholder teksten til de fire evangeliene basert på Vulgata. Den er dog ikke en ren kopi av Vulgata. Det er tallrike avvik fra denne teksten, og hvor de gammellatinske oversettelsene er benyttet isteden for Hieronymus' tekst. Selv om disse variantene er felles for alle de insulære evangeliene synes det ikke å være et felles og konsistent mønster mellom disse. Når skriverne skrev teksten stolte de muligens mer på sin egen hukommelse enn på teksteksemplar. Tatt i betraktning det omfattende arbeid som er lagt i dekoreringen av boken, er det bemerkelsesverdig at selve transkriberingen av tekst er skjødesløst utført.[3] Både bokstaver og hele ord er utelatt, og tekst allerede kopiert på én side blir gjentatt på den neste (folio 218v, 219r)[3]

Folio 309r inneholder tekst fra Johannesevangeliet skrevet i insulær majuskel av skriveren som kjennes som Hånd B.

Manuskriptet er hovedsakelig skrevet i skrifttypen som kalles for insulær majuskel med en del tilfeller av minuskler (små bokstaver), vanligvis bokstavene «e» eller «s». Teksten er vanligvis skrevet i en lang linje på tvers over siden. Françoise Henry har identifisert minst tre skrivere i dette manuskriptet som hun har karakterisert som «Hånd A», «Hånd B», og «Hånd C».[31] Hånd A er funnet på folioene 1 til 19v, folioene 276 til 289, og folioene 307 og helt til slutten av manuskriptet. Hånd A, for en stor del, skrev 18 eller 19 linjer per side i brun gallusblekk som var vanlig i vest.[31] Hånd B er funnet på folioene 19r til 26 og folioene 124 til 128. Hånd B har en noe større tendens til å benytte minuskler og benyttet blekk av fargene rød, purpur og sort, og har et varierende antall linjer per side. William O'Sullivan karakteriserte hånd B som en «brilliant kalliograf».[32] Hånd C er funnet over det meste av teksten. Hånd C har også en større tendens til å benytte minuskler enn Hånd A. Hånd C benyttet det samme brune gallusblekket som Hånd A og skrev bortimot alltid 17 linjer per side.[33] Etter Henry har Bernard Meehan identifisert en fjerde skriver ved å fastslå at to skrivere sto bak det Henry karakteriserte som Hånd C, slik at han også viser til en Hånd D.[32]

Kategoriseringen A, B, C og D følger rekkefølgen i bokens innhold, men rekkefølgen de arbeidet i er i følge O'Sullivan[32] en annen. De synoptiske evangeliene skrevet av C og D må ha vært gjort først, fulgt av Johannesevangeliet og begynnelsen av innledningstoffet (Hånd A) og tilslutt Hånd B som skulle fullføre manuskriptet. Foruten innledningstoffet er Hånd B synlig i slutten av Matteusevangeliet og verso av åpningsiden til Lukasevangeliet.[32]

I tillegg til de fire skriverne identifiserer Bernard Mehaan tre kunstnere som har laget de store dekorerte sidene. I hvilken grad disse kunstnerne kan ha vært de samme personene som skriverne er i følge Mehaan blant «ubesvarte nøkkelspørsmål om manuskriptet».[3]

Lukas' Jesu slektsregister (strekte seg over 3 sider)

Feil[rediger | rediger kilde]

Det er et antall av forskjeller mellom teksten og de aksepterte evangeliene. I Jesu slektsregister, som begynner ved Lukasevangeliet 3:23 har Kellsboken feilaktig navngitt en ekstra slektning.[34] Andre steder som i Matteus 10:34b hvor det skal leses «Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd»[35] lar manuskriptet det stå gaudium («glede») der hvor det burde ha stått gladium («sverd») og oversetter det så med «Jeg kom ikke [bare] for sende fred, men glede.»[36]

Dekorasjon[rediger | rediger kilde]

Teksten er fulgt av mange fullsideminatyrer med mindre malte dekorasjoner som opptrer sammen med teksten i en enestående kvantitet. Dekorasjonene i boken er berømt for å kombinere intrikate detaljer med dristige og kraftfulle komposisjoner. Karakteristikken av insulære manuskriptinitialer, som beskrevet av Carl Nordenfalk, har her nådd sin ekstreme realisering: «initialene... er unnfanget som elastiske former, ekspanderer og kontraherende med en pulserende rytme. Den kinetisk energi fra deres konturer unnslipper til fritt tegnede tillegger, en spirallinje som i seg selv genererer nye kurvlineære motiver...»[37] Illustrasjonene omfatter en bred rekke av farger hvor purpur, lilla, lyserød, grønn og gul er de som oftest er benyttet. Tidligere manuskripter tenderte til å benytte en smalere palett: Durrow-boken som eksempel benyttet kun fire farger. Slik som det er vanlig med insulære verker er det ikke benyttet gullblader eller sølvblader i manuskriptet. Pigmentene i illustrasjonene, som inkluderte rød og gul oker, grønn kobberpigment (tidvis kalt for verdigris), indigo (blått) og lasurstein,[38] ville ha blitt importert fra regionen rundt Middelhavet, og i tilfellet med lasurstein. fra nordøstlige Afghanistan.[39]

Det overdådige illuminasjonsprogrammet er langt større enn noe annet bevart insulær evangeliebok. Det er ti bevarte fullsideilluminasjoner, inkludert evangelistportretter, tre sider med fire evangelistportretter, en teppeside, en miniatyr av jomfru Maria med Jesusbarnet, en miniatyr av Kristus på tronen, og miniatyrer Kristus' arrest og Jesu fristelse. Det er tretten bevarte fullsider med dekorert tekst, inkludert sider for de første ordene til hver av evangeliene. Åtte av de ti sidene med kanoniske tabeller har omfattende dekorasjoner. Det er meget sannsynlig at det var andre sider med miniatyrer og dekorert tekst som har gått tapt. I tillegg til disse betydelige sidene var det en rekke mindre dekorasjoner og dekorerte initialer gjennom hele teksten, faktisk er det kun to sider som ikke har noen form for dekorasjon.[40]

De bevarte folioer av manuskriptet begynner med fragmentet av glossaret med hebraiske navn. Dette fragmentet opptar venstrehåndskolonnen av folio 1r. En miniatyr av de fire evangelistsymbolene, i dag ganske nedslitt, utgjør høyrehåndskolonnen. Miniatyrene er orientert slik at bindet må bli snudd nitti grader for å kunne se dem skikkelig.[41] De fire evangelistsymbolene er et visuelt tema som går fortløpende gjennom hele boken. De er bortimot alltid vist sammen for å framheve læren om de fire evangelienes forente budskap.

Evangelienes enhet er ytterligere framhevet ved dekorasjonen av de eusebianske kanonistiske tabellene. Tabellene er seg selv en illustrasjon på evangelienes forente budskap ved at de organiserer de korresponderende avsnittene fra disse. Tabellene krever normalt tolv sider. I Kellsboken har det blitt planlagt tolv sider, fra folioene 1v til 7r, men av ukjente grunner er de blitt sammentrykt til ti sider, noe som har etterlatt folioene 6v og 7r blanke. Denne fortettingen har gjort tabellene ubrukelig i deres opprinnelige hensikt. Dekorasjonen av de åtte første sidene av tabellene er meget påvirket av tidlige evangeliebøker fra Middelhavet hvor det var tradisjon å ramme tabellene innenfor en arkade.[41] Kellsmanuskriptet presenterer dette motivet i en insulær ånd hvor arkadene er ikke sett på som arkitektoniske elementer, men heller blitt stiliserte geometriske mønstre med insulære ornamentikk. De fire evangelistsymbolene okkuperer plassen under og over arkadene. De to siste kanonistiske tabellene er presentert innenfor et gitter. Denne presentasjonen er begrenset til insulære manuskripter og ble første gang sett av de bevarte manuskriptene i Durrow-boken.[42]

Folio 7v inneholder et bilde av jomfru Maria og Jesusbarnet. Dette er det eldste bevarte bilde av jomfru Maria i et vestlig manuskript.

Resten av boken er brutt opp i seksjoner med inndelinger som også er satt av til miniatyrer og fullsider med dekorert tekst.

De innledende emnene er introdusert av et ikonisk bilde av jomfru Maria og Jesubarnet (folio 7v). Denne miniatyren er den første representasjonen av jomfru Maria i et vestlig manuskript. Maria er vist i en merkelig blanding av frontal og trekvart positur. Denne miniatyren bærer også en stilistisk likhet med det utskårne bildet på lokket av den hellige Cuthberts kiste i Durhamkatedralen fra 698. Ikonografien av miniatyren kan være avledet fra et østlig eller koptisk ikon.[43]

Miniatyren av jomfru Maria og Jesusbarnet møter den første siden med tekst og er derfor en egnet innledning til begynnelsen av Matteus' Breves Causae, som begynner med Nativitas Christi i Betlehem (Kristus' fødsel i Betlehem). Den første siden av teksten til Breves Causae (folio 8r) er dekorert og har innholdet innenfor en detaljert ramme. Miniatyren og teksten er spredd utover to sider og utgjør en livlig innledende konstatering for det innledende materialet. Åpningslinjen av hver av seksjonene til de innledende emnene er forstørret og dekorert (se over Lukas' Breves causae), men ingen andre seksjoner av de innledende emnene er gitt samme nivå av omsorg og behandling som begynnelsen av Matteus' Breves Causae.[43]

Folio 291v inneholder et portrett av Evangelisten Johannes.

Boken er formgitt slik at hver av evangeliene ville ha en forseggjort innledende dekorativt program. Hver av evangeliene hadde opprinnelig en innledende fullsideminiatyr som inneholdt evangelistsymbolene, fulgt av en blank side. Deretter kom et portrett av evangelisten som var vendt mot åpningsteksten av evangeliet som også var gitt en detaljert dekorativ behandling.[44] Matteusevangeliet inneholder både dets evangelistportrett (folio 28v) og dens side med evangelistsymbol (folio 27r, se over). Markusevangeliet mangler evangelistsymbolet, men har beholdt siden med evangelistportrettet (folio 129v). Lukasevangeliet mangler både sidene med evangelistportrettet og evangelistsymbolet. Johannesevangeliet, som med Matteusevangeliet, har beholdt både portrettet (folio 291v, se over til høyre) og dets side med symboler (folio 290v). Det blir antatt at portrettene for Markus og Lukas og symbolsiden for Lukas på en tid har eksistert, men siden gått tapt.[45] Bruken av alle fire evangelistsymbolene foran hver av evangeliene er påfallende og hadde som hensikt å styrke budskapet om evangelienes enhet.

Dekorasjonen av åpningsordene for hver av evangeliene var overdådige. Disse sidene var effektivt omgjort til teppesider. Dekorasjonen av disse tekstene var så detaljerte at teksten i seg selv ble bortimot uleselig. Åpningssiden (folio 28r) av Matteus kan stå som eksempel. (Se illustrasjonen til venstre). Siden består av kun to ord: Liber generationis («Generasjonenes bok»). «Lib» i Liber er omgjort til et voldsomt monogram som dominerer hele siden. Resten, «er» i Liber, er presentert som et sammenslynget ornament innenfor «b» i lib-monogrammet. Generationis er brutt ned til tre linjer og holdt innenfor detaljert dekorert ramme i nedre høyre kvadrant av siden. Hele monteringen er holdt innenfor en dekorert ramme.[46]

Folio 29r inneholder incipit til Matteusevangeliet.

Rammen og bokstavene i seg selv er ytterligere dekorert med snirklete spiraler og keltiske knuter, mange av dem zoomorfiske. Åpningsordene for Markus, Initium evangelii («Begynnelsen på evangeliet»), Lukas, Quoniam quidem multi, og Johannes, In principio erat verbum («I begynnelsen var ordet»), er alle gitt tilsvarende behandling. Selv om dekorasjonen av disse sidene var blant de mest omfattende i hele manuskriptet, er disse sidene også dekorert i alle andre insulære evangeliebøker.[47]

Matteusevangeliet begynner med Jesu slektsregister. Ved Matteus 1:18 begynner den faktiske fortellingen om Kristus' liv. Denne «andre begynnelsen» i Matteus ble framhevet i mange av tidlige evangeliebøker slik at ofte ble de to seksjonene behandlet som adskilte verker. Den andre begynnelsen begynner med ordet «Kristus». De greske bokstavene khi og rho ble ofte benyttet i middelaldermanuskripter for å forkorte ordet «Kristus». I insulære evangeliebøker ble initialene Khi og Rho benyttet som et monogram og gitt forstørret og dekorativ form. I Kellsboken er denne andre begynnelsen gitt et dekorativ program tilsvarende til de i forordene til de enkelte evangeliene.[46] Folio 32 har en miniatyr av Kristus på tronen. (Det har blitt argumentert at denne miniatyren er en av de tapte evangelistportrettene, men ikonografien er imidlertid ganske forskjellige fra de bevarte portrettene.) Ansikt mot denne miniatyren, på folio 33 recto, er den eneste teppesiden i Kellsboken, noe som er ganske uregelmessig. Eksempelvis har Lindisfarne-evangeliene fem bevarte teppesider og Durrow-boken har seks. Det blanke verso av folio 33 er vendt mot den enkeltstående mest forseggjorte miniatyren i tidlig middelalder, Kellsbokens Khi og Rho-monogram som tjener som incipit til fortellingen om livet til Jesus.

I Kellsboken har Khi og Rho-monogrammet vokst slik at det har opptatt hele siden. Bokstaven khi dominerer siden med en arm som svinger over det meste av siden. Bokstaven rho er lagt lunt under armene på khi. Begge bokstavene er delt i felter som er ødslig dekorert med knuter og andre mønstre. Bakgrunnen er likeledes overskyllet i en dekorativ masse av buer og knuter. Innenfor denne dekorasjonmengden er det skjulte dyr og insekter. Tre engler stiger opp fra en av korsarmene til khi. Denne miniatyren er den største og med de mest overdådige bevarte Khi og Rho-monogram i noen annen insulær evangeliebok og er kulminasjon og toppen av en tradisjon som begynte med Durrow-boken.[46]

Kellsboken inneholder to andre fullsideminiatyrer som illustrerer episoder fra pasjonsfortellingen, Arma Christi, Teksten til Matteus er illustrert med en fullsideillumasjon av Kristus' arrest. (folio 114r). Jesus er vist nedenfor en stilisert arkade mens han blir holdt av to langt mindre figurer.[48] I teksten til Lukas er det et fullsideminiatyr av Jesu fristelse (folio 202v). Kristus er vist fra midjen og opp på toppen av tempelet. Til høyre for ham er en menneskegruppe, kanskje en representasjon av hans disipler. Til venstre for ham og nedenfor en svart figur av Satan. Over ham svever to engler.[49]

Verso (venstresiden) av den folio som handler om arrestasjonen av Jesus består av en fullside med dekorert tekst som begynner med «Tunc dicit illis». Vendt mot den miniatyren som har Jesu fristelse er en annen fullside med dekorert tekst, folio 203r «Iesus autem plenus». I tillegg til denne siden er det også fem andre fullsider med omfattende detaljerte figurer. I Matteus er det ytterligere en fullside, folio 124r, «Tunc crucifixerant Xpi cum eo duos latrones». I Markusevangeliet er det to sider med dekorert tekst, folio 183r, «Erat autem hora tercia», og folio 187v, «[Et Dominus] quidem [Iesus] postquam». Lukasevangeliet inneholder to sider med dekorert tekst, folio 188v, «Fuit in diebus Herodis», og folio 285r, «Una autem sabbati valde». Selv om disse tekstene ikke har miniatyrer knyttet til seg, er det sannsynlig at det var planlagt at miniatyrer skulle følge hver av disse tekstene og at disse har enten gått tapt eller ble aldri fullført. Det er ikke bevart en fullside med tekst i Johannesevangeliet, annet enn incipit. Imidlertid er det i de andre tre evangeliene fullsider med dekorert tekst, unntatt for folio 188c, som begynner med fortellingen om Jesu fødsel som skjer innenfor fortellingen om pasjonen. Siden de manglende folioene til Johannes inneholder pasjonsfortellingen, er det sannsynlig at Johannes evangelium inneholdt fullsider med dekorert tekst som har gått tapt.[50]

Bortimot alle folioene i Kellsboken inneholder små illuminasjoner som denne dekorerte initialen.

Dekorasjonene i boken er begrenset til de viktigste sidene. Spredt rundt i teksten er det dekorerte initialer og små figurer av dyr og mennesker som vridd og knyttet til komplekse knuter. Mange betydningsfulle tekster som Pater Noster (Fader vår) har dekorerte initialer. Siden som inneholder teksten Saligprisningene i Matteus (folio 40v) har en stor miniatyr langs den venstre margen av siden hvor bokstaven «B» som begynner langs hver linje er knyttet til en utsmykket lenke. Jesu slektsregister er funnet i Lukasevangeliet, folio 200r, inneholder en tilsvarende miniatyr hvor ordet «qui» er gjentatt lenket langs den venstre margen. Mange av de små dyrene er spredt over hele teksten for å markere en «vend-i-sporet», det er et sted hvor linjen er avsluttet på en plass over eller under den opprinnelige linjen. Mange andre dyr tjener til å fylle plassen etterlatt i hver linje. Ikke to av disse formgivningene er lik den andre. Intet annet bevart manuskript har denne massive mengden med dekorasjon.

Dekorasjonene i Kellsboken kan være makeløst komplekse, slik som det er sett i denne lille detaljen i Khi Rho-monogrammet (Folio 34r)

Dekorasjonene er alle av meget høy kvalitet og ofte meget komplekse. I en dekorasjon, som opptar en plass på rundt 2,5 cm kvadrat på en side, er det hele 158 komplekse sammenflettinger av hvite bånd med en svart ramme på begge sider. En del dekorasjoner kan bare bli sett med forstørrelsesglass, og linser av tilfredsstillende styrke eksisterte ikke før flere hundre år etter at boken ble fullført. Kompliserte knuter og flettverk som er funnet i Kellsboken og i andre tilsvarende manuskripter har mange paralleller i metallarbeid og steinutskjæringer fra denne perioden. Etter at de ble gradvis gjenoppdaget fra og med 1800-tallet og framover, har disse formgivningene også fått en økende interesse. Faktisk er det mange av disse motivene som er benyttet i dag i moderne bokkunst, utsmykninger, gullsmedarbeider og tatoveringer.

Formål[rediger | rediger kilde]

Boken hadde en sakral hensikt, ikke misjonshensikt, som var vanlig for denne type bøker. En stor, overdådig evangeliebok, slik som Kellsboken, ville ha blitt plassert til venstre for kirkens høyalter og løftet opp for kun å lese fra evangeliene i løpet av messen. Imidlertid er det sannsynlig at leseren ikke ville egentlig lese fra bokens tekst, men resitere fra hukommelsen. Det er betydningsfullt og bemerkelsesverdig at Ulster-annalene[14] hevder at boken ble stjålet fra sakristiet hvor skåler og andre gjenstander for messen blir oppbevart framfor i klosterbiblioteket.

Bokens formgivning synes å ha denne hensikten i minnet; det vil si at boken ble produsert med utseende som tok praktisk hensyn først. Det er tallrike ukorrigerte feil i teksten. Linjer ble ofte fullført på en blank plass i linjen over. Kapitteloverskriftene som var nødvendig for å gjøre de kanoniske tabellene ble ikke satt inn i sidenes marger. Generelt ble det ikke gjort noe som ville forstyrre sidenes estetiske opplegg: estetikk hadde forrang framfor praktisk anvendelighet.[42]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Meehan 1994, s. 9.
  2. ^ Meehan 1994, ss. 86–88
  3. ^ a b c d e Meehan (2005)
  4. ^ a b c d e Henry 1974, s. 150.
  5. ^ Alle disse manuskriptene og deres datering er diskutert i Henry 1974, ss. 150-151.
  6. ^ Sullivan 1952, ss. 19-20.
  7. ^ Meehan 1994, s. 14.
  8. ^ Meehan 1994, s. 91.
  9. ^ Kennedy, Brian: Celtic Ireland. The Book of Kells and the Art of Illumination. Red. Pauline Green. Canberra, Australia: Publications Department of the National Gallery of Australia. 2000. Print.
  10. ^ McCaffrey, Carmel; Leo Eaton (2002): In Search of Ancient Ireland: The Origins of the Irish from Neolithic Times to the Coming of the English. Chicago: New Amsterdam Books. ISBN 1-56131-072-7.
  11. ^ Dodwell, s. 84
  12. ^ Sharpe, Richard (2008): «In quest of Pictish manuscripts». The Innes Review. 59.2: ss. 145-146.
  13. ^ Sullivan, Sir Edward (1920): Book of Kells, s. 4.
  14. ^ a b Ulsterannalene 1007.11
  15. ^ O'Donovan, John: «The Irish Charters in the Book of Kells». University College Cork.
  16. ^ Dodwell, s. 84. Som nevnt over, Columba levde lenge før den trolig datoen for manuskriptets opprinnelse.
  17. ^ Henry 1974, s. 165, Sullivan (1920): The Book of Kells, s. 5.
  18. ^ Sullivan 1952, s. 38.
  19. ^ Hoops, Johannes (red.): Reallexikon der Germanischen Altertumskunde. Walter De Gruyter Inc, September 2001. ISBN 3-1101-6950-9. s. 346
  20. ^ a b c d Henry 1974, s. 152.
  21. ^ «Library: The Book of Kells». Trinity College Dublin.
  22. ^ Parkin, Chris (14. april 2000): «Book of Kells damaged on Australia trip». The Independent.
  23. ^ Announcements. Speculum, Vol. 23, No. 3, July, 1948. ss. 555-558.
  24. ^ McGill, Douglas: «Irelands's Book of Kells is Facsimiled». New York Times, 2. juni 1987.
  25. ^ Noyer, Catherine (1997): «Book of Kells». Paulinus (Trier).
  26. ^ Meehan 1994, s. 9.
  27. ^ Eusebius of Caesarea, Letter to Carpianus on the gospel canons, oversettelse til engelsk
  28. ^ a b c Henry 1974, s. 153.
  29. ^ Calkins 1983, s. 79.
  30. ^ O'Sullivan (2005) s. 528
  31. ^ a b Henry 1974, s. 154.
  32. ^ a b c d O'Sullivan (2005) s. 530
  33. ^ Henry 1974, 155.
  34. ^ Sullivan, Edward (1920): The Book of Kells. The Studio. ss. 120.
  35. ^ Nettbibelen: Evangeliet etter Matteus 10:34
  36. ^ Nathan, George Jean Nathan; Henry Louis Mencken (1951): The American Mercury. ss. 572. «Kompilatorene av Kellsboken fra sent 600-tallsmanuskriptet, nektet å benytte sankt Hieronymus' frase «Jeg kom ikke for å bringe fred, men et sverd.» (« . . . non pacem sed gladium.») For dem synes det som om frasen ikke ga noen mening og de endret den...»
  37. ^ Nordenfalk 1977, s. 13.
  38. ^ Fuchs & Oltrogge i O'Mahoney 1994, ss. 134-135.
  39. ^ Meehan 1994, s. 88.
  40. ^ Nordenfalk 1977, s. 108.
  41. ^ a b Henry 1974, s. 167.
  42. ^ a b Calkins 1983, ss. 79-82.
  43. ^ a b Calkins 1983, s. 82.
  44. ^ Henry 1974, s. 172.
  45. ^ Henry 1974, ss. 172-173.
  46. ^ a b c Calkins 1983, s. 85.
  47. ^ Calkins 1983, 82-85.
  48. ^ Nordenfalk 1977, s. 124.
  49. ^ Nordenfalk 1977, s. 123.
  50. ^ Calkins 1983, s. 92.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Ulster-annalene, redigert og oversatt av Seán Mac Airt og Gearóid Mac Niocaill (Dublin 1983). Elektroniske utgaver hos CELT - Corpus of Electronic Texts: Redigert utgave (mellomirsk/latin), Engelsk oversettelse
  • Alexander, J.J.G. (1978): Insular Manuscripts: Sixth to Ninth Century. London: Harvey Miller. ISBN 0-905203-01-1.
  • Calkins, Robert G. (1983): Illuminated Books of the Middle Ages. Ithaca, NY: Cornell University Press. ISBN 0-8014-1506-3.
  • Dodwell, Charles Reginald (1993): The pictorial arts of the West, 800-1200. New Haven: Yale University Press. ISBN 0-300-06493-4.
  • Fuchs, Robert; Doris Oltrogge (1994): «Colour material and painting technique in the Book of Kells» i: O'Mahony, Felicity: The Book of Kells: Proceedings of a conference at Trinity College, Dublin, September 6–9, 1992. Brookfield, Vt.: Scolar Press. ISBN 0-85967-967-5. ss. 133–171.
  • Henderson, George (1987): From Durrow to Kells: The Insular Gospel-books, 650–800. New York: Thames and Hudson. ISBN 0-500-23474-4.
  • Henry, Françoise (1974): The Book of Kells: Reproductions from the Manuscript in Trinity College, Dublin. New York: Alfred A Knopf. ISBN 0-394-49475-X.
  • Meehan, Bernard (1994): The Book of Kells: An Illustrated Introduction to the Manuscript in Trinity College Dublin. New York: Thames and Hudson. ISBN 0-500-27790-7.
  • Meehan, Bernard (2005). «Kells, Book of». I: Medieval Ireland. An Encyclopedia (red. Seán Duffy), s. 245–247. Routledge, Abingdon og New York (engelsk). ISBN 978-0-415-94052-8.
  • Nordenfalk, Carl (1977): Celtic and Anglo-Saxon Painting: Book Illumination in the British Isles 600–800. New York: George Braziller. ISBN 0-8076-0825-4.
  • O'Sullivan, William (2005). «Manuscripts and palaeography». I: A New History of Ireland: Prehistoric and Early Ireland, bind I (red. Ó Cróinín, Dáibhí), s. 511–545. Oxford University Press, Oxford. ISBN 0-19-922665-8.
  • Sullivan, Edward (1952): The Book of Kells. London: Studio Publications.
  • Walther, Ingo F.; Norbert Wolk (2001): Codices Illustres: The World's Most Famous Illuminated Manuscripts, 400 to 1600. Köln: Taschen. ISBN 3-8228-5852-8.
  • Werner, Martin (Juni 1972): «The Madonna and Child Miniature in the Book of Kells, Part II» i: Art Bulletin (College Art Association) 54 (2): 129–139. doi:10.2307/3048962.

Videre lesning[rediger | rediger kilde]

  • Brown, T. J. (1972): «Northumbria and the Book of Kells» i: Anglo-Saxon England I: ss. 219–246.
  • De Paor, Liam (1997): «The world of the Book of Kells» i: Ireland and early Europe: essays and occasional writings on art and culture. Dublin: Four Courts Press. ISBN 1-85182-298-4
  • Farr, Carol Ann (1997): The Book of Kells: Its Function and Audience (British Library Studies in Mediaeval Culture, 4). London: British Library & Toronto: University of Toronto Press. ISBN 0-7123-0499-1.
  • Friend, A. M., Jr. (1939): «The Canon Tables of the Book of Kells» i: Mediæval Studies in Memory of A. Kingsley Porter, red. W. R. K. Koehler. Bind 2, ss. 611–641. Cambridge, Mass.: Harvard University Press.
  • Lewis, Susanne (1980): «Sacred Calligraphy: The Chi Rho Page in the Book of Kells» i: Traditio 36, ss. 139–159.
  • McGurk, P. (1955): «Two Notes on the Book of Kells and Its Relation to Other Insular Gospel Books» i: Scriptorium 9, ss. 105–107.
  • Meyvaert, Paul. (Mars 1989): «The Book of Kells and Iona» i: The Art Bulletin, Vol. 71, No. 1, ss. 6–19 JSTOR
  • Mussetter, Sally (1977): «An Animal Miniature on the Monogram Page of the Book of Kells» i: Mediaevalia 3, ss. 119–120.
  • Nordenfalk, Carl (1977): «Another Look at the Book of Kells» i: Festschrift Wolgang Braunfels, ss. 275–279. Tübingen: Wasmuth.
  • Powell, Roger (1956): «The Book of Kells, the Book of Durrow, Comments on the Vellum and the Make-up and Other Aspects» i: Scriptorum 10, ss. 12–21.
  • Pulliam, Heather (2006): Word and Image in the Book of Kells. Dublin: Four Courts Press. ISBN 1-8518-2925-3.
  • Sullivan, Sir Edward (1920): The Book of Kells. The Studio Ltd.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Kellsboken – bilder, video eller lyd