De tyske riddernes ordensstat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
De tyske riddernes ordensstat i 1410
Forholdene i Preussen
Forholdene i Livland (med Kur- og Estland)

De tyske riddernes ordensstat var en geistlig statsdannelse av Den tyske ridderorden som eksisterte mellom 1230 og 1525 i Preussen og Baltikum. Ordensstaten inneholdt deler av dagens stater Polen, Russland (hele Kaliningrad oblast) og Litauen, samt hele Latvia og Estland. Disse områdenes historie og kultur har vært preget av denne statsdannelsen helt opp til 1900-tallet.

Territorium og historie[rediger | rediger kilde]

Territorialstatens grunnlegger var Den tyske ridderordenens høymester Hermann von Salza, som i 1225 fulgte hertug Konrad av Masovias forespørsel om hjelp mot de hedenske gammelprøysserne. Som motytelse skulle ordenen kunne beholde de erobrede/kristnede områdene, noe som ble bekreftet av både den tysk-romerske keiseren Fredrik II og pave Gregor IX. Mellom 1230 og ca. 1280 ble alle gammelprøyssiske stammer beseiret. Deres områder, som tilsvarte store deler av det som senere ble omtalt som Øst-Preussen og Vest-Preussen, ble innlemmet i ordensstaten.

Fra 1237 var De tyske riddernes ordensstat dessuten blitt utvidet med Kurland og Livland. Disse territoriene hadde blitt erobret av Sverdridderordenen, som i 1237 ble slått sammen med Den tyske ridderorden. Med senere ervervelser, som imidlertid delvis bare forble kortvarige, nådde ordensstaten i sin storhetstid rundt 1400 en utstrekning på 180 000 km². En skjematisk oversikt over ordensstatens territorier er som følger:

Brandenburg Wappen.svg
Preußischer Adler (1871-1914).svg

Brandenburgs og Preussens historie
Nordmark
965-1157
Gammelprøysserne
Frem til 12. århundre
Markgrevskapet Brandenburg
1157–1618 (1806)
Ordensstat
1224–1525
Hertugdømmet Preussen
1525–1618
Det kongelige Preussen
1466–1772
Brandenburg-Preussen
1618–1701
Kongeriket Preussen
1701–1772
Kongeriket Preussen
1772–1918
Fristaten Preussen
1918–1947
Brandenburg
1947–1952 / 1990–idag
Polen
1918
1945-idag
Kaliningrad oblast
1945-idag

Bortsett fra en kort periode, da Den tyske ridderordenen kontrollerte deler av det litauiske landskapet Žemaitija, var ordensstaten delt i to adskilte enheter: Ridderordenens stamområder i Preussen og Sverdridderordenens ervervelser i Kur-, Liv- og senere Estland. Ordenens tallrike, men små besittelser i resten av Europa kan betraktes som en tredje enhet. Dette var usammenhengende enkeltbesittelser som hospitaler, gods osv., som ofte hadde blitt gitt i gave til ordenen. De fleste befant seg spredt gjennom Det tysk-romerske rike og i Middelhavslandene. De tre delene hadde sine egne såkalte «landmestere»: Ordenens høymester, dvs. øverste leder, var fra 1324 samtidig «landmester for Preussen». Den nordlige delen ble forvaltet av en egen «landmester for Livland», de resterende besittelsene av en «landmester for de tyske og velske land», kort «tyskmester».

Ordensstatens «hovedstad», dvs. setet for høymesteren, lå først utenfor selve ordensstaten (frem til 1291 i Akko, frem til 1309 i Venezia), men ble så flyttet til ordensborgen i Marienburg. 1457 ble den på nytt forflyttet til Königsberg. Andre viktige byer i ordensstaten, som enten ble grunnlagt eller overtatt av ordenen, omfattet Danzig (900-tallet, i dag Gdańsk), Riga (1201, Rīga), Dorpat (1224, Tartu), Kulm (1231, Chełmno), Thorn (1231, Toruń), Elbing (1237, Elbląg), Pernau (1241, Pärnu), Memel (1252, Klaipėda), Braunsberg (1254, Braniewo), og Dünaburg (1278, Daugavpils). Flere av disse var hansabyer og viktige handelsknutepunkter.

Erobringen av Danzig og Pomerellen i 1308 gjorde den tidligere forbundsfellen Polen til en fiende av Den tyske ridderorden. Med bryllupet mellom storfyrst Jagello av Litauen og dronning Hedvig av Polen i 1386 og den etterfølgende realunionen mellom Polen og Litauen hadde ordenens to mektigste fiender blitt forent. Gjennom flere kriger og fredsavtalene i Thorn (1411 og 1466) mistet ordensstaten mange av områdene sine.

Slutten på De tyske riddernes ordensstat kom i 1525, da høymester Albrecht ble protestant, innførte reformasjonen i ordensstaten og omvandlet Preussen til et verdslig hertugdømme under kongen av Polens overhøyhet. Verken keiseren eller paven anerkjente sekulariseringen av ordensstaten, men var maktesløse.

Landmesteren i Livland fortsatte sitt virke frem til 1561, da den siste landmesteren Gotthard Kettler valgte å underkaste seg den polske kongen for å unngå russiske angrep (se Livlandskrigen). Han fikk beholde Kurland som et formelt hertugdømme. Estland falt til Sverige, bortsett fra øya Saaremaa, som ble dansk.

Tilhørighet[rediger | rediger kilde]

Den nøyaktige folkerettslige status til De tyske riddernes ordensstat er noe omstridt. Siden høymesteren og biskopene var riksfyrster, kan dette tolkes slik at ordensstaten var en del av Det hellige romerske rike av den tyske nasjon. Ordensstaten kunne i så fall betegnes som et enormt rikskloster. Etter vanlig oppfatning gikk imidlertid Det tysk-romerske rikes østgrense ved Lauenburg (Pommern), slik at ordensstaten (med unntak av besittelsene i Neumark mellom 1402 og 1455) lå utenfor riket.

På den andre siden hadde Gregor IX gitt særfullmakter til Den tyske ridderordenen, som tyder på at paven betraktet ordensstaten som en del av Kirkestaten. I praksis opptrådte høymesteren derimot som suveren statsleder, nokså uavhengig av både keiser og pave.

Kirkelig organisering[rediger | rediger kilde]

Den kirkelige organiseringen av ordensstaten

På det kirkelige plan ble hele ordensstaten i 1255 organisert i kirkeprovinsen Rīga, som omfattet åtte bispedømmer, som alle hadde blitt grunnlagt mellom 1186 og 1243:

Opprinnelig var det tenkt at de prøyssiske territoriene skulle danne ett bispedømme, men den første og eneste biskopen av Preussen, Christian av Oliva, kom på kant med paven og Den tyske ridderorden. Resultatet ble den ovennevnte kirkelige firedelingen av Preussen i 1243. Områder som ble lagt til ordensstaten på senere tidspunkt, sognet delvis til andre bispedømmer og kirkeprovinser. Således lå det nordlige Estland (Reval bispedømme) og Gotland (Linköping bispedømme) under erkebispedømmet Lund, Pommerellen (Kujawien bispedømme) og Žemaitija (Wilna bispedømme) under erkebispedømmet Gnesen.

Biskopene i ordensstaten var ikke bare kirkelige herskere i bispedømmet sitt, men også verdslige herskere (fyrstbiskoper) over deler av bispedømmet (høystiftet). I Preussen var denne andelen kontraktsfestet til en tredjedel av bispedømmets areal. I Livland utgjorde høystiftene delvis mer enn halvparten av bispedømmene. Resten var Den tyske ridderordenen den verdslige herskeren over. Siden biskopene nesten alltid var medlemmer av Den tyske ridderorden, var høystiftenes uavhengighet nok ikke helt reell.

Befolkning og språk[rediger | rediger kilde]

Baltiske stammer på 1100-tallet

Ordensstaten lå hovedsakelig i baltenes stamområde (gammelprøyssere, litauere og latviere). I vest bodde vestslaviske folk (kasjubere), i nord finno-ugrere (estere og livere). Langs kysten av dagens Estland og Latvia var det enkelte svenske og danske kolonier. Polsk ble talt lengt i syd (Kulmerland og deler av Pommerellen).

Ordensridderne var overveiende tyske, og de fremmet bosetningen av tyske kjøpmenn, geistlige og embedsmenn. Bybefolkningen i hele ordenstaten var overveiende tyskspråklig (mellomtysk og lavtysk. Bosetning av tyske bønder skjedde bare i Preussen, der det gammelprøyssiske språket ble fortrengt av tysk og polsk i løpet av 1600-tallet. Ellers beholdt landbefolkningen sine språk. Selv om overklassen var tyskspråklig, kan man ikke betegne tysk som ordensstaten forvaltningsspråk, siden latin ble brukt i alle offisielle sammenhenger. Tysk forble overklassens språk også lenge etter ordensstatens oppløsning. Den tysk-baltiske lavadelen og borgerskapet beholdt også under svensk, polsk og russisk styre en stor grad av selvstendighet, delvis helt frem til første verdenskrig.