Marcus Gjøe Rosenkrantz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Marcus Gjøe Rosenkrantz

Marcus Gjøe Rosenkrantz (født 25. januar 1762 på Vigvoll i Tveit ved Kristiansand, død 11. mai 1838 i Christiania) var en dansk-norsk politiker, jurist, embetsmann og godseier.

Bakgrunn og utdannelse[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Otto Christian Rosenkrantz (1723–85), som etter en karriere som offiser ved forskjellige norske regimenter ble kommandant på Vardøhus festning i 1780. I sitt andre ekteskap med Karen Johanne, født Rønning, hadde Otto Christian Rosenkrantz tre sønner, hvorav Marcus Gjøe ble født på gården Vigvold i Tveit ved Kristiansand. Familien tilhørte adelsslekten Rosenkrantz, men foreldrene var uformuende. Marcus Gjøe Rosenkrantz gikk 1776-1780 på den kongelige militære matematiske skole i Christiania, og ble i 1781, etter at en slekning hjalp ham økonomisk, student ved Københavns Universitet. Der avla han juridisk embetseksamen i 1784.

Karriere som dansk-norsk embetsmann[rediger | rediger kilde]

Rosenkrantz virket noen år som assessor ved Overhoffretten og senere Stiftsoverretten i Christiania. I 1786 kjøpte han en dansk herregård, Lerbæk ved Frederikshavn, for midler han arvet etter en fjern slektning, og flyttet dit i 1790. Han giftet seg med i 1791 med Amalia Tugendreich Barner (1768–1792), men hun døde i barselseng allerede året etter. I 1794 solgte han herregården og flyttet tilbake til Christiania og en stilling som magistratpresident i byen. I 1796 giftet han seg på ny, denne gang med Maren Juel (1749–1815). Han kom slik til å bli storgodseier (bl.a. Ljan, Borregaard og Hafslund) og en av landets største trelasteksportører. I 1797 sa han opp embetet som magistratspresident for å konsentrere seg fullt om handelsvirksomheten.

I 1804 ble Rosenkrantz på nytt embetsmann, da han ble han utnevnt til amtmann i Smaalenenes amt. I 1807 ble han medlem av Regjeringskommisjonen for Norge, sammen med blant andre prins Christian August. Han nedla der et stort arbeid, særlig med spørsmål om offentlige finanser, idet han var sjef for kassedireksjonen. Han arbeidet videre med planer for offentlige låneordninger, og inntil disse gikk i orden, opptrådte han tidvis som privat långiver for forretningsfolk. Han var med å stifte Selskapet for Norges Vel. Han ble også medlem av Overkrimnalretten i Christiania, en midlertidig norsk ankedomstol, da landet i lange var avskåret fra Danmark og Højesterett der..

I 1810 ble Rosenkrantz utnevnt til stiftamtmann i Akershus. Han var da en av initiativtakerne og bidragsyterne til et norsk universitet. 11. januar 1813 ble han enedirektør for Rigsbankens nyopprettete norske avdeling, og etter Kielfreden bli han medlem av den midlertidige regjeringskommisjonen.

Rosenkrantz var en av de 41 ledende norske borgere som bidro til å gjøre opprettelsen av Det Kongelige Frederiks Universitet (Universitetet i Oslo) mulig gjennom donasjoner.

1814[rediger | rediger kilde]

Rosenkrantz deltok ved stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar 1814 med henblikk på etablering av en norsk forfatning. Den 2. mars 1814 oppnevnte Christian Frederik sitt regjeringsråd, og her ble Rosenkrantz medlem og sjef for Riksbanken. Etter at Grunnloven var vedtatt og regjeringsrådet ble omgjort til statsråd, ble han medlem av komiteen for opplysningsvesenet som var en forløper for det senere Departementet for kirke- og undervisningsvesenet.

Etter inngåelsen av unionen med Sverige fortsatte han som riksbanksjef og det fremste medlemmet av statsrådet, inntil han søkte avskjed 12. januar 1815.

Senere karriere[rediger | rediger kilde]

Rosenkrantz var medlem av Stortinget for Smaalenenes amt i 1818 og i 1824, og senere for Fredrikshald i 1827. Han var i flere perioder president i Lagtinget.

Da Maren Juel døde i 1815, fikk han økonomiske problemer. Han arvet ingen penger, men kunne få overta Hafslund mot å løse ut andre arvinger med 10000 pund sterling. Dette var midler han ikke hadde. Samtidig gikk handelen dårlig, og han opparbeidet seg stadig mer gjeld. Det lyktes ham ikke å selge godset tross flere forsøk. I 1830 så han seg nødt til å søke om pensjon av statskassen, noe som ble innvilget.

Rosenkrantz ble i 1804 utnevnt til kammerherre av danskekongen, en tittel han sjelden benyttet. Han var bror av Niels Rosenkrantz, som var dansk-norsk (senere kun dansk) utenriksminister fra 1810.

Rosenkrantz' gate i Oslo er oppkalt etter Marcus Gjøe Rosenkrantz.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Weidling, Tor, Eneveldets menn i Norge. sivile sentralorganer og embetsmenn 1660-1814, Oslo 2000, s. 276-277.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]