Christian Magnus Falsen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian Magnus Falsen
Christian Magnus Falsen
Christian Magnus Falsen, maleri av Christian Olsen fra Eidsvoll 1814
Født 14. september 1782
Christiania
Død 13. januar 1830 (47 år)
Christiania
Yrke politiker, historiker, jurist og embetsmann
Nasjonalitet Norge Norge

Christian Magnus Falsen (født 14. september 1782 i Christiania, død 13. januar 1830 samme sted) var en norsk politiker, historiker, jurist og embetsmann. Han har fått hedersnavnet «Grunnlovens far» for sin innsats under RiksforsamlingenEidsvoll i 1814 og blir ansett som den norske grunnlovens hovedforfatter.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Christian Magnus Falsen kom fra en familie av embetsmenn. Hans forfedre hadde vært jurister med dommerembeter i tre generasjoner.[1] Han var sønn av juristen Enevold de Falsen. Selv ble han også nært tilknyttet det dansk-norske embetsverket etter jusstudier og karriere i København. Etter at faren hadde blitt innblandet i en utroskapsskandale i Christiania, ble han nærmest som straff sendt til Steigen i Nordland som lagmann 23. januar 1789.[2] Far og sønn flyttet fra Engeløya til København i 1791 da faren ble assessor i Højesterett. Christian Magnus og gikk på Borgerdydskolen og fra og med 1795 på Det Schouboeske Institut. I 1802 ble han ferdig utdannet jurist ved Universitet.

Hans første stilling var som prokurator ved Akershus stiftsoverrett, hvor hans far var justitiarius etter at han hadde vendt tilbake til Norge i 1802. I 1807 ble Christian Magnus Falsen utnevnt til høyesterettsadvokat, men flyttet tilbake til Norge etter bare få måneder hvor han ble generalauditør ved Overadmiralitetsretten, som var en domstol for prisfastsettelse av kaprete skip («prisedomstol»). Han meldte seg også frivillig til krigstjeneste, blant annet i forbindelse med beleiringen av København i 1807 og var en tid også kaptein i Grev Wedel Jarlsbergs frikorps mot Sverige.[3] I 1808 ble han sorenskriver i Follo. Han kjøpte gården Vollebekk i Ås, og bosatte seg der.

Ola Mestad mener at Falsen og andre sentrale eidsvollsmenn utdannet i København var påvirket av den liberale professor Johan F. W. Schlegel. Slik kom Schlegels ideer om næringsfrihet, ytringsfrihet og religionsfrihet inn i arbeidet med grunnloven.[4]

1814 og grunnlovsarbeidet[rediger | rediger kilde]

Oscar Wergelands berømte «Eidsvold 1814» viser Christian Magnus Falsen som leser opp Norges Grunnlov under Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814. Maleriet ble gitt til Stortinget 1885.

Sammen med lektor Johan Gunder Adler utarbeidet Christian Magnus Falsen i februar 1814 det første utkastet til Grunnloven, Udkast til en Konstitution for Kongeriget Norge. Utkastet ble trykket i N. Wulfsbergs Journal for Lovgivning, Rigsforfatning og Politik og var tilegnet prinsregenten Christian Frederik som gjennomleste og forsynte det med kritiske bemerkninger. Forfatningsutkastet var inspirert av den franske grunnloven fra 1791 og den amerikanske uavhengighetserklæringen av 1776.[5] Noen dager før Stormannsmøtet på Eidsvoll inviterte Falsen noen likesinnede til Vollebek og i løpet av et to dagers opphold der redegjorde Falsen for sitt utkast til konstitution for Norge. Til stede på Vollebek var (i følge L. Daa) blant annet professor Georg Sverdrup og lektor Johan Gunder Adler.[3] I følge en beretning fra Georg Sverdrup som Jacob Aall gjengir i sine erindringer var Peder Anker, professor Ludvig Stoud Platou, og Johan Gunder Adler i tillegg til Sverdrup selv tilstede på Vollebek hos Falsen.[6] Utkastet var snart så gjennomarbeidet at det allerede 25. februar ble planlagt å publisere utkastet i Wulfsbergs samling av grunnlover, men det var først ventet ferdig trykket 22. april.[3] Falsens og Adlers utkast preget i stor grad den endelig grunnloven på Eidsvoll, blant annet var reglene for utsettende veto og indirekte valg lånt fra den franske grunnloven av 1791. Den endelig grunnloven vedtatt i mai 1814 ble kortere og mer «forretningsmessig» enn Falsens utkast. Ludvig Kristensen Daa mente at Falsens utkast var mer «frisinnet» den vedtatte grunnloven blant annet ved at utkastet ville grunnlovfeste juryordningen. Utkastet innholdt også en generell erklæring om menneskerettene (etter mønster av den amerikanske og franske), denne ble sløyfet på Eidsvoll bortsett fra enkelte bestemmelser i siste del. Ludvig Daas vurderte Adlers bidrag som uvesentlige og fremhever Falsen som grunnlovsteksten hovedmann.[3]

Fra 12. april 1814 var han formann for konstitusjonskomiteen på Eidsvoll, og satt som riksforsamlingens president en tid. Falsen ledet selvstendighetspartiet (ofte kalt prinsepartiet) sammen med Georg Sverdrup, og lå dermed i harde forhandlinger med grev Wedel-Jarlsberg.

Deler av den endelige Grunnloven er tydelig inspirert av det grunnlovsutkastet som ble utformet av Falsen og Adler, men det er også klare forskjeller. Blant annet foreslo det opprinnelige utkastet mer begrensede stemmerettsregler og en mindre demokratisk organisering av Stortinget.[7]

Etter 1814[rediger | rediger kilde]

Sitat Intet Eftermæle har lidt mere ved denne Vanskjæbne end den Mands, som engang fuldest og renest repræsenterede Folkeviljen og Folkeønskerne, Kristian Magnus Falsen. Han var, som saadanne Mænd maa være, en Karakter, hvori Kraft var forenet med Heftighed. Dette drog ham ind i Polemiken, og udsatte ham for en Mængde personlige Uvenskaper og bitre Stridigheder. Disse Uhyggeligheder ere antvordede til Efterverdenen, og de indeholde nok af Pletter og Svagheder. Det ham modsatte Parti (Grev Wedel Jarlsbergs), har efterladt sig de fleste politiske Redegjørelser, som vor literatur ejer. Det er ikke dem man kan vente at se K. Magnus Falsens Minde retfærdiggjort. Fra hans eget Parti har man kuns i den allersidste Tid seet Meddelelser: nemlig Rées Skildring, efter Obers Brocks Optegnelser og General J.G. Mejdells. Men heller ikke disse ere udførlige.

Og dog var Kr. Magnus Falsens Program engang den Fane, om hvilken Nationen flokkede sig næsten med Enstemmighed. Dette Partis Grundsætninger om Folkets Rettigheder bleve ogsaa i det væsentlige de sejrende. Ja Ejdsvoldsforsamnlingens parliamentariske Leder, det opvognede Folks første Tribun har endog havt den vanskjæbne at næsten ingen av hans Talere ere saaledes overleverede, at vi have Anledning til at dømme om denne Udtrykkets Kraft, som virkede uimodstaaelige paa hans Samtid.
Sitat
Ludvig Kristensen Daa (1860)[3]

På sensommeren 1814 ble han utnevnt til amtmann i Nordre Bergenhus amt, i 1822 generalprokurør og i 1825 stiftsamtmann i Bergen.

I 1827 ble han utnevnt til høyesterettsjustitiarius, et embete han besatte kun noen få uker våren og sommeren 1828. 12. juni 1828 ble han rammet av slag og vendte deretter ikke tilbake til retten.[2] Bortsett fra disse få ukene var Høyesterett uten fast justitiarius fra 1827 og frem til Jørgen Mandix ble utnevnt i 1831. Da han døde, 48 år gammel, ble han gravlagt på Gamlebyen gravlund.[2] {{}}

Utvalgte verker[rediger | rediger kilde]

  • Hvad har Norge at haabe, hvad har det at frygte af en Forbindelse med Sverrig, og under hvilken Betingelse kan denne Forening ene være ønskelig?, 1814
  • Udkast til en Constitution for Kongeriget Norge (sm.m. J. G. Adler), 1814 (først trykt i Journal for Rigsforfatning, Lovgivning og Politie, bd. 1, hf. 2, 1814)
  • Bemærkninger over Skriftet: «En sandfærdig Beretning om Danmarks politiske Forbrydelser imod Kongeriget Norge [etc.]», 1817
  • Norges Grundlov, gjennemgaaet i Spørgsmaal og Svar, 1817
  • Norges Historie under Kong Harald Haarfager og hans mandlige Descendenter, 4 bd., 1823–24

Minnet om Eidsvollmannen[rediger | rediger kilde]

Falsen var avbildet på den norske tusenkronerseddelen fra 1990 til 2001.[8]

På Falsens grav på Gamlebyen gravlund i Oslo er det reist et stort monument, som bekranses under tale og musikk hver 17. mai.

Også i Ås, på det stedet hvor gården Vollebekk lå, er det reist en minnestøtte over eidsvollsmannen, sorenskriver i Follo, Christian Magnus Falsen. Falsenstøtta, som den blir kalt i dagligtalen, står i parken ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås vest for Tårnbygningen. Den ble avduket 14. september 1864, på Falsens fødselsdag og som markering av 50-årsjubileet for Grunnloven. Det er lang tradisjon for at Falsenstøtta er samlingspunkt på 17. mai.[9] Falsenstøtta er tegnet av Wilhelm von Hanno.

I Follo tingrett står bysten «Christian Magnus Falsen» laget av kunstneren Reidar Finsrud. Den ble avduket mandag 24. november 2008 under 200-årsjubileet for utnevnelsen av Falsen til sorenskriver i Follo tingrett.[10]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sverre Steen Slekten fra 1814 i fra Fra norsk historie: essays i utvalg 1966
  2. ^ a b c Havnet i Nord-Norge på grunn av farens utroskap, nrk.no 2. februar 2014, besøkt 3. februar 2014
  3. ^ a b c d e Daa, Ludvig Kr. (1860): K. Magnus Falsen. Et bidrag til Norges konstitutions historie. Særtrykk av Videnskabs-Selskabets Forh. i Christiania. Christiania: I Kommission hos Feilberg & Landmark.
  4. ^ Klassekampen 4. juni 2013 s.27.
  5. ^ Eidsvoll og grunnloven fra Stortinget.no
  6. ^ Aall, Jacob (1844): Erindringer som Bidrag til Norges Historie fra 1800-1815. Bind nr 2. Christiania: Cappelen
  7. ^ Christian Magnus Falsen (1782-1830) fra Eidsvoll1814.no
  8. ^ Norske sedler 1979-2001 fra norges-bank.no
  9. ^ Beskrivelse av minnesmerker på UMB fra UMB.no
  10. ^ Østlandets blad.no - Falsen tilbake i retten

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Christian Magnus Falsen – originaltekster av og om forfatteren


Forgjenger:
 Johan Randulf Bull 
Høyesterettsjustitiarius
(1827–1830)
Etterfølger:
 Jørgen Mandix