Severin Løvenskiold

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For faren, kammerherre Severin (von) Løvenskiold, se Severin Løvenskiold (1743)
Severin Løvenskiold
Severin Løvenskiold
Maleri av Knud Bergslien (1854).
Født 7. februar 1777
Porsgrunn
Død 13. september 1856 (79 år)
Fossum jernverk
Norges statsminister i Stockholm
1828–1841
Stattholder
1841–1856
Signatur
Severin Løvenskiold signature.png

Severin Løvenskiold (født 7. februar 1777 i Porsgrunn, død 13. september 1856Fossum jernverk i Skien) var en norsk statsmann, som var Norges statsminister i Stockholm 1828–1841 og Norges stattholder 1841–1856.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av kammerherre Severin von Løvenskiold (1743–1818) til Fossum jernverk og Benedicte Henriette f. Aall (1756–1813, tante til Jørgen, Niels og Jacob Aall). Han var bror til Niels Aall Løvenskiold, Frederik Løvenskiold («Fritz») og Frederikke Løvenskiold.

Severin Løvenskiold ble den 9. april 1802 gift med den danske Hedevig Sophie komtesse Knuth (1784–1819). De hadde flere barn, bl.a. Otto Joachim Løvenskiold og Leopold Herman Severin Løvenskiold, og de har en rekke etterkommere i dag.

Liv[rediger | rediger kilde]

Sin første undervisning mottok han i hjemmet, før han 1786 ble sendt til Holsten, hvor han ble oppdratt først i Wandsbek, senere i Eutin. 179394 oppholdt han seg hos grev Stolberg-Wernigerode og gjorde utflukter til saksiske og schlesiske bergverker. Om høsten 1794 kom han til København, hvor han tok latinsk-juridisk embetseksamen i mai 1796, før han besøkte sin far.

Severin Løvenskiold som ung mann.

Tilbake i København ble han auskultant i rentekammeret 1799, assessor i kommercekollegiet 1801 og 1802 dessuten assessor i finanskassedirektionen. I mai 1803 vendte han etter farens ønske tilbake til Norge, hvor han kort etter overtok Fossum Jernverk ved Skien. Samme år ble han amtmann over Bratsberg Amt, og var i tillegg i årene 180511 konstituert amtmann over Laurvigs Grevskab.

Sommeren 1807 tilbragte han med sin familie i det sydlige Tyskland. Under hjemreisen fikk han nyheten om Københavns bombardement, og mottok i Hamburg kronprins Frederiks befaling om å møte ham i Kiel. Ved sin ankomst der ble han spurt hvordan Norge kunne reddes og hjelpes. Løvenskiold mente at man måtte opprette en egen norsk regjering med full rådighet over både indre og ytre forhold. Kronprinsen ville imidlertid ikke gå inn på dette, og påla Løvenskiold å overbringe andre ordrer til Norge. Han slapp under store farer fra Fladstrand over til Norge.

Krigsårene[rediger | rediger kilde]

Under krigsårene utfoldet Løvenskiold en betydelig virksomhet i sitt amt, ved å arbeide for kystforsvaret og skaffe befolkningen den nødvendige forsyning av korn og levnedsmidler. I samarbeid med andre opprettet han en egen Provideringskommission for amtet. Ved subskripsjonen for det norske universitetet tegnet han seg for 5000 riksdaler. I 1812 foretok han en reise til Danmark, men ble beordret til å vende tilbake til sitt amt, på grunn av den truende politiske stillingen. Høsten 1813 søkte og fikk han avskjed fra sitt embete.

Løvenskiold ble valgt som representant for Bratsberg Amt til RiksforsamlingenEidsvoll 1814, hvor han tilhørte mindretallet. Christian Frederik betraktet ham som en av sine fiender. Etter foreningen med Sverige ble han kalt til Christiania og tilbudt plass i den nye regjeringen. Han avslo, men fikk i stedet som oppgave å forhandle i København om oppgjøret av statsgjelden. 181516 var han derfor i København, men uten å føre forhandlingene til ende. 1815 ble han utnevnt til statsråd, men levde ellers som privatmann på Fossum.

Han førte et rolig liv inntil 1828, da han ble utnevnt til statsminister og sjef for den norske statsrådavdelingen i Stockholm. Som statsminister nøt han Carl Johans spesielle nåde og hørte til kongens nærmeste krets, men samarbeidet dårlig med regjeringens sjef i Christiania, Jonas Collett. 1833 ledsaget han kronprins Oscar på en reise til Bergen. På en utenlandsreise 1834 møtte han kong Fredrik Vilhelm III og Metternich.

Da kongen oppløste Stortinget 1836, ble Løvenskiold utsatt for voldsomme angrep, fordi man trodde han hadde tilrådet kongen oppløsningen for å hindre de nye demokratiske kommunallovene. Innen oppløsningen rakk Odelstinget å anklage ham for en riksrett. Med en eller to stemmers overvekt idømte riksretten ham en bot på 1000 speciedaler. Løvenskiold søkte om avskjed, men kongen fikk ham til å fortsette.

Etter grev Wedels død 1840 ble Løvenskiold utnevnt til hans ettermann som stattholder. Ved utbruddet av Krimkrigen ivret den svenske kongen for svensk-norsk deltakelse i krigen mot Russland og det var den 80 år gamle Løvenskiold som i en rekke skarpe brev gikk i rette med monarken hvor han argumenterte for en nøytral linje.[1] I 1856 nedla han embetet og trakk seg tilbake til Fossum, hvor han døde samme år.

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Løvenskiold ble tildelt en rekke ordener for sitt virke. Han var innehaver av Borgerdådsmedaljen og ble 21. august 1847 av kongen utnevnt til storkors av St. Olavs orden «for udmærket Statstjeneste». Han var også ridder av Serafimerordenen og bar storkors av Nordstjerneordenen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Den gamle Severin Løvenskiold var den siste stattholderen i Norge. Løvenskiold hadde inntil 1854 konsekvent arbeidd for en sterk kongemakt, men når Oscar 1. under Krimkrigen ville gå til krig mot Russland, tok den snart 80 år gamle Løvenskiold kongen kraftig i skole i en serie energisk argumenterende brev. I dem påviste stattholderen hvor kunnskapsløse og farlige kongens ambisjoner var, og at de var stikk i strid med Karl Johans linje. Og da truet faktisk Løvenskiold kongen med hvor skarpe reaksjonene ville bli på Stortinget hvis tinget fikk kjennskap til kongens aggressive planer.», fra «1809-1814: grunnlaget for det moderne Norden», artikkel av professor Øystein Rian i Nytt Norsk Tidsskrift, 02/2009, side 169

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Den Kongelige norske Sankt Olavs orden 1847-1947, utgitt av ordenskanselliet ved O. Delphin Amundsen, Oslo: Grøndahl & Søns Forlag, 1947
  • Olaf Gjerløw: Stattholder Severin Løvenskiold, Oslo 1948
  • Om Severin Løvenskiold, fra Dansk biografisk Lexikon
  • Hans Cappelen:«The Funeral of a Lion», Genealogica & Heraldica Uppsala 1992, Stockholm 1996, side 156-163
  • Anders Bjønnes m.fl. (redaktører): Eidsvollsmennene – Hvem var de?, Norsk Slektshistorisk Forening, Oslo 2014, med hans aner og andre slektsopplysninger, samt bilde med beskrivelse av seglet hans på Grunnloven 17. mai 1814.