Vesterhavet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Reiseveier og år for viktige vikingferder
Norgeskart fra 1785 som bruker betegnelsen Vester Havet. Utgitt i København.

Vesterhavet er en betegnelse benyttet i vikingtiden på havområdene som grovt regnet ligger vest for Norge, dvs. Nordsjøen og det nordlige Atlanterhav. Her seilte norske vikinger med sine langskip både på fredelige handelsferder og erobringstokt fra slutten av 700-tallet. På denne tiden var vikingene de eneste i Europa som hadde gode nok skip og mot nok til å begi seg ut på disse åpne og værharde havområdene.

Avgrensningen av Vesterhavet er omtrentlig, men omfattet havområdene norske vikinger opererte på. Dette er kystområdene nordover langs Norge, der Ottar fra Hålogaland nådde så langt som til Kvitsjøen i dagens Russland på slutten av 800-tallet. Vestover nådde de og koloniserte Færøyene, Island og Grønland, og Leiv Eiriksson oppdaget som første europeer kysten av Newfoundland (i dagens Canada) omkring år 1000.

Denne koloniseringen dannet grunnlaget for det senere Norgesveldet, og i sin storhetstid var alle øyene i Vesterhavet under norsk herredømme.

Annen betydning[rediger | rediger kilde]

Vesterhavet på dansk betegner havet vest for Jylland, dvs. Nordsjøen.

Västerhavet på svensk betegner havet vest for Sverige, dvs. Skagerrak og Kattegat.