Stortinget i 1814

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Det 1. overordentlige storting
Den gamle stortingssalen.png
Den gamle stortingssalen i katedralskolens høresal (1836).

Eidsvoll 1815–1817
Valg September 1814
Sammentrådt 7. oktober 1814
Åpnet 8. oktober 1814 av statsrådet
Oppløst 26. november 1814 av kronprins Carl Johan

Presidenter C. A. Diriks
W. F. K. Christie

Representanter 79

Liste over representanter

Det første overordentlige Stortinget var første gang det norske Stortinget kom sammen etter at Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde vedtatt Norges Grunnlov. Det var et «overordentlig» storting fordi det kom sammen på et annet tidspunkt enn Grunnloven forutsatte. Stortinget kom sammen i katedralskolens høresal i Christiania 7. oktober 1814 som følge av Mossekonvensjonen, hvor det var fastsatt at den svenske kongen skulle forhandle med det norske Stortinget om en union mellom Norge og Sverige på grunnlag av Eidsvoll-grunnloven.

Stortingets oppgave var altså å revidere grunnloven slik at den kunne fungere i en union med Sverige, og å velge den svenske kong Carl XIII til norsk konge etter at Christian Frederik hadde abdisert. Det har derfor blitt kalt Norges andre grunnlovgivende forsamling.[1] Stortinget avsluttet revisjonen av grunnloven og valgte Carl XIII av Sverige til norsk konge 4. november 1814 og ble oppløst 26. november.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Kong Christian Frederik abdiserte og trakk seg tilbake til Danmark. Maleriet er fra 1813 og malt kort tid før han kom til Norge som stattholder.

I den norske grunnloven som var vedtatt av Riksforsamlingen på Eidsvoll 16. mai 1814, var det i § 49 bestemt at «folket utøver den lovgivende makt ved stortinget, der består av to avdelinger, et Lagting og et Odelsting». Det skulle holdes valg til stortinget hvert tredje år.[2] 17. mai ble Christian Frederik valgt til Norges konge, men styret hans kom ikke til å vare lenge. Kronprins Carl Johan av Sverige gikk i juli til krig mot Norge for å oppfylle Kieltraktatens bestemmelse om at Norge skulle overdras fra Danmark-Norge til kongen av Sverige. Christian Frederik begynte forhandlingene med Carl Johan som endte i Mossekonvensjonen av 14. august 1814. Her ble det bestemt at Christian Frederik skulle sammenkalle Stortinget slik det var bestemt i Grunnloven, og deretter abdisere. Carl Johan skulle så forhandle med dette på grunnlag av at Norge skulle beholde Grunnloven, såfremt den kunne tilpasses en union mellom Norge og Sverige. Våpenhvilen skulle gjelde til 14 dager etter at Stortinget var kommet sammen; deretter skulle det være en oppsigelsestid på én uke.[3]

Etter Mossekonvensjonen overlot Christian Frederik styret til statsrådet og trakk seg tilbake til Bygdøy (Ladegaardsøen). 16. august sendte statsrådet ut et rundskriv til biskopene og stiftsamtmennene om at Stortinget skulle innkalles til 7. oktober 1814.[4]

Valgene og Stortingets sammensetning[rediger | rediger kilde]

Valgene høsten 1814 foregikk i det stille. På grunn av den korte tidsfristen rakk man heller ikke nå å holde valg i de nordligste amtene (disse hadde heller ikke vært representert i Riksforsamlingen). Av de 79 representantene hadde bare 18 deltatt på Riksforsamlingen. En av grunnene var at de nye valgreglene i grunnloven var annerledes enn ved valget til Riksforsamlingen[5], en annen var uvilje mot unionstilhengerne. Av det gamle unionspartiet ble bare føreren, Herman Wedel Jarlsberg, innvalgt. På den annen side ble flere fra selvstendighetspartiet gjenvalgt: W. F. K. Christie, Johan Collett, C. A. Diriks, Chr. Krohg og P. Motzfeldt. Gjennomsnittsalderen blant de valgte representantene var lavere enn på Eidsvoll, under 40 år.[6] I forhold til Riksforsamlingen var det enda flere embetsmenn enn før. Arne Bergsgård angir følgende sosiale representasjon[7]:

Embetsmenn 50
Bønder 18
Forretningsmenn 7

På Vestlandet og i Trøndelag var det særlig sterk motvilje mot unionen med Sverige; dette ga seg utslag i at representantene fra Bergen og Niels G. A. Dahl fra Eivindvik på forhånd hadde bundet seg til å stemme imot unionen.[8]

Blant de viktigste personlighetene på Stortinget i 1814 var unionspartiets leder, Herman Wedel Jarlsberg, som nå fikk se sitt ønske om en union mellom Norge og Sverige gå i oppfyllelse. Føreren på Stortinget ble imidlertid selvstendighetsmannen W. F. K. Christie, som ble den ledende talsmann for å sikre Norge friest mulige rammer innenfor unionen. En tredje viktig person var Peter Motzfeldt. Alle disse tre hadde vært eidsvollsrepresentanter.

Stortingets åpning og Christian Fredriks abdikasjon[rediger | rediger kilde]

Professor Niels Treschow var formann i stortingskomitéen som mottok Christian Fredriks abdikasjon på Bygdøy 10. oktober 1814.

Det overordentlige Stortinget som kom sammen i oktober 1814 hadde én oppgave: godkjenne unionen med Sverige og velge Carl XIII til ny konge. Dette måtte skje raskt, for våpenhvilen var midlertidig, og de svenske troppene sto på den andre siden av Glomma. Det var altså klart at Norge måtte inn i en union med Sverige; spørsmålet gjaldt hvordan dette skulle skje. Nordmennene og svenskene oppfattet situasjonen forskjellig; svenskene mente at unionen mellom Norge og Sverige alt var en kjensgjerning på grunn av Kieltraktaten, mens nordmennene mente at bare Stortinget hadde rett til å godkjenne en slik union.

Stortinget kom sammen som planlagt 7. oktober 1814 i katedralskolens høresal, som siden ble brukt som stortingssal i mange år. Samme dag ble C. A. Diriks valgt til president. Fullmaktskomitéen godkjente representantene fra Smaalenenes amt, selv om amtet deres var besatt av svenske styrker. Derimot ble representanten fra Fredrikshald avvist, fordi han var blitt tvunget til å avgi ed til kongen av Sverige. Også representanten fra Fredrikstad ble avvist.[9]

Ifølge Mossekonvensjonen måtte Stortinget åpnes senest 8. oktober. Christian Fredrik, som fremdeles formelt var Norges konge, hadde avslått å åpne Stortinget. Siden Stortinget etter Grunnloven måtte åpnes av kongen, ble det debatt om hvordan man skulle gå frem; det endte med at statsrådet ble bedt om å åpne Stortinget, og statsråd Rosenkrantz leste Christian Fredriks trontale. Stortinget valgte deretter en deputasjon ledet av professor Treschow, som skulle motta Christian Fredriks abdikasjon. Den rørende avskjeden fant sted på Bygdøy 10. oktober. Samme kveld dro Christian Fredrik av sted til Danmark.[10]

11. oktober ble det for første gang holdt valg til lagtinget, hvor Herman Wedel Jarlsberg ble president. Christie ble valgt til ny stortingspresident; han beholdt dette vervet gjennom resten av Stortinget og kom til å spille en avgjørende rolle. Samme dag innfant statsrådet seg i stortingssalen for å få klarhet i statsrådets stilling etter kongens abdikasjon. Dagen etter, 12. oktober, ga Stortinget statsrådet fullmakt til å styre landet midlertidig som regentskap, med henvisning til grunnlovens paragrafer §§ 42 og 48. Samtidig utnevnte Stortinget to nye statsråder, oberst Hegermann og kommandørkaptein Fasting. De øvrige statsrådene var M. Rosenkrantz, M. Sommerhielm, J. Collett og N. Aall. Samme dag ble det nedsatt en protokollkomité som skulle avgi en rapport om rikets tilstand.[11]

De svenske kommissærene[rediger | rediger kilde]

Mathias Rosenblad var en av de svenske kommissærene.

Ved Mossekonvensjonen var det bestemt at kong Carl XIII skulle forhandle med stortinget om nødvendige endringer i grunnloven for å få gjennomført unionen mellom Norge og Sverige. Forhandlingene skulle foregå gjennom kommissærer utnevnt av den svenske kongen. Disse var utnevnt av Carl XIII i Göteborg allerede 19. september: M. Rosenblad, G. af Wetterstedt, G. Wirsén, A. G. Mörner, C. von Rosenstein. Senere kom grev Platen til.[12] Det svenske forslaget til endringer i Grunnloven var allerede blitt bearbeidet to ganger før det ble lagt frem for Stortinget. Forslaget var kraftig endret for å komme de norske ønskene i møte. Man vet ikke om disse endringene skyldtes Carl Johan, eller om Carsten Tank hadde gjort sin innflytelse hos kronprinsen gjeldende.[13]

Kommissærene møtte i Stortinget 13. oktober, leste opp det svenske forslaget til endringer i Grunnloven, og ba Stortinget nedsette en komité som kommissærene kunne henvende seg til. Det var ikke snakk om forhandlinger, for svenskene ville ikke begynne forhandlinger før Stortinget uttrykkelig hadde godkjent unionen med Sverige. Stortinget oppnevnte en komité på ni mann slik kommissærene hadde bedt om, igjen ledet av professor Treschow.[14]

Etter at komitéen hadde hørt de svenske kommissærenes begrunnelser for sine forslag, rapporterte Treschow for Stortinget 19. oktober. På bakgrunn av at svenskene ikke ville forhandle før unionen var anerkjent, og at man ikke kunne regne med en forlengelse av våpenhvilen, foreslo han at Stortinget skulle godkjenne Christian Fredriks abdikasjon, godkjenne unionen og velge Carl XIII til ny konge. Samme dag la protokollkomitéen frem sin rapport om rikets tilstand. Det var klart at Norge ikke ville være i stand til å gjenoppta krigen med Sverige. Etter Mossekonvensjonen løp våpenhvilen ut 20. oktober; siden kunne den oppsies med én ukes varsel.[15]

Debatten 20. oktober 1814[rediger | rediger kilde]

Stortingspresident W. F. K. Christie. Som stortingspresident ble Christie det første overordentlige Stortingets mest sentrale mann.

Treschows forslag om å vedta unionen og foreta kongevalg ble debattert i et møte for lukkede dører 20. oktober. Ved begynnelsen av møtet påpekte kjøpmann og stadskaptein Iver Andreas Günther Holter fra Drammen at Stortinget kunne vedta unionen uten å velge konge med én gang. Ellers ville ikke Stortinget kunne sette vilkår for unionen. Dette var også den tankegangen stortingspresident Christie fulgte. Han lot Treschows forslag ligge, og satte opp tre spørsmål som i virkeligheten utgjorde et kompromiss overfor svenskenes krav.

  1. Hadde Stortinget rett til å velge en ny konge? Dette spørsmålet ble besvart med «ja» mot én stemme. Dette var en indirekte godkjennelse av Christian Fredriks abdikasjon.
  2. Skulle Norge gå inn i union med Sverige på visse vilkår? Etter en lang debatt, hvor mange av selvstendighetspartiet erklærte at de ville stemme for unionen, ettersom de ikke så noen annen utvei, ble spørsmålet besvart med «ja» mot fem stemmer (bergensrepresentantene og Dahl, som var bundet av løfter til velgerne). Med dette spørsmålet hadde Christie vist de svenske kommissærene at Stortinget var villig til å gå inn i unionen, og han hadde fått frem at Stortinget ville kreve at visse vilkår var oppfylt før det formelt kunne gjøres et unionsvedtak.
  3. Skulle den nye kongen velges straks? Også dette spørsmålet vakte en del debatt, men det endte med vedtak om at kongevalget skulle utsettes til man var enige om hvilke grunnlovsforandringer som måtte vedtas.

Til slutt ble det énstemmig vedtatt å oversende de svenske kommissærene en kortfattet rapport fra debatten, og dagen etter ble det utstedt en kunngjøring til folket.[16]

Resultatet av avstemningene om de tre spørsmålene var kort sagt at Stortinget lovet svenskene at det ville godkjenne unionen med Sverige og velge Carl XIII til ny konge, så snart de nødvendige forandringene i Grunnloven var vedtatt. Formålet med denne fremgangsmåten var å få frem at Norge ikke ble tvunget inn i unionen med Sverige ved Kielfreden, men at Stortinget frivillig og på visse betingelser ville godkjenne unionen og velge Carl XIII til konge. Svenskene på sin side godkjente denne fremgangsmåten fordi de først og fremst var interesserte i å få unionen i stand så raskt som mulig. Det kostet penger å ha en hær stående i Norge, og på grunn av de skiftende utenrikspolitiske forholdene ønsket Carl Johan at unionen med Norge skulle være en kjensgjerning så fort som mulig. Da de svenske kommissærene møtte i Stortinget 21. oktober, uttrykte de derfor sin glede over Stortingets beslutninger.[17] Etter vedtaket 20. oktober begynte dessuten kronprins Carl Johan hjemsendelsen av de svenske styrkene i Norge, og det norske statsrådet begynte å dimittere de norske.[18]

Grunnlovsrevisjonen[rediger | rediger kilde]

Peter Motzfeldt var en av stortingets mest markante personligheter.

Etter vedtakene 20. oktober kunne forhandlingene med de svenske kommissærene om revisjon av Grunnloven begynne. Det var forhandlingskomitéen ledet av Treschow som forhandlet, mens Stortinget hadde fri. Særlig var det to spørsmål som voldte vanskeligheter, og disse spørsmålene forsøkte derfor komitéen å få avgjort første. Det ene gjaldt kongens rådighet over Norges krigsmakt (§ 25 i grunnloven), og det andre gjaldt kongens rett til naturalisering av fremmede (borgerrett for utlendinger, § 75 i grunnloven).[19]

Ved Grunnloven av 17. mai hadde kongen befaling over Norges land- og sjømakt, men denne bestemmelsen ville man fra norsk side nå ha endret, for å unngå at Norge ble trukket med i en svensk angrepskrig. Når det gjaldt naturalisering av fremmede, ville svenskene frata Stortinget dets enerett til å gi utlendinger borgerrett og gi kongen rett til å utnevne svensker i norske embeter. Treschows komité, som forela sine forslag for Stortinget 24. oktober, sluttet seg til svenskenes standpunkt i disse spørsmålene.[19]

Komitéens forslag angående §§ 25 og 75 vakte stor uvilje i Stortinget, som behandlet dem 25. oktober. Etter forslag av P. Motzfeldt vedtok Stortinget énstemmig at bare Stortinget skulle bestemme over krigsmakten. Når det gjaldt naturaliseringsspørsmålet, vedtok Stortinget med 70 mot 7 stemmer et annet forslag av Motzfeldt: Grunnlovens § 75 skulle beholdes som den var, og svensker skulle ikke ha adgang til andre embeter i Norge enn stattholderembetet.[20] Som en ytterligere desavouering av Treschows forhandlingskomité ble komitéen 26. oktober utvidet med utvidet med fem nye medlemmer (blant dem Wedel Jarlsberg og Motzfeldt), og det ble bestemt at stortingspresident Christie skulle overta ledelsen av forhandlingene med svenskene.[21]

Kronprins Carl Johan ble rasende da han fikk høre om Stortingets vedtak. Han skrev til de svenske kommissærene og truet med ny krig mot Norge om ikke Stortinget straks valgte Carl XIII til konge. Kommissærene forsvarte imidlertid Stortingets langsomhet, og noen dager senere var Carl Johan falt til ro.[22] Samtidig fortsatte Stortinget revisjonen av Grunnloven paragraf for paragraf. Forandringene var ikke særlig kontroversielle. Det ble enstemmig vedtatt at kongen hadde rett til å utnevne en visekonge i Norge. Bestemmelsen om at kongen hadde rett til å utnevne en stattholder vakte derimot en viss motstand og ble vedtatt mot 26 stemmer.[23] Til vern mot forsvensking ble det dessuten bestemt at regjeringen utelukkende skulle bruke norsk språk.[24] Etter at de gamle grunnlovsparagrafene var gjennomgått 31. oktober, ble det 1. november vedtatt tre nye grunnlovsparagrafer: Det ble enstemmig vedtatt at Norge skulle ha sin egen bank og sitt eget pengevesen, det ble vedtatt at Norge bare skulle svare for sin egen statsgjeld, og det ble bestemt at Norge skulle ha rett til sitt eget handelsflagg. Orlogsflagget skulle være et unionsflagg.[25]

De svenske kommissærene nektet å godkjenne den vedtatte grunnlovsendringen angående kongens råderett over krigsmakten. De kom med et kompromissforslag, som ble vedtatt med enkelte modifikasjoner og mot 27 stemmer 1. november. Kongen skulle innhente betenkning fra et overordentlig statsråd før han erklærte krig, og de norske styrkene som ikke hørte til linjetroppene (landvernet) skulle ikke kunne brukes utenfor Norge. Svenskene gikk med på modifikasjonene, men var misfornøyde med grunnlovstillegget om et norsk handelsfalgg. Til gjengjeld krevde de at kongen skulle få absolutt veto i saker som gjaldt naturalisering av utlendinger. I denne saken, som ble tatt opp 2. november, var det 39 stemmer for og 39 stemmer imot, og den ble derfor utsatt til 4. november. Med unntak av naturaliseringsspørsmålet var Stortinget nå ferdig med hele grunnloven.[26]

Kongevalget[rediger | rediger kilde]

Kronprins Carl Johan overvåket det norske stortinget på avstand. Utsnitt av portrett i helfigur fra 1811.

Etter at grunnlovsrevisjonen var gjennomført, sto det igjen å velge en ny konge. Men først mente stortingspresident Christie at Christian Fredriks abdikasjon formelt måtte godkjennes av Stortinget. Godkjenningsdokumentet ble underskrevet av stortingsrepresentantene 4. november. Samme dag ble spørsmålet om kongens veto i naturaliseringssaker endelig avgjort. Med 43 mot 34 stemmer stemte Stortinget imot vetoet, men de svenske kommissærene ville ikke la denne saken komme i veien for unionen. Dermed var hele Grunnloven godkjent av svenskene, og samme kveld kunne Stortinget komme sammen til kongevalg. De forskjellige representantene valgte å ordlegge seg på forskjellig vis da de stemte: 48 representanter «valgte» Carl XIII, 23 «valgte og erkjente» ham, mens åtte «erkjente» ham. Det svenske standpunktet var at stortinget måtte «erkjenne» Carl XIII etter Kieltraktaten.[27] Flertallet anså det altså slik at Stortinget frivillig valgte Carl XIII til konge, men i den offisielle meddelelsen står det «valgt og erkjent».[28]

5. november sendte Stortinget en deputasjon ledet av Wedel-Jarlsberg til kronprins Carl Johan, som oppholdt seg i Fredrikshald, for å gi beskjed om kongevalget. Carl Johan holdt inntog i Christiania 9. november og møtte i Stortinget sammen med prins Oscar dagen etter. Her holdt han en tale og overbragte kong Carl XIIIs ed på Grunnloven til stortingspresidenten. Deretter avla stortingsrepresentantene ed til Grunnloven og kongen, og stortingspresidenten erklærte: «Eden er avlagt. Et hellig, uoppløselig bånd er knyttet mellom Norge og Sverige. Begge disse riker står nå ved siden av hinannen, hvert støttende seg på sin særskilte grunnlov, hvis nøyaktige overholdelse vil sikre deres uavhengighet».[29]

Oppløsning og etterspill[rediger | rediger kilde]

Kong Carl XIII av Sverige, også kjent som Karl II i Norge.

Etter kongevalget kom det til strid formen for offentliggjørelsen av Grunnloven. De svenske kommissærene krevde at den skulle kunngjøres i kongens navn, men Stortinget vedtok mot tre stemmer at den skulle kunngjøres på denne måten: «gitt i Riksforsamlingen på Eidsvoll den 17. mai 1814, og nu i anledning av Norges og Sveriges rikers forening bestemt i Norges overordentlige Storting i Christiania, og antatt 4. november 1814.» Grunnloven ble dessuten kun underskrevet av stortingsrepresentantene.[30]

Etter at grunnlovsarbeidet var avsluttet, ble det overordentlige Stortinget høytidelig oppløst 26. november. Eksisterende lovgivningsforslag ble oversendt til Regjeringen, som skulle avgi innstilling for et ordentlig Storting som skulle komme sammen 1. juli 1815. Valgene skulle avholdes straks, i tilfelle det ble nødvendig å kalle sammen Stortinget tidligere.[30] Før det ble oppløst, besluttet Stortinget å sende en deputasjon til kong Carl med melding om kongevalget samt en adresse fra Stortinget. Deputasjonen besto av Christie som formann, en representant fra hver av Norges fire bispedømmer, og to bønder. Adressen ble overlevert i rikssalen i Stockholm 14. desember 1814.[31] Christie avsluttet sin tale slik: «Give Gud, at den enigheds og Broderskabets Aand, som allerede nu oplives, og ved det nærmere Bekjendtskab vil end mere blive herskende hos det Svenske og Norske Folk, maae stedse vedblive! da vil Foreningen utryggelig bestaae indtil sildigste Slægter.»[32] Som takk for innsatsen på Stortinget i 1814 skjenket stortingsrepresentantene Christie en pokal av rent gull.

Vurdering[rediger | rediger kilde]

Det overordentlige Stortinget i 1814 er ikke omgitt av samme glans som riksforsamlingen på Eidsvoll tidligere samme år. Likevel utførte det et nesten like viktig arbeid, siden det i realiteten var en ny grunnlovgivende forsamling. Mens riksforsamlingen hadde skapt en ny Grunnlov, var det overordentlige stortingets oppgave å bevare denne Grunnloven som best man kunne i forhandling med de svenske kommissærene. Det var ingen egentlig partimotsetninger som på Eidsvoll; nesten alle var enige i at unionen var uunngåelig, spørsmålet gjaldt hvordan unionsinngåelsen skulle skje.

Det gamle unionspartiet hadde med Christian Fredriks abdikasjon nådd sitt mål om en norsk union med Sverige. Unionstilhengerne ville helst ha unionen gjennomført så fort som mulig. For selvstendighetspartiet var det derimot om å gjøre at Norges stilling i unionen ble så fordelaktig som mulig, når en union ikke kunne unngås. Stortingspresident W. F. K. Christie trådte i spissen for dette synet og ledet arbeidet i Stortinget slik at man til slutt satt igjen med en grunnlov som bevarte ånden fra eidsvollsgrunnloven. På Stortinget i 1814 trådte Christie frem som landets fremste mann. Riktignok hadde han også spilt en rolle på riksforsamlingen, men gjennom sine fortjenester som president på dette viktige Stortinget skaffet han seg en anseelse og popularitet som fulgte ham livet ut.

Unionen med Sverige var tilsynelatende et nederlag for det norske selvstendighetspartiet, men på lang sikt representerte 4. november-grunnloven en seier for norsk selvstendighet; Jens Arup Seip har skrevet at Christian Fredrik seiret gjennom Christie på stortinget i 1814.[33] Norge skulle fremdeles være nasjonalt selvstendig selv om landet nå hadde felles konge med Sverige. Knut Mykland har påpekt det merkverdige i at svenskene tillot Norge en såpass fri stilling i unionen som 4. november-grunnloven representerte, også etter at en union var blitt uunngåelig.[34] Hvorfor var svenskene så ettergivende overfor Stortinget, som jo nektet å etterkomme deres ønsker blant annet i spørsmålet om kongens råderett over krigsmakten og naturaliseringsspørsmålet?

For kronprins Carl Johan må det ha vært av betydning at eidsvollsgrunnloven tilla kongen en sterk maktstilling. Ved å bygge på denne Grunnloven i forhandlingene om unionen håpet han å få myndighet over Norges utenrikspolitikk og militærvesen.[35] For de norske selvstendighetsmennene var det derimot om å gjøre å begrense unionskongens makt mest mulig. I 4. november-grunnloven fikk Stortinget en sterkere stilling overfor kongen enn det hadde hatt i eidsvollsgrunnloven, og mens Christian Fredrik hadde ønsket å holde statsrådet i bakgrunnen, trådte det norske statsrådet nå frem som et selvstendig organ.[36] Carl Johan og svenskene måtte godta at Norge fikk en friere stilling i unionen enn de hadde tenkt, først og fremst fordi de ønsket å få unionen i stand så raskt som mulig. Carl Johan hadde flere baller i luften høsten 1814; han fryktet at stormaktene skulle blande seg inn, han var usikker på sin egen stilling i Sverige, og han næret håp om å komme på tronen i Frankrike etter Napoleons fall. Svenskene trodde dessuten at Norge og Sverige uansett ville komme til å smelte sammen i en tettere union etter hvert som tiden gikk. Det ble antatt at Norge ville innta samme rolle i forhold til Sverige som Finland tidligere hadde inntatt.

Stortinget i 1814 ble altså bestemmende for Norges forhold til Sverige gjennom resten av århundret, helt til unionsoppløsningen i 1905. Dagen for kongevalget, 4. november, ble helt til unionsoppløsningen i 1905 holdt for en festdag blant tilhengerne av unionen med Sverige. Tilhengerne av en friere stilling for Norge i unionen begynte på 1820-tallet å feire 17. mai, som kom til å stille 4. november i skyggen.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Noter
  1. ^ Mykland (1978, s. 457)
  2. ^ Steen (1951, s. 171–2)
  3. ^ Steen (1951, s. 214–5)
  4. ^ Koht (1914, s. 360)
  5. ^ Keilhau (1929, s. 120)
  6. ^ Steen (1951, s. 233)
  7. ^ Bergsgård (1958, s. 40)
  8. ^ Steen (1951, s. 234)
  9. ^ Nielsen (1904, s. 324–5)
  10. ^ Steen (1951, s. 234–8)
  11. ^ Steen (1951, s. 238–9)
  12. ^ Koht (1914, s. 399–400)
  13. ^ Mykland (1978, s. 463)
  14. ^ Steen (1951, s. 240–1)
  15. ^ Steen (1951, s. 241–3)
  16. ^ Steen (1951, s. 243–9)
  17. ^ Steen (1951, s. 250–2)
  18. ^ Steen (1951, s. 254)
  19. ^ a b Koht (1914, s. 452–4)
  20. ^ Steen (1951, s. 256–8)
  21. ^ Koht (1914, s. 457)
  22. ^ Steen (1951, s. 258–60)
  23. ^ Steen (1951, s. 262)
  24. ^ Bergsgård (1958, s. 45)
  25. ^ Koht (1914, s. 465)
  26. ^ Steen (1951, s. 262–3)
  27. ^ Steen (1951, s. 265–7)
  28. ^ Koht (1914, s. 472)
  29. ^ Steen (1951, s. 267–9)
  30. ^ a b Steen (1951, s. 270)
  31. ^ Steen (1951, s. 273)
  32. ^ Koht (1914, s. 520)
  33. ^ Seip (2002, s. 58)
  34. ^ Mykland (1978, s. 469)
  35. ^ Mykland (1978, s. 445)
  36. ^ Mykland (1978, s. 470)
Litteratur
  • Bergsgård, Arne (1958). Frå 17. mai til 9. april. Det norske Samlaget, Oslo.
  • Keilhau, Wilhelm (1929). «Tidsrummet 1814 til omkring 1840». I: Det norske folks liv og historie gjennem tidene, bind VIII. Aschehoug, Oslo.
  • Koht, Halvdan (1914). 1814. Norsk dagbok hundre aar efterpaa. Aschehoug, Kristiania [En beskrivelse av begivenhetene i 1814 dag for dag].
  • Mykland, Knut (1978). «Kampen om Norge 1784–1814». I: Norges historie, bind 9. J. W. Cappelens forlag, Oslo.
  • Nielsen, Yngvar (1901). Lensgreve Johan Caspar Herman Wedel Jarlsberg. Anden Del. W. C. Fabritius & Sønner, Christiania.
 
  • Nielsen, Yngvar (1904). Norge i 1814. J. M. Stenersen & Co.s Forlag, Christiania.
  • Nissen, Bernt A. (1964). «Det nye Norge grunnlegges». I: Vårt folks historie, bind VI. Aschehoug, Oslo.
  • Sars, J. E. (1913). Norges historie fremstillet for det norske folk, bind VI-1. Aschehoug, Kristiania.
  • Seip, Jens Arup (2002). Utsikt over Norges historie, 3. utg.. Gyldendal, Oslo.
  • Steen, Sverre (1951). «1814». I: Det frie Norge, bind 1. J. W. Cappelens forlag, Oslo.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]