Christian Frederik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Christian Frederik
Konge av Norge
og Danmark (som Christian VIII)
Christian Frederik
Maleri av J.L. Lund 1813
Valgspråk: Gud og fædrelandet.
Regjeringstid: Norge:
17. mai 181410. oktober 1814
Danmark:
13. desember 183920. januar 1848
Født: 18. september 1786, Christiansborg
Død: 20. januar 1848 (61 år), Amalienborg
Begravet: Roskilde domkirke
Foreldre: Frederik og Sophie Frederikke
Ektefelle: 1.Charlotte Frederikke
2.Caroline Amalie
Barn: Christian Frederik
Frederik

Christian VIII Frederik (født 18. september 1786 i København, død 20. januar 1848 samme sted), var i to adskilte tidsperioder konge av Norge og deretter konge av Danmark. Han var valgt konge av Norge fra 17. mai til 10. oktober 1814 og konge av Danmark fra 3. desember 1839 til sin død. I Norge var han konge som Christian Frederik, som dansk konge omtales han som Christian VIII. Han tilhørte den oldenborgske slekt.

Da fetteren Frederik VI ikke hadde noen sønner, var Christian Frederik ifølge Kongeloven nærmeste arving til tronen.

Familiebakgrunn[rediger | rediger kilde]

Offisielt var han sønn av arveprins Frederik, halvbror av psykisk syke Christian VII og Sophie Frederikke, og dermed fetter til forgjengeren Frederik VI, men innen familien var det kjent at den biologiske faren var hoffsjef Frederik von Blücher, som også var far til Christian Fredriks tre søsken.[1]

I et brev skrevet av kronprins Frederik (senere Frederik VI) til sin svoger hertug Frederik Christian av Augustenburg i 1805 nevner han arveprinsens velvilje overfor hoffsjefen og skriver videre:[2]

Sitat ... min onkel sætter alt for megen pris på skaberen af de fire, meget henrivende prinser og prinsesser til at ville sende ham bort. Sitat

Ekteskap og barn[rediger | rediger kilde]

Christian Frederik ca. 1813 på et tresnitt av Philipp Velyn
Christian Frederik som ung på et maleri av ukjent kunstner.

I 1806 giftet han seg med sin kusine Charlotte Frederikke. I april 1807 fødte hun sønnen Christian Frederik som døde kort tid etter fødselen, og i 1808 ble de foreldre til den senere Frederik VII. Da det ble kjent at prinsessen hadde et forhold til sin franske sanglærer, Édouard du Puy, sørget kong Frederik VI for at ekteskapet ble opphevet. Charlotte Frederikke ble forvist til Horsens og fikk forbud mot å noensinne se sønnen igjen, og du Puy ble forvist til Sverige – han fikk to timer på seg til å forlate Danmark og sitt hjem i Vingårdstræde 15, hvor prinsessen hadde besøkt ham.[3] Prinsen giftet seg senere i 1815 med Caroline Amalie, barnebarn av dronning Caroline Mathilde og Struensee.[4]

Christian VIII fikk 10 barn utenfor ekteskap,[5] deriblant forstmannen Frederik Carl Eide. Forfatteren Jens Jørgensen har fremført den spekulative teori at han også skulle være faren til H.C. Andersen.

Som norsk konge[rediger | rediger kilde]

Christian VIII som dansk kronprins, malt av L. Aumont 1830

I mai 1813 sendte Frederik VI prins Christian Frederik til Norge som stattholder, med henblikk på å styrke den norske lojaliteten mot kronen. Denne hadde lidd under Danmarks skjebnesvangre allianse med Napoleon. Ved Kielfreden den 14. januar 1814 ble Frederik VI tvunget til å avstå Norge til kongen av Sverige. Dette hadde vært en betingelse Sverige satte for å gå med i alliansen mot Napoleon.

Men Christian Frederik valgte å stille seg i spissen for en norsk uavhengighetsbevegelse. I februar 1814 foretok han en rundreise i innlandet opp til Trondheim for å lodde stemningen og sammenkalte deretter til det kjente stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) den 16. februar. Her ble Christian Frederik enig med landets ledende menn om å kalle sammen den grunnlovgivende RiksforsamlingenEidsvoll samme år. Christian Frederik ble landets regent og hadde et råd som lignet en regjering. Den 17. mai 1814 ble en norsk grunnlov undertegnet. Den 19. mai 1814 valgte Risforsamlingen Christian Fredrik til norsk konge. Som norsk konge hadde han titulatur Norges Konge, Prins til Danmark, Hertug til Slesvig, Holsten, Stormarn, Ditmarsken og Oldenborg[6] .

Men svenskene gjorde fortsatt krav på Norge, og fikk stormaktenes medhold. En delegasjon ble sendt til Christian Frederik, men forhandlingene førte ikke frem. Det førte til en kort krig hvor svenskenes makt var overlegen, selv om nordmennene hevdet seg blant annet ved Lier. Til sist ble Mossekonvensjonen av 14. august undertegnet. Christian Frederik måtte frasi seg Norges trone og returnere til Danmark etter å ha sammenkalt et overordentlig Storting og lagt makten i dets hender. Til gjengjeld skulle Norge få beholde grunnloven, men med de forandringer som var nødvendige for å inngå en realunion med Sverige. Stortinget forhandlet samme høst med svenske utsendinger, vedtok 4. november den reviderte Grunnloven, og valgte samme dag Sveriges konge Karl II til norsk konge. Prins Christian Frederik forlot Norge 10. oktober og vendte skuffet tilbake til Danmark.

Ettertidens vurdering av Christian Frederik som norsk konge[rediger | rediger kilde]

Christian Frederik var den sentrale lederskikkelsen i opprøret våren 1814, han var veltalende, kunnskapsrik, karismatisk og usedvanlig arbeidsom. Da det viste seg at den svenske overmakten var for stor sensommeren 1814, valgte han å gi ordre om retrett, våpenhvile og forhandlinger med svenskene. Han frasa seg den norske kronen og reiste nedbrutt tilbake til Danmark.

Denne forvandlingen fra å være energisk, initiativrik og kampklar til å gi seg, nærmest uten motstand, førte til at han umiddelbart ble utsatt for kritikk fra de kretsene han hadde oppglødd til kamp. Den dominerende holdningen på 1800-tallet var fortsatt at Christian Frederik hadde vært for vek, at det var en teaterkonge. Historikere på 1900-tallet, som Sverre Steen og Jens Arup Seip, hadde en mer positiv vurdering. De mente at Christian Frederik var helt sentral for selvstendighetsreisningen, men Steen var fortsatt noe spørrende til innsatsen sensommeren 1814: «Det var riktig av Christian Frederik å ta krigen i 1814 selv om han så nederlaget i øynene. Det blir derimot et åpent spørsmål om det ikke hadde vært riktigere for Norges fremtid å føre krigen med større alvor, selv om det også hadde ført med seg større tap. Som det nå var, hadde mange inntrykk av at det hele var gjort på skrømt, eller at det skyldtes en klosset tilfeldighet, eller at det var avtalt spill.» [7] Det kan tenkes at denne vurderingen skyldes tidspunktet Steen skrev dette, bare 6 år etter at Norge hadde vært okkupert av Tyskland,

Særlig Knut Mykland har oppvurdert Christian Frederiks handlemåte på slutten av hans regjeringstid i Norge. Da det viste seg at England ikke støttet den norske selvstendighetskampen, var Christian Frederiks mål, etter Myklands vurdering, å legge til rette for at nordmennene skulle få bevare sin grunnlov i den nye unionen med Sverige. Da var forhandlingsbordet å foretrekke fremfor en lang og blodig krig med helt overveiende sannsynlighet for norsk tap.

Som dansk prins[rediger | rediger kilde]

I 1815 giftet Christian Frederik seg med Caroline Amalie. Samme år ble han utnevnt til guvernør over Fyn og Langeland. Fra 1818 til 1822 var paret på en lengre utenlandsreise og fikk anledning til å møte Europas ledende statsmenn. Christian Frederik fikk også anledning til å dyrke sine vitenskapelige og kunstneriske interesser. I 1831 ble han medlem av statsrådet. Han viste der stor forståelse for de nasjonalliberales sak, og den oppvåknende danske nasjonalfølelse i hertugdømmene.

Dansk konge[rediger | rediger kilde]

Christian VIIIs kroning 28. juni 1840. Utsnitt av samtidig stikk.
Christian VIII malt av Johan Vilhelm Gertner i 1845, Gisselfeld Kloster

Da Frederik VI døde 13. desember 1839 arvet den da 53 år gamle prinsen tronen. Under navnet Christian VIII satte han ved den siste kroning i Danmarks historie kronen på sitt hode. Danmark hadde på denne tiden fortsatt en eneveldig styreform. De danske liberale husket hans innsats i Norge, og mange forventet at han ville gi landet en fri forfatning. Deres forventninger ble ikke innfridd. Kongen så det slesvigske problemet vokse, og forsøkte med kompromissløsninger. I 1840 utstedte han en forordning om at dansk skulle være retts- og forvaltningsspråk i de delene av Slesvig hvor det allerede var kirke- og skolespråk.

I tillegg til disse problemene kom arvespørsmålet sterkere og sterkere frem ettersom Christian Frederiks sønn Frederik (senere Frederik VII) ikke hadde noen barn.

Først på midten av 1840-tallet fikk kongen ro på seg og kunne sette i gang med arbeidet som skulle gi Danmark en fri forfatning. De første utkastene gjorde han på egen hånd og noe senere samarbeidet han med juristen Anders Sandøe Ørsted. Han hadde til hensikt å proklamere den frie forfatningen som høydepunkt under feiringen av oldenborgernes 400-års-jubileum høsten 1848.[8][9]

Kongen rakk ikke å gjennomføre dette. Han ble alvorlig syk etter en årelating i januar 1848.

9. januar, 11 dager før han døde, skrev den døende kongen sin siste vilje som et brev til sin sønn og arving til tronen, kronprins Frederik. Dette brevet er også kalt Christian VIIIs politiske testamente og ble først kjent etter kongens død. Slik begynner brevet:[10]

Sitat Kære søn og De, min tro Adler! Da det står i Guds hånd, om jeg rejser mig af denne sygdom, så anbefaler jeg kronprinsen ved sin regerings tiltrædelse at tilsige det danske folk og Hertugdømmerne en fælles konstitutionel forfatning, som han forbeholder nærmere at give disse arvelande.

Jeg anbefaler kronprinsen at høre gode råd af fædrelandssindede mænd. Fra Hertugdømmerne nævner jeg gehejmestatsminister M. Criminil og greve C. Moltke.

Jeg pålægger kronprinsen at ægte en prinsesse, der måtte gefalle ham inden årets udgang – det er hans pligt....
Sitat

Christian Frederik døde 20. januar 1848 og ble bisatt i Roskilde domkirke.

I moderne tid[rediger | rediger kilde]

I 1914, hundre år etter sin korte tid som norsk konge, fikk han oppkalt en plass i Oslo sentrum etter seg, Christian Frederiks plass ved Bjørvika.

Fra 1. august 2013 ble en del av Thormøhlens gateMøhlenpris i Bergen omdøpt til Kong Christian Frederiks plass. Dette gjelder Thormøhlens gate 35-45, som blant annet huser handelshøyskolen BI, Cornerteateret og mediahuset Media Bergen, og som tidligere var en del av industribedriften Mjellem & Karlsen Verft.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dehn-Nielsen s. 12
  2. ^ Dehn-Nielsen s. 12
  3. ^ Smidt og Winge: s. 183
  4. ^ Claus Bjørn. «Caroline Amalie (1796 - 1881), Dansk Kvindebiografisk Leksikon». KVINFO. 
  5. ^ Johan de Mylius. «Tidstavlen år for år». Syddansk Universitet. Besøkt 15. mars 2008. 
  6. ^ Kongen (1814-05-19 - 1814-10-10 : Christian Frederik) (1814). Rescript til Biskopperne 19/5-1814 : om at anordne en Takke- og Bøn-Fest. Christiania. s. 1. 
  7. ^ Steen, 1951, s. 210
  8. ^ Langslet: Christian Frederik, bind 2
  9. ^ Langslet:Våre konger s.222
  10. ^ Langslet: Christian Frederik, bind 2

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Dehn-Nielsen, Henning: Christian 8. Konge af Danmark, Konge af Norge, Sesam forlag 1999 ISBN 87-11-13191-8
  • Langslet, Lars Roar: Christian Frederik : konge av Norge (1814), konge av Danmark (1839–48), 2 bind, Cappelen forlag 1998-1999
  • Langslet, Lars Roar: Våre konger – En vei gjennom norgeshistorien, Oslo, J.W. Cappelens Forlag A/S, ISBN 82-02-22076-9
  • Mørch, Monica og Holmene, Ulf: Kong Christian Frederik og Paleet i Christiania og sommerresidensen på Ladegaardsøen, i Holme, Jørn (red.): De kom fra alle kanter - Eidsvollsmennene og deres hus, Cappelen Damm 2014, s. 84 - 103. ISBN 978-82-02-44564-5
  • Mykland, Knut: Kampen om Norge. Bind 9 i Cappelens norgeshistorie. Oslo 1978
  • Seip, Jens Arup: Utsikt over Norges historie, første del. Oslo 1974.
  • Smidt og Winge: Hen over torv og gade, (s. 183), forlaget Gyldendal, ISBN 87-00-25216-6
  • Steen, Sverre: 1814 i serien Det frie Norge, Oslo 1951.


Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikisource-logo.svg Wikikilden: Christian Frederik – originaltekster av og om forfatteren


Forgjenger:
 Frederik VI 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Frederik VII 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Karl II 
Forgjenger:
 Frederik av Hessen 
Stattholder i Norge
Etterfølger:
 Marcus Gjøe Rosenkrantz 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]