Claus Pavels

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Claus Pavels.

Claus Pavels (født 1. august 1769 på Kjørrefjord ved Vanse, død 6. februar 1822) var en norsk prest og dagbokforfatter. Han ble biskop i Bergen 1817. Hans dagbøker fra tiden 1812–22 er viktige kilder til tiden omkring 1814.

Slekt[rediger | rediger kilde]

Claus Pavels var sønn av Claus Pavels (død 1769), residerende kapellan i Vanse, og Karen Tostrup (1740–1813). Selv ble han i 1799 gift med Maren Fasland (1781–1865), datter av en kjøpmann i Arendal. De fikk tre døtre.

Barndom og ungdom[rediger | rediger kilde]

Faren var død fire måneder før sønnens fødsel, etter bare et halvt års ekteskap. Moren flyttet derfor til sin far, fogd Anders Tostrup, på gården Østhassel på Lista, hvor gutten vokste opp omgitt av sin mor, sin morfar, sin grandonkel og sin grandtante. Det fantes ingen andre barn av samme stand i nærheten, og med bøndenes barn hadde han ikke lov å omgås. Han leste det han kom over, særlig teologisk litteratur. I 9-årsalderen fikk han en egen huslærer som lærte ham latin, gresk og hebraisk. I 1780 fikk han en stefar, da moren giftet seg på ny med offiseren Jacob Ulrik Hoelfeldt, som etter hvert avanserte til generalmajor.

Etter konfirmasjonen i 1782 ble Pavels sendt på Christiansands Latinskole, hvor han ble elev av Søren Monrad, med tilnavnet «Søren Latiner». I tre år var Pavels elev i Kristiansand, under til dels kummerlige forhold. En gang var han nær ved å dø av kopper. Undervisningen ved latinskolen var også så som så, med unntak av latinen, Monrads hovedfag. I 1785 ble han imidlertid sendt av sted til Københavns universitet med et ypperlig vitnesbyrd fra Monrad.

Første opphold i Danmark[rediger | rediger kilde]

Etter et års tid ved universitetet vendte Pavels tilbake til hjemmet sommeren 1786 på grunn av pengemangel. Våren 1787 ble han undervist av presten i Lund, den berømte Abraham Pihl. Samme sommer vendte han tilbake til København og tok anneneksamen med laudabilis. Etter anneneksamen levde han enda et år hjemme på Lista, før han sommeren 1788 igjen slo seg ned i København for å studere teologi. Det var først nå han egentlig begynte å interessere seg for litterære og estetiske spørsmål. Særlig sto han under innflytelse av Rahbek. Han vanket i litterære selskaper og fikk noen dikt på trykk i Minerva. Samtidig fullførte han raskt sine teologiske studier og tok attestas med laudabilis høsten 1789.

I 1790 ble Pavels alumnus ved Elers' Kollegium. I den følgende tiden virket han som manuduktør, om enn uten særlig suksess, han fortsatte å skrive vers, og han spilte amatørteater. Dessuten trådte han frem med prekener i Københavns kirker, og ble «en af Kjøbenhavns mest yndede Prædikanter».[1] I 1792 virket han som huslærer, mens han søkte ledige prestestillinger. I 1793 ble han endelig utnevnt til residerende kapellan i Brevik og Eidanger i Norge.

Residerende kapellan i Brevik[rediger | rediger kilde]

Som residerende kapellan bodde Pavels i Brevik.

Som residerende kapellan i Brevik og Eidanger, med bosted i Brevik, var Pavels underordnet sognepresten i Solum, men var ellers temmelig uavhengig. I tillegg til Brevik og Eidanger vekslet han med sognepresten om å preke i annekset Slemdal (Siljan). Etter hvert kom han med i Porsgrunns selskapsliv, hvor han blant andre ble kjent med brødrene Niels, Jacob og Jørgen Aall, samt Nicolai Møller. Han var imidlertid misfornøyd med småbylivet i Brevik, «det ubehageligste Sted, jeg siden min Ankomst til Norge havde lært at kjende»[2], og lenget tilbake til vennene i København. I 1796 søkte han og fikk Hørsholms sognekall utenfor København.

Andre opphold i Danmark[rediger | rediger kilde]

Heller ikke som sogneprest i Hørsholm kunne Pavels finne seg til rette, ettersom han fant at prestens virke ble litet aktet av sognebarna. Han knyttet imidlertid vennskap med sin nabo, den landsforviste svensken Clas Fredrik Horn, en av Gustav IIIs mordere. Han besøkte dessuten hyppig København og sine gamle venner blant hovedstadens litterære sirkler. På denne tiden var han ikke fremmed for de revolusjonære og demokratiske tanker som også var nådd Danmark etter den franske revolusjon; for eksempel mottok han i 1796 den landsforviste Malthe Conrad Bruun på prestegården.

Kirken i Nikolaj menighet i København brente i 1795. I dag står bare tårnet tilbake.

I 1799 ble Pavels utnevnt til annenkapellan ved Nikolaj menighet i København, og kunne dermed vende tilbake til hovedstaden, slik han hadde ønsket. Tiden i København omtaler han som «mit Livs lykkeligste Periode».[3] Som annenkapellan hadde han imidlertid små inntekter, inntil han i 1802 rykket opp til førstekapellan. Etter at Nikolaj kirke var nedbrent i 1795 var det dessuten usikkert om menigheten ville komme til å bestå. I 1805 opphørte Nikolaj menighet å eksistere, og Pavels ble utnevnt til slottsprestAkershus.

Slottsprest på Akershus[rediger | rediger kilde]

Biskop[rediger | rediger kilde]

Claus Pavels’ forfatterskap[rediger | rediger kilde]

Sitat Jeg har ikke gjennemreist fremmede Lande, jeg har ikke havt romantiske Eventyr; mit Liv har efter den almindelige Maalestok været et ganske almindeligt Hverdagsliv. Men jeg har nøie givet Agt paa mig selv, og paa Menneskene og Tingene omkring mig; jeg har søgt at pleie og nære Følelser, Andre omhyggeligen bestræbe sig for at qvæle; jeg har gjort mig Umage for intet at glemme, hvad der for mig selv i Fremtiden kunde have ringeste Interesse. Sitat
Autobiographi.

I ettertid er Claus Pavels mest kjent som dagbokforfatter, men i samtiden var han kjent som en skattet leilighetsdikter og som forfatter av prekensamlinger. Pavels opplyser selv at han begynte å føre dagbok i 1791, og fortsatte den inntil han reiste fra København i 1793. I 1805 lot han imidlertid nesten alt det skrevne tilintetgjøre. Senere begynte han å skrive på sin Autobiographi (selvbiografi). Claus Pavels Riis lot Pavels’ dagbøker utgi i årene 1863–64, og i 1866 utga han Pavels’ Autobiographi. Sammen med selvbiografien utga han også et dagboksfragment fra 1792 og utdrag fra Pavels’ stambok. Utgaven var forsynt med fotnoter skrevet av historikeren Ludvig Daae. Selvbiografien skildrer tiden fra Pavels’ fødsel frem til hans utnevnelse til slottsprest på Akershus i 1805, og har et ufullendt tillegg om tiden mellom 1805 og 1817.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Autobiographi, s. 87.
  2. ^ Autobiographi, s. 142.
  3. ^ Autobiographi, s. 161.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Claus Pavels – sitater


Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Fem Prækener (København, 1793)
  • Anmærkninger ved de to udkomne Hefter af den evangelisk-christelige Psalmebog (I: Minerva 1796/IV (1796), s. 1-59
  • Herr Pastor Claus Pavels’s Valgprædiken (I: Magazin for Religionslærere, med Hensyn til vore Tider, B. 7:1 (1798), s. 239-252)
  • Længsel efter Døden [Elegi] (I: For Sandhed, B. 3 (1799), s. 40-48)
  • Det Syndige i Kjønsdrivtens uordentlige Tilfredsstillelse : Prædiken, holden i Helliggeistes Kirke til Aftensang 3dje Søndag i Faste 1800 (København, 1800)
  • Prædikener (København, 1800)
  • Prædiken paa Fredsfesten den 1ste Januari 1802 (København, 1802)
  • Tale ved Præmiernes Uddeling efter den offentlige Examen i de Herrer von Westens, Brendstrups og Nissons Underviisnings Institut, den 16de Ocober 1801 (I: For Sandhed 6 (1802),s. 193-223)
  • Nogle af de vigtigste Aarsager, hvorfor saa mange ulykkelige Ægteskaber nuomstunder findes iblandt os (I: Borgervennen (1803))
  • Naturens Glæder og det selskabelige Livs Forlystelser, en Sammenligning, især med Hensyn paa Kjøbenhavn og dets Omegn (I: Borgervennen (1803))
  • Prædikener : Anden Deel (København, 1803)
  • Nogle simple Husraad, som man skulde troe, Enhver af sig selv kunde falde paa (I: Borgervennen (1804))
  • Noget om Underviisningsinstituter betragtede fra den moralske Side (I: Borgervennen (1804))
  • Er den tiltagende Ringeagt for offentlig Gudsdyrkelse Tegn paa, at ogsaa Oplysningen tiltager iblandt os? : Prædiken holden for Nikolai Menighed siette Søndag efter Paaske den 13de Maj 1804 (København, 1804)
  • Afskeedsprædiken holden for Nikolai Menighed i Kjøbenhavn ved dens sidste offentlige Gudstjeneste Søndagen den 30te Junii 1805 til Aftensang (København, 1805)
  • Noget om Fordomme (I: Borgervennen (1805))
  • Anmærkninger over Biskop Boisens Plan til en forbedret Liturgie (I: Minerva (1806))
  • Tale, holden i Aggers Kirke den 28de Januar 1812 (Christiania, 1812)
  • Prædiken, holden i Aggershuus Slotskirke anden Søndag efter Paaske 1813 over Dagens Evangelium(Christiania, 1813)
  • Prædiken, holden i Aggershuus Slotskirke Nytaarsdag 1814 (Christiania, 1814)
  • Taler og sange i Aggershuus Slotskirke paa den anordnede høitidelige Bededag den 25 Februar 1814 (Christiania, 1814)
  • Prædiken, holden i Aggershuus Slotskirke paa Reformations-Festen 1814 (Christiania, 1814)
  • Tale holden i Vor Frelsers Kirke i Deres Kongelige Høiheder Krondprindsens og Arveprindsens Nærværelse paa Foreningsfesten den 4de November 1815 (Christiania, 1815)
  • Prædiken paa Fredsfesten den 1ste januar 1815, holden i Aggershuus Slotskirke (Christiania, 1815)
  • Prædiken holden i Bergens Domkirke paa Jubelfesten den 31 October 1817(Christiania, 1817)
  • Dagen den fjerde Julii i Aaret attenhundrede og sytten, helligholdt i vor Frelsers Kirke i Christiania ved Lovsang og Bøn (Christiania, 1817)(Tale til arveprins Oscar, utgitt anonymt)


Forgjenger:
 Johan Nordal Brun 
Luthersk biskop av Bjørgvin
Etterfølger:
 Jacob Neumann