Frederik VI av Danmark og Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frederik VI
Konge av Danmark og Norge
Frederik VI av Danmark og Norge
Valgspråk: Gud og den retfærdige sag
Regjeringstid: Danmark: 18081839
Norge: 18081814
Født: 28. januar 1768, Christiansborg
Død: 3. desember 1839 (71 år), Amalienborg slott
Begravet: Roskilde domkirke
Foreldre: Christian VII og Caroline Mathilde
Ektefelle: Marie Sophie
Barn: Med Marie Sophie:
Kristian (1791-1791)
Maria Louisa (1792-1793)
Caroline (1793-1881)
Louise (1795-1795)
Kristian (1797-1797)
Juliane Louise (1802-1802)
Frederike Maria (1805-1805)
Vilhelmine Marie (1808-1891)
Med Fru Dannemand:
Louise
Caroline
Frederik
Valdemar

Frederik VI (født 28. januar 1768, død 3. desember 1839) var konge av Danmark 1808–1839 og av Norge 1808–1814. Han var sønn av Christian VII og Caroline Mathilde.

Familie[rediger | rediger kilde]

Frederiks fødsel, hvor faren med sin stab avlegger visitt

Den 31. juli 1790 giftet kronprins Frederik seg på Gottorp slott med sin kusine Marie Sophie, datter av landgreve Karl av Hessen og Christian VIIs søster Louise. De fikk åtte barn, hvorav seks døde som små. Ingen guttebarn overlevde, kun to døtre: Caroline (1793 – 1881) og Vilhelmine (1808–91). Paret fikk ingen barnebarn.

Frederik VI hadde også den siste offisielle kongelige elskerinne i Danmark, Bente Rafsted. Hun ble tildelt navnet fru Frederikke Dannemand, samtidig med at hun i 1829 fikk rang av oberstinne. Deres forhold, som mer eller mindre ble akseptert av dronningen, varte gjennom mer enn 30 år. De fikk fire barn sammen: Louise Frederikke (f.1810), Caroline Augusta (1812–44), Frederik Vilhelm (1813–88) og Frederik Valdemar (1819–35).

Grunnet sin fars tilstand var Frederik VI i realiteten regent fra 1784. Han hadde en trist barndom. Etter at moren, dronning Caroline Mathilde, ble forvist til Tyskland, og hennes elsker Struensee ble arrestert og henrettet i 1772, sto den 4-årige Frederik tilbake med en sinnssyk far, som var ute av stand til å ta seg av ham. I Struensees tid hadde Frederik i tillegg vært utsatt for en hardhendt oppdragelse som anbefalt i Rousseaus bok Émile – ikke snakk med barnet utover det strengt nødvendige, ikke kom fordi det gråter og la barnet på egen hånd finne ut av ting, selv om det kan skade seg.

Kronprinsen som fungerende regent[rediger | rediger kilde]

Etter et kupp ble han i 1784 tatt opp i statsrådet, hvor han ble kronprinsregent for sin sinnssyke far frem til 1808. Som fungerende regent iverksatte han på oppfordring av Andreas Peter Bernstorff, juristen Christian Colbjørnsen og brødrene Christian og Ludvig Reventlow reformer som førte til bøndenes frigjørelse fra stavnsbåndet og overgang til selveie. Den 20. juni 1788 ble stavnsbåndet opphevet for 14–36 årige menn, som ennå ikke hadde vært soldater, først med virkning fra år 1800. Bøndene var nå frie borgere som kunne reise hvor de ville.

Etter Bernstorffs død i 1797 fikk kronprinsen mer direkte innflytelse på regjeringen. Han var imot trykkefriheten som Bernstorff hadde innført, og gjeninnførte sensur i 1799, som var i kraft til eneveldet ble avskaffet i 1848. 25. september 1790, da kronprinsen ankom København med sin tyske brud, ble det også feiret i Skydeselskabets lokaler på Vesterbro. Peter Andreas Heiberg deklamerte ved den anledning:

Sitat Ord'ner henger man på idioter - stjerne og bånd man kun adelen gir. Dog har man hjerne - kan man jo gjerne - unnvære orden og stjerne. Sitat
– P.A. Heiberg

Disse linjene ble så populære blant folk at Frederik VI gjeninnførte sensuren med ordene:

Sitat Jeg bifaller at det tas fatt på disse herrer. Kun ingen skånsel! Sitat
– Frederik VI

På selveste julaften 1799 ble Heiberg idømt landsforvisning på livstid, og måtte i all hast reise til Paris, der han slo seg ned.[1]

I 1811 grunnla Frederik etter snarrådig aksjon fra grev Wedel Jarlsberg Det kongelige Frederiks universitet (på latin Universitas Regia Fredericianum) i Oslo. Universitetet hadde dette navnet frem til 1936, da det skiftet navn til Universitetet i Oslo (Universitas Osloensis).

På denne tiden var det et allment ønske å få hengt opp postkasser, men Frederik VI fikk hindret det, fordi han fryktet at «yre mennesker» ville poste brev til folk som ikke fantes og dermed skaffe postvesenet mye unødig bry.[2]

Da filologen J.J. Dampe og hans venn, smedmester H.C. Jørgensen i 1820 stiftet et selskap til demokratiets fremme, så Frederik meget godt at det kunne føre til en statsomveltning, som ikke tjente hans interesser. Begge ble arrestert. Dr. Dampe ble dømt til livsvarig fengsel, selv om han mye heller ville vært landsforvist som P.A. Heiberg eller til og med dømt til døden. Han sonet på Kastellet i København og ble utsatt for grov vold og isolat, slik han selv forteller i sine erindringer, Fortælling om mit fængsel i hårdeste grad i tyve år og min forvisning i syv år, lidelser mig tilføjede formedelst min lære om folkets ret. Han forteller fra isolatet:

Sitat Og jeg hadde aldeles ingen hjelp, slett ingen. I denne morderhule, hvori jeg var bestemt til å råtne langsomt til døde, så jeg kun omkring meg de mørke murene, døren med de svære låsene utenfor, det jerngitrede vinduet, som var så høyt oppe, at jeg ikke rakk opp dit uten å stå på en stol som atter var stilt på en koffert...den bommen slått ned som atskilte meg fra livet, og intet medmenneske fra den ytre verden, hvoretter min tanke uavlatelig higet, intet medmenneske derfra, som rakte meg hånden til hjelp... Sitat
– J.J. Dampe

Han ble løslatt noen år etter Frederiks død, men først ved tronskiftet i 1848 fikk han amnesti. Etter innføringen av den frie forfatning i 1848 mottok han som kompensasjon en statspensjon på 360 riksdaler, senere forhøyet til 500.[3]

Englandskrigene[rediger | rediger kilde]

Frederik VI, F.C. Grøger, 1808, Rosenborg slott

For ikke å bli dratt inn i den fransk-britiske storkonflikten, sluttet Danmark-Norge seg i 1800 til det svensk-russisk-prøyssiske nøytralitetsforbundet. Da den danske regjeringen nektet å gå ut av forbundet, angrep engelskmennene under ledelse av viseadmiral Horatio Nelson i 1801 den danske flåten på Reden utenfor København. Kronprinsen fulgte slaget fra et rom i 9. etasje i Vestindisk pakkhus ved Amalienborg – rommet står der ennå som da pakkhuset ble bygget i 1781. Med store tap ødela Nelson en stor del av de danske skipene – flere av de engelske gikk på grunn i det vanskelige farvannet mellom Middelgrunden og Refshaleøen.[4] Men da en betenkt admiral Hyde Parker ga Nelson signal om å innstille kampen, satte han som kjent kikkerten for det blinde øyet og fortsatte. Nelson sendte en forhandler i land med brev til kronprins Frederik. Da han truet med at de erobrede danske skipene skulle brennes med mannskapet om bord, ga kronprinsen etter for de britiske kravene og innstilte skytingen.

To som deltok tappert i slaget på Reden, var slavene Hans Jonathan og Peter Samuel, som var kommet fra Vestindia til København med eierne sine. De stakk av for å delta i kampene og anmodet etterpå kronprinsen om ansettelse i flåten som belønning. Men eierne protesterte og Frederik konkluderte med at vel kjente han ikke til slavehold på dansk jord, men tjenere skulle adlyde sitt herskap og derfor ikke stikke av. Med denne begrunnelsen ble de to returnert til eierne – og til slavearbeid på kaffeplantasjene på de vestindiske øyer.[5]

I 1804 ble Napoleon keiser av Frankrike, og i de følgende årene erobret han størsteparten av det europeiske fastlandet. Tilbake var stort sett kun Storbritannia og Russland. I 1807 stod Napoleons hær tett ved Russlands grense, og tsar Aleksander I følte seg tvunget til å inngå en fredsavtale med Frankrike. Tsaren måtte nå love å utvide den franske fastlandssperringen, slik at den også omfattet Sverige og Danmark, slik at danske farvann var sperret for britene.

England sendte straks en flåte inn i Øresund, med krav om at Danmark-Norge enten allierte seg med Storbritannia eller utleverte den dansk-norske flåten. Frederik var i Holstein. Han returnerte til København, men dro dagen etter tilbake til Holstein uten å svare britene. De sjøsatte nå tropper ved Vedbæk og nord for Køge. I tillegg bombet de København. Etter tre døgns bombardement, hvor Vor Frue Kirke mistet sitt spir, kapitulerte hovedstaden. Danmark-Norge ble tvunget til å gå med på kravet om utlevering av flåten til britene. Disse dro sin vei allerede i oktober, hvoretter Frederik erklærte England krig. Dette medførte at han inngikk et forbund med Frankrike som skulle vise seg å bli skjebnesvangert og føre til tapet av Norge til Sverige seks år senere.

Kielfreden og Wienerkongressen 1814-15[rediger | rediger kilde]

Salving av Frederik i Frederiksborg slottskirke

Etter faren Christian VIIs død i 1808 ble Frederik VI konge. Etter tronbestigelsen nedla han statsrådet og fungerte som sin egen utenriksminister. Han regjerte ved hjelp av et kabinett, men spesielt under innflytelse av generaladjutantstaben, som under krigen holdt kongen fast i det skadelige forbundet med Napoleon. Da denne i 1812 angrep Russland, allierte tsaren seg med Storbritannia, og dessuten med Sverige som fikk løfte om å få Norge som kompensasjon for Finland, som Russland hadde forsynt seg med i 1809. Russland prøvde også å få med Danmark i alliansen, men Danmark takket nei, siden prisen var å avgi Norge til Sverige. Dermed sto Frederik VI tilbake som Napoleons siste forbundsfelle.

Etter sine militære nederlag satt Napoleon i eksil på Elba, og den svenske kronprins Karl Johan utnyttet situasjonen ved å sende tropper inn i Holstein. Ved freden i Kiel måtte Danmark 15. januar 1814 skrive under på en traktat med Storbritannia og Sverige, hvor de avsto Norge til Sverige etter 434 år under den danske krone. Som kompensasjon skulle Danmark få deler av Pommern og Rügen, samt et større beløp.

Nordmennene overgav seg imidlertid ikke uten videre til svenskene, og utnevnte i stedet den danske stattholderen, prins Christian Frederik til konge. Samtidig kunngjorde de sin nye forfatning på Eidsvoll 17. mai 1814. Men snart måtte nordmennene kapitulere for svenske tropper, og Christian Frederik reiste tilbake til Danmark. Karl Johan beskyldte ham og Frederik VI for å ha oppildnet nordmennene til å føre krig og mente han burde få kompensasjon for utgiftene han var blitt påført da han nedkjempet nordmennene. Etter freden i Kiel i 1814 stod en stor russisk hær i Holstein, og Karl Johan øynet nå en sjanse for å innta Danmark. Frederik oppfattet dette som en direkte trussel mot Danmarks videre eksistens, og forlot landet 5. september 1814 for å forhandle om saken i Wien.

Her ble han vel mottatt av keiser Frans Josef I av Østerrike og installert i slottet Hofburg som keiserens gjest. Riktignok følte han seg noe overvåket av den østerrikske tjenerstaben, som rapporterte hva han foretok seg, men han ble svært populær fordi han i motsetning til Wienerkongressens øvrige deltakere ikke isolerte seg fra byens befolkning. Kongressen danser ble et stående uttrykk, fordi deltakerne ble invitert til et utall arrangementer, fra jakt til galla, men Frederik lyktes i å overbevise Karl Johan om at verken han eller Christian Frederik kunne lastes for Norges motstand mot å komme under Sverige. Danmark var like fullt bankerott og truet av ruin, for Karl Johan gikk ikke lenger med på noen vesentlig kompensasjon for tapet av Norge.

I Wien falt Frederik VI for den 18 år gamle Karoline Seuffert med de pene, brune øynene og innlosjerte henne i et palé i byen. Dette kom til å koste Danmark en livslang pensjon på 2 000 gylden, som hvert år ble utbetalt fra statskassen. Karoline viste seg å ha god helse, for hun overlevde fire danske konger og døde først som 96-åring.

Fredsperioden og ettermælet[rediger | rediger kilde]

Kongen måtte gi etter for stadig voksende krav fra befolkningen om demokratisering. Det ble opprettet 4 stenderforsamlinger (kongen sørget for at de kun ble rådgivende): i Roskilde for øyene, i Viborg for Jylland, i Slesvig for Hertugdømmet Slesvig og i Itzehoe for Hertugdømmet Holsten. Island og Færøyene fikk 3 plasser i Øernes Stænderforsamling. Universitet og geistligheten ble også representert. Stenderforsamlingen skulle kun samles hvert annet år. Det var så som så med demokratiet, ettersom kun omtrent én av 40 innbyggere hadde stemmerett, avhengig av inntekt og formue. Og «selvfølgelig» kun menn. Stemmerettsalderen var 25 år.

I 1837 iverksattes en landsinnsamling for å skaffe penger til byggingen av et museum i København som skulle romme Bertel Thorvaldsens samlinger av egen og andres kunst. I september 1838 kom Thorvaldsen tilbake til København etter mer enn 40 år i Roma. Samme år donerte Frederik VI grunnen hvor museet kom til å ligge – like ved siden av Christiansborg. Byen København ga store summer til museumsbyggingen, som ble tegnet av arkitekten Michael Gottlieb Bindesbøll. Den 18. september 1848 åpnet Thorvaldsens Museum, Danmarks første museumsbygning.

Frederik VI døde den 3. desember 1839Amalienborg slott og ble gravlagt i Frederik Vs kapell i Roskilde domkirke. I ettertiden har han blitt kritisert for sin ofte uforståelige fastholdelse av alliansen med Napoleon, som førte til helstatens oppløsning og som kunne ha medført opphevelse av den danske stats selvstendighet. Han ble etterfulgt av Christian VIII.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Dirckinck-Holmfeld: På sporet af København (s.184), forlaget Borgen, København 1993, ISBN 87-418-6815-3
  2. ^ Dirckinck-Holmfeld: På sporet af København (s.81)
  3. ^ Smidt og Winge: Hen over torv og gade (s. 90-91), forlaget Gyldendal, København 1996, ISBN 87-00-25216-6
  4. ^ Dirckinck-Holmfeld: På sporet af København (s.122-23)
  5. ^ Dirckinck-Holmfeld: På sporet af København (s. 126)


Forgjenger:
 Christian VII 
Konge av Norge
Etterfølger:
 Christian Frederik 
Konge av Danmark
Etterfølger:
 Christian VIII 

Stamtavle[rediger | rediger kilde]