Stormannsmøtet på Eidsvoll

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Stormannsmøtet på Eidsvoll (ofte kalt Notabelmøtet) ble avholdt den 16. februar 1814 på Eidsvoll verk, etter innbydelse fra prins Christian Frederik dagen i forveien. Møtet blir regnet for å ha stor historisk betydning, ettersom det var i dette at det ble bestemt at det skulle kalles inn en riksforsamling som skulle gi Norge en ny konstitusjon. Av like stor betydning var at regenten Christian Frederik denne dagen gikk med på å søke kongemakt utfra prinsippet om folkesuverenitet. Forut for møtet hadde han sett for seg at han skulle kreve tronen som følge av prinsippet om kongsslektens arverett til den norske tronen (uansett hva folket måtte mene).

Bakgrunnen for møtet var at prinsen stilte seg tvilende til om han i eget navn kunne erklære Norge som selvstendig rike. Han måtte først kalle sammen et råd av landets ledende menn. De møttes etter invitasjon klokka fire om ettermiddagen den 16. Georg Sverdrup, som hadde vært til stede på møtet, mente senere at det hele var en rådslagning «mellem Fædrenelandsvenner». Sannheten var at man kom fram til enighet om å appellere til folket, og i neste omgang sammenkalle til riksforsamling.

Prins Christian Frederik hadde i utgangspunktet tenkt å ta kronen i kraft av sin suverene rett som arving til tronen. Da Sverdrup ankom, møtte han noen av de andre innkalte, som sukket og sa: «Det er over. Vi får en enevoldsstat.» Ifølge Henrik Wergelands framstilling var det Sverdrup selv som gikk i rette med prinsen, og som svar på prinsens framlegg kunne svare: «Dertil har Deres Kongelige Høyhet ikke mer rett enn jeg!» Sverdrup la klart og tydelig fram for prinsen alle de politiske innvendingene mot arveretten. Kong Fredrik 6. hadde alt sagt fra seg tronen ved Kielfreden, og Christian kunne derfor ikke kreve den. Sverdrup anså det på sin side rimelig at det norske folk nok kunne velge prinsen til konge ved fritt valg. Dette overbeviste Christian Frederik. På selve møtet fortalte prinsen om motstanden han hadde møtt mot Sverige over hele landet, og de samlede kunne bekrefte at motstanden var sterk blant folk. Stormennene var dermed enige om selvstendighetstanken. Da spørsmålet om arverett kom opp igjen, måtte Sverdrup igjen overbevise de andre om at Christian Frederik ikke hadde noen legitim rett på kronen. «Den er nu hjemfalden til det norske folk, som vel vil vite at overdrage den til den hos hvem det tror at finde de største talenter, den største dygtighet og dyd.» Dette ble bifalt av de tilstedeværende. Bare Bech og Carsten Anker støttet enevoldstanken. Møtet ga deretter prinsen regent-tittel, og Christian Frederiks korte tid som norsk konge tar dermed til denne dagen. De kom også til enighet om å innkalle en riksforsamling innen åtte uker fra samme dag. Det ble besluttet å avholde folkeavstemning og folkevalg.

Folkevalget ble gjennomført i landets kirker på en ekstraordinær bededag fra den 25. februar, og deretter videre utover, slik at alle menigheter i landet i løpet av våren sverget regenten troskap og dertil å verne om den nye selvstendigheten. I samme omgang ble det også valgt representanter til amtsmøtene som valgte delegatene til riksforsamlingen.

Folkesuverenitetsprinsippet kom til å ligge til grunn for drøftingen denne dagen, og ble siden styrende for den videre utviklingen fram mot 17. mai.

Tilstedeværende [rediger]

Det var åtte sivile og syv militære embetsmenn til stede, samt seks større næringsdrivende.

Litteratur [rediger]

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Stormannsmøtet_på_Eidsvoll&oldid=12380165»