Edmund Bourke

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Edmund Bourke (født 2. november 1761 i Dansk Vestindia, død 12. august 1821[1]) var en dansk diplomat og greve. Han var Danmarks representant under forhandlingene som ledet frem til Kieltraktaten 14. januar 1814.

Bourke var født på Saint Croix i dansk Vestindia som sønn av en plantasjeeier med irske aner.[1] Edmund Bourke arvet en anseelig formue etter faren og spilte etter hvert en ikke ubetydelig rolle som dansk diplomat.[1] Derimot hadde familien valgt side i tidligere kongelige intriger i Danmark-Norge, og mistet eiendom og privilegier på St. Croix. Den unge Edmund tilbragte ungdomsårene med studier i Europa, derav noen år i London og deretter København.

I 1789 ble han chargé d'affaires og 1790-92 sendemann ved det polske hoff. Han ble deretter sendt som diplomat til Kongeriket Napoli, og videre i 1797 til Stockholm og i 1801 til Madrid.

I 1814 var han kong Frederik VIs nærmeste fortrolige ved hoffet, og bisto kongen i sin base på Hindsgavl på Fyn med de siste forhandlinger utover desember 1813 og januar 1814, da Karl Johan Bernadotte hadde stoppet felttoget og inntatt dansk Holstein fra sør for å sikre seg avståelse av Norge. Bourke hjalp kongen til å forhandle med østerrikske og britiske sendebud som tilbød seg å megle overfor svenskene. Da Frederik VI den 7. januar 1814 ga de fremmede diplomatene beskjed om at han godtok fredsvilkårene med avståelse av Norge, reiste Bourke fra Fyn til det svenske felthovedkvarter i Kiel. Han fortsatte her forhandlingene i en uke på danskekongens vegne, og det ble Bourke som på vegne av Danmark-Norge,og sammen med svenskenes forhandler Gustav af Wetterstedt, signerte Kieltraktaten 14. januar.

Etter perioden som forhandler under Kielfreden var han utsending ved det engelske hoff og senere ved det franske.[1]

Bourke var ridder av Den hvite ørns orden og innehaver av storkors av Dannebrog.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Edmund Bourke fra Dansk biografik leksikon