Immateriell kulturarv (UNESCO)
Immateriell kulturarv er et begrep knyttet til aktivt vern av immateriell kultur, og er et tema som for alvor ble satt på den politiske dagsorden med Unesco-konvensjonen av 17. oktober 2003.
Den immaterielle kulturen har av sin egenart fortonet seg som usynlig versus den materielle, men ble gjennom Unesco gjort til et spesielt hovedsatsingsområde. I globalt perspektiv er immateriell kulturarv ikke bare viet oppmerksomhet, men også atskillige bekymringer mht. til alle muntlige kulturtradisjoner og kulturelle kunnskaper som daglig forsvinner fra det menneskelige repertoar.
Utdypende artikkel: Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Konvensjonen skal legge grunnlaget for en mer målrettet og systematisk innsats for å dokumentere, bevare og fremme immaterielle kulturuttrykk som muntlige fortellergenre, ritualer og skikker, dans, musikk, kunnskaper om tradisjonelt håndverk, osv., både nasjonalt, i forbindelse med kulturmøter, dvs. gjennom satsingsfeltet mangfoldige minner, og gjennom internasjonale prosjekter rettet mot utviklingsland.
ABM-utvikling [rediger]
Unesco-konvensjonen om vern av den immaterielle kulturarven ble i Norge ratifisert gjennom vedtak i Stortinget, 17. januar 2007 [St.prp. nr. 73 (2005-2006)]. Av det årlige tildelingsbrevet av 23. januar 2009 går det frem at Kulturdepartementet ber ABM-utvikling om å komme opp med en oversikt over de relevante fagmiljøene og en kartlegging av de ulike kulturarvsområdene som etterspørres gjennom Unesco-konvensjonen om immateriell kulturarv.
Folkloristikk [rediger]
Med Jørgen Moes universitetsstipendium i 1850-51 er Norge så heldig stilt at vårt universitet fikk opprettet verdens første profesjonelle stilling innenfor den folkloristiske vitenskap, noe som var med på å legge grunnen for den internasjonale posisjon som både faget og Asbjørnsen og Moes utgivelser den nasjonale folkediktningen (eventyr og sagn) fikk, noe som også ble fulgt opp av Magnus Brostrup Landstad, Ludvig Mathias Lindeman og Sophus Bugge på middelalderballadenes og folkevisenes område.
Videre har Norsk Folkeminnelag (NFL), gjennom sin skriftserie, siden grunnleggelsen i 1920 utgitt i alt 160 boktitler med diverse emner av især norske, men også samiske og innvandrernes kulturtradisjoner. I Frankrike er det nylig startet en tilsvarende utgivelse, La Grande Oreille, med fokus på kommuniserte muntlige tradisjoner, men ellers er det svært få eksempler, om i det hele tatt noen, å vise til, som på samme systematiske vis som NFL har dokumentert, bevart og formidlet hele nasjonens immaterielle kulturarv.
