Snøskred

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snøskred ned ei fjellside
Et snøskred i Himalaya

Snøskred (også kalt snøras eller fonn) er snø som beveger seg raskt nedover en fjellside eller skråning (skred). Forutsetningen for snøskred er at terrenget er bratt nok (brattere enn 30 grader) og at snødekket er ustabilt. De fleste snøskred utløses naturlig, men de fleste mennesker som omkommer i snøskred utløser skredet selv ved å ferdes i skredfarlig terreng. Et snøskred er eksempel på en tyngdestrøm av granulært materiale. Hvert år omkommer gjennomsnittlig tre til fem personer i Norge i snøskred.[1]

Det skilles gjerne mellom tre typer snøskred, løssnøskred, sørpeskred og flakskred.[2].

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Snøskred oppstår når tyngden av de øvre snølagene blir større enn bindekraften mellom de forskjellige snølagene. Å avgjøre den kritiske vekta som må til for å utløse et snøskred er komplisert og involverer mange faktorer som terreng, snøtilstand og vær.

Terreng[rediger | rediger kilde]

  • Hvor bratt en skråning er – skråninger under 30 grader og over 60 grader har vanligvis liten fare for snøskred på grunn av friksjonsvinkelen til snø. En svakhet i snølaget kan forplante seg fra et slakt område til et brattere område, slik at skred kan oppstå også hvis en skiløper befinner seg på lavere vinkler enn 30 grader, hvis terrenget i nærheten er bratt nok. I bratte skråninger vil det ikke samle seg opp nok snø, og i slakke skråninger er det liten sannsynlighet for at snøen skal begynne å rase. De fleste snøskredene oppstår i skråninger med en vinkel mellom 35 og 45, og størst fare er det i skråninger på 38 grader. Dette er dessverre også skråninger som er mest populære innen skisport.
  • Retning – de tre vikitigste variablene som avgjør hvordan snølagene er er temperatur, nedbør og vind. På mildere bredder på den nordlige halvkule skjer de fleste ulykkene i skyggelagte skråninger mot nord og nordøst. Skråninger som ligger i le for vinden akkumulerer mer snø og fører til områder med lokalt dyp snø og snøflak.
  • Profil – Konvekse skråninger (som bøyer utover) er statistisk sett farligere enn konkave skråninger. Årsaken til dette er menneskelig påvirkning og strekkfastheten til snølagene kontra trykkfastheten.
  • Overflate – Store snøskred er vanligere på glatte underlag som gress eller flat stein. Vegetasjon er viktig for å holde på et snølag, men av og til kan den skape svakere områder i snølaget.

Snø[rediger | rediger kilde]

Strukturen i et snølag er med på å avgjøre faren for snøskred. For å få snøskred må en ha et svakt snøflak under (eller instabiltet) under et annet snøflak. Dessverre er forholdet mellom egenskapene til snølagene (styrke, kornstorhet, korntype, temperatur) og snøskredfare komplisert og noe en ikke helt forstår ennå. I tillegg varierer snødybden fra sted til sted og dermed også stabiliteten til snøen. Snøskavler på toppen av skråninger kan også rase ut.

  • Nysnø – Nysnø har ikke fått nok tid til å feste seg til lagene under, særlig hvis den er lett og pudderaktig.
  • Snødybde – Snø som ligger over steiner og planter i ei skråning har ikke disse naturlige legemer å feste seg til, og er derfor farligere. Naturligvis er dette også snø en trenger i skisport.
  • Størrelsen på snøkrystallene – Hovedsakelig gjelder det at jo større krystallene er, jo svakere er de.
  • Hvor kompakt snøen er – Kompakt snø har mindre sannsynlighet for å flytte på seg enn lette puddersnølag.

Vær[rediger | rediger kilde]

Vær avgjør hvordan snøflakene utvikler seg. De viktigste faktorene er solinnstråling, strålingsavkjøling, temperaturgradienter i snøen og mengder og type snø. De fleste snøskred oppstår under og like etter uvær.

  • Temperatur – Hvis temperaturen er høy nok til at den daglige temperaturvariasjonen innebærer frysing og smelting, vil dette forsterke snøflakene mens det fryser, og svekke de mens de smelter. Temperaturer langt over frysepunktet kan få hele skråninger til å rase ut, særlig om våren. Temperatur som holder seg under frysepunktet kan føre til at snøen ikke får økt stabiliteten, og det kan dannes rim dypt i snølagene der det er store temperaturgradienter i snøen. Tynne lag med «fasetterte korn» kan oppstå over eller under skare når temperaturengradientene blir store gjennom skaren.
  • Vind – selv forholdsvis svak vind kan samle opp snø i skråninger som ligger nedstrøms vindretninga. Trykket fra vinden kan dermot også stabilisere andre skråninger. Snøskavler har en spesielt skrøpelig struktur – tett pakket sammen, men med svake sideflater. Selv på en klar dag kan vind samle opp snø i store snøskavler. Dette kan skje enten vinkelrett på fallinja til skråningen, eller parallelt med fallinja. Når vinden blåser over toppen av et fjell, vil det dannes snøskavler på toppen av lesida av fjellet. Når vinden blåser over en rygg som for eksempel fører opp til fjellet, kan snøen samle seg opp vinkelrett på fallinja. Disse snøskavlene er ofte vanskeligere å få øye på, og er ofte mindre stabile enn snøskavlene på toppen av en skråning.
  • Kraftig snøfall – Kraftig snøfall kan føre til instabilitet, både fordi det fører til ekstra tyngde i snølaget og fordi snøen ikke har tid nok til å feste seg.
  • Regn – Fører til instabilitet ved at snøen er tyngre, og at de lavere snølagene er fuktige.

Dannelse og typer[rediger | rediger kilde]

De fleste skred oppstår spontant under stormer grunnet økt belastning på grunn av snøfall. Den nest største årsaken til naturlige ras er endringer i snølagene, som for eksempel smelting på grunn av solstråling. Andre naturlige årsaker er regn, jordskjelv og jordras. Snøskred kan også utløses av menneskelig aktivitet som skiløpere, snøscootere, og kontrollert sprengningsarbeid.

Et snøskred kan starte på et punkt med bare en liten bevegelse av snø i utgangspunktet, dette er typisk for sørpekred eller snøskred i tørr snø der det er liten binding mellom snøkrystallene. Hvis snøen derimot er presset sammen til en stiv skive som ligger over et svakt snølag kan brudd forplante seg meget hurtig slik at et stort volum av sne, noen ganger flere tusen kubikkmeter, kan begynne å bevege seg nesten samtidig.

Et snølag vil løsne når belastningen overstiger styrken. Belastningen er lett å beskrive, det er vekten av snø. Det er imidlertid vanskeligere å bestemme styrken til snømassene, da det er mange forhold som kan påvirke denne. Den varierer i med egenskapene til snøkrystallene, størrelse, tetthet, morfologi, temperatur, vanninnhold og egenskapene til bindingene mellom krystallene.[3] Disse egenskapene kan alle endre seg over tid avhengig av den lokale luftfuktigheten, vanndampstrømmninger, temperatur og varmestrøm. Toppen av snødekket påvirkes også i stor utstrekning av solinnstrålingen og den lokale luftstrømmen. Ett av målene til skredforskningen er å utvikle og validere datamodeller som kan beskrive utviklingen av snømassene over tid i løpet av en sesong- En kompliserende faktor er det komplekse samspillet mellom terreng og vær, noe som fører til betydelig variasjonen i dybde, krystallformer og lagdeling av snømassene.

Løssnøskred (lengst til venstre) og flakskred ( nær sentrum) nær Shuksanfjellet i Nord-Amerika.
15 cm dypt sørpeskred utløst av en snbøbrettkjører nær Heliotrope Ridge, Mount Baker i mars 2010

Flakskred[rediger | rediger kilde]

Flakskred dannes ofte i snø som har blitt deponert eller flyttet av vind. Slike skred er som regel en blokk av tettpakket snø skåret ut fra sine omgivelser ved et brudd langs skredets overkant. Plater kan variere i tykkelse fra noen få centimeter til tre meter. Flakene som dannes når skredet løsner, brytes etter hvert opp i mindre og mindre stykker. Flakskredene kan omfatte store snømengder, og det er særlig denne typen skred som fører til ulykker.[2] De står for rundt 90 % av skredrelaterte dødsfall.

Løssnøskred[rediger | rediger kilde]

De største snøskredene danner turbulente suspensjonsstrømninger, og er også kjent som puddersnø skred eller blandede snøskred. Disse består av en pulversky som ligger over et tett skred. De kan dannes fra en hvilken som helst type snø og har ikke étt fast utløsningsmønster, men vanligvis forekommer de ved tørr nysnø.

Løssnøskred kan overstige hastigheter på 300 km/t og føre med seg masser på over 10 millioner tonn. Skredet kan bevede seg lange avstander langs flate dalbunner og selv oppoverbakke over kortere avstander.

Sørpeskred[rediger | rediger kilde]

I motsetning til løssnøskred er sørpeskred saktegående bevegelser av snø og vann, og disse har lav spredning i bredden. Den lave hastigheten skyldes friksjonen mellom overflaten i terrenget og den vannmettede flyten. Til tross for den lave hastigheten (som regel mellom 10 og 40 km/t) er sørpekred i stand til å generere kraftige destruktive krefter på grunn av den store massen og tettheten. Massen i et sørpeskred kan pløye gjennom myk snø, og kan dra med steinblokker, jord , trær og annen vegetasjon. Sørpeskred kan oppstå når snøen demmer opp bekker og elver, eller når store vannmengder bygges opp i snødekket. De går ofte i terreng med liten helning.[2] Sørpeskred er ofte forbundet med klimatiske skredsykluser på slutten av vintersesongen , når det er betydelig oppvarming på dagtid.

Trygghet[rediger | rediger kilde]

Å gå på ski i fjellandskap om vinteren er aldri 100 % trygt. De fleste skiløpere vil dog aldri med vilje bevege seg inn i svært bratt terreng, og for disse utgjør snøskavler som ligger ved relativt grunne bekkedaler den største faren. Hvis man passer på å unngå slike og ikke oppsøker spesielt bratte fjellsider, vil ikke skredfare være en vesentlig risiko.

For skiløpere som oppsøker bratte områder vil det å unngå snøskred være en kontinuerlig prosess der en må velge rute og undersøke snølagene, værforholdene og menneskelige faktorer. Flere velkjente gode vaner kan minimere faren. Dersom lokale myndigheter sender ut varsel om snøskredfare bør en være på vakt og ta hensyn. En bør ikke følge i sporene til andre uten at en har gjort seg opp en egen mening om det er trygt å ferdes der eller ikke – snøforholdene kan ha endret seg. En bør se på terrenget og merke seg de opplagte rasutsatte skråningene der det mangler vegatasjon eller der vegetasjonen er ødelagt. En bør grave en snøprofil for å kartlegge snøens egenskaper nedover i snødekket. Ved vinkler over 30 grader vil man aldri kunne ha null-risiko for snøskred.

Vern[rediger | rediger kilde]

Snøskjermer i Sveits

Det er flere måter å hindre snøskred og redusere kraften deres og ødeleggelsene. Dette blir gjort i områder der snøskred utgjør en fare for menneskeliv, slik som skisenter, fjellandsbyer, veier og jernbaner. Sprengstoff er ofte brukt for å hindre snøskred, særlig nær skisenter der andre metoder ofte er upraktiske. Sprengladninger brukes til å utløse små skred før snøen har bygd seg opp så mye at større snøskred kan utløses. Snøskjermer og lette vegger brukes til å styre plasseringen av snøen. Snøen bygger seg opp rundt skjermene, særlig på siden vinden vanligvis kommer fra. På andre sida av skjermen er det da mindre snø. Hvis det vokser trær i skråningen og de står tett nok, kan de i stor grad motvirke snøskred. De holder snøen på plass, og hvis et snøskred oppstår vil det bli svekket når det møter trærne. Treplanting er en av metodene for å hindre snøskred.

Kunstige hindringer kan effektivt redusere skadene fra snøskred. Det finnes forskjellige hindringer. En type er et nett mellom to stolper som er festet med barduner i tillegg til fundamentet deres. Dette er hindringer som ligner det en bruker for å motvirke steinras. Andre typer hindringer er kraftige gjerder, som kan være laget av stål, tre eller forspent betong. Det er vanligvis litt avstand mellom dem, og de er bygd vinkelrett på skråningen. Slike vern er ofte regnet for å være stygge, særlig siden en ofte trenger flere rekker av dem oppover fjellsida. De er i tillegg dyre og kan få skader i sommermånedene på grunn av fallende steiner. I tillegg har en hindringer som stopper eller bøyer av snøskredene med vekta og styrken sin. Disse hindringene er bygd av betong, stein eller jord, og er vanligvis plassert like ovenfor bygninger, veier eller jernbaner som de skal verne, men de er også brukt til å lede snøskredene inn i andre hindringer. Av og til er jordhauger plassert i veien for å redusere farten til snøskredene.

Skigrupper[rediger | rediger kilde]

  • Skråkjøring – skråkjøring bør en unngå for å gjøre avstanden på tvers av skråningen så liten som mulig.
  • Når en er utsatt for fare, bør en være så få folk som mulig i skråningen. Ideelt sett bør en person passere over skråningen og inn i et trygt område før den neste passerer. Man rådes til å stoppe eller slå leir bare på trygge steder.

Overlevelse og redning[rediger | rediger kilde]

snøskred på Mount Timpanogos ved Aspen Grove i Utah i USA

Selv små snøskred kan være svært farlige, selv om en er sammen med godt trente ledere med rett utstyr. Mellom 55 og 68 % av ofrene som er helt begravd av snø i et snøskred dør, og bare 80 % av ofrene som er værende på overflaten overlever.

Forsking i Italia basert på 422 helt begravde skigåere indikerer hvordan sjansen for å overleve faller:

  • svært raskt fra 92 % innafor 15 min. til bare 30 % etter 35 min. (ofrene blir kvalt)
  • nær null etter to timer (ofrene dør av skader eller hypotermi)
(Historisk sett er muligheten for å overleve estimert til 86 % før 15 min. er gått, 50 % innenfor 30 min. og 20 % innenfor én time).

Det livsviktig at alle som overlever et snøskred er med på redningsaksjonen istedenfor å vente på hjelp utenfra. Ekstra hjelp kan tilkalles om det er noen som er alvorlig skadet eller fremdeles ikke er funnet etter ca. 30 min. Selv i godt utstyrte land tar det vanligvis 45 min. for et redningshelikopter å nå fram, og etter så lang tid er det ikke mange som overlever.

I visse tilfeller er ikke ofrene etter snøskred funnet før snøen smelter om våren, eller til og med flere år senere når legemer dukker opp fra en isbre.

Lete- og redningsutstyr[rediger | rediger kilde]

Sjansene øker for at et offer blir funnet i live og reddet dersom alle i en gruppe har med seg standard snøskredutstyr, og er opplært i hvordan de skal bruke det. Alle som ferdes i bratte vinterfjell må derfor ha med spade, sondestang og bruke sende/mottaker (S/M). Dette betyr likevel at en må gjøre alt en kan for å unngå å komme ut for skredsituasjoner.

Sender/mottaker[rediger | rediger kilde]

Elektroniske sendere er viktige apparat om en skulle komme ut for et snøskred. De sender ut pipelyder via et radiosignal på 457 kHz, men kan også motta signal og finne et offer i snøen i en radius på opptil 60-80 meter. Analoge mottakere sender ut pipelyder som redningsmannskapet kan tolke for å estimere avstanden til offeret, noe som krever erfaring og øvelse. Noen eldre modeller sender ut signal på en annen frekvens (2 275 kHz) og en gruppeleder bør sørge for at disse ikke lenger brukes.

Nyere digitale modeller kan også gi en synlig indikasjon på retning og avstand til offeret, og krever mindre erfaring og øvelse. Mobiltelefoner kan forstyrre signalet, og bør derfor være slått av under et søk.

Sondestang[rediger | rediger kilde]

Sondestang, slått sammen

Bærbare sondestenger som en kan legges og settes sammen kan brukes til å finne den nøyaktige posisjonen til et offer flere meter ned i snøen. Hvis det er flere ofre, kan stengene brukes til å avgjøre hvem som skal reddes først. Personene som ligger nærest overflaten bør graves ut først siden de har størst sjanse for å overleve.

Å bruke sondestenger kan ta svært lang tid hvis ikke offeret har sender. I USA var 86 % av 140 offer som ble funnet med sondestenger siden 1950 allerede omkommet. Bare om lag 4 % av ofre som havner dypere ned enn to meter overlever. Sondestengene bør brukes like etter et visuelt søk etter spor på overflaten i lag med sender-/mottakaren.

Spade[rediger | rediger kilde]

Når et snøskred stopper vil reduksjonen av farten komprimere snøen til en hard masse. Spader er derfor helt nødvendig for å grave seg ned til offeret, siden snøen er for hard til å grave i med bare hendene eller ski. Spader er også nyttige til å grave snøgroper for å avgjøre om det er svake lag i snøen.

Recco[rediger | rediger kilde]

Recco, ofte kalt skredrefleks, er en svensk oppfinnelse. Selve refleksen er en liten diode som kan sammenlignes med alarmbrikkene man ofte finner i butikker. Recco-refleksen reflekterer et radiosignal sendt fra en Recco-søker. Mange klesmerker har nå Recco-reflekser sydd inn i sine klær[trenger referanse], gjerne med en på armen og en på foten. Flere store alpinanlegg har Recco-søkeutstyr og mannskaper som er trent til søk. Norges Røde Kors Hjelpekorps' skredgrupper har også Recco-søkeutstyr ved ambulansehelikopter-basene i Tromsø og Ålesund og i helikopteret til Sysselmannen på Svalbard. [trenger referanse]. Recco er svært enkelt å bruke for organiserte mannskaper og gir et svært hurtig søk. Ulempen med Recco er at søkeenhetene bare finnes hos den organiserte redningstjeneste og hos noen få skipatruljer. Det kan derfor ta (for) lang tid før man blir funnet med Recco.

Snøskredsnor[rediger | rediger kilde]

Å bruke en snøskredsnor er den eldste formen for utstyr, hovedsakelig før en hadde elektroniske sendere. Prinsippet er enkelt: en om lag ti meter lang og rød snor er festet til personen, og personen drar snora etter seg. Hvis personen blir tatt av et skred, vil den lette snora holde seg på toppen av snøen, og på grunn av fargen er den lett synlig for redningsmannskapet. Vanligvis har snora små jernmerker for hver meter som indikerer retning og avstanden til offeret. På grunn av andre egenskaper ved skredsnor, at den setter seg fast i busker og steiner, at den ofte ikke flyter opp og at en tynn snor er vanskelig å finne i snøen, anbefales ikke skredsnor som hjelpemiddel i skred.

Andre redskaper[rediger | rediger kilde]

Andre redningsredskaper er utviklet og brukt, slik som snøskredballer, vester og luftputer basert på statistikk om at de fleste offer dør av kvelning. Det finnes GPS-radiosendere, og med disse kan en raskt finne posisjonen til ofrene (innenfor 100 m), men bare om personen med radiosenderen har overlevd og kan aktivere den manuelt.

Offeret[rediger | rediger kilde]

Ofre som er tatt av et snøskred bør prøve å renne ut til utkanten av snøskredet før de faller, for så å kaste fra seg utstyr og prøve å gjøre svømmebevegelser. Når snøen har lagt seg til ro, bør en prøve å skape en luftlomme foran munnen, og prøve å kaste en arm, en fot eller noe anna opp over overflaten, hvis man fortsatt er ved bevissthet. Hvis det er mulig å røre på seg etter snøen har stoppet, bør en lage større rom rundt seg, men likevel røre seg så lite som mulig for å spare luft. Varm luft kan føre til at det oppstår et islag over snøen rundt ansiktet, og dermed hindre lufttilførsel.

Snøskred i Norge[rediger | rediger kilde]

Hver eneste vinter skjer det større eller mindre ulykker som følge av snøskred i Norge. Særlig blir veinettet berørt, men både kraftlinjer og boligområder samt skiløpere og andre som driver med friluftsaktiviteter er utsatt. Et såkalt stort snøskredår forekommer gjennomsnittlig hvert 13. år, med 10 – 20 dødsfall og 100 – 200 mill. kr. i materielle skader. Siden midt på 1800-tallet har ca. 1550 mennesker omkommet i snøskred i Norge, ifølge NGIs informasjonssider om skred og skredfare[4]

I Norge er det fra historisk tid registrert omkring 1500 snøskredulykker med tilsammen over 2150 omkomne. Største tetthet av store skred er det i Møre og Romsdal og Sogn og Fjordane, i Hordaland og Troms er det også mange skred. Etter 1900 har alle fylker bortsett fra Oslo, Østfold og Akershus hatt skred med omkomne. «Ulykkesnatten» 6.februar 1679 gikk det mange store snøskred på Nordvestlandet (hovedsakelig Sunnmøre). I Valldal ble elven oppdemt av skred ovenfor Sylte som ble rasert da elven brøt seg nytt løp, prestegården og kirkegården ble skyllt på sjøen. Bare i Norddal kommune omkom 70 personer, i Geiranger, Sunnylven, Sykkylven, Hjørundfjorden og andre steder omkom titalls mennesker. Til sammen omkom 140 omkom i snøskred natt til 6.februar 1679 (16. februar etter moderne kalender).[5] Presten Claus Hansen Gaas skrev En Klage-Dicht (1681) på 30 vers om ulykken.[6]

Hvert år omkommer gjennomsnittlig tre til fem personer i Norge i snøskred. Den verste ulykkesvinteren i senere tid inntraff i 1986, da 22 mennesker mistet livet i snøskred. Av disse omkom 16 soldater i Vassdalen-ulykken i Nordland, i forbindelse med en militærøvelse.

Snøskredulykkene i Lofoten og Vesterålen 1956 var flere snøskred som fant sted 7. mars 1956, og som tok totalt 21 menneskeliv. I 1979 var det 11 dødsfall i Norge som følge av snøskred, og 48 personer ble mer eller mindre begravd i skred. Samtidig ble 109 våningshus eller driftsbygninger og 161 hytter og anleggsbrakker truffet av snøskred.

Vinteren 2010/2011 var den verste snøskred-vinteren på 25 år, med hele 13 omkomne innen utgangen av april. De mange dødsulykkene skyldtes en kombinasjon av spesielle værforhold og en ny type friluftsliv der mange mennesker oppsøker bratt terreng for å kjøre på ski eller med snøscooter, ifølge snøskredeksperter.

Furseth[7] har laget denne oversikten over de største enkeltsående skredulykkene i Norge i historisk tid:

skred dato stad omkomne
Kletthamranskredet 12.februar 1868 Oppdal, Sør-Trøndelag 32
Brekkefonna 6.februar 1679 Norangsdalen, Møre og Romsdal 28
Valsetskredet 6.februar 1679 Bondalen, Møre og Romsdal 27
Otålaulukka 1.januar 1770 Hjørundfjorden, Møre og Romsdal 27
Steineulukka 8.mars 1906 Vestvågøy, Nordland 19
Sætrefonna 31.februar 1846 Sunnylven, Møre og Romsdal 18
Reinsvoll 24.februar 1761 Karlsøy, Troms 12

Snøskred internasjonalt[rediger | rediger kilde]

Et stort snøskred kan flytte seg mange kilometer, og gjøre kolossale ødeleggelser på skog og annet som måtte komme i veien. Landsbyen Montroc i Frankrike ble i 1999 rammet av et snøskred av 300 000 kubikkmeter snø ned en skråning på 30 grader. Raset fikk en fart på rundt 100 km/t, og dekket en rekke fjellhytter med 100 000 tonn snø i et 5 m tjukt lag. 12 mennesker mistet livet og ordføreren i Chamonix ble erklært skyldig i forsettelig drap for ikke å ha evakuert området, men fikk en betinget dom.

Under første verdenskrig omkom over 60 000 soldater som følge av snøskred i Alpene. Mange av disse rasene ble utløst av artilleriild, men det er tvilsomt at snøskred ble brukt som et tilsiktet våpen. Å forutsi snøskred er vanskelig selv om en har detaljerte værrapporter og prøver fra snølagene, så det ville ha vært bortimot umulig å forutse snøskred mange kilometer bak fiendenes rekker.

Europeisk snøskredfaretabell[rediger | rediger kilde]

I Europa er den følgende skalaen mye brukt for snøskredfare. De fleste snøskred som har tatt liv i Frankrike har oppstått når farenivået har vært 3–4. I Sveits oppstår de fleste dødelige snøskredene når nivået er 2–3. Man mener at dette kommer av at folk i de to landene har forskjellig oppfatting og tolking av farene.

Farenivå Snøstabilitet Flagg Fare for snøskred
1 - Lav Snøen er generelt svært stabil Lav snøskredrisiko. Snøskred er usannsynlig bortsett fra når en får ekstra trykk(2) oppå snøen i svært bratte skråninger(3). En vil bare få små snøskred. I hovedsak er dette trygge forhold.
2 - Avgrenset I enklte bratte skråninger er snøen bare moderat stabil(1). Andre steder er den svært stabil. Avgrenset snøskredrisiko. Snøskred kan bli utløst når en får ekstra trykk(2) oppå snøen, særlig i bratte skråninger(3). Store spontane snøskred oppstår ikke.
3 - Middels I mange bratte skråninger(3) er snøen bare moderat eller svakt stabil. Middels snøskredrisiko. Snøskred kan bli utløst selv om en bare får et lett trykk(2) oppå snøen. I enkelte skråninger kan en få middels eller til og med ganske store spontane snøskred.
4 - Stor Snøen er ikke særlig stabil i de fleste bratte skråninger(1). Stor snøskredrisiko. Snøskred er sannsynlig i mange skråninger selv om en bare får et lett trykk oppå snøen(2). Enkelte steder kan en få store snøskred.
5 - Svært stor Snøen er generelt ustabil. Svært stor snøskredrisiko. Selv i slakke skråninger(3) kan en få store spontane snøskred.

(1) Stabilitet:

  • Generelt skildret mer i detalj under «Årsak»-seksjonen over.

(2) Ekstra trykk:

  • stor: to eller flere skigåere eller snøbrettkjørere uten avstand mellom seg, en enkel fotturist eller klatrere eller en prepareringsmaskin.
  • lett: en enkel skigåer eller snøbrettkjører, eller ei gruppe med minst 10 m mellom hver person, eller en enkelt person på truger.

(3) Gradient:

  • slakk skråning: vinkel mindre enn 30°.
  • bratt skråning: vinkel over 30°.
  • svært bratt skråning: vinkel over 35°.
  • ekstremt bratt skråning: vinkel over 40°.

Europeisk tabell for snøskred-størrelser[rediger | rediger kilde]

Størrelse lengde Potensiell skade Fysisk størrelse
1 - Utgliding Lite snøskred som ikke kan begrave en person, selv om det kan føre til fall. Relativt ufarlig for folk lengde <50 m
volum <100 m³
2 - Lite Stopper i skråningen Kan begrave, skade og ta livet av en person. lengde <100 m
volum <1000 m³
3 - Middels Går til bunnen av skråningen Kan begrave og ødelegge biler, skade lastebiler og ødelegge små bygninger eller knekke trær. lengde <1,000 m
volum <10000 m³
4 - Stort Kan gå minst 50 m over flate områder (vesentlig slakkere enn 30°) og nå bunnen av dalen. Kan begrave og ødelegge store lastebiler og tog, store bygninger og skogområder. lengde >1,000 m
volum >10000 m³

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Markus Landrø: Skredfare, Fri Flyt AS: 2007.
  • McClung, David and Shaerer, Peter: The Avalanche Handbook, The Mountaineers: 1993. ISBN 0-89886-364-3
  • Tremper, Bruce: Staying Alive in Avalanche Terrain, The Mountaineers: 2001. ISBN 0-89886-834-3
  • Mercado, Emily: 3x3 Bergverlag Alive in Avalanche Rother
  • Munter, Werner: 3x3 Lawinen, Bergverlag Rother 2002. ISBN 3-00-010520-4

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «Snøskred». NGI. Besøkt 7. januar 2014. 
  2. ^ a b c «Skred». SNL. Besøkt 7. januar 2014. 
  3. ^ McClung, David and Shaerer, Peter: The Avalanche Handbook, The Mountaineers: 2006. ISBN 978-0-89886-809-8
  4. ^ «skred og skredfare». 
  5. ^ Furseth, Astor (2006): Skredulykker i Norge. Tun forlag.
  6. ^ http://snl.no/Claus_Hanss%C3%B8n_Gaas
  7. ^ Furseth, Astor (2006): Skredulykker i Norge. Tun forlag.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]