Mawlānā Jalāl-ad-Dīn Muhammad Rūmī
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Mawlānā Jalāl-ad-Dīn Muhammad Rūmī (persisk: مولانا جلال الدین محمد رومی, tyrkisk: Mevlânâ Celâleddin Mehmed Rumi) (født 30. september 1207 i Balkh i Afghanistan, død 17. desember 1273 i Konya i Tyrkia) var en persisk dikter, jurist, mystiker og teolog. Han var stifter av en sufi-orden: Mevlevi-ordenen, også kalt De dansende dervisher.
Navnet betyr «religionens majestet»; Jalal betyr majestet og Din betyr religion. Rumi henviser til den romerske, siden han levde det meste av sitt liv i Anatolia som hadde vært en del av det bysantiske keiserriket to århundrer tidligere.
Innhold |
[rediger] Betydning
Rumi var født i Balkh i dagens Afghanistan, men som den gangen var en by i Persia. Han døde i Konya, i Seldsjukkenes rike i dagens Tyrkia. Hans fødested og morsmål tyder på en persisk bakgrunn. Han skrev på persisk og arbeidene er vidt spredt og lest særlig i Iran, Afghanistan, Tadsjikistan, Usbekistan og i oversettelser i Tyrkia, Aserbajdsjan, USA og i Sør Asia. Han levde det meste av sitt liv i, og produserte sine arbeider innen Seldsjukkenes rike. Etter hans død. grunnla tilhengerne Mevlevi-ordenen, også kjent som De dansende dervisher, som fremfører deres tilbedelse, eller Dhikr gjennom dans og musikk, kalt sema.
Rumi er viktig i omformingen og møtet mellom nasjonale og etniske grenser og skillelinjer. Gjennom århundrene har han hatt en betydelig innflytelse på persisk litteratur, så vel som urdisk og tyrkisk litteratur. Hans diktning er blitt oversatt til en rekke av verdens viktigste språk.
Rumi er blitt lest og beundret av intellektuelle, forfattere og tenkere gjennom århundrene, og blant andre pave Johannes XXIII uttalte i 1958: «I den katolske kirkes navn bøyer jeg meg i respekt for hans minne». Mahatma Gandhi henviste ofte til Rumis Masnawi-yi ma’nawi i sine taler og menneskelig fred og forsoning. Rembrandt ble inspirert av ham i sin malekunst og Hegel i sin filosofi. Poesien til Emerson og Goethe er i Rumis fotspor. I dag er han den mest solgte poeten i Nord- Amerika og han har satt sin preg på klesdesign, musikk og kunst i det amerikanske trendlivet. Tidsskriftet Newsweek beskrev ham i 1997 som «The Persian Love-Machine». Karol Szymanowski brukte hans dikt i Symfoni nr 3 «Sangen om natten». BBC News har beskrevet ham som den «mest populær dikteren i Amerika». I den muslimske verden, fra Albania i vest til Indonesia i øst, blir han ofte omtalt bare som maulânâ (vår mester).
I 2007 ble 800-årsjubileet for hans fødsel feiret etter initiativ fra UNESCO.
[rediger] Liv
Rumis liv er nedtegnet i Shams ud-Din Ahmad Aflāki's Manākib ul-Ārifīn, som ble skrevet mellom 1318 og 1353. Han far var Baha' ud-Din Walad, en teolog, jurist og mystiker fra Balkh. Faren var også kjent i sin samtid som «De lærdes sultan». Rumis mor var was Mu'mina Khātūn.
Da Mongolene invaderte Sentral-Asia en gang mellom 1215 og 1220, måtte hele Rumis familie, sammen med en gruppe av farens disipler flykte vestover. På vei til Anatolia møtte Rumi en av de mest kjente persiske poeter og mystikere, Farid al-Din Attar, i byen Nishapur i det nordøstlige Iran, i dagens iranske provins Khorāsān. Attar skal ha gjenkjent Rumis åndelige evner, og da han så far går med sønnen bak, skal han ha sagt at «Her kommer en sjø, fulgt av havet.» Han ga gutten sin Asrarnama, en bok om sjelen infiltrering i den materielle verden. Dette møtet gjorde et dypt inntrykk på den 18-årige Rumis tanker og senere ble en inspirasjonskilde for hans arbeid.
Etter oppholdet i Nishapur, dro følget til Baghdad og Hijaz og gjennomførte Hajj til Mekka. Deretter slo følget seg ned i Karaman for de følgende syv årene, hvor både Rumis mor og bror døde. I 1225 giftet han seg med Gevher Hatun i Karaman og fikk to sønner: Sultan Veled og Alaeddin Çelebi. Da hustruen døde, giftet han seg på nytt og fikk sønnen Emir Alim Çelebi og datteren Melike Hatun.
1. mai 1228, sannsynligvis som følge av invitasjon fra herskeren i Anatolia, 'Alā' ud-Dīn Key-Qobād, slo familien seg ned i Konya i Anatolia, ca 100 km nordvest for Karaman, men fortsatt innenfor de vestligste områdene i Seldsjukkenes rike.
Rumis far ble her leder for en Madrassa, og da han døde, overtok Rumi denne oppgaven i en alder av 25 år. Han fikk fortsatt opplæring i farens religiøse læresetninger av en av farens studenter, Sayyed Burhan ud-Din-e Muhaqqiq. I ni år praktiserte Rumi sufisme som en disippel av Burhan ud-Din fram til denne døde i 1240-1. Da begynte Rumis mer offisielle og utadvendte rolle, som den læreren som prekte i moskeen i Konya og som lærer i Madrassaen.
Rumi reiste i løpet av denne perioden til Damaskus og skal ha tilbrakt fire år der.
Men det var Rumis møte med dervish Shams-e Tabrizi («Shams fra Tabriz») den 15. november 1244 som endret livet hans fullstendig. Shams hadde reist gjennom hele Midtøsten i leting og i bønn etter en som kunne «holde ut mitt selskap». En stemme kom til ham, og spurte: «Hva vil du gi for det?» «Mitt hode!» «Den du søker er Jalal ud-Din fra Konya.»
Om natten 5. desember 1248 ble Shams kalt til døren da han og Rumi satt og snakket sammen. Han gikk ut, men kom aldri tilbake. Det er antatt at han ble drept med Rumis sønn 'Ala' ud-Din; samtykke. Dersom det virkelig er slik, så måtte han gi sitt hode for å oppleve privilegiet for et slikt åndelig vennskap. Rumis kjærlighet og sorg over Shams' død har fått sitt uttrykk i musikk, danser og dikt i samlingen Divan-e Shams-e Tabrizi. Han dro selv ut for å lete etter Shams og reiste igjen til Damaskus.
I mer enn ti år etter at han møtte Shams, fortsatte Rumi å spontant dikte gaseler. Disse er blitt samlet i verket Divan-i Kabir.
Han døde 17. desember 1273 i Konya. Han ble gravlagt ved siden av faren i en praktfull hellig grav, Museet Yeşil Türbe («Grønt gravsted») ble reist over graven.
[rediger] Lære
Det gjennomgående temaet i tenkningen hans, er som for andre sufistiske tenkere i den persiske tradisjonen, er læren om Tawhīd (enhet) og fellesskap med en kjærlig Gud, som mennesket hadde blitt adskilt fra, samt lengselen og trangen til å bli gjenforent med Gud som tilværelsens rot og opprinnelse.
Rumis lære baserer seg på at kjærlighet er Universets hovedkraft. Unverset er en «harmonisk helhet» hvor hver enkelt bestanddel står i et kjærlighetsforhold til hverandre, og denne kjærligheten gjengjeldes helt og fullstendig av Gud og bare gjennom hans kjærlighet kan liv eksistere.
Mennesket er en del av denne harmoniske helheten, men kan oppnå denne harmonien mellom seg selv og universet når det lærer å elske Gud. Sin kjærlighet til Gud kan en oppnå ikke bare når man har lært seg å elske sine medmennesker, men elske alt alt i Guds skaperverk.
Det å komme nær Guds kjærlighet er sentralt i denne læren, slik det er for det meste innen Sufismen, og oppfylle dette mens man lever. En viktig årsak for Rumis berømmelse, er hans dyktighet og evne til å uttrykke denne læren gjennom poesi på en uovertruffen vakker måte. Han beskriver disse sterke følelsene på en treffende og presis måte, både når det gjelder gleden ved å komme nærmere Gud, hvordan man gjennom troen kan arbeide seg nærmere Gud. Som andre mystikere benevner han Gud som den «elskede» og den menneskelige sjel som er på søken etter Gud, som den «elskende».
[rediger] Bibliografi
- Oversikt på Bokkilden over bøker på norsk - vil bli utvidet!
- Jalāl al-Dīn Rūmī, Maulana. Sivfløytens sang : og andre dikt fra Mathnawi Utvalg og innledende essay av Kari Vogt; gjendiktet av Arne Ruste, Bokklubbene 2003 ISBN 82-525-5194-7
- Fra vinhus og moské, Rumi, Hafez og andre persiske diktere, gjendiktet fra persisk av Finn Thiesen og Erling Kittelsen, Oslo, 2003. (norsk)
[rediger] Eksterne lenker
- Jalal al-din Rumi (side på svensk)
- Artikkel om Rumi i Ny Tid
- Rumifestivalen i Oslo i forbindelse med 800-års jubileet
- Tekster av Rumi
- Ruminettverket
