Frans av Assisi

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Frans av Assisi
Frans av Assisi
Født 5. juli 1182[1]
Assisi
Død 3. oktober 1226
utenfor Assisi
Helligkåret 1228
Anerkjent av Den katolske kirke
Festdag 4. oktober
Vernehelgen Skytshelgen for Italia, byen Assisi, bispedømmet Basel, for fransiskanere, de fattige, sosialarbeid, miljøvern og økologer, kjøpmenn, skreddere, vevere, tøyhandlere, linhandlere, tapethandlere, skipbrudne og straffanger; for lamme og blinde; mot hodesmerter og pest; for dyr og dyrevernere
I kunsten Fremstilt i munkekutte. Attributt; krusifiks, hodeskalle, jordkule, rikseple, sammenstyrtede hus, liljestav, lam eller ulv.

Frans av Assisi, den hellige Frans (it. San Francesco d'Assisi), egentlig Giovanni Francesco di Bernardone (født 5. juli 1182 i Assisi, Umbria, Italia, død 3. oktober 1226 utenfor Assisi), italiensk ordensgrunnlegger, erklært helgen 1228.

Han er kjent som grunnlegger av fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.). Hans ettermæle er ut over dette todelt: dels huskes han som ekstatisk mystiker, som var den første kjente helgen som mottok stigmata; dels huskes han som de fattiges og sykes venn, og som en forkjemper for et konsekvent fattigdomsideal for sin orden.[2]

Hans eget forfatterskap er beskjedent, og består i hovedsak av forordninger for ordenslivet. Den mest kjente teksten er Solsangen Canticum fratris solis som han skrev i klosterhaven i San Damiano i 1224, og denne er regnet som det første betydningsfulle diktitaliensk. Diktet ble senere endret til en salme, i norsk versjon kalt Takk, gode Gud, for alt som finnes.

Hans minnedag feires den 4. oktober og er markert med et halvkors på primstaven.

Bakgrunn: levemann og ridder[rediger | rediger kilde]

Krusifikset i San Damiano som Frans opplevde at Kristus snakket til ham
Bilde fra Giottos Frans av Assisi-syklus i katedralen i Assisi
Frans mottar stigmata. Maleri av Fra Angelico, 1440
Frans som dyrenes venn. Anonymt tresnitt. En av legendene om ham er om et møte med den farlige ulven fra Gubbio. Den angrep Frans med åpen kjeft, men Frans forble rolig og sa til ulven at han skjønte at han var sulten; han ba likevel ulven om å ikke terrorisere byen mot at de skulle legge ut mat og slutte å jakte på ham, hvilket også skjedde.

Franciskus var et av de mange barna til Pietro Bernardone, en rik tekstilhandler, og hans kone Pica som nedstammet fra en italiensk adelsslekt i Provence. Han ble egentlig døpt Giovanni, men faren endret det til Frans for å ære Frankrike (France) som han hadde handelsforbindelser med.

Han gikk som barn på sogneskolen ved San Giorgio-kirken, men var ikke særlig interessert i skolen. Som ung var Frans opptatt av utagerende liv og noe opprørsk, og var fremfor alt interessert i den moderne trubadurkunsten, foruten fest og moro i de nattlige gatene i Assisi, til stor ergrelse for byens befolkning.

I november 1202 brøt en av mange kriger ut mellom Assisi og Perugia, og Frans var blant de mange unge menn som dro i krigen. Slaget endte med nederlag for Assisi og Frans ble sittende i en kummerlig fengselcelle i Perugia i et år før faren fikk kjøpt ham fri. Frans slet lenge med sykdom etter dette fengselsoppholdet. Cellen han satt i hadde nesten tatt knekken på ham.

Omvendelsen[rediger | rediger kilde]

Våren 1205 ble det igjen krig med Perugia, og Frans skulle reise i krigen som ridder. Men allerede dagen etter vendte han hjem da han hadde fått et religiøst syn i Spoleto. Dette var det første tegnet på en religiøs oppvåkning hos Frans. Sommeren og høsten samme år vanket han rastløst rundt i områdene rundt Assisi, fram til han en dag gikk inn i den falleferdige kirken San Damiano, rett nedenfor Assisi.

Et vendepunkt i Frans' liv ble en opplevelse i den fattige, falleferdige kirken San Damiano rett nedenfor Assisi i 1205. Presten hadde knapt midler til livets opphold, og langt mindre til olje til lampene eller til vedlikehold av kirken. I halvmørket satte Frans seg ned ved alteret med et gammel bysantinsk krusifiks, og han begynte å be. I følge legenden snakket Kristus til ham fra krusifikset og oppfordret ham til å sette i stand Guds forfalne hus. Frans tok denne oppfordringen først svært bokstavelig og satte i gang med å restaurere først San Damiano, og senere andre kirker i omegnen. Han skal også ha solgt noen av sine fars varer for å bekoste renoveringen av en kirke.

Frans' nye vei var ikke akkurat det den ambisiøse faren hadde tenkt for sin sønn, og den voksende konflikten endte til slutt med et dramatisk brudd i en prosess ledet av biskop Guido og foran andre stormenn og byen befolkning på plassen ved det tidligere romerske Minervatempelet i Assisi. Frans tok av seg alle sine klær (som jo kom fra faren) og leverte disse tilbake til ham, og sa:

Før sa jeg: Pietro Bernandone, min far. Nå sier jeg «Fader vår, du som er himmelen ....»

Etter dette hadde Pietro Bernardone aldri kontakt med Frans igjen.

Ordensgrunnleggeren[rediger | rediger kilde]

Etterhvert skjønte Frans at Kristi ord i San Damiano også kunne forstås i overført betydning, at hans kall kunne være mer enn restaurering av kirkebygninger.

I 1210 grunnla han fransiskanerordenen (Ordo Fratrum Minorum, O.F.M.). Ordenen fikk pave Innocent IIIs godkjennelse samme år, men tilhengere begynte å flokke rundt ham allerede året før, i 1223 ble ordensreglene stadfestet av Honorius III. Klosterløftene er fattigdom, kyskhet og lydighet. Frans lot ledelsen av ordenen gå på omgang blant brødrene.

Allerede i Frans' levetid vokste ordenssamfunnet til flere hundre ordensbrødre. Klara av Assisi grunnla en kvinnelig gren, Klarissene, i 1212.

Omsorg for spedalske og fattige[rediger | rediger kilde]

De spedalske var i middelalderen samfunnets utstøtte, det var knyttet mye redsel og forakt overfor de syke og det var strenge regler for hvordan de skulle oppføre seg overfor det øvrige samfunnet for å holde seg isolert fra dette. Utenfor Assisi var det flere lasaretter for oppbevaring av spedalske og de ble erklært døde for denne verden.

Frans delte den samme avskyen overfor de spedalske som resten av hans samtid. Han gjorde alt for å unngå dem, og ga han dem almisser var det gjennom en mellommann mens han selv snudde seg bort og holdt seg for nesen. Men han opplevde at hans avsky for spedalske (og andre deformerte mennesker) blokkerte for hans åndelige utvikling.

Under bønn opplevde han å få en befaling om å snu ryggen til det som tidligere hadde vært tilgjengelige gleder, og heller gjøre det som han avskydde til glede. Da han en dag møtte en spedalsk på veien utenfor Assisi, bestemte han seg for å gjøre noe radikalt for å endre sin egen holdning: Han ga den syke en mynt direkte og kysset den deformerte hånden. For ytterligere å fjerne sin avsky mot de syke, bodde han en periode hos dem, gav dem almisser og kysset alltid de deformerte hendene til hver enkelt til det som tidligere hadde vært avskyelig ble en glede. Slik overvant han denne redselen og kunne fortsette sin videre åndelige utvikling.

Samtidig styrket dette Frans' orientering mot de aller svakeste og samfunnets utstøtte og marginaliserte.

Stigmata[rediger | rediger kilde]

Et alter for Frans ved El Santuario de Chimayo, New Mexico, USA.
Det utviklet seg en lang rekke legender om Frans: Frans preken for fuglene er blant annet skildret i Franz Liszts programmatiske stykke for piano La Prédication aux oiseaux. Fuglene skal ha blitt tiltrukket av Frans' stemme, og sittet stille mens Frans talte til dem.
En gang Frans var i Portiuncula kjente han «kjødets lyst» så sterkt at han kastet seg inn i en rosebusk med mange torner. Busken skulle da ha sluppet alle tornene, og fortsatt vokser det rosebusk på dette stedet uten torner. Stedet er idag avstengt og en del av klosterområdet.
Frans skal ha vært svært glad i dyr, og mente at de skulle være frie, og ikke i fangenskap. En dag møtte han en gutt som bar på et bur med noen duer han hadde fanget; Frans kjøpte duene og slapp dem fri.

Den 14. september 1224 skal han ha blitt stigmatisert på fjellet La Verna, og han gikk etter dette med Kristi sårmerker resten av livet.

Historien om stigmatiseringen finnes ikke i de eldste fortellingene om Frans, og nevnes heller ikke i Greogr IXs kanoniseringserklæring fra 1228. Mye tyder på at paven var skeptisk til beretningen, antagelig fordi denne typen Kristusimitasjon var nytt og ukjent. I følge Bonaventuras biografi om Frans ble paven overbevist gjennom en drøm. I Bonaventuras fremstilling sees stigmatiseringen både som et martyrium - Frans blir likedannet med den lidende Kristus - og som fullendelsen av en streben etter å bli Kristus lik.[2]

Frans var den første av kirkens anerkjente helgener som var kjent for stigmata. I helgenbiografiene fra århundrene etter Frans nevnes stigmata ofte; og Frans kan, med Rasmussens ord, sees som «rollemodell for en ny type helgener, som i tradisjonen etter Frans opplevde stigmatisering som et ekstraordinært tegn på deres hellighet».[2]

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Den første biografien om Frans utkom i 1228, og var skrevet av fransiskaneren Thomas av Celano på oppfordring fra pave Gregor IX. Denne biografien omtales ofte som Vita prima, den første livsskildring. Thomas skrev 16 år senere en ny biografi, kjent som Vite secunda, på oppdrag fra fransiskanerordenens leder. Blant kildene til den andre utgaven var en tekst skrevet av tre av Frans' nærmeste medarbeidere: Legenda trium sociorum. Til sist skrev Thomas i 1253 en folkelig traktat for å dokumentere historier om under knyttet til Frans Traktat om den hellige Frans' mirakler.

Allerede disse tidligste biografiene drøftet Frans' ulike sider: var han en from velgjører og iherdig Kristusetterligner i bønn og tilbedelse, eller en radikal forkjemper for et fattigdomsideal som indirekte innebar en kritikk av kirken?

Bonaventura, som var leder for fransiskanerne, utgav i 1263 Legenda major, den store legenden, om Frans. Den ble fremstilt som autorisert, og ordensbrødrene ble bedt om å ødelegge Thomas' bøker og heretter bare forholde seg til Bonaventuras tekst. Legenda major bygger på både Thomas' bøker, Legenda trium sociorum og andre kilder. Målet var ikke først og fremst å få fram nytt stoff, men å fremstille Frans' liv tematisk som et forbilde i fromhetsliv.

Legenda major inneholder 15 kapitler, og er hovedsakelig disponert etter Bonaventuras og ordenens teologi og program for en åndelig utvikling. Boken innledes og avsluttes (kap 1-4 og 14-15) med et biografisk livsløp, mens kapitlene 5-13 skildrer Frans' åndelige modning i tre faser: renselse, opplysning og perfeksjon (purgatio, illuminatio og perfectio). De tre leddene i renselsen er askese, lydighet og fattigdom; de tre leddene i opplysningen er fromhet, kjærlighet og bønn; de tre leddene i perfeksjonen er profetiske gaver, forkynnelse og helbredelse og til sist stigmata. Alle fasene skildres gjennom hendelser fra Frans' liv.[2]

Fioretti (italiensk for «små blomster») er en samling legender om Frans, nedskrevet på italiensk tidlig på 1300-tallet.

Litteratur på norsk[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bibelen og helgener. Gaston Duchet-Suchaux ed. Alianza ISBN 84-206-9478-9
  2. ^ a b c d Avsnittet er basert på Tarald Rasmussens innledning til Frans av Assisi, i serien Verdens Hellige Skrifter 2005

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]