Kihnu

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Koordinater: 58°7′48″N 23°59′24″Ø

Kihnu kommune

Flagg

Våpen

Kart over Kihnu kommune

Land Estland Estland
Fylke Pärnu
Status Landkommune
Adm. senter Sääre (Sääreküla)
Areal 16,88 km²
Befolkning 489 (2010)
Bef.tetthet 28.97 innb./km²

UNESCOs verdensarv
Kihnu
Kihnu
Folkesangeren «Kihnu Virve» (Virve Köster) på vei til Den estiske sangfestivalen i 2009 og kledd i Kihnus tradisjonelle folkedrakt
Land Estland Estland
Sted Pärnu fylke, Rigabukten
UNESCO Innskrevet ved UNESCOs 32. sesjon i 2008. Referansenr. .
Kriterium IMMATERIELL VERDENSARV
Se også Verdensarvsteder i Europa
Eksterne lenker
Strand på Kihnu
Kihnus plassering i Rigabukten

Kihnu (tysk: Kühnö, svensk:Kynö, estlandssvensk uttale: k:ine) er den syvende største øya i Estland og en landkommune (vald) i Pärnu fylke i det sørvestre Estland. Med et areal på 16,38 km² (rundt 7 km i nord/sør-retning og 3,3 km i øst/vest-retning på det bredeste) er dette den største av øyene i Rigabukta. I 2010 hadde den et folketall på 489 – en fremgang på to personer siden 2007, men en klar tilbakegang siden 2004.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Øya er flat, med høyeste punkt bare 8,5 moh og har en samlet kystlinje på 36,2 km. Kihnu ligger 12 km fra nærmeste fastland, halvøya og nabokommunen Tõstamaa.

Kihnu tilhører Pärnu fylke. Sammen med noen andre, ubebodde småøyer utgjør øya Kihnu kommune. Med et samlet areal på bare 16,65 km² er det den minste kommunen i fylket.

Øya har fire landsbyer: Lemsi, Linaküla, Rootsiküla og Sääre. Øyas estlandssvensker bodde i landsbyen Rootsiküla (Rootsi er «Sverige» på estisk) fram til de flyktet til Sverige i 1944. I Säärekülä er øyas rådhus og postkontor. I Linaküla ligger øyas sykestue, den ni-årige grunnskolen, kirken, Kihnu museum, bibliotek og det nye kulturhuset.

Kihnu fyr er et av landets høyeste og viktigste fyrtårn for seilingen i Rigabukta.

Vegetasjon og dyreliv[rediger | rediger kilde]

Kihnus flate geografi gjør at øyas trær er relativt lave. Kystlinjen består av blomsterenger, ofte med einer. Kystlinjen er også beiteområder for kyr, som ofte har store innslag av rullestein og sanddyner. Den lave høyden (opptil 8.5 moh) i det indre av øya og i den sandholdige området vest på øya er dekket med furuskog.

Befolkningstettheten gjør at de frie naturområdene er for begrensede for store ville dyr, og stammen av ville dyr består vesentlig av hare, rev og pinnsvin. Men det er et stort fugleliv med en rekke ulike arter, og farvannene omkring består av en stor stamme sild, ål og flyndre, samt vernete sjøpattedyr som gråsel.

Klimaet på øya er noe mildere og mer kystklima enn hva som er vanlig i resten av Estland, men da Rigabukta fyser igjen om vinteren medfører dette at klimaet blir noe tørrere enn vanlig kystklima, og det er vanlig med mye snø om vinteren.

Historie[rediger | rediger kilde]

Sverige under stormaktstiden

Forhistorie og middelalder[rediger | rediger kilde]

Øya har i liten grad vært gjenstand for systematiske arkeologiske utgravninger, men det er funnet spor etter kortvarige bosetninger som er opptil 3 000 år gamle. Øya er i historiske kilder omtalt første gang i 1386 (som «Kyne»). Men den har vært bebodd permanent siden 1518.[1]

Årene før Livlandskrigen var øya under kontroll av Storfyrstedømmet Moskva som i 1547 ble Tsar-Russland. Under Livlandskrigen var øya under skiftende kontroll av flere land. Årene 1562 til 1565 var øya under Danmark, og deretter fram til 1575 under Polen-Litauen, for så fram til 1582 være under Tsar-Russland. Ved Livlandskrigens slutt i 1583 ble øya igjen en del av storhertugdømmet Polen-Litauen.

Del av Sverige 1600-1710[rediger | rediger kilde]

Som følge av den ekspansive politikken til Erik XIV av Sverige i Østersjøområdet, kom øya fra 1600 igjen under svensk kontroll etter at den svenske kongen sendte en hær til Estland etter oppfordring fra bymyndighetene i Reval. Øya forble under svensk styre under hele den svenske stormaktstiden, sammen med resten av Estland og Livland. Under det svenske styret ble den lutherske religion innført på øya til fortrengsel av Den katolske kirke.

Det russiske keiserrike 1710-1918[rediger | rediger kilde]

Fra interiøret i St. Nikolaikirken

Under Den store nordiske krig kom øya under kontroll av Det russiske keiserrike. På denne tiden var det 60 hushold med tilsammen 400 innbyggere på øya, men da det brøt ut pest etter krigen, var det bare 60 personer igjen.

I 1819 ble øyas innbyggere under tsar Aleksander I av Russland frigitt fra livegenskapet og alle innbyggerne fikk etternavn. Etter løfte fra tsar Nikolaj I av Russland om eierskap til landeiendommene (ett løfte som ikke ble innfridd), konverterte øyas befolkning til Den ortodokse kirke i årene 1846-1847. Den tidligere lutherske kirken, bygget i 1786, ble gjennom ombygginger og vedlikeholdsarbeider, samt innvendige ominnredninger omgjort til en ortodoks kirke viet til St. Nikolai, og framstår slik idag.

I andre halvdel av 1800-tallet vokste det fram en særegen steinindustri på Kihnu. Kystbyene Pärnu og Riga manglet akutt bygningsstein, og lokalbefolkningen på øya slo seg opp som leverandører med egne frakteskuter.[1] I årene fram til første verdenskrig, ble øya overbefolket, med et samlet folketall på rundt 1 200. Dette medførte blant annet at naboøya Manilaid ble befolket med 26 familier med til sammen 100 personer fra Kihnu.

Etter første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Gård på Kihnu
Våningshus og tun

Under arbeidsløsheten på Kihnu i mellomkrigstiden ble øyas havn og steinmolo utbygget som nødsarbeid. Øya ble ikke direkte rammet av kamphandlingene under andre verdenskrig, men øyas flåte av fiskebåter ble ødelagt og mellom 1/3 og 1/4 av befolkningen, herunder hele den estlandssvenske befolkningen flyktet i forkant av Den røde armes framrykking i 1944. Flyktningstrømmen gikk hovedsakelig til de vestlige landene (378 personer), men også til øya Ruhnu (22 personer) og etterlot rundt 600 personer på øya.

Sovjettiden[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig har folketallet vært stabilt rundt 600 innbyggere. I sovjettiden ble øyas økonomiske liv organisert et stort kollektivbruk med navnet Noukogude Partisan («Den sovjetiske partisan») tilknyttet fiskeriene. Denne ble i 1973 integrert med en et større kollektivbruk i Pärnu med navn Pärnu Kalur («Fiskeren fra Pärnu»). Dette medførte at all beslutningsmyndighet ble flyttet til fastlandet og befolkningen på Kihnu mistet muligheten til selv å ta beslutninger som angikk øya. Videre med det et overfiske av ressursene og en forvaltning av naturen som forstyrret den sårbare økologiske balansen og bæreevne i farvannet rundt øya.

Tidligere var de fleste mennene på øya fiskere, mens kvinnene passet hus, hjem og gård stort sett på egenhånd (ikke ulikt den norske «fiskarbonden»). Under Sovjet-tida ble dette fisket om organisert til en større industri, og til dels ødelagt, og mange menn fant seg arbeid i det stadig mer maskinelle jordbruket. Slik ble øyas matriarkalske levesett sterkt redusert. Videre ble den tradisjonelle håndverket og dialekten truet, da disse ble forbudt å bruke i skolen av sovjetmyndighetene.

Etter sovjetsystemets sammenbrudd og oppløsningen av kollektivbruket ble øya organisert som en egen kommune.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Kihnu museum i Linaküla, innredet i 1974 i den tidligere skolen fra 1863, med kirken i bakgrunnen

De kulturelle uttrykkene på Kihnu er en særegen blanding av fortid og nåtid. Dagens befolkning bruker alle moderne hjelpemidler og teknologi, side om side med gammel håndbåren kunnskap, redskaper og tradisjoner. Dette er blant de ytterst få stedene i landet hvor folk fortsatt går kledd i tradisjonelle drakter.[1] Isolasjonen fra fastlandet, de krevende livsvilkårene og den tette sosiale kontrollen har skapt et samfunn hvor medlemmene er nært knyttet til hverandre og som har bevart mange av de tradisjonelle skikker, kulturuttrykk som er blitt borte fra de omkringliggende områdene. Mens de gjøremål som tradisjonelt har vært utført av menn har vært mer eksponert overfor de moderne endringene, er det vanlig å se at kvinnene fortsatt bruker de tradisjonelle, hjemmevevde klesdraktene i hverdagslivet. Særlig den eldre befolkningen snakker også den autentiske Kihnu-dialekten som skiller seg markert fra normert estisk.

De normene som ligger til grunn for dagens tilværelse på øya har endret seg som i resten av samfunnet, mens mange tradisjoner blir aktivt opprettholdt. Den mest distinkte av disse er feiring av bryllup og en del merkedager og kirkelige høytidsdager.

Maleren Uno Roosvalt (f. 1941) besøkte øya første gang som student i 1960, og ble siden en hyppig besøkende som har skildret landskapene her i mange malerier. Han illustrerte også barneboken Aabets i 2009, den første noensinne som er trykket på Kihnu-dialekten.[1]

Bevaring av bryllupstradisjonene på Kihnu var et hovedpunkt i kandidatsøknaden for å bli et verdensarvsted. Ivaretakelsen av disse tradisjonene blir ansett for å gi en særlig god anledning til å ivareta viktige kulturarv-elementer, både skikker, poesi- og musikalske uttrykk, samt tradisjonelt håndverk.

Verdensarvsted[rediger | rediger kilde]

Kihnu ble nominert til UNESCOs liste over verdens Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv i 2003 og tatt inn på listen i 2008. Begrunnelsen var øyas særegne tradisjoner og dialekt. Øya har blant annet en levende folkedraktskultur og denne drakten er fortsatt i daglig bruk blant øyas kvinner. Et sentralt kulturelement er øyas bryllupstradisjoner og folkesangtradisjoner.

I dag er det stor arbeidsløshet på Kihnu, i likhet med mange andre områder i Estland. Opptaket på UNESCOs verdensarvliste har imidlertid gitt håp om økt turisme på øya.

Kommunikasjoner[rediger | rediger kilde]

Lemsi er havnebyen på øya, med fergeforbindelse til øya Manilaid (en time) og Pärnu (tre timer) på fastlandet. Kihnu har fra Kihnu flyplass i Sääreküla flyforbindelse høst og vinter til Pärnu, en flytur som tar 15 minutter. Bukta mellom Pärnu og Kihnu fryser ofte til om vinteren, og øya kan da nås med bil over isen eller fly/helikopter fra Pärnu.

Kjente personer fra Kihnu[rediger | rediger kilde]

  • Virve Köster, «Kihnu Virve», (f. 1928) folkesanger
  • Enn Uuetoa, «Kihnu Jõnn», (1848–1913) sjøkaptein og frihetssymbol

Galleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Kokk, Aavo og Eilart, Andres: Brushstroke Estonia, Forlaget Regio, Tallinn 2011, side 56. ISBN 978-9949-478-62-0

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]