Kurt von Schleicher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kurt von Schleicher
Bundesarchiv Bild 183-B0527-0001-020, Kurt von Schleicher.jpg
Født 7. april 1882
Brandenburg an der Havel
Død 30. juni 1934
Neubabelsberg
Nasjonalitet Tyskland

Kurt Ferdinand Friedrich Hermann von Schleicher (født 4. april 1882 i Brandenburg an der Havel, død 30. juni 1934 i Neubabelsberg) var en tysk offiser, infanterigeneral og politiker. Fra begynnelsen av desember 1932 til slutten av januar 1933 satt han som Weimarrepublikkens siste rikskansler før Hitlers maktovertagelse.

Schleicher startet sin militære løpebane i Det tyske keiserrikes prøyssiske armé. Etter første verdenskrig fortsatte karrieren i Weimarrepublikkens Reichswehr, der han oppnådde en nøkkelposisjon i Reichswehrministerium – fra 1929 som statssekretær.

Som Reichspräsident Paul von Hindenburgs fortrolige var Schleicher i stor grad aktiv i det politiske spillet rundt fellingen av Hermann Müllers andre regjering våren 1930, og rundt begge de to neste regjeringskabinettene: Heinrich Brünings (mars 1930) og Franz von Papens (juni 1932). Etter å ha sittet som forsvarsminister i Papens regjering, ble han selv kansler i desember 1932. Hans konsept om en tredjeposisjonsregjering med det uttrykkelige formål å pasifisere NSDAP slo feil etter kort tid. Som alternativ anbefalte Schleicher å oppløse Riksdagen uten nyvalg, altså et statskupp, noe Hindenburg nektet å gå med på, og Schleicher gikk av 28. januar 1933. Rikspresidenten utnevnte 30. januar 1933 Adolf Hitler til rikskansler. Schleicher trakk seg tilbake til privatlivet, men ble ett og et halv år senere skutt og drept under nazistenes aksjon for å kvitte seg med antatte politiske motstandere (De lange knivers natt).

Liv og karriere[rediger | rediger kilde]

Kurt von Schleicher var sønn av den prøyssiske offiseren Hermann Friedrich Ferdinand von Schleicher (1853–1906) og Magdalene Heyn (1857–1939), datter av en velstående rederfamilie fra Østpreussen.

Militær karriere[rediger | rediger kilde]

Kurt von Schleicher som ung løytnant i 1900.

Fra 1896 til 1900 studerte Schleicher ved Preußische Hauptkadettenanstalt i Lichterfelde ved Berlin. Han ble befordret til løytnant 22. mars 1900, og etter utnevnelse til Oberleutnant 18. oktober 1909 utstasjonert ved det prøyssiske krigsakademiet. 24. september 1913 ble han kommandert til Tysklands generalstab, og fikk etter eget ønske tjenestegjøre ved jernbaneavdelingen under Oberstleutnant Wilhelm Groener. Groener, som var Schleicher trofaste mentor i nesten tjue år, fikk en avgjørende betydning for den videre karrieren til sin «valgte sønn» (Wahlsohn) som han kalte ham i et testamente fra april 1934.

Ved utbruddet av første verdenskrig var Schleicher steget i gradene til Hauptmann. Under krigen arbeidet han hovedsakelig ved generalkvartermesterens stab. Den første politiske oppsikten vakte han da han under det langtrukne slaget ved Verdun i 1916 skrev et memorandum der han brennmerket visse industrikretser som krigsprofitører. Blant ledende politiske kretser i Berlin ble skriftet regnet som en sensasjon, og han fikk med ett et ry som en person med et liberalt og sosialt sinnelag.[1]

Etter at krigen var over i 1918, støttet Schleicher en allianse mellom hærledelsen og sosialdemokratene. Schleichers mentor Wilhelm Groener, var en av arkitektene bak Ebert-Groener-Pakt. Denne overenskomsten sikret en viss stabilitet for den nye republikken, men innebar også at stat og militærvesen ble atskilt, noe som førte til at Reichswehr snart utviklet seg til en stat i staten, en utvikling Schleicher var pådriver for.

Schleicher var sterkt delaktig i håndteringen av flere statskriser som rammet Tyskland i 1923: kommunistiske opprør i Thüringen og Sachsen, Hitlers ølkjellerkupp i Bayern, med flere. Krisene ble avverget ved å gripe til weimarforfatningens Notverordnungsartikel 48, som gav regjeringen vidtrekkende fullmakter (jfr. Präsidialkabinett) dersom rikets sikkerhet var i fare.[2]

1. januar 1924 ble Schleicher befordret til oberstløytnant, i 1926 til oberst, og etter en omorganisering av Reichswehrministerium til generalmajor 29. januar 1929.

«Statssekretær» i forsvarsdepartementet[rediger | rediger kilde]

Schleicher i juni 1932

Takket være sin mangeårige mentor, Wilhelm Groener, som ble Reichswehrminister i 1928, fikk Schleicher den 1. februar 1929 posten som Chef des Ministeramts i forsvarsdepartementet,[3] og er den eneste offiser i prøyssisk-tysk historie som fikk en toppstilling uten verken front- eller troppskommando å vise til.[4]

Allerede fra begynnelsen av tolket Schleicher posten som et rent politisk verv, og utviklet en plan for å gjennomføre en politisk høyredreining. I følge sin medarbeider Eugen Ott utarbeidet han på slutten av 1920-tallet et politisk credo som han forble tro mot så lenge han var aktiv i politikken. De tre viktigste punktene til Schleicher var gjenoppretting av statens autoritet, at det ble ryddet opp i økonomien og at Versaillestraktaten ble revidert for å styrke Tysklands utenrikspolitiske stilling.[5]

Schleicher betraktet SPD som et sentralt politisk problem han ønsket å kvitte seg med, men mandatfordelingen gjorde at riksregjeringen var avhengig av deres støtte; i Preußen satt partiet endatil med ministerpresidentposten. Derfor utarbeidet han en plan om et Hindenburg-Kabinett uten SPD som skulle regjere ved hjelp av nødsforordningene. Planen fungerte bare delvis. Riktignok ble sentrum-høyre-politikeren Heinrich Brüning 30. mars kansler i et mindretallskabinett som regjerte ved hjelp av Notverordnungsartikel 48, men ved riksdagsvalget 14. september 1930 fikk ikke sentrum-høyre den etterlengtede oppslutningen, og til stor skuffelse for Reichswehr og Hindenburg måtte Brüning gjøre politiske innrømmelser overfor sosialdemokratene.

Dermed utarbeidet Schleicher en ny plan: han ville ta NSDAP inn i regjeringen og benytte partiet som basis for et ekte Präsidialkabinett. Tanken var at med regjeringsansvar ville NSDAPs radikalisme avta, samtidig som det million mann sterke SA sammen med andre paramilitære grupperinger kunne samles under en statlig paraplyorganisasjon og danne grunnlaget for en hurtig personellopprustning av Reichswehr. I mars 1931 begynte han forhandlingene med stabssjefen i SA, Ernst Röhm,[6] men Schleichers planer falt foreløpig i grus da Groener, som i mellomtida også var blitt innenriksminister, så seg nødt til å forby SA etter massivt press fra delstatene.

Siden Groener fortsatt var forsvarsminister, fryktet Schleicher at Reichswehr nå skulle stille seg på de republikktro kreftenes side mot nasjonalsosialistene. Dersom dette skjedde ville Schleichers planer om et overpartisystem være like fortapt som utsiktene til en regjering uavhengig av SPD og en temming av NSDAP. Schleicher, som i oktober var befordret til generalløytnant, begynte nå å intrigere mot Groener og Brüning, som han ikke lengre kunne regne med som medspillere i bestrebelsene om å bli kvitt SPD. I stedet startet han opp hemmelige forhandlinger med Hitler, som lovet å akseptere en ny regjering på betingelse av at det ble skrevet ut nyvalg og at forbudet mot SA ble opphevet. Schleicher gikk med på kravene uten å kreve en skriftlig avtale med Hitler.

Både Groener og Brünings nært forestående fall kan forstås på bakgrunn av ordningen mellom Schleicher og Hitler. Etter en uheldig Riksdagstale av Groener, overbeviste Schleicher sin gamle mentor om å tre tilbake, ellers ville alle generalene («generaliteten»), inklusive Schleicher selv, gå av.[7] Joseph Goebbels noterte tilfreds i sin dagbok: «Vi får nyheter av general von Schleicher: krisen går etter planen.»[8] Schleichers neste trekk var å oppmuntre DNVP og Reichslandbund, en interesseorganisasjon for bønder, til å protestere overfor Hindenburg mot Brünings jordbrukspolitikk, som de karakteriserte som en «forsmak på bolsjevisme[9][10] Følgen var at Hindenburg felte kansleren.

Som Brünings etterfølger hadde Schleicher blinket ut ytre høyre-politikeren Franz von Papen fra Deutsche Zentrumspartei, som han kjente fra generalstabutdanningen. Schleicher hadde ikke høye tanker om Papens evner, og det var sannsynligvis derfor han ble foretrukket.[11]

Forsvarsminister[rediger | rediger kilde]

Papens regjeringskabinett. Kurt von Schleicher lengst til høyre i andre rekke.

Papens nye regjering, der Schleicher var partiløs forsvarsminister, innfridde avtalen mellom Schleicher og Hitler om å oppløse Riksdagen og oppheve SA-forbudet. Resultatet var at voldsepisodene til det nå legaliserte SA eksploderte under valgkampen, og Tyskland så ut til å stå på randen av borgerkrig.[12]

Papen oppnådde til manges skuffelse ikke de forventede resultatene under Lausannekonferansen,[13] og Hitler som etter valget i Tyskland juli 1932 ledet Tysklands sterkeste parti, mente derfor at han ikke lenger var bundet av avtalen med Schleicher om å akseptere den nye regjeringen.[14] I forhandlinger 6. august 1932 aksepterte han ikke Schleichers tilbud om visekanslerposten, men krevde kanslertaburetten. Schleicher gikk med på Hitlers krav og arrangerte en felles samtale med rikspresidenten. Men Hindenburg avviste 13. august 1932 kategorisk å gi Hitler regjeringsansvaret. Papens kabinett hadde ingen mulighet til å oppnå flertall, noe som ble demonstrert med all mulig tydelighet ved åpningen av Riksdagen 12. september 1932: 42 stemte for regjeringen, 512 stemte mot. Dermed ble Riksdagen oppløst på ny.

Kurt von Schleicher (til høyre) og Franz von Papen i 1932.
Kurt von Schleicher (1932)

Schleicher gav likevel ikke opp planen om å temme NSDAP ved å gi dem regjeringsansvar. Det ble grunnlagt en organisasjon som hadde til formål å samle ulike paramilitære grupper til felles og enhetlig militær opplæring. Bakgrunnen var håpet om at Nedrustningskonferansen i Genève skulle føre til at Tyskland fikk samme rustningspolitiske betingelser som seierherrene fra første verdenskrig. Lyktes det, var planen at det store reservoaret SA-medlemmer med grunnleggende militær opplæring kunne benyttes til hurtig å ruste opp den tyske hæren til den styrkemessig var på samme nivå som den franske.[15]

Som forventet gav ikke nyvalget i november 1932 flertall for Papen, og han erklærte derfor sin avgang 17. november. Schleichers kanslerkandidatur hadde en del støtte blant regjeringsmedlemmene, men Hindenburg foretrakk 1. desember 1932 å gi Papen fornyet tillit, og antydet at han ville oppløse Riksdagen på ny, denne gangen uten nyvalg.

Til forskjell fra Schleichers ide om å temme NSDAP i regjering, ville Papen demme opp for nazistenes frammars ved å endre Weimarrepublikkens forfatning fra parlamentarisme til autoritær presidentstyrt republikk.[16] Papens plan hadde opprinnelig støtte hos Hindenburg, men etter at Schleicher lot sin fortrolige i kabinettet, oberstløytnant Ott, legge fram erfaringene fra en krisesimulering (Planspiel Ott) som viste at Reichswehr ville være underlegne SA og KPD under en eventuell borgerkrig, nektet ministrene å følge Papen, og 3. desember 1932 utnevnte Hindenburg Schleicher til rikskansler,[17] og dermed også rikskommissær i Preußen.[18] Papen tilgav aldri Schleicher og de tidligere så gode vennene ble politiske motstandere.

Kansler[rediger | rediger kilde]

En nygift Schleicher med ektefellen Elisabeth i 1931.

Til tross for forsøket på å iverksette Hans Zehrers Querfront-konsept og splitte NSDAP ved hjelp av støtte fra Gregor Strasser, lyktes det ikke Schleicher å bygge et stabilt politisk fundament: høyresida hånet ham som «den røde general» fordi Querfront-konseptet innebar arbeiderrepresentasjon, mens venstresida betraktet ham som en reaksjonær på grunn av medvirkningen i Preußenschlag. Heller ikke frierier til befolkningen ved hjelp av finansiell bistand fra Reichswehr og støtte fra Vossische Zeitung var til hjelp.

Den politiske utviklingen på slutten av 1932 var lite kjent i offentligheten. Nasjonalsosialistene forsvant fra den politiske scenen mens Hitler kjempet mot den nedgangen. New York Times' tysklandskorrespondent skrev på denne tida at Hitler hadde mistet sin sjanse og ville ende som bayersk provinspolitiker.[19] I en lederartikkel i Frankfurter Zeitung sto det å lese at «den vanskeligste nødstida i Tyskland er overvunnet og veien oppover er fra nå av uten hindringer. […] Den voldsomme nasjonalistiske stormen mot staten er slått tilbake.»[20]

Schleicher satt langt fra trygt, noe en dagbokoppføring av Goebbels viser: «[…] det finnes en mulighet for at Føreren får en samtale med Papen om noen dager. Da åpner det seg en ny sjanse.»[21][22] På vegne av Hindenburg forhandlet Papen med Hitler bak Schleichers rygg om å gi kanslertaburetten til Hitler, og oppnådde enighet om grunnlaget for et felles regjeringssamarbeid.

Pressen klarte å få tak i enkeltheter rundt avtalen,[23][24] og Schleicher improviserte flere forsøk på å holde stillingen, men forgjeves. Etter at Hindenburg avviste Schleichers forslag om å oppløse Riksdagen uten nyvalg, m.a.o. et statskupp, gikk Schleichers regjering av 28. januar 1933. Schleicher anbefalte rikspresidenten å utnevne Adolf Hitler som sin etterfølger, og to dager etter ble Hitler rikskansler.[25]

Schleicher trakk seg tilbake fra politikken og bosatte seg i villastrøket Neubabelsberg ved Potsdam. Han ble forsont med Groener etter at han hadde bidratt til Groeners fall som minister i Brünings regjering. Schleicher uttalte seg flere ganger negativt om de nye makthaverne og ble skjøvet ut fra det gode selskap. Personlige venner som den franske ambassadøren André François-Poncet[26] og diplomaten Werner von Rheinbaben[27] ba ham forgjeves om å være mer forsiktig. Eugen Ott inviterte ham til japan inntil det hadde roet seg i Tyskland, men Schleicher avslo med begrunnelsen at en prøyssisk general ikke kunne leve i landflyktighet.

30. juni 1934 ble Schleicher og kona skutt og drept i deres eget hjem, på samme tid som andre antatte motstandere av det nye regimet ble myrdet i det som er kjent som de lange knivers natt.

Ry i samtiden. Ettermæle.[rediger | rediger kilde]

Fra 1929 til 1932 holdt Schleicher seg hovedsakelig i utenfor offentlighetens lys, men var i disse årene en betydelig maktfaktor på det politiske bakrommet. Den egentlig maktkilden hans var rikspresidenten, som i årene 1929 til 1932 ofte lyttet på rådene fra sin «kjære unge venn» som han kalte Schleicher. Da Hindenburg utnevnte Brüning til kansler våren 1930, gav han ham det rådet å «holde seg til general von Schleicher. Det er en intelligent mann som forstår seg på politikk.»[28][29]

Store deler av offentligheten hadde derimot liten tillit til Schleicher. Kommunistene og deler av sosialdemokratene så ham som en representant for «motrevolusjonen», mens han i konservative kretser ble omtalt som «den røde general», spesielt da han var kansler. Hans samtidige fortalte gjerne om hans angivelige intrigante og forslagne væremåte. Eksiltyskeren Sebastian Haffner beskrev i 1939 Schleicher som en «intrigant kontorgeneral»[30] som hadde stått i spissen for en sfinksaktig armé.[31] Engelskspråklige kommentatorer som John Wheeler-Bennet[32] og Sefton Delmer[33] gasser seg i det faktum at Schleicher er det tyske ordet for «snik» og insinuerer at navnet i Schleichers tilfelle er et aptonym.[34]

Ikke alle var enige i dette sveipende, negative bildet. Tidlig på 1930-tallet mente den høyrenasjonale journalisten Hans Zehrer å se en kommende mann i Schleicher og i ettertid så han generalen som den eneste med et politisk konsept som kunne forhindret nazistenes frammarsj, men at personlige forhold sto i veien.[35]

I Reichswehr var Schleicher omstridt. Noen innflytelsesrike støttespillere hadde han riktignok, men mange så ham som en skrivebordsgeneral, eksempelvis Hindenburgs pressesjef Walter Zechlin.[36] General Wilhelm Keitel formidlet offiserskollegenes synspunkt da han etter andre verdenskrig beskrev Schleicher som en katt som ikke klarte å holde seg unna de politiske musene.[37]

Schleichers glitrende intellekt var det få som var uenige om. Oberst Albrecht von Thaer bemerket allerede i 1918 at den unge kapteinen var «et kapittel for seg: fabelaktig intelligent, mangesidig begavet og utdannet, smart og utstyrt med enestående talegaver.»[38][39] Selv Fritz Günther von Tschirschky, en av Papens medarbeidere, skriver at selv om Schleicher var «gjennomgående usympatisk,»[40] så «mislyktes ikke Schleicher når det gjaldt nazistene. Problemet hans var noe han ikke maktet å kontrollere, og som heller ikke lar seg kontrollere, nemlig seg selv»[41][42]

Schleichers kabinett, desember 1932–januar 1933[rediger | rediger kilde]

Se også[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Referanser og noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Hans-Otto Meissner: Junge Jahre im Reichspräsidentenpalais. 1987, s. 315.
  2. ^ Artikkel 48 avsnitt 2: „erheblichen Störung oder Gefährdung der öffentlichen Sicherheit und Ordnung“
  3. ^ I forsvarsministeriet var Chef des Ministeramts betegnelsen på det som i de andre tyske departementene ble kalt Staatssekretär.
  4. ^ Hagen Schulze: Weimar 1917–1933. Siedler, Berlin 1994, s. 118.
  5. ^ Irene Strenge: Kurt von Schleicher. Politik im Reichswehrministerium am Ende der Weimarer Republik. Duncker und Humblot, Berlin 2006 s. 16 f.
  6. ^ Peter Longerich: Die braunen Bataillone. Geschichte der SA. C. H. Beck, München 1989, s. 115.
  7. ^ Johannes Hürter: Wilhelm Groener. Reichswehrminister am Ende der Weimarer Republik (1928–1932). Oldenbourg, München 1993, s. 348–351.
  8. ^ „Wir bekommen Nachricht von General von Schleicher: Die Krise geht programmgemäß weiter“. Joseph Goebbels: Tagebücher, bind 2: 1930–1934. red. Ralf Georg Reuth, Piper, München og Zürich 1992, s. 657.
  9. ^ „Vorfrucht des Bolschewismus“
  10. ^ Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan. Schöningh, Paderborn 1998, s. 387 f.
  11. ^ Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. Ein General als Politiker. Musterschmidt, Göttingen 1965, s. 71.
  12. ^ Peter Longerich: Die braunen Bataillone. Geschichte der SA. C. H. Beck, München 1989, s. 156 ff.
  13. ^ Lausannekonferansen i 1932, med representanter fra Storbritannia, Frankrike, Italia, Belgia Tyskland og Japan, hadde til hensikt å lette på Tysklands knugende krigsgjeld etter første verdenskrig. Se artikkelen om Youngplanen.
  14. ^ Philipp Heyde: Das Ende der Reparationen. Deutschland, Frankreich und der Youngplan. Schöningh, Paderborn 1998, s. 444.
  15. ^ Hans-Ulrich Wehler: Deutsche Gesellschaftsgeschichte. Bind 4: Vom Beginn des Ersten Weltkrieges bis zur Gründung der beiden deutschen Staaten 1914–1949. C. H. Beck Verlag, München 2003, s. 421.
  16. ^ Karl Dietrich Bracher: Die Auflösung der Weimarer Republik. Eine Studie zum Problem des Machtverfalls in der Demokratie. Taschenbuchausgabe, Droste, Düsseldorf 1984, s. 471–479.
  17. ^ Gerhard Schulz: Von Brüning zu Hitler. De Gruyter, Berlin und New York 1992, s. 1028 f.
  18. ^ Ernst Rudolf Huber: Deutsche Verfassungsgeschichte seit 1789, bind VII: Ausbau, Schutz und Untergang der Weimarer Republik. W. Kohlhammer, Stuttgart 1984, s. 1163.
  19. ^ Joachim Fest: Hitler. 2002, s. 356.
  20. ^ „Die härteste Notzeit Deutschlands ist überwunden, und der Weg aufwärts ist nunmehr frei […] Der gewaltige nationalistische Angriff auf den Staat ist abgeschlagen.“
  21. ^ „[…] es besteht die Möglichkeit, dass der Führer in einigen Tagen eine Unterredung mit Papen hat. Da eröffnet sich eine neue Chance.“
  22. ^ H. S. Hegner: Die Reichskanzlei 1933–1945. s. 33.
  23. ^ Ebbo Demant: Hans Zehrer als politischer Publizist. Mainz 1971, s. 105.
  24. ^ Joachim Petzold: Franz von Papen. Ein deutsches Verhängnis. München 1995, s. 141.
  25. ^ Volker Hentschel: Weimars letzte Monate: Hitler und der Untergang der Republik. 2. opplag. Droste, Düsseldorf 1979, s. 95.
  26. ^ Thilo Vogelsang: Ein General als Politiker.
  27. ^ Werner von Rheinbaben: Erlebte Zeitgeschichte.
  28. ^ Halten Sie sich an den General von Schleicher. Das ist ein kluger Mann und versteht viel von der Politik.
  29. ^ Heinrich Brüning: Memoiren 1918–1934. Stuttgart 1970, s. 388.
  30. ^ „intrigenfreudigen Bürogeneral“
  31. ^ Sebastian Haffner: Geschichte eines Deutschen.
  32. ^ John Wheeler-Bennett: Wooden Titan. Hindenburg in Twenty Years of German History, 1914–1934. 1938, s. 297.
  33. ^ Sefton Delmer: Die Deutschen und Ich. 1962, s. 170.
  34. ^ Aptonym: navnet signaliserer bærerens egenskaper.
  35. ^ Ebbo Demant: Von Schleicher zu Springer. s. 110 f.
  36. ^ Walter Zechlin: Pressechef bei Ebert, Hindenburg und Kopf. Erlebnisse eines Pressechefs und Diplomaten. Hannover 1956.
  37. ^ Walter Görlitz (red.): Generalfeldmarschall Keitel, Verbrecher oder Offizier? 1961, s. 70.
  38. ^ „ein Kapitel für sich […]: fabelhaft klug, vielseitig gewandt und gebildet, gerissen und mit einem Berliner Mundwerk (Schnauze) begabt“
  39. ^ Thilo Vogelsang: Kurt von Schleicher. s. 17.
  40. ^ „durchaus unsympathisch“
  41. ^ „Schleicher scheiterte nicht an den Nazis. Er scheiterte an etwas, das er nicht zu berechnen vermochte, das aber auch gar nicht zu berechnen war, nämlich an sich selbst.“
  42. ^ Fritz Günther von Tschirschky: Erinnerungen eines Hochverräters.


Forgjenger:
 Wilhelm Groener 
Tysklands forsvarsminister
Etterfølger:
 Ferdinand von Bredow