Sozialistische Einheitspartei Deutschlands

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Sozialistische Einheitsparti Deutschlands
Sozialistische Einheitsparti Deutschlands
SEDs logo, som viser håndtrykket mellom Otto Grotewohl og Wilhelm Pieck da deres respektive partier ble slått sammen på SEDs stiftelsesmøte april 1946
Norsk navn Tysklands sosialistiske enhetsparti
Erklært ideologi Marxismen-leninismen
Stalinismen
Grunnlagt 1946
Forgjenger SPD , KPD
Ungdomsorg. Freie Deutsche Jugend
Tilknytning Kominform
SEDs flagg.
Håndtrykk mellom Wilhelm Pieck og Otto Grotewohl som ble til SEDs emblem

Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED, Tysklands sosialistiske enhetsparti) var et kommunistparti som etter annen verdenskrig fikk makten i den sovjetiske okkupasjonssonen i Tyskland, fra 1949 til 1990 kjent som DDR. Partiets historie er nært knyttet til det totalitære diktaturet det opprettet og styrte i DDR. SED-diktaturet forfulgte og fengslet store antall av innbyggerne i DDR. Overvåkningstjenesten Stasi, omtalt av SED som «partiets skjold og sverd», var et av partiets viktigste instrumenter for å undertrykke all opposisjon og ensrette staten. SED-diktaturets overvåkning av befolkningen overgikk det man tidligere hadde sett i andre stater, og diktaturet var også ansvarlig for byggingen av Berlinmuren for å hindre innbyggerne i DDR i å flykte til Vest-Tyskland, etter at flere millioner hadde forlatt den sovjetiske sonen. På 1980-tallet valgte SED å ikke følge Sovjets eksempel og avviste perestrojka og glasnost. SED reagerte ikke på den økende misnøyen blant DDRs befolkning, særlig når det gjaldt økonomi, personlig frihet og retten til å reise. Samtidig stagnerte DDR økonomisk under SEDs styre, og levekårene og mangelen på demokrati stod i sterk kontrast til det rike demokratiet Vest-Tyskland. SED mistet makten etter den demokratiske revolusjonen og de frie valgene i perioden 19891990. Partiet gjenoppstod etter murens fall som PDS, som senere ble til Die Linke.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter 12 år med nazistisk diktatur var partilandskapet i Tyskland grundig ødelagt og dette gjorde det vanskelig å få til en ny start. Derfor gjaldt det for okkupasjonsmaktene å skape grunnlag for et samfunnsliv. Sovjetunionens militæradministrasjon i Tyskland (SMAD) utstedte 10. juni 1945 Ordre nr. 2. Denne skulle gi mulighet for antifascistiske og demokratiske partier og frie organisasjoner til å eksistere.

Sentralkomiteen i SUKP gav tyske kommunister som hadde overlevd den annen verdenskrig, mulighet, etter omfattende studier i Moskva, til å dra til Øst-Berlin. Først drog gruppen ledet av Ulbricht, Ackermann og Sobottka. De fikk i oppgave å bygge forvaltning i Berlin, Sachsen og Mecklenburg og skaffe Sovjetunionen et demokratisk anskinn. En av kadrene var Wolfgang Leonard, som senere flyktet til Vest-Tyskland.

Allerede 11. juni 1945 trådte sentralkomiteen i KPD frem med sitt grunnleggingsopprop for første gang. Denne raske reaksjonen var mulig nettopp på grunn av den ovenfornevnte Ullbricht-gruppens reise fra Sovjet.

Under massivt trykk fra den sovjetiske okkupasjonsmakt og KPD-ledelsen og med støtte fra ledende sosialdemokrater forberedte SPD- og KPD-medlemmer seg på sammenslåing av de to partiene. I desember 1945 ble det arrangert en konferanse der tredve førende representanter fra hvert parti deltok. Emnet for konferansen var sammenslåingen av partiene.

Stiftelse[rediger | rediger kilde]

21. og 22. april 1946 samlet det seg representanter for KPD og SPD, æresgjester og tilskuere for å gjennomføre et felles landsmøte for SPD og KPD. Fra SPD deltok 548 delegerte (blant disse 103 fra den vestlige okkupasjonsonen) og fra KPD 507 delegerte (blant disse 127 fra den vestlige okkupasjonsonen). Disse representerte rundt 680 000 sosialdemokratiske og 620 000 kommunistiske partimedlemmer i den sovjetiske okkupasjonsonen. Møtet ble åpnet med Fidelio-overtyren av Beethoven. Deretter kom Wilhelm Pieck og Otto Grotewohl frem fra hver sin side av scenen og trykket hverandres hender. Denne symbolske handlingen ble til SEDs emblem.

Okupasjonsmaktene ga tillatelse for partiene separat for hver okkupasjonsone. Partiene eksisterte juridisk uavhengig av hverandre i hver sone. Sammenslåingen av Kommunistische Partei Deutschlands med Sozialdemokratische Partei Deutschlands var opprinnelig tenkt å skulle gjelde hele Tyskland, ikke bare den sovjetiske okkupasjonsonen. Det ble imidlertid klart at SPD og KPD i de tre andre okkupasjonsonene ikke kom til å gjøre dette.

I Vest-Berlin[rediger | rediger kilde]

Også i Vest-Berlin slo KPD og SPD seg sammen under navnet Sozialistische Einheitspartei Westberlins, SEW, selv om SPD kort tid etter opprettet en ny lokalavdeling, og fra 1962 hadde dette en egen ledelse. Til tross for minimal oppslutning og for at det var svært upopulært i befolkningen kunne SED Vest-Berlin opprettholde et større partiapparat fordi det ble finansiert av regimet i DDR. Etter DDRs sammenbrudd falt fundamentet for partiet bort, og SEW ble nedlagt i 1991.

Maktmonopol[rediger | rediger kilde]

På slutten av 1940-tallet begynte SED å renske ut de mest hardnakkede sosialdemokratene fra sine rekker og det utviklet seg mer og mer i tråd med andre kommunistpartier i østblokken. Selv om andre partier fortsatte å eksistere sammen med SED var de av Sovjetunionen tvunget til å delta i den såkalte Nasjonale Front, en i navnet demokratisk koalisjon av partier som i praksis var totalt kontrollert av SED. Ved å sikre at kommunister dominerte på valglister lagt frem av den Nasjonale Front kunne SED effektivt sikre at det fikk den sammensetningen det ønsket i alle styringsorganer i først den sovjetiske okkupasjonsonen og fra 1949 i DDR.

Etter murens fall[rediger | rediger kilde]

SED-logoen på sentralkomiteens tidligere hovedkvarter ved Werderschen Markt I Berlin i januar 1990. Merket ble demontert før Øst- og Vest-Tyskland ble gjenforent 3. oktober samme år.

Partiets etterfølger etter 1990 kalte seg først Sozialistische Einheitspartei Deutschlands-Partei des Demokratischen Sozialismus (SED-PDS) og senere bare Partei des Demokratischen Sozialismus (PDS). I 2005 skiftet det så navn til Die Linkspartei.PDS. I 2007 etablerte partiet sammen med Arbeit & soziale Gerechtigkeit – Die Wahlalternative (WSAG) det nye partiet Die Linke.

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Grunnorganisasjon[rediger | rediger kilde]

SED organiserte seg hovedsakelig i bedriftene og foretakene i DDR. Der lå det faktiske grunnlaget for partiets innflytelse på det offentlige liv. Partiets devise var: «Der en kamerat er, der er partiet.» Partiet hadde grunnorganisasjoner i VEB-bedriftene, MTS-ene, VEG-ene og LPG-ene og hadde dessuten der en uttrykt kontrollrett over bedriftsledelsen.

Den minste enheten i partiet var «Partigruppen». I den valgte medlemmene: «Partigruppeorganisator» (PGO) som var ansvarlig for partiarbeidet, en kasserer, en agitator og , alt etter størrelse, flere medlemmer som skulle sitte i ledelsen.

Partidagen[rediger | rediger kilde]

Åpning av den XI. partidagen i Palast der Republik i Berlin 1986.

Partidagen var SEDs øverste organ. I april 1946 ble det under grunnleggingen av SED bestemt at det skulle være en partidag hvert år. Den andre partidag fant sted i 1947, den tredje først i 1950. Deretter ble det bestemt at det skulle gå fire år mellom partidagene, fra 1971 ble dette gjort om til fem år. Etter den ellevte partidagen i 1986 skulle altså neste partidag finne sted i 1991. Det ble imidlertid bestemt i 1989 at den heller skulle avholdes i 1990. På grunn av de begivenhetene som fant sted høsten 1989 ble det i desember avholdt en ekstraordinær partidag.

Generalsekretærer (førstesekretærer mellom 1953–1976)[rediger | rediger kilde]


Kjente medlemmer av SED[rediger | rediger kilde]

I parentes står opptaksåret.