20. juli-attentatet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Det ødelagte møterommet i Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for ledelsen i det nasjonalsosialistiske Tyskland under andre verdenskrig, der et mislykket bombeattentat mot Adolf Hitler ble gjennomført 20. juli 1944. Aksjonen var et forsøk på statskupp i landet utført av en gruppe offiserer innen Wehrmacht, den tyske hæren.

20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. juli 1944. Planene omfattet likvidering av landets leder og nazistpartiets fører Adolf Hitler, avsettelse av nazistpartiet og arrestasjon av sentrale representanter for naziregimet, dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar innledelse av forhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest. De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht. Attentatet mot Hitler skjedde på Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for den tyske ledelsen under andre verdenskrig, og ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg. Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland blir konspiratørene bak attentatet æret som helter i etterkrigstiden og overlevende konspiratører var sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for den amerikanske imperialismen».[1]

Attentatet[rediger | rediger kilde]

Angivelig Hitlers ødelagte bukse etter det mislykkede likvideringsforsøket.
Foran fra venstre: Martin Bormann, Hermann Göring og Bruno Loerzer inspiserer møterommet etter attentatet.
Fra venstre Benito Mussolini, Hitler, Joachim von Ribbentrop og andre på befaring på åstedet.
Bysten av Hitler i Stortinget ble pyntet med blomster etter attentatet 20. juli 1944.

Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «operasjon Valkyrie», basert på reservehærens operasjonsplan («Ersatzheer») ved situasjoner med nasjonalt kaos.

Det var Wilhelm Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre hodeskade, mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»[2]

Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:

  • Det ene var at møtet fant sted i en betongforsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere[3] - men det førte til at trykket fra eksplosjonen tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville ha tatt livet av alle deltakerne.
  • Videre hadde oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet flyttet Stauffenbergs veske som stod i veien for ham, bak et solid bordben etter at Stauffenberg hadde forlatt brakken, og dette bordbenet tok av så mye for eksplosjonen at det forhindret det splintregnet som bordplaten ville ha skapt.
  • Dernest var bare én av de to bombene som Stauffenberg og hans adjutant og medkonspirator, Oberleutnant Werner von Haeften, hadde med seg, blitt klargjort; de var blitt avbrutt mens de aktiverte luntene til bombene. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne ble imidlertid drept i attentatet, og nesten alle tilstedeværende skadet; men Hitler selv fikk bare sprengt trommehinnene og skadet høyre arm. Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bli båret ut av brakken før han kom seg av gårde.

Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.[4]

Mussolinis besøk samme dag[rediger | rediger kilde]

Samme dag, 20. juli, var Mussolini ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på perrongen og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin mirakuløse redning få timer tidligere. Åstedet var da et eneste virvar, siden barakken hadde tatt fyr etter eksplosjonen, og taket var falt ned. Etter en runde i ruinen var det tid for te kl 17. Himmlers representant i Italia, SS-mannen Eugen Dollmann,[5] har gitt en skildring av dette teselskapet, der Ribbentrop og Karl Dönitz skjelte ut generalene, mens generalene kjeftet tilbake. Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte et annet kupp, Röhm-affæren i 1934, og utrenskningen etterpå. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot kvinner og barn», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre. «Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.[6]   Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der Goebbels forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye idealer verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin lojalitet. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med marskalk-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles utenriksminister, og mitt navn er von Ribbentrop!» Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med trusler om blod og konsentrasjonsleire, mens Mussolini var brydd.[7]

Resultatet av kuppet[rediger | rediger kilde]

I antagelsen om at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. General Friedrich Olbricht hadde hørt radiomeldinger om attentatet og at Hitler hadde overlevd, og hadde derfor ikke satt i gang «operasjon Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket, selv om Stauffenberg hadde rapportert at Hitler var død. Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert som om han var død. Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i Wien og Paris ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere SS- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren etterhvert var blitt.[8]

Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.

Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350.000 mennesker seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I Paderborn samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som Hamburg og Stuttgart, markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet. Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og 8. mai 1945 enn i de foregående fem årene. Så lenge krigen varte i 1945, ble i gjennomsnitt tusen sivile drept hver dag. Togene fortsatte å rulle mot konsentrasjonsleirene så lenge infrastrukturen tillot det.[9] Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske journalisten John Gunthers bok Europa bak kulissene fra 1936, der han skrev at tyskerne «identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans autoritet(...)Tyskerne påstår f.eks at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.»[10]

Cellene i Gestapos hovedkvarter i Prinz-Albrecht-Strasse, hvor mange av konspiratørene og andre motstandsfolk ble torturert.
Bendlerblock. Henrettelsene fant sted ved kransen til venstre på bildet.[trenger referanse]
Minnetavlen over de henrettede.

Følgene for de impliserte[rediger | rediger kilde]

Stauffenberg, Haeften, general Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i bakgården i Bendlerbock samme natt etter en hastig standrett organisert av generaloberst Friedrich Fromm. Generaloberst Ludwig Beck hadde fått beholde sin pistol «til personlig bruk», men feilet i to forsøk på selvmord. Han fikk til slutt nådeskudd av en Feldwebel. Minneplaten i Bendlerblock inneholder derfor fem navn. General Erich Hoepner ble hengt, mens kone og barn etter reglene for Sippenhaft ble sendt i konsentrasjonsleir. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.

Hele generalstaben var implisert eller under mistanke. Mer enn femti generalstabsoffiserer døde. Hundrevis av personer ble i stillhet forflyttet. Günther von Kluge tok sitt liv. Også friherre Wessel Freytag von Loringhoven som var leder av sabotasjeavdelingen og hadde skaffet sprengstoffet derfra, tok sitt liv.[11] Hans forgjenger, Erwin von Lahousen, unnslapp ved et mirakel og forklarte seg om saken under Nürnbergprosessen. Franz Halder ble kastet i fengsel og så ikke dagslys på fire måneder. Carl-Heinrich von Stülpnagel som lot SS og Gestapo i Paris arrestere, skjøt seg i en skog ved Verdun, men ble bare skadet og siden henrettet.

Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og mente dette var skjebnebestemt. I den første forvirringen var det ulike teorier om hendelsen, da det hvite lysglimtet i eksplosjonen avslørte at det var britisk sprengstoff, og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort, da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter innen Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til Wehrmacht ble ytterligere svekket.

Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nasjonalsosialistene, mistenkt for medviten eller medvirkning. Delp ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert.

Kaltenbrunner-granskningene om sammensvergelsens omfang og medlemmer kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle». Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk hadde hatt noe med attentatet å gjøre.

At Kaltenbrunners granskning hverken avdekket eller i liten grad reflekterte over Stauffenbergs rolle som attentatmann, skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle, i siste øyeblikk ble beordret bort fra Wolfsschanze, og denne offiseren var en bekjennende protestantisk kristen. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om både Stauffenbergs og andre deltakeres motivasjon var tuftet på deres katolske etikk og bakgrunn.

De første månedene etter attentatet stod Himmler tydelig frem, og det gikk rykter om at Hitler faktisk var blitt drept av bomben, eller ble holdt fanget av Himmler.[12]

Til stede på møtet da bomben eksploderte[rediger | rediger kilde]

Hitler besøker admiral Puttkamer på sykehus.
  1. Adolf Hitler (lettere skadet)
  2. Generalløytnant Adolf Heusinger: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende sjef for hærens generalstab (lettere skadet)
  3. General Günther Korten: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
  4. Oberst Heinz Brandt: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
  5. General Karl-Heinrich Bodenschatz: Forbindelsesoffiser for Luftwaffes ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
  6. Generalløytnant Rudolf Schmundt: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
  7. Oberstløytnant Heinrich Borgmann: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
  8. Kontreadmiral Karl-Jesco von Puttkamer: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
  9. Stenograf Heinrich Berger (drept)
  10. Kapitän zur See Heinz Assmann: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
  11. Generalmajor Walter Scherff: Hitlers ansvarlige for militære dokumentasjon og historieskriving (lettere skadet)
  12. General Walther Buhle: Sjef for hærstaben i Wehrmachts overkommando
  13. Kontreadmiral Hans-Erich Voss: Representant for Kriegsmarines øverstkommanderende i Førerkvarteret
  14. SS-Gruppenführer Hermann Fegelein: Representant for Waffen-SS i Førerkvarteret
  15. Oberst Nicolaus von Below: Hitlers Luftwaffe-adjutant
  16. SS-Hauptsturmführer Otto Günsche: Hitlers adjutant
  17. Stenograf Kurt Hagen
  18. Oberstløytnant Ernst John von Freyend: Adjutant for Keitel
  19. Major Herbert Büchs: Adjutant for Jodl
  20. Oberstløytnant Heinz Waizenegger: Adjutant for Keitel
  21. Ministerråd Franz Edler von Sonnleithner: Representant for Auswärtiges Amt i Førerkvarteret
  22. General Walter Warlimont: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
  23. Generaloberst Alfred Jodl: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
  24. Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel: Sjef for Wehrmachts overkommando

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Symbol des Widerstandes: Der 20. Juli 1944 i Deutsche Welle
  2. ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 122), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
  3. ^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 183), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4
  4. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 91-92), forlaget Cicero, København 2002, ISBN 87-7714-489-9
  5. ^ https://www.simonandschuster.com/books/With-Hitler-and-Mussolini/Eugen-Dollmann/9781510715943
  6. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 93-94)
  7. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 95)
  8. ^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 183)
  9. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 96), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
  10. ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 83)
  11. ^ https://timenote.info/en/Wessel-Freiherr-Freytag-von-Loringhoven
  12. ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 98)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

(en) Kategori:20 July plot – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons