20. juli-attentatet
20. juli-attentatet var et bombeattentat og et mislykket forsøk på statskupp fra en rekke høyere offiserer innen Wehrmacht, det regulære forsvaret i det nasjonalsosialistiske Tyskland, 20. juli 1944.
Planene omfattet likvidering av landets leder og nazistpartiets fører Adolf Hitler, avsettelse av nazistpartiet og arrestasjon av sentrale representanter for naziregimet, dannelse av en ny ikke-nazistisk regjering og umiddelbar innledelse av forhandlinger med de vestallierte for å avslutte krigen i vest.
De fleste aktive konspiratørene var yrkesoffiserer med et konservativt politisk ståsted, men støttespillerne omfattet også sosialdemokrater, liberale og kristendemokrater. Generalfeltmarskalk Erwin von Witzleben var tiltenkt rollen som ny leder for Wehrmacht.
Attentatet mot Hitler skjedde på Wolfsschanze i Rastenburg i Øst-Preussen, et av hovedkvarterene for den tyske ledelsen under andre verdenskrig, og ble utført av oberst grev Claus von Stauffenberg.[1]
Synet på 20. juli-attentatet har vært preget av den kalde krigen; i Vest-Tyskland og det gjenforente Tyskland blir konspiratørene bak attentatet æret som helter i etterkrigstiden og overlevende konspiratører var sentrale i grunnleggelsen av Bundeswehr; i DDR og østblokken ble konspiratørene sett på som «reaksjonære agenter for den amerikanske imperialismen».[2]
Attentatet
[rediger | rediger kilde]
.jpg)
Planen innebar at Stauffenberg plasserte en tidsinnstilt bombe nær Hitlers stol ved Wolfsschanze-hovedkvarteret, og deretter straks reiste til Berlin for å kommandere troppene under opprøret. En ny regjering var allerede dannet. Kodenavnet for operasjonen var «operasjon Valkyrie», basert på reservehærens operasjonsplan («Ersatzheer») ved situasjoner med nasjonalt kaos.
Det var Wilhelm Keitels tilstedeværelse som gjorde attentatet mulig. Stauffenberg visste at når han ble eskortert inn i sperreområdet av Keitel, generalfeltmarskalk og øverste sjef for Wehrmacht, slapp han å få mappen undersøkt. «Min fører, De lever!» var Keitels første ord etter eksplosjonen. Alfred Jodl (sjef for den operative staben og assistent for Keitel), som pådro seg en mindre hodeskade, mintes at Keitel «tok Hitler i sine armer og med fullkommen ro førte ham ut i det fri, varsomt som med et barn.»[3]
Åstedet var da et eneste virvar siden brakken tok fyr etter eksplosjonen og taket var falt ned.
Imidlertid førte tre forhold til at Hitler overlevde bomben:
- Møtet fant sted i en betongforsterket trebrakke, «kartrommet», istedenfor i den underjordiske bunkeren det var tiltenkt. Dette var ikke uventet for Stauffenberg - han kjente til at møtene var midlertidig flyttet til «kartrommet» fra en konferanse bare fem dager tidligere.[4] Det førte til at trykket fra eksplosjonen tok veien ut gjennom vinduer og dører, mens det komprimerte trykket inne i en solid bunker ville ha tatt livet av alle deltakerne.
- Etter at Stauffenberg forlot brakken, flyttet oberst Heinz Brandt ved en tilfeldighet Stauffenbergs veske fordi den stod i veien for ham. Vesken ble plassert bak et solid bordben. Dette tok av så mye av eksplosjonen at det forhindret det splintregnet som bordplaten ville ha skapt.
- Kun én av de to bombene var blitt klargjort. De ble avbrutt mens de aktiverte luntene til bombene. Luntene var av britisk fabrikat med 30 minutters brenntid, og ble valgt fordi de var de eneste tilgjengelige som var lydløse. Hadde begge bombene blitt aktivert, ville de to første tilfeldighetene neppe spilt noen rolle. Fire av møtedeltakerne ble imidlertid drept i attentatet, og nesten alle tilstedeværende skadet, men Hitler selv fikk bare sprengt trommehinnene og skadet høyre arm. Stauffenberg ble først klar over dette da han var tilbake i Berlin; han hadde selv sett et lik svøpt i Hitlers frakk bli båret ut av brakken før han kom seg av gårde.
Flere ganger tidligere hadde sprengladningen vært sendt til Hitlers hovedkvarter og returnert på grunn av teknisk defekt.[5]
Mussolinis besøk samme dag
[rediger | rediger kilde]Samme dag, 20. juli, var Mussolini ventet på besøk i Rastenburg. Da toget ankom tidlig på ettermiddagen, stod Hitler likblek på perrongen og tok imot. Han fortalte Mussolini om sin mirakuløse redning få timer tidligere.
Etter en runde i ruinen var det tid for te. Himmlers representant i Italia, SS-mannen Eugen Dollmann,[6] har gitt en skildring av dette teselskapet, der Ribbentrop og Karl Dönitz skjelte ut generalene, mens generalene kjeftet tilbake.
Hitler og Mussolini forholdt seg tause inntil noen plutselig nevnte et annet kupp, Röhm-affæren i 1934, og utrenskningen etterpå. Brått sprang Hitler opp og raste i en halvtime foran de målløse gjestene. Han skrek at forsynet igjen hadde utpekt ham som den utvalgte, og raste om drakoniske straffer «mot kvinner og barn», uten at noen forstod hva de hadde med saken å gjøre.
«Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke straks gikk over til de allierte,» sa en av gjestene senere. Hele tiden gikk hvitkledde tjenere rundt og skjenket te.[7] Opptrinnet ble avbrutt av en telefon fra Berlin, der Goebbels forsøkte å ordne opp. Hitler skrek inn i røret at alle skulle skytes: «Jeg begynner å tvile på om det tyske folk er mine høye idealer verdig!» Straks begynte gjestene å forsikre ham om sin lojalitet. Ifølge Dollmann langet Göring ut etter Ribbentrop med marskalk-staven sin, mens Ribbentrop ropte: «Jeg er fremdeles utenriksminister, og mitt navn er von Ribbentrop!»
Nå var det bare Hitler som satt taus, bare med enkelte utbrudd med trusler om blod og konsentrasjonsleire, mens Mussolini var brydd.[8]
Resultatet av kuppet
[rediger | rediger kilde]I antagelsen om at Hitler var død, fløy Stauffenberg og Haeften til Berlin for å møtes med sine sammensvorne i krigsministeriet i Bendlerblock. General Friedrich Olbricht hadde hørt radiomeldinger om attentatet og at Hitler hadde overlevd, og hadde derfor ikke satt i gang «operasjon Valkyrie» umiddelbart etter likvideringsforsøket, selv om Stauffenberg hadde rapportert at Hitler var død.
Dermed kunne det først startes fire timer senere, da Stauffenberg ankom. Det var en alvorlig feil ved planen at Stauffenberg både skulle utføre attentatet og lede aksjonen fra Berlin. Meldingen om at Hitler fremdeles var i live, lammet de sammensvorne, når de burde ha aksjonert som om han var død.
Først ved Stauffenbergs ankomst til Berlin begynte Valkyrie-ordren å gå ut, men da var kontraordrene allerede utsendt, og sjansen forspilt. Bare i Wien og Paris ble overtakelsen gjennomført. Andre steder nølte man med å arrestere SS- og partifolk, noe som viser hvor nazifisert hæren var blitt.[9]
Under opprøret klarte ikke konspiratorene å ta kontroll over radiostasjoner, og dermed ikke å undertrykke nyheten at Hitler hadde overlevet. Reservestyrker i Berlin, som først hadde adlydt Stauffenbergs ordrer, nektet snart å gjøre dette, og kuppforsøket kollapset.
Da attentatet ble kjent, samlet ca. 350 000 mennesker seg i Wien for å vise sin støtte til regimet. I Paderborn samlet en femtedel av innbyggerne seg i en støttedemonstrasjon for nazi-styret. Også i byer som hadde vært utsatt for voldsomme allierte bombetokt, som Hamburg og Stuttgart, markerte store deler av befolkningen sin avsky for attentatet.
Flere tyske soldater falt mellom 20. juli 1944 og 8. mai 1945 enn i de foregående fem årene. Så lenge krigen varte i 1945, ble i gjennomsnitt tusen sivile drept hver dag. Togene fortsatte å rulle mot konsentrasjonsleirene så lenge infrastrukturen tillot det.[10] Når lojaliteten mot Hitler var såpass stor hos gjennomsnittstyskeren, kan det jevnføres med observasjonene i den britiske journalisten John Gunthers bok Europa bak kulissene fra 1936, der han skrev at tyskerne «identifiserer seg med Føreren. Hvert eneste individ får del i hans autoritet.(...)Tyskerne påstår f.eks. at det ikke er de som kjemper for Hitler, men Hitler som kjemper for dem.»[11]
Pressens opplevelse
[rediger | rediger kilde]20. juli satt Aftenpostens korrespondent Theo Findahl ved skrivemaskinen i presseklubben på Leipziger Platz (ved Potsdamer Platz og like sør for Hitlers rikskanselli[12]). Jacob Kronika, (1897-1982) fra det danske mindretallet bosatt i Tyskland, og fra 1940 korrespondent for Svenska Dagbladet,[13] kunne fortelle at det nettopp hadde vært et attentat mot Hitler; kilden sin kunne han ikke røpe. En rekke kjente offiserer var såret, men Hitler selv hadde overlevd.[14] Medarbeideren fra Deutsches Nachrichtenbüro (det tyske nyhetsbyrået, DNB) sa da at han hadde hørt nyheten kl 17:30 og kunne oppgi navnene på de sårede. Etter kl 18:15 kunne pressen fritt melde om attentatet, men ikke hvor det fant sted. I stedet burde det nevnes at attentatet skyldtes Feindwirkung («fienders verk»). Noen ringte Goebbels' utenriksavdeling, men de visste ingenting, og det var svært påfallende at DNB var bedre informert enn propagandaministeriet. Kl 18:45 fortalte radioen nyheten; da var aviser i Stockholm alt på gaten med ekstranummer om saken. Findahl fikk Oslo på tråden, og formidlet DNBs versjon til Aftenposten.[15]
Men så ble det uro utenfor. Soldater fra både hæren og SS stilte seg med maskingevær på gatehjørne og ved nedgangene til tunnelbanen; men våpnene var rettet mot regjeringsbygningene. Klokken nærmet seg 19, og journalister som sprang ut for å innhente opplysninger, fikk ikke komme innenfor sperringen igjen. Noen mente Hitler var død, og at en ny ledelse - Goebbels, Himmler og Albert Speer - ville prøve å forhandle med England. Rundt kl 21 ble sperringen plutselig hevet etter to timers husarrest. Hitler selv holdt radiotale, deretter admiral Dönitz som innskjerpet marinens folk at de måtte lyde ham, ingen andre. Så snakket Hermann Göring om usurpatorer og at pilotene måtte ringe kontoret hans, om en ordre virket tvilsom. Men verken Goebbels, Ribbentrop eller overkommandoen lot høre fra seg.[16] Berlinernes reaksjon slik Findahl opplevde den, var ren apati. Folk satt fast i tunnelbanen under regjeringskvartalet den tiden det var avsperret; togene stod i ro mellom Stettiner Bahnhof og Potsdamer Platz, og passasjerene fryktet det skyldtes et angrep med giftgass eller raketter som V1. Da de oppdaget at det bare var et attentat mot Hitler, sa en kvinne høyt «gudskjelov!» uten at noen reagerte. Når Findahl snakket med tyskere, sa de bare at «jaja, Hitler lever, det er kanskje godt for noe» - eller «huff ja, han lever, da kommer krigen til å vare».[17] Et par dager senere fikk Findahl vite at Goebbels kom på sporet av komplottet ved hjelp av en major Otto Ernst Remer (1912-97),[18] som skulle ha lystret kodeordet fra overkommandoen, men også fant det best å spørre Goebbels om det var det rette å gjøre. Utenlandske journalister fikk vite at de verken fikk referere Robert Leys utskjelling av hæren i avisen der Angriff, eller det tolken Paul Schmidt (1899–1970) rapporterte fra åstedet.[19]
Følgene for de impliserte
[rediger | rediger kilde]Stauffenberg, Haeften, general Friedrich Olbricht og oberst Albrecht Mertz von Quirnheim ble arrestert og henrettet i bakgården i Bendlerbock samme natt etter en hastig standrett organisert av generaloberst Friedrich Fromm. Generaloberst Ludwig Beck hadde fått beholde sin pistol «til personlig bruk», men feilet i to forsøk på selvmord. Han fikk til slutt nådeskudd av en Feldwebel. Minneplaten i Bendlerblock inneholder derfor fem navn. General Erich Hoepner ble hengt, mens kone og barn etter reglene for Sippenhaft ble sendt i konsentrasjonsleir. Generalfeltmarskalk Erwin Rommel, som var mistenkt for delaktighet, ble tvunget til å begå selvmord, da myndighetene ikke ønsket en åpen rettssak på grunn av Rommels umåtelige popularitet.
Hitler ville ha de dødsdømte filmet mens de ble hengt i Plötzensee-fengselet i Berlin. Selv Ernst Kaltenbrunner var imot dette, men Hitler insisterte. Ni kameramenn filmet på skift, men etter én dag sa de stopp. Dette maktet de ikke mer av.[21] Hitler skal ha tilbrakt timer med å se opptakene, og fikk laget stillbilder som Albert Speer husket å ha sett på bordet hans. Han inviterte også Speer til å se opptakene, noe han avslo.[22]
Hele generalstaben var implisert eller under mistanke. Mer enn femti generalstabsoffiserer døde. Hundrevis av personer ble i stillhet forflyttet. Günther von Kluge tok sitt liv. Også friherre Wessel Freytag von Loringhoven som var leder av sabotasjeavdelingen og hadde skaffet sprengstoffet derfra, tok sitt liv.[23] Hans forgjenger, Erwin von Lahousen, unnslapp ved et mirakel og forklarte seg om saken under Nürnbergprosessen. Franz Halder ble kastet i fengsel og så ikke dagslys på fire måneder. Carl-Heinrich von Stülpnagel som lot SS og Gestapo i Paris arrestere, skjøt seg i en skog ved Verdun, men ble bare skadet og siden henrettet.
Hitler var etter attentatet først svært oppstemt over å ha overlevd, og mente dette var skjebnebestemt. I den første forvirringen var det ulike teorier om hendelsen, da det hvite lysglimtet i eksplosjonen avslørte at det var britisk sprengstoff,[trenger referanse] og man antok at bomben kunne ha blitt kastet inn i rommet av en britisk agent eller ved heldig presisjonsbombing. Sjokket var derfor stort, da det utpå ettermiddagen ble klart at sentrale krefter i Wehrmacht sto bak. Dette førte til at Hitlers tillit til hæren ble ytterligere svekket.
Jesuittpateren Alfred Delp ble også arrestert av nasjonalsosialistene, mistenkt for medviten eller medvirkning. Delp ble senere henrettet. Det er imidlertid bortimot sikkert at pater Delp, som kjente enkelte av de sammensvorne, ikke selv var involvert.
Ernst Kaltenbrunners granskning av sammensvergelsens omfang og medlemmer kom til den konklusjon at «i den videre krets av sammensvorne ... hadde representanter for den politiske katolisisme spilt en hovedrolle».[trenger referanse] Selv om det var et sannhetskorn i dette, betød det slett ikke at hver eneste profilerte katolikk som ble arrestert etter attentatet, faktisk var involvert.
At Kaltenbrunners granskning verken avdekket eller i liten grad reflekterte over Stauffenbergs rolle som attentatmann, skyldtes at den som opprinnelig var tiltenkt denne rolle, i siste øyeblikk ble beordret bort fra Wolfsschanze, og denne offiseren[hvem?] var protestant. Konspirasjonen mot Hitler var altså ikke et gjennomgående katolsk prosjekt, selv om både Stauffenbergs og andre deltakeres motivasjon kan ha vært tuftet på deres katolske etikk.
De første månedene etter attentatet stod Himmler så tydelig frem at det gikk rykter om at Hitler faktisk ble drept av bomben, eller holdt fanget av Himmler.[24]
Til stede på møtet da bomben eksploderte
[rediger | rediger kilde]
- Adolf Hitler (lettere skadet)
- Generalløytnant Adolf Heusinger: Sjef for operasjonsavdelingen og fungerende sjef for hærens generalstab (lettere skadet)
- General Günther Korten: Sjef for Luftwaffes generalstab (drept)
- Oberst Heinz Brandt: Generalstabsoffiser; stedfortreder for Heusinger (drept)
- General Karl-Heinrich Bodenschatz: Forbindelsesoffiser for Luftwaffes ledelse i Førerkvarteret (alvorlig skadet)
- Generalløytnant Rudolf Schmundt: Sjefsadjutant for Wehrmacht hos Hitler og sjef for hærens personalavdeling (drept)
- Oberstløytnant Heinrich Borgmann: Adjutant for Hitler (alvorlig skadet)
- Kontreadmiral Karl-Jesco von Puttkamer: Marineadjutant hos Hitler (lettere skadet)
- Stenograf Heinrich Berger (drept)
- Kapitän zur See Heinz Assmann: Admiralstabsoffiser i Wehrmachts ledelse (lettere skadet)
- Generalmajor Walter Scherff: Hitlers ansvarlige for militære dokumentasjon og historieskriving (lettere skadet)
- General Walther Buhle: Sjef for hærstaben i Wehrmachts overkommando
- Kontreadmiral Hans-Erich Voss: Representant for Kriegsmarines øverstkommanderende i Førerkvarteret
- SS-Gruppenführer Hermann Fegelein: Representant for Waffen-SS i Førerkvarteret
- Oberst Nicolaus von Below: Hitlers Luftwaffe-adjutant
- SS-Hauptsturmführer Otto Günsche: Hitlers adjutant
- Stenograf Kurt Hagen
- Oberstløytnant Ernst John von Freyend: Adjutant for Keitel
- Major Herbert Büchs: Adjutant for Jodl
- Oberstløytnant Heinz Waizenegger: Adjutant for Keitel
- Ministerråd Franz Edler von Sonnleithner: Representant for Auswärtiges Amt i Førerkvarteret
- General Walter Warlimont: stedfortredende sjef for Wehrmachts operative stab, Jodls nestkommanderende
- Generaloberst Alfred Jodl: Sjef for Wehrmachts operative stab (lettere skadet)
- Generalfeltmarskalk Wilhelm Keitel: Sjef for Wehrmachts overkommando
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Lammers, Karl Christian (19. mai 2023). «20. juli-sammensværgelsen». Lex (på dansk). Besøkt 26. mai 2025. «20. juli-sammensværgelsen var en sammensværgelse mod Adolf Hitler, som kulminerede den 20. juli 1944 med et mislykket bombeattentat i førerhovedkvarteret Wolfschanze ved Rastenburg i Østpreussen. Bag attentatet, der blev udført af Claus von Stauffenberg, stod en større sammensværgelse af militære og civile oppositionelle, der havde truffet forberedelser til et statskup.»
- ^ Symbol des Widerstandes: Der 20. Juli 1944 i Deutsche Welle
- ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 122), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
- ^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 183), forlaget Gyldendal, København 1990, ISBN 87-00-32474-4
- ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 91-92), forlaget Cicero, København 2002, ISBN 87-7714-489-9
- ^ https://www.simonandschuster.com/books/With-Hitler-and-Mussolini/Eugen-Dollmann/9781510715943
- ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 93-94)
- ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 95)
- ^ Aage Trommer: Den store alliance (s. 183)
- ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 96), forlaget Schibsted, Oslo 2010, ISBN 978-82-516-2746-7
- ^ Peter Normann Waage: Traute Lafrenz og Den hvite rose (s. 83)
- ^ Tvillingplassene Potsdamer og Leipziger Platz
- ^ Jespersen, Verner: «Jacob Kronika» i Dansk Biografisk Leksikon på lex.dk. Hentet 10. april 2025 fra [1]
- ^ Theo Findahl: Undergang, Berlin 1939-45 (s. 113), Aschehoug 1945
- ^ Theo Findahl: Undergang, Berlin 1939-45 (s. 114)
- ^ Theo Findahl: Undergang, Berlin 1939-45 (s. 117)
- ^ Theo Findahl: Undergang, Berlin 1939-45 (s. 118-20)
- ^ Otto Ernst Remer, iwm.org.uk
- ^ Theo Findahl: Undergang, Berlin 1939-45 (s. 123)
- ^ Retterstedet i Bendlerblocks indre gård, der minnetavlen er opphengt (som det fremgår av bildet), bmvg.de
- ^ Erich Zimmermann og Hans-Adolf Jacobsen: Germans against Hitler (s. 212)
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 63), Penguin Books, ISBN 0-14-024716-5
- ^ https://timenote.info/en/Wessel-Freiherr-Freytag-von-Loringhoven
- ^ Hugh Trevor-Roper: Hitlers sidste dage (s. 98)
Litteratur og film
[rediger | rediger kilde]- Baier, Jo (regissør) (2004). Attentatet mot Hitler. Spillefilm, utgitt som DVD. Produsert av Teamworx Produktion. Tysk originaltittel: Stauffenberg – Operation Valkyrie.
- von Bechtolsheim, Sophie (2019). Stauffenberg: mein Grossvater war kein Attentäter (på tysk). Freiburg: Verlag Herder. ISBN 3-451-82144-3.
- Gisevius, Hans Bernd (1947). Valkyrie: An Insider's Account of the Plot to Kill Hitler. Oversatt av Richard Winston og Clara Winston. Boston: Houghton Mifflin Co. Tysk originaltittel: Bis zum bittern Ende, utgitt i to bind i 1946.
- Hoffman, Peter (2008). Stauffenberg: A Family History, 1905–1944 (på engelsk) (3 utg.). Montreal: McGill-Queen’s University Press.
- Jones, Nigel (2008). Countdown to Valkyrie: the July plot to assassinate Hitler (på engelsk). London: Frontline Books. ISBN 1-78346-145-4.
- Kershaw, Ian (2009). Operasjon Valkyrie: Historien om attentatet mot Hitler. Oversatt av Carsten Carlsen. Oslo: Forlaget Historie & Kultur. ISBN 978-82-92870-13-6.
- Knopp, Guido (2008). Hitlers krigere: Historien om Tysklands militære ledere. Oversatt av Ute Neumann. Oslo: Forlaget Historie & Kultur. ISBN 978-82-92870-31-0.
- Schlie, Ulrich (2018). Es lebe das heilige Deutschland: ein Tag im Leben des Claus Schenk Graf von Stauffenberg: ein biografisches Porträt (på tysk). Freiburg: Verlag Herder. ISBN 3-451-81412-9.
- Shirer, William L. (1962). Det tredje rikes vekst og fall. II. Oversatt av Trygve Ramberg, Lotte Holmboe, Hans Heiberg og Nicolai Geelmuyden. Oslo: J.W. Cappelens Forlag.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- (en) 20 July plot – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Tysk side med billedgalleri av deltakerne