Andreas Hermes

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andreas Hermes
Fotothek df pk 0000079 059.jpg
Andreas Hermes ca. 1946
Født18. juli 1878
Köln
Død4. januar 1964 (85 år)
Berg
Gravlagt Bad Godesberg sentrale gravlund
Utdannet ved Rheinische Friedrich-Wilhelms-Universität, Humboldt-Universität zu Berlin, Friedrich-Schiller-Universität Jena
Beskjeftigelse Politiker, motstandskjemper
Parti Christlich Demokratische Union, Deutsche Zentrumspartei
Nasjonalitet Tyskland
Utmerkelse Großes Verdienstkreuz mit Stern und Schulterband des Verdienstordens der Bundesrepublik Deutschland
Tysklands ernæringsminister
1920–1920
RegjeringMüller I
ForgjengerIngen
Tysklands ernærings- og landbruksminister
1920–1922
RegjeringFehrenbach, Wirth I
EtterfølgerAnton Fehr
Tysklands finansminister
1922–1923
RegjeringWirth I og II, Cuno
ForgjengerJoseph Wirth
EtterfølgerRudolf Hilferding

Andreas Anton Hubert Hermes (født 16. juli 1878 i Köln, død 4. januar 1964 i Krälingen, i dag en bydel i Berg, Landkreis Ahrweiler (Eifel) Rheinland-Pfalz) var en tysk landbrukskandidat og politiker (Zentrum, CDU).

Hermes var flere ganger tysk minister under Weimarrepublikken. Han motarbeidet nasjonalsosialismen i mellomkrigstiden og deltok i 20. juli 1944-attentatet på Hitler. Hans forsvar for den private eiendomsrett i den sovjetiske okkupasjonssone førte til utelukkelse fra de styrende organer i Øst-Tyskland. I desember 1945 reiste Hermes til Vest-Tyskland og arbeidet der for en gjenforening av hele Tyskland. Han revitaliserte den vesttyske landbruksfinansieringen og -forsikringen.

Liv[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn, Weimarrepublikken, mellomkrigstid[rediger | rediger kilde]

Hermes studerte landbruksvitenskap i Poppelsdorf i Bonn, i Jena og Berlin.[1]

I 1911 ble han direktør i landbruksavdelingen i det internasjonale landbruksinstituttet i Roma. Ved utbruddet av den første verdenskrigen dro han tilbake til Tyskland, hvor han arbeidet for den stedfortredende generalstab og hadde andre funksjoner knyttet til forsyningstjenesten.[1]

Han ble i 1919 avdelingssjef for land- og skogbruk i næringsdepartementet og ble i 1920 sjef for det nyopprettede riksdepartement for ernæring og landbruk, et departement han selv hadde foreslått opprettet. I 1922 ble han finansminister og hadde i en kort periode ansvaret for begge departementer. Hermes satt som finansminister helt til regjeringen Cuno gikk av i 1923.[1]

Hermes ble i 1928 valg som president i de sammenslåtte (kristelige) bondelagene og ble i 1930 president for landbrukssamvirket (Raiffeissen). Fra denne perioden stammer også hans kristelige bondeprogram. Hermes forsøkte å trekke landbruket nærmere de katolske organisasjonene og å danne landbruksskoler på et kristelig grunnlag.[1]

Den nasjonalsosialistiske periode, andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I mars 1933 nedla han alle verv og trakk seg fra riksdagen i protest mot nasjonalsosialistenes maktovertakelse.[2] Han hadde i 1920 giftet seg med Anna Schaller og fått to døtre og tre sønner med henne. I 1936 reiste Hermes til Columbia uten sin familie for der å bli regjeringens rådgiver. Han vendte i 1939 tilbake til Tyskland for å hente familien, men ble etter krigsutbruddet nektet utreisetillatelse.

Fra 1941 til 1944 var han engasjert i motstandsbevegelsen mot Adolf Hitler, direkte knyttet til Carl Friedrich Goerdeler og den såkalte Kreisau-kretsen. Etter det mislykkede attentatet mot Hitler 20. juli 1944 ble Hermes arrestert og 11. januar 1945 dømt til døden. Hans kone klarte imidlertid å forpurre fullbyrdelsen av dødsstraffen og han ble endelig berget ved Sovjetunionens innmarsj i Berlin i april 1945.[1]

Etterkrigstid i øst og vest[rediger | rediger kilde]

Den sovjetrussiske kommandant Nikolai Bersarin utnevnte i mai 1945 Hermes til leder av ernæringskontoret. Senere samme år ble han som den eneste borgerlige politiker en av fire stedfortredere for overborgermesteren Arthur Werner. I juni deltok han sammen med Jakob Kaiser (1888-1961), Ferdinand Sauerbruch (1875–1951), Ferdinand Friedensburg (1886-1972) og Walther Schreiber (1884-1958) i grunnleggelsen av CDU Berlin. Målet var å gjøre partiet landsdekkende.[1]

Hermes var tilhenger av jordreformen i den sovjetiske okkupasjonssonen, men for privat initiativ og han forsvarte eiendomsretten til bønder og til små- og mellomstore bedrifter den såkalte tyske Mittelstand. Hans synspunkter førte i desember 1945 til at de sovjetrussiske makthaverne tvang ham ut av CDU i Øst-Berlin og Hermes reiste over grensen til Bad Godesberg i Vest-Tyskland.[1]

I Vest-Tyskland og CDU deltok Hermes i Godesberg-kretsen som arbeidet for en rask gjenforening av Tyskland, men synspunktene fikk på det tidspunkt ikke gjennomslag i CDU.[1]

Andreas Hermes tok i 1949 til 1950 initiativet til å gjenreise samvirkebasert landbrukskreditt og forsikring (Raiffeisen) og han var leder av den europeiske landbruksforeningen (Verband der europäische Landwirtschaft) fra 1954 til 1958.[1]

Bildegalleri[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h i Lebendiges Museum Online besøkt 1. januar 2014
  2. ^ Deutsche Biographie besøkt 1. januar 2014