Hallsteindoktrinen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Konrad Adenauer i Moskva 1955
Walter Hallstein (1969)

Hallsteindoktrinen var en nøkkeldoktrine i Vest-Tysklands utenrikspolitikk fra 1955 til 1969. Den har sitt navn etter den konservative politikeren Walter Hallstein, daværende statssekretær i Auswärtiges Amt og senere mest kjent som Europakommisjonens første formann.

Doktrinen gikk ut på at regjeringen i Forbundsrepublikken Tyskland (Vest-Tyskland) var den eneste lovlige tyske regjeringen, og hadde som mål å hindre internasjonal anerkjennelse av DDR (Øst-Tyskland), eller «SBZ» som det het i vesttysk språkbruk. Doktrinen slo fast at opprettelse av noen form for forbindelser med DDR var en uvennlig handling mot Forbundsrepublikken Tyskland. Vest-Tysklands alliansepartnere i NATO, herunder Norge, fulgte dermed den vesttyske linjen i dette spørsmålet.

Hallstein-doktrinen sto i motsetning til den såkalte Ulbricht-doktrinen.

Sanksjonspolitikken førte til at Vest-Tyskland brøt diplomatiske forbindelser med Jugoslavia (1957) og Cuba (1963), og stoppet utviklingshjelpen til Sri Lanka som reaksjon på anerkjennelse av DDR. I andre tilfeller protesterte den vesttyske regjeringen mot noen form for kontakt med eller anerkjennelse av DDR. Dette innebar også overvåkning av hvorvidt andre stater tillot bruk av DDRs flagg (i Vest-Tyskland kalt «Spalterflagge») og andre statssymboler, som var forbudt i Vest-Tyskland. Utenriksdepartementet brukte betydelige ressurser på denne overvåkningen. For eksempel protesterte vesttyske myndigheter, med trussel om brudd i diplomatisk kontakt, utviklingshjelp eller annet samarbeid, hvis skip seilte med DDR-flagg i stater som Vest-Tyskland hadde diplomatisk kontakt med.

Sosialdemokratene under Willy Brandt gikk i praksis bort fra sanksjonspolitikken rundt 1970 og Grunnavtalen ble inngått mellom de to tyske statene i 1972.

Konstitusjonelt har Forbundsrepublikken Tyskland fortsatt å betrakte seg som den eneste legitime tyske statsmakt. Ved den tyske gjenforeningen ble i realiteten flere av prinsippene Hallsteindoktrinen bygget på lagt til grunn.[trenger referanse]

Forbundsrepublikken Tyskland anerkjente aldri noe eget DDR-statsborgerskap og behandlet personer fra DDR som egne statsborgere. Flyktninger ble aldri utlevert. Enhver person fra DDR som klarte å komme seg over til vesten kunne få vesttysk pass, dette gjaldt også besøkende fra DDR som reiste med tillatelse fra regimet der.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]