Christlich Demokratische Union

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Christlich Demokratische Union
Christlich Demokratische Union
LandTyskland
Erklært ideologiKristendemokrati, liberalkonservatisme
Grunnlagt26. juni 1945
LederAngela Merkel (2000)
GruppelederVolker Kauder
GeneralsekretærPeter Tauber
Ungdomsorg.Junge Union
HovedkontorKonrad-Adenauer-Haus,
Klingelhöferstraße 8,
10785 Berlin
Farger                        [1]
TilknytningIDU, CDI-IDC, EPP
NettstedNettsted
Medlemstall489 896 (2012)[2]
Representanter:
Forbundsdagen
254 / 630
(2013)
Europaparlamentet
29 / 99
(2014)
Ministerpresidenter
5 / 16
(2013)

Christlich Demokratische Union Deutschlands (IPA: [ˈkʁɪstlɪç ˌdemoˈkʁaːtɪʃə uˈni̯oːn ˈdɔʏtʃlants], «Tysklands kristendemokratiske union»), oftest bare Christlich Demokratische Union (CDU), er et kristendemokratisk og konservativt politisk parti i Tyskland. Det ble grunnlagt i 1945. Formålet var å forene katolikker og protestanter i et felles konfesjonelt parti og danne en større borgerlig allianse. I etterkrigstiden har partiet generelt vært toneangivende i tysk politikk.

Partiet har røtter i politisk katolisisme, katolsk sosiallære, politisk protestantisme såvel som nyliberalisme, økonomisk liberalisme og nasjonalkonservatisme. CDU er tilhengere av en sosial markedsøkonomi innenfor rammene av en føderal rettsstat. Utenrikspolitisk arbeider partiet for europeisk integrasjon og transatlantisk samarbeid, og er tilhengere av EU- og NATO-medlemskap. I innenrikspolitikken ønsker partiet skattelettelser, regelforenkling, reduksjon av byråkrati, streng justispolitikk, restriktiv innvandringspolitikk og bevarelse av kulturelle tradisjoner.

Partiet finnes over hele Tyskland, med unntak av delstaten Bayern, der Christlich-Soziale Union (CSU) er CDUs søsterparti. CDU og CSU har fraksjonsfellesskap i Forbundsdagen og en felles ungdomsorganisasjon, Junge Union. I 2013 fikk CDU/CSU 311 representanter, hvorav 255 er fra CDU, hvilket gjør CDU til Tysklands største parti.[3] Fraksjonen ledes av Volker Kauder. Partiet har også 29 medlemmer av Europaparlamentet, tilsluttet Det europeiske folkeparti. Angela Merkel har vært partileder siden 2000 og forbundskansler siden 2005.

Historie[rediger | rediger kilde]

Få uker etter avslutningen av andre verdenskrig, oppsto det kristen-demokratiske grupperinger over hele Tyskland, og som til slutt ble forent i dagens parti. Partiets historie knytter seg derfor ikke til en organisasjon med historiske røtter fra før andre verdenskrig, slik det for eksempel gjelder for SPD.[4]

Fra kristelig sosialisme til sosial markedsøkonomi (1945-1949)[rediger | rediger kilde]

Köln-retningslinjene (Kölner Leitsätze) var et politisk program skrevet i forbindelse med etableringen av CDU i den britiske okkupasjonssonen, i juli 1945. Grunntonen var sosialistisk: Samfunnets eiendom skulle utvides så mye som fellesskapet hadde behov for. Post, jernbane og energiforsyning var i utgangspunktet et offentlig anliggende, mens banker og forsikringsselskaper skulle ligge under statlig kontroll. Forfatterne av programmet var kristelige (katolske) fagforeningsfolk og medlemmer av partiet Zentrum.[5][6][7][8]

Retningslinjene fra Köln ble avløst av Neheim-Hüsten-programmet. Programmet ble vedtatt i under møtet avholdt fra 26. februar til 1. mars 1946 i nonneklosteret i Neheim-Hüsten. Dette var første gang Konrad Adenauer kom inn i programarbeidet. I dette programmet ble uttrykkelige henvisninger til Gud Fader og Kristus fjernet. Det samme gjaldt begrepet kristelig sosialisme, forøvrig under sterk motstand fra av blant andre Jacob Kaiser. Det samsvarer også med Adenauers syn når det fremgår at enkeltmenneskets verdighet og frihet er ukrenkelig, også med hensyn til samfunnets makt.[9]

I 1947 vedtok CDU Ahlen-programmet oppkalt etter byen Ahlen der møtet ble holdt. Programmet dreide igjen i mer sosialistisk retning,[10] og det ble vedtatt statlig eierskap i Tysklands nøkkelindustri.[11]

Konrad Adenauer aksepterte Ahlen-programmet, sannsynligvis av strategiske grunner. Han ville vinne arbeiderne til CDU. Videre ville han at de sosialt innstilte katolske medlemmene av partiet, skulle akseptere ideene om den sosiale markedsøkonomien. Den sosiale markedsøkonomi var i praksis utviklet av Ludwig Erhard.[12]

Valutareformen i Tyskland 20. juni 1948 åpnet for en oppsving i den tyske økonomien. I juli 1949 vedtok CDU og CSU i fellesskap det såkalte Düsseldorf-retningslinjene (Düsseldorfer Leitsätze). I disse retningslinjene ble den sosiale markedsøkonomien programfestet.[13]

Konrad Adenauer og Ludwig Erhard[rediger | rediger kilde]

I 1949 ble CDUs leder Konrad Adenauer, Tysklands forbundskansler som den første fra partiet. Han har blitt sett på som en landsfader på grunn av 1950-tallets Wirtschaftswunder og blir ofte forbundet med Tysklands gjenreisning fra ruinene etter andre verdenskrig. I 1963 gikk Adenauer av og ble etterfulgt av sin partikollega Ludwig Erhard.

Georg Kiesinger og den første storkoalisjon[rediger | rediger kilde]

I perioden 1966-1969 inngikk CDU som del av en storkoalisjon med SPD. Kurt Georg Kiesinger fra CDU ble forbundskansler. I 1969 tok en sosialliberal koalisjon mellom SPD og FDP over regjeringsmakten. Kurt Georg Kiesinger fortsatte som CDU-leder fram til 1971.

Helmut Kohl blir partileder og senere forbundskansler[rediger | rediger kilde]

Helmut Kohl ble valgt som partileder i 1973. Ved forbundsdagsvalget i 1976 stilte han for første gang opp som kanslerkandidat. CDU/CSU tapte knapt, med 48,6 % av stemmene.

I 1982 skiftet FDP koalisjonspartner og CDUs Helmut Kohl ble forbundskansler. Den sosialliberale koalisjonsregjeringen under Helmut Schmidt gikk av etter et mistillitsvotum. Etter gjenforeningen og valget i 1990, ble Kohl det gjenforente Tysklands første forbundskansler.

Opposisjon 1998-2005[rediger | rediger kilde]

Ved valget i 1998 ble Kohl og CDU/CSU beseiret av den nye rødgrønne koalisjonen med SPD og De grønne. SPDs Gerhard Schröder overtok som forbundskansler.

Etter Kohls tid som forbundskansler ble en partiskandale nøstet opp og Kohl ble beskyldt for korrupsjon.

I april 2000 overtok Angela Merkel som partileder for CDU. I løpet av sine første år som partileder måtte hun stå i skyggen av andre politikere. I forbundsdagsdebattene mot forbundskansler Gerhard Schröder fikk Merkel lenge ikke være partiets fremste representant, da hun ikke var partiets gruppeleder i Forbundsdagen. Merkel ble heller ikke CDUs og CSUs kandidat til posten som forbundskansler foran forbundsdagsvalget i 2002; det var i stedet CSUs leder, Edmund Stoiber, som fikk denne rollen. I løpet av perioden 2002-2005 styrket imidlertid Merkel sin stilling betydelig og var stort sett uomstridt som kanslerkandidat foran valget i 2005.

Første kvinnelige kansler og andre store koalisjonsregjering 2005 - 2009[rediger | rediger kilde]

CDU/CSU ble ved valget i 2005 den sterkeste fraksjon i forbundsdagen. De to partiene dannet sammen med SPD en storkoalisjon, som var den andre storkoalisjon mellom de to partiene etter koalisjonen 1966-1969. Angela Merkel ble som første kvinne valgt som forbundskansler. Hun ble dermed også den første kansler med bakgrunn fra det tidligere DDR.

Angela Merkel II - koalisjon med FDP[rediger | rediger kilde]

Etter valget til forbundsdagen i 2009 inngikk CDU i koalisjon med FDP som var ledet av Guido Westerwelle. Det var gjennom historien den fjerde koalisjon mellom de to partiene. Angela Merkel ble valgt til sin andre periode som forbundskansler.

Foreninger og interesseorganisasjoner i partiet[rediger | rediger kilde]

Plakat fra Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft: Ausländer ein Gewinn für uns alle. Ängste überwinden, zusammen finden. (Utlendinger, en gevinst for oss alle. Overvinne angsten, finne hverandre.)

En rekke foreninger og organisasjoner som representerer ulike grupper av interesser og velgere, danner en underskog i CDUs partiapparat. Det dreier seg om sammenslutninger bygget på yrke, andre sosiale kjennetegn som alder, kjønn, religion og etnisitet og seksuell orientering, eller de er inndelt i politikkområder. Organisasjonene finnes på nasjonalt plan og delstatsplan. Gjennom disse organisasjonene kanaliseres de politiske strømningene i partiet.[14][15]

Den såkalte Berliner Kreis (Berlin-kretsen) fra 2012 regnes som en konservativ gruppering. Til partiets venstreside hører tradisjonelt Christlich-Demokratische Arbeitnehmerschaft (CDA), mens de markedsliberalt innstilte medlemmer gjerne har sluttet seg til Mittelstands- und Wirtschaftsvereinigung (MIT).[14]

Forbundskanslere[rediger | rediger kilde]

Våpen
Tysk politikk





Følgende forbundskanslere har kommet fra CDU:

Ledere av partiet[rediger | rediger kilde]

Ledere av CDU/CSU-fraksjonen[rediger | rediger kilde]

Tysklands presidenter fra CDU[rediger | rediger kilde]

De nedenstående medlemmer av CDU har vært president i Tyskland. Medlemskapet stilles i bero så lenge presidentskapet varer.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ CDUs logomanual besøkt 8. mai 2013
  2. ^ «Grüne und Piraten legen zu. FDP laufen die Mitglieder davon» (tysk). n-tv.de. 13. februar 2012. Besøkt 13. april 2012. 
  3. ^ Forbundsvalglederens (Bundeswahlleiter) hjemmeside, besøkt 14. februar 2012 Arkivert 21 januar 2012 hos Wayback Machine.
  4. ^ «Geschichte, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 10. september 2017. 
  5. ^ «5. Fortsetzung: „Mein Gott - was soll aus Deutschland werden“». Der Spiegel. 45. 1. november 1961. Besøkt 15. september 2017. «Der Tenor dieser "Leitsätze" war sozialistisch: "Das Gemeineigentum darf so weit erweitert werden, wie das Allgemeinwohl es erfordert. Post und Eisenbahn, Kohlenbergbau und Energie-Erzeugung sind grundsätzlich Angelegenheit des öffentlichen Dienstes. Das Bank- und Versicherungswesen unterliegt der staatlichen Kontrolle."» 
  6. ^ «Kalender: 17. Juni – 1. Juli 1945, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 15. september 2017. 
  7. ^ «Kalender: 26. Februar – 1. März 1946, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 15. september 2017. 
  8. ^ «Die Programmatik der CDU | Parteien in Deutschland | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 15. september 2017. «Weitergehende Vorstellungen eines christlichen Sozialismus, wie sie die CDU der Britischen Zone 1947 noch in ihrem ersten, Ahlener Programm vertreten hatte, waren in der Partei nur für kurze Zeit mehrheitsfähig (Bösch 2002: 17 ff.). Adenauer verfolgte mit ihnen primär taktische Ziele, um die Stimmen der Arbeiter zu gewinnen und den sozialkatholischen Flügel der Partei in die von Erhard entwickelte, auch von ihm selbst favorisierte marktwirtschaftliche Linie einzubinden (Düsseldorfer Leitsätze 1949).» 
  9. ^ «Kalender: 26. Februar – 1. März 1946, Geschichte der CDU, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 15. september 2017. 
  10. ^ «5. Fortsetzung: „Mein Gott - was soll aus Deutschland werden“». Der Spiegel. 45. 1. november 1961. Besøkt 15. september 2017. «Zu den Landtagswahlen im April 1947 hingegen präsentierte sie ein mehr sozialistisch abgestimmtes Programm, das sogenannte "Ahlener Programm". Das Ahlener Programm gilt heute als der Höhepunkt des christlichen Sozialismus in der CDU-Geschichte. Richtig daran ist, daß dieses Programm einelapidare Absage an den Kapitalismus enthielt. "Das kapitalistische Wirtschaftssystem", hieß es darin, "ist den staatlichen und sozialen Interessen des deutschen Volkes nicht gerecht geworden."» 
  11. ^ Haunhorst, Regina (2014). «Gerade auf LeMO gesehen: Jahreschronik 1947». www.hdg.de (tysk). Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik. Besøkt 15. september 2017. «In Ahlen wird vom Zonenausschuss der CDU der britischen Besatzungszone ein umfangreiches Sozial- und Wirtschaftsprogramm, das sogenannte Ahlener Programm, verabschiedet, in dem unter anderem die Verstaatlichung der Schlüsselindustrien verlangt wird.» 
  12. ^ «Die Programmatik der CDU | Parteien in Deutschland | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 15. september 2017. «Weitergehende Vorstellungen eines christlichen Sozialismus, wie sie die CDU der Britischen Zone 1947 noch in ihrem ersten, Ahlener Programm vertreten hatte, waren in der Partei nur für kurze Zeit mehrheitsfähig (Bösch 2002: 17 ff.). Adenauer verfolgte mit ihnen primär taktische Ziele, um die Stimmen der Arbeiter zu gewinnen und den sozialkatholischen Flügel der Partei in die von Erhard entwickelte, auch von ihm selbst favorisierte marktwirtschaftliche Linie einzubinden (Düsseldorfer Leitsätze 1949).» 
  13. ^ «Politische Entscheidungen und Einstellungen | bpb». www.bpb.de (tysk). Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 15. september 2017. «Programmatisch wurden auf der Basis eines christlichen Menschenbildes die Soziale Marktwirtschaft, die parlamentarische Demokratie und die außenpolitische Westbindung hervorgehoben. Aber wichtiger als alle Programmformulierungen (auf Bundesebene: Düsseldorfer Leitsätze 1949, Hamburger Programm 1953) war die glaubwürdige Personalisierung des eingeschlagenen Kurses durch den früheren Kölner Oberbürgermeister Konrad Adenauer.» 
  14. ^ a b Bildung, Bundeszentrale für politische. «Die Organisation der CDU | Parteien in Deutschland | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 13. september 2017. 
  15. ^ «Vereinigungen und Sonderorganisationen, Wissenschaftliche Dienste/Archiv für Christlich-Demokratische Politik, Konrad-Adenauer-Stiftung». Konrad-Adenauer-Stiftung (tysk). Besøkt 13. september 2017. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]