Krigserstatningene fra Tyskland etter andre verdenskrig

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
De fire okkupasjonssonene av Tyskland i 1945: Sovjetunionen (rødt), USA (gult), Frankrike (blått) og Storbritannia (grønt).

Krigserstatningene fra Tyskland etter andre verdenskrig, ble etter pålegg fra de allierte, hovedsakelig gitt i form av naturalerstatning. De allierte demonterte industrielt utstyr i Tyskland, og overførte dette til sine hjemland. I tillegg ble Tysklands utenlandsformue beslaglagt. Det ble ikke i tillegg krevd kontant betaling (pengeerstatning).

Beslutningen om krigserstatningens form ble tatt av de allierte under Jaltakonferansen, og reglene ble videreutviklet i Potsdamavtalen. En avtale om fordeling av erstatningen fra de vestlige okkupasjonssonene, ble inngått i Paris i 1946.

Det ble i henholdsvis den britiske, den amerikanske og den franske okkupasjonssonen, demontert tilsammen 667 industrianlegg. I den sovjetiske okkupasjonssonen ble det demontert ca. 3 400 anlegg, som tilsvarte 30 % av Tysklands industrikapasitet i 1944.

Tyskland betalte en særskilt erstatning til Israel og sammenslutningen av jødiske organisasjoner kalt Claims Conference. Denne erstatningen ble avtalt i Luxembourg-avtalen fra 1952. Avtalen medførte forpliktelse for Tyskland til blant annet å yte pengeerstatninger.

Utviklingen av regelverket[rediger | rediger kilde]

Under Jaltakonferansen i 1945: fra venstre: Churchill, Eisenhower og Stalin.

Under Jaltakonferansen i februar 1945, ble det avtalt at erstatningene ikke skulle være noe bestemt beløp, men bestå av demontering av maskiner og utstyr, leveranser fra den løpende produksjon og arbeidskraft fra tyske spesialister.[1][2]

Under Potsdamkonferansen senere samme år, ble prinsippene for naturalerstatningen klarere formulert. For det første skulle demonteringen av industriutstyr forhindre at Tyskland kunne gå til krig igjen, men i tillegg skulle også demonteringen bidra til å gjenoppbygge de landene som var blitt ødelagt under krigen.[1]

Etter to konferanser i Paris henholdsvis desember 1945 og februar 1946, ble det 14. februar 1946 inngått en avtale om den prosentmessige fordelingen av erstatninger fra de tre vestlige okkupasjonssonene. Avtalen ble inngått mellom de tre vestlige okkupasjonsmaktene, USA, Storbritannia og Frankrike og ytterligere 15 land. Avtalen gjaldt i tillegg opprettelsen av et erstatningkontor (IARA) og tilbakelevering av myntgull.[3][4]

De alliertes demontering av industrianlegg[rediger | rediger kilde]

Det allierte kontrollrådets plan[rediger | rediger kilde]

Skisse over demonteringen av tysk industri, hentet fra boken A year of Potsdam, utgitt av Office of military government of Germany (US) i 1946. [5]

Hvert av okkupasjonslandene demonterte fabrikker og annet utstyr i Tyskland, som krigserstatning. Etter en plan i Det allierte kontrollrådet, skulle Tyskland tilbakeføres til nivået i 1932, ved demontering av 1 800 fabrikker. Hver av okkupasjonsmaktene tok med seg utstyr fra sine soner, men Sovjetunionen fikk et unntak, og kunne ta ytterligere 10 % av det demonterte utstyret fra de øvrige okkupasjonssonene.[6]

De fire okkupasjonsmaktene viste forskjellig innstilling til prosessen. Mens Sovjetunionen og Frankrike ønsket en rask demontering, hadde USA og Storbritannia ønske om å konsolidere Tysklands industri, slik at landet kunne forsørge seg selv.[6]

Demonteringen skjedde under stor motstand blant befolkningen i Tyskland. Det hendte at arbeiderne ble beordret til å demontere utstyret i de fabrikkene de selv hadde arbeidet i, og demonteringen måtte derfor ofte skje under militær bevoktning.[6]

«Demontage»[rediger | rediger kilde]

I Tyskland blir det franske ordet «demontage» brukt om prosessen med demontering av industrianlegg, for gjenoppbygging andre steder.[7]

Petersbergavtalen[rediger | rediger kilde]

I 1947 forelå det planer for å demontere 918 anlegg i Vest-Tyskland.[8] USA forsøkte å redusere demonteringen av fabrikkanlegg, etterhvert som Tysklands industri bygget seg opp igjen.[6]

Petersbergavtalen medførte at listen i Vest-Tyskland ble redusert til 680 anlegg. Listen omfattet da 302 rustningsindustrielle anlegg, i tillegg til blant annet jernverk, kjemifabrikker, skipsverft og elektrisitetsverker.[8]

Sluttstrek for demonteringen[rediger | rediger kilde]

Da arbeidet i vest ble avsluttet i 1951, var 667 anlegg tatt ned. I Sovjetunionens okkupasjonssone ble 3 400 industrianlegg demontert, noe som tilsvarte 30 % av den industrielle kapasitet fra 1944. Demonteringen i øst foregikk til 1952.[6]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b B., D. (1949). «The Inter-Allied Reparations Agengy Questions of Allocation and Dismantling». The World Today. 6. 5: 266–276. doi:10.2307/40392235. Besøkt 21. november 2017. 
  2. ^ «Wissenschaftler in der Sowjetunion - Jagd auf die klügsten Köpfe». Deutschlandfunk (tysk). 21. januar 2016. Besøkt 21. november 2017. «Entnahme von Maschinen, Instrumenten und Patenten, Lieferungen aus der laufenden Produktion und Nutzung der Arbeitskraft deutscher Spezialisten.» 
  3. ^ «Avtaletekst i protokoll fra Forbundsdagen 10. juni 1952» (PDF). 
  4. ^ «Inter-Allied Reparation Agency». International Organization. 3. 4: 539–540. August 1950. ISSN 1531-5088. doi:10.1017/S0020818300021330. Besøkt 21. november 2017. 
  5. ^ «History: A year of Potsdam, the German economy since the surrender: [Title page] A year of Potsdam». digicoll.library.wisc.edu (engelsk). Besøkt 23. november 2017. 
  6. ^ a b c d e Grau, Andreas og Würz, Markus. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Kapitel: Demontagen». Stiftung Haus der Geschichte der Bundesrepublik Deutschland (tysk). Besøkt 22. november 2017. 
  7. ^ Bildung, Bundeszentrale für politische. «Demontage | bpb». www.bpb.de (tysk). Besøkt 25. november 2017. 
  8. ^ a b Grüner, Stefan (1. juli 2009). Geplantes "Wirtschaftswunder"?: Industrie- und Strukturpolitik in Bayern 1945 bis 1973 (tysk). Oldenbourg Verlag. ISBN 9783486708684.