Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld
Londonavtalen om tysk utenlandsgjeld (offisielt: Abkommen über deutsche Auslandsschulden, ofte kalt Londoner Schuldenabkommen) gjaldt reguleringen av tysk offentlig og privat gjeld fra mellomkrigstiden. Den ble inngått i 27. februar 1953 mellom Forbundsrepublikken Tyskland og 20 andre stater.
Avtalen reduserte mellomkrigsgjelden med ca. 50 %, forlenget nedbetalingstiden og knyttet nedbetalingene til et overskudd i Tysklands utenrikshandel og evne til å betale. Deler av gjelden ble utsatt til Tysklands gjenforening. Forhandlingene om gjelden ble derfor gjenopptatt i 1990, og endelig regulert i to-pluss-fire-avtalen.
Bakgrunn[rediger | rediger kilde]
Krigserstatningen fra Versailles, Lausanneskonferansen[rediger | rediger kilde]
Versaillestraktaten fra 1919 bestemte blant annet at Tyskland skulle betale krigserstatning etter første verdenskrig. Erstatningsbeløpet ble ikke fastsatt før i 1921, og tallet ble da 132 billioner (tusen millioner) Goldmark. Politiske ledere på begge sider anså beløpet som fiktivt, og ventet seg en langt lavere erstatning.[1] Til slutt betalte Tyskland 23 billioner Goldmark i erstatning, litt mer enn halvparten av det Keynes hadde spådd de kunne betale. Etter initiativ fra USAs president Hoover ble krigserstatningene redusert, og endelig strøket under konferansen i Lausanne i 1932. Denne krigserstatningen var ikke omfattet av avtalen fra 1953.[1]
Forbundsrepublikkens erkjennelse av all tysk utenlandsgjeld[rediger | rediger kilde]
Dersom Tyskland etter andre verdenskrig skulle gjenoppta ordinære forbindelser med utlandet, og i tillegg skaffe seg kreditter utenfor landets grenser, måtte landet regulere sitt forhold til utenlandske kreditorer. Dette gjaldt offentlig så vel som privat utenlandsgjeld.[1] Tyskland anerkjente den 6. mars 1951 i en felles erklæring med Frankrike, Storbritannia og USA, all privat og offentlig utenlandsgjeld fra mellomkrigstiden. I tillegg erkjente landet nye gjelden opptatt etter 8. mai 1945, før etableringen av Forbundsrepublikken Tyskland i 1949.[2]
Luxembourg-avtalen[rediger | rediger kilde]
I 1952 inngikk Tyskland en avtale med Israel og Claims Conference, som senere ble kjent som Luxembourg-avtalen. Avtalen innebar at Tyskland ga erstatninger til Israel og Claims Conference med 3,5 milliarder Tyske mark.[3]
Særlig om gjelden opptatt mellom 1945 og 1949[rediger | rediger kilde]
De tre vestlige allierte Frankrike, Storbritannia og USA stiftet i mai 1951 et trelandsutvalg for Tysklands gjeld.[2] Tyskland hadde etter andre verdenskrig, stiftet gjeld med utgangspunkt i to offisielle amerikanske hjelpeprogrammer, GARIOA og Marshall-planen. Marshall-hjelpen til Tyskland, ble innledningsvis gitt på andre vilkår enn overfor andre land, og inneholdt en større andel lån enn for de øvrige landene. Totalt beløp denne gjelden seg til ca. 16,2 billioner Mark.[1]
Finansmannen Hermann Josef Abs forhandlet på vegne av Tyskland med trelandsutvalget i perioden 5. til 17. juli 1951. Etter nye samtaler i november og desember samme år, ble denne etterkrigsgjelden redusert med ca. 70 %. Forutsetningen var at man også kom til enighet om tysk gjeld opptatt i mellomkrigstiden.[2][3]
Avtalen[rediger | rediger kilde]
Gjelden fra mellomkrigstiden[rediger | rediger kilde]
I forbindelse med forhandlingene om Dawesplanen i 1924, ble det tatt opp et lån på 800 millioner Mark. Som del av Youngplanen fra 1929, ble ytterligere 1,2 billioner Mark opptatt i lån. Tysk næringsliv opptok lån i 1920 og 1931, og gjennom hele mellomkrigstiden opptok tyske delstater og byer lån i utlandet. I 1933 stanset i praksis landet å nedbetale gjelden. Summen av gjelden opptatt i mellomkrigstiden var ca. 13,5 billioner Mark, renter ikke medregnet.[1]
Londonkonferansen[rediger | rediger kilde]
De tre vestlige allierte Frankrike, Storbritannia og USA, innkalte til en konferanse til behandling av gjelden, i London. Konferansen ble avholdt i to omganger, fra 28. februar til 4. april, og fra 20. mai til 8. august 1952.
Avtalen som ble undertegnet 27. februar 1953, innebar en reduksjon av gjelden til ca. 7,5 billioner Mark. Kalkulasjonene brukt under forhandlingene i London, medførte at den samlede offentlige og private utenlandsgjeld ble redusert med ca. 50 %. Videre ble det innvilget lang nedbetalingstid, og avdragene for hvert enkelt år var gjort avhengig av overskudd i landets utenrikshandel og evnen til nedbetaling forøvrig.[1]
Partene[rediger | rediger kilde]
Partene var på den ene side Forbundsrepublikken Tyskland og på den andre siden Belgia, Ceylon, Danmark, Frankrike, Hellas, Iran, Irland, Italia, Jugoslavia, Canada, Liechtenstein, Luxembourg, Norge, Pakistan, Sverige, Sveits, Spania, Sør-Afrika, Storbritannia og USA.[4]
Nye forhandlinger etter Tysklands gjenforening[rediger | rediger kilde]
Tyskland var i 1953 delt i Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Avtalen fra 1953 tok derfor forbehold på ett punkt nemlig en fremtidig, eventuell gjenforening av landet.[1][2]
Partene erkjente at gjelden var inngått av en langt større stat en Tyskland i 1945. Deutsches Reich omfattet også Øst-Tyskland og dessuten øst for Oder og Neisse. Moralske hensyn tilsa derfor at borgerne i Vest-Tyskland ikke fullt ut skulle betale gjelden fra hele det tidligere området. På den annen side ville det virke hardt helt å avvise en kreditor som tilfeldigvis hadde krav mot offentlige myndigheter som i 1953 lå utenfor Vest-Tyskland.[1]
Ved en gjenforening av Vest-Tyskland med Øst-Tyskland, skulle bestemmelsene i avtalen som hovedregel utvides tilsvarende. Avtalen skulle gjelde private skyldnere i Øst-Tyskland, samtidig som det skulle tas hensyn til at disse skyldnerne eventuelt hadde mistet sin eiendom til myndighetene, representert ved Sovjetunionen eller DDR.[2]
Nedbetaling[rediger | rediger kilde]
I 1988 betalte Tyskland, som på det tidspunktet fremdeles begrenset seg til Vest-Tyskland, det siste avdraget på sin gjeld etter andre verdenskrig. Det siste avdraget etter andre verdenskrig ble betalt 3. oktober 2010.[5]
Virkningene av gjeldsavtalen[rediger | rediger kilde]
Ifølge National Bureau of Economic Research medførte avtalen at Tyskland opplevde økonomisk vekst på tre måter. Den skapte rom for offentlige investeringer, senket lånekostnadene og stabiliserte inflasjonen. Den førte til en økning av offentlige investeringer i helse, utdannelse, boligbygging og forsvar. Lånerenten på lang sikt, som er en indikasjon på hvordan markedet vurderer graden av risiko, sank betydelig da Tyskland innledet forhandlingene i 1951, og senere til et historisk lavt nivå da avtalen ble ratifisert. Utenlandske investeringer i Tyskland økte, og den tyske mark som var introdusert i 1948, fant stabil kurs etter at avtalen var et faktum.[6]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ a b c d e f g h Guinnane, Timothy W. (1. juli 2015). «Financial Vergangenheitsbewaeltigung: The 1953 London Debt Agreement». Yale University Economic Growth Center Discussion Paper No. 880. ID 493802. Social Science Research Network. Besøkt 29. november 2017. Stor litteraturliste.
- ^ a b c d e P, Bundeskanzlei -. «SR 0.946.291.364 Abkommen vom 27. Februar 1953 über deutsche Auslandsschulden». www.admin.ch (tysk). Besøkt 7. desember 2017.
- ^ a b «Die Kabinettsprotokolle der Bundesregierung, Band 5. 1952». www.bundesarchiv.de (tysk). Besøkt 29. november 2017.
- ^ P, Bundeskanzlei -. «SR 0.946.291.364 Abkommen vom 27. Februar 1953 über deutsche Auslandsschulden». www.admin.ch (tysk). Besøkt 7. desember 2017.
- ^ «Deutschland hat keine Kriegsschulden mehr». stern.de (tysk). 3. oktober 2010. Besøkt 2. desember 2017.
- ^ Galofré-Vilà, Gregori; McKee, Martin; Meissner, Christopher M.; Stuckler, David (August 2016). «The Economic Consequences of the 1953 London Debt Agreement». 22557. National Bureau of Economic Research. Besøkt 2. desember 2017.