Kuppet i Alger 13. mai 1958

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kuppet i Alger 13. mai 1958 var rettet mot generalguvernementet, hovedkontoret for Frankrikes herredømme over Algerie. Kuppmakerne var europeiske aktivister og offiserer, og de utfordret Frankrikes regjering under ledelse av statsminister Pierre Pflimlin. Det ublodige kuppet hadde som mål et Algerie française, en innlemmelse av Algerie i Frankrike. Det førte ikke frem, men et umiddelbart resultat var likevel at Charles de Gaulle ble gjeninnsatt som statsminister. Han hadde stått utenfor politikken i tolv år.[1]

Hendelsesforløp[rediger | rediger kilde]

Under ledelse av reserveoffiser i fallskjermkorpset Pierre Lagaillarde, ble det etablert en «velferdskomite». Betegnelsen ble ansett som en henvisning til den «Comité de salut public» som ble opprettet under den franske revolusjon. Lagaillarde fikk støtte av generalene Raoul Salan, Edmond Jouhaud, Jean Gracieux, Jacques Massu, og admiral Philippe Auboyneau.[2]

Komiteen utfordret regjeringen, og statsminister Pierre Pflimlin fryktet at fallskjermsoldatene ville gjøre kupp i Paris. Han fikk vidtgående fullmakter fra nasjonalforsamlingen og satte landet i alarmberedskap. Det ble innført sensur, og politiet fikk adgang til å foreta summariske arrestasjoner.[1]

Aksjonistenes krav var et Algerie française, altså at Algerie skulle sammensmeltes med Frankrike. De aksepterte ikke statsminister Pflimlin, og krevde Charles de Gaulle som statsminister. de Gaulle ble deretter valgt 1. juni 1958.[1][2] Tre dager senere besøkte de Gaulle Alger, og uttalte på trappen foran generalgouvernementet at han hadde «forstått» europeerne i Algerie («je vous ai compris»).

En støttespiller til kuppet var gaullisten Jaques Soustelle. Carl Joachim Hambro var i 1958 bekymret for om Soustelle skulle få en for sentral rolle i regjeringen, da han etter Hambros mening kunne føre landet i fascistisk retning. Soustelle ble infomasjonsminister.[1]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Hambro, Carl (1958). Frankrike. Oslo: Aschehoug. s. 136. 
  2. ^ a b Menneskenes liv og historie. Oslo: Cappelen. 1974. s. 289.