Ildefons Herwegen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Ildefons Herwegen
Født27. november 1874[1][2]Rediger på Wikidata
JunkersdorfRediger på Wikidata
Død2. september 1946[1][2]Rediger på Wikidata (71 år)
Abbediet Maria LaachRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Munk, historikerRediger på Wikidata
Embete Abbot of Maria Laach (19131946)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet TysklandRediger på Wikidata
Mosaikk som gravminne for Ildefons Herwegen

Ildefons Herwegen (født 27. november 1874 i Junkersdorf bei Köln som Peter Herwegen, død 2. september 1946 i Maria Laach) var en tysk benediktinermunk og abbed av Maria Laach, og dessuten historiker og liturgiker.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lærersønnen Peter Herwegen fikk på grunnskole i Köln-Lindenthal og deretter på Apostelgymnasium i Köln, så i samme by på Kaiser-Wilhelm-Gymnasium og til sist på gymnasiet drevet av benediktinerabbediet Seckau i Steiermark.[trenger referanse]

Benediktiner[rediger | rediger kilde]

Der bestemte han seg for å tre inn i klosteret Maria Laach, der han fikk klosternavnet Ildefons og begynte på sitt novisiat i 1894. Han studerte teologi ved den teologiske høyskole som ble drevet av benediktiner-erkeabbediet Beuron og i Roma, og historie i Bonn.

Prest, abbed[rediger | rediger kilde]

I 1901 mottok han prestevielsens sakrament, og den 26. juni 1913 ble han enstemmig[trenger referanse] valgt til abbed av munkekonventet i Maria Laach, og den 7. juli 1913 viet av biskop Michael Felix Korum. Dette embede utøvde han til sin død.

Virke[rediger | rediger kilde]

Under Herwegen ble det gamle benediktinerabbediet ved Laacher See til et krystalliseringspunkt i den tyske katolisismes diskusjoner og bestrebelser for en nyorientering etter Tysklands nederlag i første verdenskrig og den wilhelminske Obrigkeitsstaats (øvrighetsstatens) endelikt.[trenger referanse] Abbed Herwegen fremmet især en besinnelse om liturgiens sentrale rolle.[trenger referanse] Feiringen av liturgien skulle sammensveise de deltagende troende og binde dem sammen i ånden og slik levendegjøre fellesskapet med Gud i fellesskapet i Kirken.[trenger referanse] Han ble med dette en forløper for den liturgireform som annet vatikankonsil tyve år etter sin død skulle forsøke å fullføre.[trenger referanse]

Han samarbeidet med blant andre Romano Guardini, Odo Casel, Heinrich Rohr og Johannes Pinsk og utgav i 1918 Guardinis verk Vom Geist der Liturgie i sin skriftserie Ecclesia orans. Han gav i 1921 Casel i oppdrag å utgi Jahrbuch der Liturgiewissenschaft. Fra 1922 støttet han opp om den unge pater Stephanus Hilpisch.[trenger referanse] Virgil Michel, Hans Ansgar Reinhold og Godfrey Leo Diekmann, som skulle spille en ledende rolle i den liturgiske bevegelse i USA fra 1930, hørte til hans krets eller hadde studieopphold i Maria Laach.[trenger referanse]

Herwegens politiske standpunkt var preget av kirkens tradisjonelle rolle i absolutismens samfunn. Han gikk inn for en autoritær stat og avviste Weimarrepublikkens demokratiske statsform.[trenger referanse] Han avviste også det katolske Zentrumspartei som arbeidet under dette systemet. Herwegen hadde tette forbindelser med den nasjonalkonservative krets rundt Hitlers visekansler Franz von Papen og var i 1933 derfor positivt innstilt til den nasjonalsosialistisk ledede riksregjering som en gjenopprettelse av enheten mellom folk og stat[3] og som motvekt mot individualisme og liberalisme. Men man måtte da i den nye stat gi tilstrekkelig rom for den nye stat for den katolske kirkes egenstendighet.[4]

I Heinrich Bölls roman Billard um halb zehn (1959) har Herwegens livshistorie funnet et litterært nedslag.[trenger referanse] På grunn av personlig vennskapsbånd tok Herwegen våren 1933 imot sin gamle skolekamerat Konrad Adenauer fra Köln slik at han kunne bo i et års tid som gjest i abbediet: Adenauer ble truet av sine nasjonalistiske motstandere som i april 1933 var blitt fratatt sine politiske embeder.

Etterhvert som den katolske kirke ble gjenstand for den statlige gleichschaltung (nazistiske ensrettingspolitikk) og etter at Herwegen 1935 måtte forlate Tyskland for en kortere periode for å unnslippe det han fryktet var en nært forestående arrestering for landsforræderi, vant han frem til den overbevisning at nasjonalsosialisme og kristendom ikke lot seg forene.[trenger referanse] Man han unngikk enhver konfrontasjon med de nasjonalsosialistiske myndigheter; dette var på den tid i pakt med den katolske kirkeledelses hovedlinje. Munkene ble for det meste forskånet fra politiske og antikirkelige utrenskningskampanjer. Til og med under den såkalte «Klostersturm» (klosterstorming) i 1941, da nesten samtlige klostre i Rhinprovinsen ble oppløst, ble de ikke fordrevet fra Maria Laach.

Annet[rediger | rediger kilde]

En grunnskole i Köln-Junkersdorf er blitt oppkalt etter ham. For å ta vare på hans åndelige arv og for å videreføre hans vitenskapelige arbeide, grunnla hans etterfølger abbed Basilius Ebel i 1948 Abt-Herwegen-Institut für liturgische und monastische Forschung.

Skrifter[rediger | rediger kilde]

  • Maria-Laach I: The Catholic Encyclopedia 1910
  • Das Kunstprinzip in der Liturgie Junfermann, Paderborn 1912
  • Germanische Rechtssymbolik in der Römischen Liturgie Winter, Heidelberg 1913
  • Die heilige Hildegard von Bingen und Guibert von Gembloux In: Alte Quellen neuer Kraft Verlag L. Schwann, Düsseldorf 1920
  • Alte Quellen neuer Kraft Verlag L. Schwann, Düsseldorf 1920[5]
  • Der heilige Benedikt Verlag L. Schwann, Düsseldorf 1926[5], Neuauflage: Patmos Verlag, Düsseldorf 1980, ISBN 3-491-77347-4
  • Sinn und Geist der Benediktinerregel Benziger Verlag, Einsiedeln 1944

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Marcel Albert: Ildefons Herwegen, i: Sebastian Cüppers (utg.): Kölner Theologen. Von Rupert von Deutz bis Wilhelm Nyssen. Marzellen Verlag, Köln 2004, s. 356–387. ISBN 3-937795-02-2
  • Marcel Albert: Die Benediktinerabtei Maria Laach und der Nationalsozialismus. Veröffentlichungen der Kommission für Zeitgeschichte, Reihe B: Forschungen Bd. 95, Ferdinand Schöningh, Paderborn 2004, ISBN 3-506-70135-5
  • Friedrich Wilhelm Bautz: «Herwegen, Ildefons» i Biographisch-Bibliographisches Kirchenlexikon (BBKL). Bind 2, Hamm 1990, ISBN 3-88309-032-8, sp. 775–776.
  • Marc Breuer: Religiöser Wandel als Säkularisierungsfolge. Differenzierungs- und Individualisierungsdiskurse im Katholizismus (Veröffentlichungen der Sektion Religionssoziologie der Deutschen Gesellschaft für Soziologie). Springer VS, Wiesbaden 2012, ISBN 978-3-531-18652-8 (darin Kap. 7: „Rituelle Inklusion: die ‚Liturgische Bewegung‘“, s. 349–436)
  • Franz-Josef Kos: Zwischen Reichstheologie und Adenauer, Buchbesprechung, Die Tagespost 20. juli 2004
  • Dagmar Pöpping: Abendland. Christliche Akademiker und die Utopie der Antimoderne 1900–1945, Metropol Verlag, Berlin 2002, ISBN 978-3932482717
  • Thomas Ruster: Die verlorene Nützlichkeit der Religion, Katholizismus und Moderne in der Weimarer Republik (2. Auflage 1997) Ferdinand Schöningh, Paderborn 1994, ISBN 3-506-77381-X
  • Emmanuel von Severus: «Herwegen, Ildefons.» I Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 8, Duncker & Humblot, Berlin 1969, ISBN 3-428-00189-3, s. 723 (digitalisering).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014
  2. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id herwegen-ildefons
  3. ^ Klaus Breuning: Die Vision des Reiches Hueber, München 1969, s. 207–209
  4. ^ Dagmar Pöpping, Abendland. Christliche Akademiker und die Utopie der Antimoderne 1900-1945 Metropol Verlag, Berlin 2002, 173 ff.
  5. ^ a b P. Dr. Adalbert Schippers O.S.B.: Führer durch die Abteikirche Maria Laach, Verlag L. Schwann, Düsseldorf 1930

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]